Ida Jackson's Blog, page 7

Grønn faste for alle

Hei, alle.

La oss snakke om miljøet.

Seriøst, LA OSS SNAKKE OM MILJØET!

Hvisker: (la oss snakke om miljøet)

Hvis det er én sak i hele det politiske universet jeg bryr meg om, så er det hvordan vi behandler planeten vi bor på.

Og likevel er det den aller vanskeligste saken for meg å snakke om, fordi jeg blir så sint og uoppdragen og føler meg maktesløs og engstelig og gal og det vil jeg gjøre noe med.

Jeg tipper at jeg ikke er alene. Jeg tror at selv om alle er opptatt av skolepolitikk, så er det sjelden vi våkner klokken tre om natten og ikke får puste fordi vi tenker på skolepolitikk. Men sånn har jeg det med alt du kan sette “grønt”, “miljø” og “klima” foran.

Her er noen ting jeg har bestemt meg for:



At alle egentlig vil bekjempe miljøødeleggelsene. Jeg blåser i om du tror på menneskeskapte klimaendringer eller ei, om du er tilhenger av vindkraft eller atomkraft eller beitedyr eller helt plantebasert mat. Enten du er kommunist eller konservativ, liberal eller libertarianer: Du er natur, du har en relasjon til naturen, det finnes en måte du kan engasjere deg i dette. Vi kommer sikkert ikke til å være enige i vinkel og løsning, men ingen digger hav fullt av plast eller ørkenspredning. Vi trenger ikke være enig om løsning eller hovedfokus. Vi har bare ikke råd til likegyldighet lenger. Vi klarer ikke å bekjempe dette uten å endre hvordan vi lever livene våre. Vi klarer ikke å bekjempe dette uten å endre samfunn og politikk. Altså: Vi kan ikke forbruksendre oss ut av miljøkrisa, men vi kan heller ikke leve som før og forvente at staten og kapitalen fikser det for oss.

Problemet er at det er skikkelig vanskelig å finne mental plass til å tenke på personlig og politisk endring når du er redd og provosert og har dårlig samvittighet og ikke vet hvor du skal begynne. Derfor er noe av jobben med å lage en bevegelse der vi beveger oss alle sammen at vi må finne noen måter å gjøre dette til noe positivt og gledelig og noe vi vokser på.

Derfor tror jeg vi trenger høytid og ritualer og feiring, en nasjonal miljøhøytid for alle som vil være med. Fordi det som er med høytider, mine damer, herrer og midt i mellom, er at de river folk med seg enten de vil eller ei. Det er samme om du digger å feire jul eller ikke: Det er juletre på Youngstorget, det er marsipan i butikken og det er julebord på jobben. Du blir trukket med og det smitter over. Det er noe tilsvarende vi må gjøre med miljøkampen. Ikke bare ha dårlig samvittighet for at vi ikke gjør mer eller huske det når vi skal ha paroler til 1.mai-toget, men gå inn i det som noe større.

Derfor fikk jeg idéen om å bruke fasten i kirkeåret som den nye miljøhøytiden. Jeg er ikke den første som har tenkt på det. Flere i Kirkens nødhjelp har skrevet og snakket om grønn faste.

Jeg bare tror at dette er et konsept som bør ut av meninghetsbladene og over i massemediene. (Nesten) hele Norge feirer kjøpefest og ribbeoverdose til jul. Da gir det også mening at (nesten) hele Norge skal feire introspeksjon og reduksjon, grønn meditasjon og grønn andektig handling. Jeg elsker at Maria Saxegaard sier at hun vil markere oppstandelsen med oppstand. Jeg tror at vi får til dette ved at flere enn de som tror på Jesu oppstandelse slenger seg på.

Regler for grønn faste

Seriøst, jeg er EN person med EN BLOGG, faste er en eldgammel høytid med lange tradisjoner, og alle høytider er personlige. Jeg har ingen rett til å lage noen regler, men jeg gjør det likevel. Følg dem gjerne (eller skriv dem om i en enda lurere variant.)

Du må gi opp noe for 40 dager (isj). Det kan være stort eller smått, men hvis du typ har vært veganer i ti år, kan du ikke “gi opp kjøtt” i fasten. Det er ikke sånn at det du gir opp i fasten, må du gi opp for alltid. Du får lov å vende tilbake til det. Du får lov å overraske deg selv med å gi det opp helt. La det være åpent. Ingen har lov til å kritisere det du gir opp, og ingen kan bestemme hva du skal gi opp. Du må gi opp noe du selv opplever som meningsfullt å og realistisk å gi opp. Du må engasjere deg politisk. Ikke ved å brase ut i debattene på nett eller å kjefte på naboen for å bruke engangsbestikk, men ved å melde deg inn i det partiet du er mest enig med, finne ut hva lokalpolitikerne dine heter, hva miljøverndepartementet jobber med, lese deg opp på miljøorganisasjonene rundt deg, utforske et standpunkt du er usikker på. Et nytt partimedlem er verdt mer enn 10 000 likes. Du må fjerne fokuset ditt fra en distraksjon og gi det fokuset til jorda vår. Kan du gi opp litt Instagram-stalking eller en TV-serie-episode for å lese noe du ikke har lyst til å lese? Jeg har nesten aldri mentalt overskudd til å sette meg inn i hvordan ståa er når det kommer til miljøødeleggelser. Men dét skal jeg gjøre i fasten: Tenne et lys og ta inn informasjon jeg ikke har lyst til å ta inn. Snakk om oppstandelse!Hvis du er en dreven aktivist: Hjelp, ikke skryt. Er det noe jeg lengter etter, så er det anerkjennelse for at jeg har ikke har brukt en engangstampong siden 2009. Når folk snakker om hva de vil begynne å gjøre på forbruksendringssiden, får jeg behov for å fortelle dem hvor flink jeg har vært det siste tiåret. Jeg vet jeg ikke er den eneste som primært resirkulerer for å føle meg moralsk overlegen. Men denne impulsen er gift for å bygge en folkebevegelse. Derfor er fasten en høytid for å la vær å skryte, og heller fokusere på å hjelpe og lære bort. Ikke si: “Jeg kjøper alltid alt brukt”, si heller: “Lyst til å prøve noen fine bruktklær sammen?”Husk at alle lever veldig ulike liv. Det er veldig lett å tenke at ting er lett fordi det er lett for deg. Jeg blir sur og tverr når folk foreslår at mannen og jeg burde ta toget til Bergen istedenfor å fly, fordi det er mye mindre sannsynlig at noe går galt når du flyr med rullestol enn når du tar tog med rullestol. Jeg tipper at andre føler det samme når jeg sier selvfornøyd at jeg “går overalt”. Jeg bor på Grünerløkka. Nesten hele Norge bor lenger unna alt enn jeg gjør. La oss ha som utgangspunkt at alle gjør så godt de kan.

Jeg snakker lengre om disse reglene på den nye podcasten min, Pinlig pilgrimsreise. Du kan høre på den på Spotify og alle andre steder du hører på podcast. Det kommer en ny episode hver fredag.

Mulige fasteforsetter



Spise tom fryseboksen og kjøkkenskapene. Den mest miljøvennlige maten er den du allerede har kjøpt. Billig, og krever ingen bestemt diett. Kutte ut kjøtt. (Tradisjonelt)Kutte ut kjøtt, fisk, egg og meieriprodukter (du kan kalle det vegansk, men det er også slik den ortodokse faste-tradisjonen ser ut)Kutte ut et måltid eller to hver dag (hvis du er voksen og ikke har noen grunner som forhindrer deg fra å faste. Veldig vanlig praksis i mange religioner. Veldig billig og krever lite planlegging, men fører også til at du ikke lærer deg noen nye oppskrifter.)Ikke kjøpe noe nytt i fasten (shoppestopp). Redusere bilkjøring gjennom å sykle, kjøre kollektivt eller sitte på med andre. Engangsproduktfaste of choice (velg noe du bruker ofte og tror på å gi opp). Min personlige favoritt er å bestille all kaffe til å drikke på kaféen. Da trenger du ikke gruble på hva du skal erstatte engangskoppen med. Tyggisfaste (det er et miljøproblem!)Distraksjonsfaste for å kunne engasjere deg/lese om vanskelige, politiske temaer.

Hvis du googler “Hvordan leve mer miljøvennlig” finner du masse lister med tips. Men helt ærlig: Jeg her helt sikker på at du har tenkt på en ting eller fem helt av deg selv.

Hvordan skal du faste, Ida?

Vel, noen av tingene jeg skal gi opp er personlige. Jeg tror ikke poenget er at jeg forteller hva jeg gir opp. Jeg har heller tenkt å ta min egen medisin og dele hva jeg har lært i disse årene da jeg har forsøkt å engasjere meg og redusere forbruket mitt. Dette blogginnlegget er første steg.

Jeg er med! Hva gjør vi nå?

Vel, jeg kommer til å skrive mer om grønn faste, vanskeligheten med mat og miljø, og hvordan endre ting politisk her på bloggen. Jeg vurderte å lage en Facebook-gruppe, men jeg tror at for at dette skal funke, må vi lage mange, lokale grupper. Lag en for nabolaget ditt, så dere kan hjelpe hverandre. Lag en for vennegjengen din, så dere kan dele tips. Det er ikke noe mål å lage den største gruppa. Det er mye bedre å ha en gruppe-tekstmelding gående som resulterer i handling.

Fasten begynner 26. februar. Den slutter 2. påskedag. Du faster så lenge eller kort du vil. Bruk gjerne #grønnfaste og del dette blogginnlegget. Hvis du vil ha beskjed om nye innlegg på bloggen og nye episoder av podcasten, så kan du melde deg på nyhetsbrevet. Men viktigst av alt: La oss gå inn i måneden som kommer og gjøre noe.

Kjærlighetsbrev til Merkur i anledning retrograden

Vi er på vei inn i en periode der Merkur er retrograd. Sett fra jorden begynner den lille planeten å danse baklengs over himmelen. Men Merkurs retrograd er ikke bare en beskrivelse av noe du kan se etter mørkets frembrudd. Det er et populærkulturelt fenomen.

Etter hvert som astrologi har blitt mer hipt i den angloamerikanske sfæren, er det særlig Merkurs retrograd folk er fokusert på.

[image error]

[image error]

Det er uendelig med Merkur-memer der ute.

Det er ikke rart. Merkur er planeten for kommunikasjon og teknologi. Når livene våre er så tett vevd inn det digitale som de er, er det klart at budskapet om at “nå kommer feilmeldingenes tid” engasjerer folk.

Jeg

Men dere: Jeg elsker Merkur. Både Merkur som himmellegeme, Merkur som underlig lyspunkt på himmelen, Merkur som symbol.

Merkur er nøkkelen til så mange ting i vår tid.

Ta diskusjonen om trans, ikkebinær og tredje kjønn, f.eks. Vi har tatt kvinnesymbolet fra Venus og mannesymbolet fra Mars , og blir så forvirret når noen vil ut av den dikotomien. Som om det var noe helt nytt. Men Merkur har vært dobbeltkjønn og midt-i-mellom siden antikken, folkens. Flytende kjønn er ikke bare skeivt. Det er skikkelig trickster.

Det finnes mange sørgerlige “nøytral” og “evenukk”-symboler folk prøver å bruke for ikkebinær om dagen, men jeg slår et slag for å bare bruke tegnet for Merkur: ☿

Merkur er planeten for farger som blander seg, smaker som blander seg, ting som er surt og salt på en gang, for gråsoner og uventede koblinger. Den perfekte planeten for å bryte med trauste tradisjoner.

Jeg blåser i om du er hardnakket skeptiker eller svak for et godt horoskop: Alle får noe ut av å tenke på Merkur.

For Merkur (eller Hermes på gresk) er guden og planeten for tekst og teknologi, og det er de viktigste byggestenene i sivilisasjonen vår. Vi trenger bedre fortellinger om teknologien vi omgir oss med, og Merkur er en opplagt samtalestarter.

Jeg skriver denne teksten med et dataprogram laget av tusenvis av små linjer kode (WordPress), som igjen leses av et annet dataprogram med millioner av linjer med kode (nettleser). Resultatet er at du kan få en nesten telepatisk smitte av mine tanker, idéer og inspirasjon, og bruke det til å skape nye ting.

Det er en grunn til at mercury er det engelske ordet for kvikksølv. Så raskt, så flytende, så vanskelig å få grep om.

[image error]Magikeren, Merkurs kort i tarotstkokken. Hen er kort nummer 1 og er kortet for å bringe frem noe som ikke var der fra før av.

Livet mitt består i å navigere relasjonen mellom tekst og kode. Jeg skriver bøker. Jeg er med å utvikle programvare. Jeg bruker digitale verktøy for å spre ting på den store, vibrerende verdensveven. Og jo mer moderne og digital jeg er, jo mer opptatt blir jeg av teknologihistorie.

Techne på gresk betyr håndverk. Et håndverk i den gresk-romerske tradisjonen, var noe du kunne øve deg på, lære deg og lære bort. Bruker du et håndverk, ville du få et lignende resultat som andre som brukte samme håndverk. Håndverk er reproduserbart.

Hvis du går tilbake til Platon, lar han Sokrates argumentere mot den nye teknologien skrivekunsten. Jepp, å skrive bokstaver og lese bokstaver var en teknologi; et håndverk du kunne lære deg og få helt nye resultater med. (Du kan lese om det i dialogen Phaedrus.)

Og likevel viser denne dialogen nettopp skrivekunstens dobbeltrolle: Du kan bruke den som et verktøy for å argumentere mot hva som helst, men du kunne ikke skapt denne teksten uten å bruke nettopp verktøyet du er skeptisk til. Veldig Merkur, Platon. Veldig Merkur.

Hva er greia med retrograden?

Merkurs retrograd assosieres med feilmeldinger, misforståelser og ting som ikke virker, kommunikasjon som ikke når frem og kaos i kanalene. Det høres skummelt ut, men bare hvis du er så langt unna verktøyene “tekst” og “kode” at du ikke vet å lete etter feil er en grunnleggende del av håndverket.

Det blir ingen god tekst uten redigering. All kode må testes og oppdateres. Du kan ikke skape uten å revidere. Alle systemer må gås gjennom og pirkes i. Alle detaljer betyr noe.

For meg er Merkurs retrograd et bilde på en prosess som ruller og går i alle prosjektene jeg jobber med. Du lager noe nytt. Du må fikse alle feilene du gjorde da du laget førsteutkastet/prototypen. Du finner nye feil i prosessen med å fikse feil. Du tror feilene aldri kommer til å ta slutt. Plutselig kommer det ut noe helt nytt av den uendelige rettingen. Et lyn, en skarp kobling. Og du er videre.

De færreste av oss har kunnskap om maskinene vi lever av og med. Det føles utrygt og rart når infrastrukturen får hikke, når ting ikke virker som de skal. Og fortellingen om tekst som håndverk står i skarp kontrast til fortellingen om den romantiske poeten som skriver et perfekt dikt i et øyeblikk av guddommelig inspirasjon. Jeg har ikke tall på hvor mange forfatterspirer jeg har snakket med som er lei seg fordi teksten ikke ble noe bra. Men ingen skriver gode førsteutkast. Du får en god tekst av å gå retrograd.

Merkur, som Stephen King, minner oss på at redigering er guddommelig. Alle har hatt opplevelsen av idéen som bare “kommer”. Men magien skjer når du går inn i den vanskelige pussejobben, også.

Det er lett å bli sint på datamaskinen når den ikke gjør som du vil, men bak feilmeldingen finnes det hender som løper over tastatur, kompetente håndverkere som er på saken, hjerner som jobber.

For meg er Merkurs retrograd en tid for å minne meg selv på at det å fikse feilene, rydde rotet, og gå gjennom underlige brev fra skatteetaten en ekstra gang er håndverket mitt. Det er å legge fra oss den kapitalistiske drømmen om å alltid bli mer produktiv og effektiv. Etter produksjonen kommer reparasjonen. Ut av reparasjonen kommer det mer produksjon.

Det er det samme om du tror at stjernene påvirker deg eller ei: Merkurs retrograd er et bilde på teknologiens natur, og uten teknologien hadde du ikke kunnet lese denne teksten.

Derfor slår jeg et slag for Merkurs retrograd som jobb-høytid. Vi setter av tid for introspektiv pirkejobb. Vi omfavner at ting alltid tar lengre tid enn vi tror. Vi gir opp fremdrift til fordel for å fikse døde lenker og rydde i regnskapet.

Vi blir rotete og overivrige når vi er inspirerte. Jeg kan bli så strikke-kåt at jeg går surr i tellinga. Jeg kan skrive hundrevis av sider med manisk, rotete tekst. Da er det jammen godt at planeten snur, at våre egne feil dukker opp og biter oss i rumpa. Det er utrolig kjipt å rekke opp, men det er den eneste måten å lage en veldig bra genser på.

Vil du ha mer astro?

Dønn ærlig: Jeg kan i overkant mye om astrologi. Det er ikke for alle, men hvis du er sulten på mer info om retrograden og horoskopet ditt, kan du melde deg på her. Eller bare bruke boksen under. Det blir også mer Merkur på @tarot_ida på Instagram.

Er du ikke astrologisk anlagt, kan du se på dette innlegget som en invitasjon til en ny høytid: høytiden for backup og vasking av kjøkkenviften (du vet det trengs).

PS: Jeg har vært gjest på Power Ladies podcast og snakket om teknologiutvikling! Veldig Merkur-tema.

Slik sluttet jeg å være tjukk, del 1

Advarsel! Denne teksten handler om mat og fedme og slanking og spørsmålet om hvorvidt det er etisk og bærekraftig å spise dyr. Det er også bilder av meg med lite klær på i innlegget, som det jo kan være at du ikke digger. Det er med andre ord veldig lov å ikke lese denne teksten.

Jeg tar utgangspunkt i at du som leser er voksen og har et ansvarlig forhold til eget matinntak. Jeg forsøker å skrive om slanking på en så ordentlig måte jeg kan, men hvis du har jobbet hardt for å slutte å slanke deg, så kjenn etter om du faktisk skal lese denne teksten. At jeg har krympet, er ikke en invitasjon til at du skal forsøke å krympe mer, du også.

La oss begynne på maxvekt

Mange: “Oi…det…var lenge siden. Du ser så…annerledes ut? Jeg kjente deg nesten ikke igjen.”

Jeg: “Ja, jeg har blitt veldig mye tynnere.”

Mange: “Eheheh, ja. Ja det har du. Jøss. Jeg ville liksom ikke si det, det er jo…”

Jeg: “Det går bra, jeg har gjort det med vilje. Du får lov til å si det.”

En del: “Er ikke det deilig? Jeg husker hvor deilig det var da jeg ble slankere, da torde jeg å være med på bilder og sånn, takke jeg ja til å stå på scenen.”

Jeg: “Oh, honey. Jeg har alltid likt å være på bilder, jeg.”

[image error]Bilde av undertegnede på hennes tjukkeste. Usminket, litt skamklippet og med hjemmelaget skjerf og likevel: Så fornøyd med å bli fotografert. Bildet er tatt av Christian Søgjerd i 2008, og jeg koste meg skikkelig.



[image error]Jeg gikk ikke av veien for å stå på scenen eller være på kamera, heller. Her er jeg, 24 år, kledd i min beste Manillusion-kjole og veldig seriøs med mikrofonen. Tatt på lanseringen av Store norske leksikon i 2012.

Vi har en fortelling om at “tjukk” betyr: “Noen som tar så mye plass at de ikke får lov til ta plass.” Det er en av de farligste fortellingene i kulturen vår. Opp, alle jordens tjukkaser!

Jeg har aldri slanket meg for å få plass til “Hele meg”. På slankebloggen jeg hadde i 2013: Legg fra deg kaka og løp deg en tur skrev jeg en motivasjonsliste med grunner som:

“Jeg vil gjerne slippe blødende gnagsår på innsiden av lårene når jeg går meg (sic!) kjole i varmen. Jeg har hørt at mindre lår hjelper.”

Ida, 25 år

Så sant som det er sagt, yngre jeg. Så sant som det er sagt.

(Selv om det går kjappere å kjøpe seg en anti-gnagesår-truse fra Thigh Society. Anbefales! Ikke reklame, bare mitt eldre jeg alltid slår et slag for lange underbukser. Farmor gikk med string og ulltruse samtidig, for være sexy og unngå blærekatarr. Vi kan alle lære av farmor.)

Da jeg skrev Legg fra deg kaka var jeg Hun Som Fulgte Statens Kostholdsråd slavisk. Jeg spiste lettyoghurt og telte kalorier og spiste fullkorn og skar vekk fett og trente seks ganger i uken. Jeg spiste til og med makrell i tomat hver dag selv om jeg synes det er vondt. Det hadde en dramatisk effekt, som jeg tok bilder av fordi jeg er meg.

[image error]Fremgangsbilder fra 2013. Du kan se hvordan vommen går fra “fastlegen er bekymret” til “folkehelsas sjelefred”

Men så, omtrent da jeg gikk fra “fedme” til “overvektig” på BMI-skalaen, stoppet vektnedgangen fullstendig. Det var ikke sånn at jeg gikk mye opp i vekt, jeg bare gikk ikke lenger ned. I etterkant har jeg skjønt at det ikke var så merkelig.

Konvensjonell slanking fungerer sånn: Du blir tynnere av å redusere kalori-inntaket. For å opprettholde en høy vekt, trenger du mye kalorier. Da er det lett å redusere. For å fortsette å være i kalori-minus og gå ned, må spise mindre og mindre og trene mer og mer for å fortsette å gå ned. Problemet med å spise bittelite og trene masse, er at du blir helt sinnsykt sulten. Jeg kom til et punkt hvor jeg enten måtte slutte å trene eller slutte å slanke meg. Jeg valgte trening. Men det betydde at slankebloggen sluttet på overvektig. Det var litt kjipt.

Men ikke så kjipt.

Jeg hadde nådd storparten av målene mine: Jeg var så lav BMI at jordmor ikke maste om vekten min da jeg var gravid. Jeg kunne kjøpe klær i størrelse L og M i de fleste vanlige klesbutikker. Jeg var egentlig “i mål”.

[image error]Spørsmålet er ikke om du er “slank nok”, men slank nok til å hoppe i fallskjerm. Slankingen hadde aldri føltes så verdt det som da det viste seg at jeg var lett nok til å hoppe tandem.

Jeg ble mor.

Jeg ammet helt avsindig mye.

Jeg spiste mer enn jeg hadde spist i hele mitt liv, fordi du blir sulten av å amme.

Jeg husker at jeg før fødselen hadde kjøpt flere bøker om å bli en sprek mamma, og hadde en plan om å “få kroppen tilbake”, men det viste seg at hverken å spise mindre mat eller tilbringe lange timer på spinning var særlig realistisk for den nybakte mor. Jeg måtte gi opp identiteten som sporty treningsfantom, og erkjenne at jeg var noen som hadde vært gjennom et stort kirurgisk inngrep og hadde dramatisk redusert alenetid.

Så jeg ga faen. Farvel, tanker om kosthold og trim.

Helt til babyen gikk fra å spise seks ganger i løpet av en natt til null. Plutselig ammet jeg mye mindre, og hadde en baby som sov mye mer.

Så hvorfor sov ikke jeg mer? Jeg våknet sulten og hul slik jeg pleide i tretiden på natten og var frustrert, fordi ungen sov, men jeg sov ikke.

“Jeg sover mye bedre når jeg gjør Whole30“

Det var frasen som gikk igjen på mamma-podcaster, på blogger, i ulike grupper.

“Jeg sover bedre under Whole30.”

Jeg hadde hørt om Whole30 før. Jeg hadde tross alt prøvd CrossFit, der mange spiste såkalt steinalderkosthold, og Whole30 var en intensiv månedskur med steinaldermat. Jeg hadde ristet på hodet av det. Alle visste jo at sunn mat = havregryn med lettmelk.

Men så kom det anekdote etter anekdote om bedre søvn.

Og her er greia, folkens: Når du våkner mange ganger hver natt og vet at du har en halvannetåring som roper “MAMMA MAMMA” kl 05…da gjør du hva som helst for å få sove.

Så jeg endte opp med å lese It Starts with Food, boken som er utgangspunktet for Whole30. Det er mange grunner til at jeg kan anbefale boken, men det var ikke primært fagstoffet i den som berørte meg. Det var beskrivelsen av sult-mønsteret hos folk forfatterne hadde coachet.

Det var første gang jeg leste at det fantes en annen måte å være i verden på enn å alltid være sulten. Det fantes folk der ute som ikke måtte spise en liten snack annenhver time. Og jeg fant en beskrivelse av hvordan mitt høykarbo-lavfett-kosthold antageligvis var skyld i at jeg våknet sulten midt på natten.

Og da bestemte jeg meg for at: Ok, jeg kan gjøre hva som helst i én måned. Og hvis det er mulig å slutte å være sulten hele tiden og sove dypt, så er det de to tingene som vil gjøre mammalivet mitt mye, mye enklere.

Alt jeg lot være å spise i tredve dager:



Alle kornprodukter, inkludert ris, mais, havre og quinoaAlle melkeprodukterAlle belgfrukter, både linser, bønner, soya og peanøtterAlle søtningsmidler, både kunstige og naturlige (ingen honning, ingen agave, ingen stevia)All alkoholAlle typer tilsetningstoffer, som MSGAlle typer mat som trigget overspiserefleksen min (og her måtte jeg legge til mat etter hvert som refleksen ble trigget i løpet av opplegget. Farvel, hasselnøttsmør.)Alle mat som forsøkte å gjenskape en mat jeg lengtet etter, om pannekake av søtpotet eller sjokoladekake med daddel og mandelmelAlle ting som helt opplagt var en snack, som potetgull laget av rødbete eller veldig søte fruktsmoothier



Jeg fulgte også disse reglene



Ikke veie seg på 30 dagerIkke måle seg med målebånd på 30 dagerIkke telle kalorier på 30 dagerIkke småspise på 30 dager. Frokost, lunsj, middag og ingenting i mellom. Ikke spise når du ikke er sulten. Hvordan vet du at du er sulten? Har du lyst på fisk? Ikke? Da er du nok ikke ordentlig sulten. Sitte ned og spise maten med kniv og gaffel som et måltid, ikke momse på farten eller ved pulten. Ingen måltider som bare var frukt eller bare var nøtter. Litt frukt og nøtter kunne inkorporeres i måltidene, men ingen banan på farten.

Får du åndenød av denne listen? Dette er ikke for alle.

Men de 30 dagene forvandlet livet mitt fullstendig.

Den store forvandlingen

Uten å gå inn på spørsmålet om gluten er bra for deg eller ei:

Ved å fjerne alle muligheter for brød eller liksombrød, måtte jeg finne på noe helt annet å spise. Ved å ta ut alle typer søtning, måtte jeg ikke bare venne meg til at maten smakte mindre søtt. Jeg måtte også slutte med alle former for lettbrus og tyggis og pastill, som jeg alltid pleide å ha i kjeften.

I løpet av de første 30 dagene, opplevde jeg å bli mett for første gang i mitt liv. Jeg begynte å kunne gå lengre strekk uten å spise, og jeg merket at maten smakte helt annerledes. Paprika var søtt. Gulrot var kjempesøtt. Frukt var en smakseksplosjon.

To uker uti begynte jeg å sovne som en sten. FitBiten viste at jeg hadde begynt å sove 1,5 timer mer hver natt av å gå på W30. Det føltes som om jeg hadde fått en ny hjerne, også.

En dag, i slutten av måneden, sto jeg i dusjen og strøk meg selv over kroppen. Var den i ferd med å endre konsistens? Senere, når måneden var over og jeg veide og målte meg selv, hadde ikke bare tallet på vekten minket. Magen hadde krympet betraktelig.

Jeg kunne ikke gå tilbake til å “spise som vanlig” igjen. Jeg begynte å lese mye mer om mat.

Da jeg gikk på CrossFit, fikk jeg anbefalt Gary Taubes’ bøker om fett og sukker og lavkarbo utallige ganger. Jeg ble bare sur av det. Nå var jeg klar for å lese dem.

Jeg er glad for å at jeg leste dem etter Whole30. Nå visste jeg at “mat” ikke bare handlet om “vekt”: Det handlet om søvn og konsentrasjon, om jevn energi. Jeg gikk inn i lavkarbo-land og har vært der siden.

[image error]Første dag av Whole30, november 2017



[image error]Våren 2018.

“Du må ha hatt en sinnsykt disiplin!” har folk sagt til meg.

Men nei. Det krevde viljestyrke å slanke seg i 2013. Da var jeg sulten hele tiden og passet på hvert gram. Det vanskeligste med å gå steinalderkost/lavkarbo/ketogen diett, var at jeg tråkket utenfor det etablerte kartet og spiste feil. Når jeg hadde vent meg til å spise “feil” (masse fett, ikke noe gryn), var det ikke noe stress å holde på planen. Jeg var ikke sulten. Jeg hadde masse energi. Jeg sov godt.

Men det er sosialt vanskelig å ha en hemmelig og komplisert kostholdsendring. Og jeg merket at jeg følte meg som en gal Zarathustra når jeg første begynte å forklare hvorfor jeg ikke ville ha pasta. Særlig siden jeg fant ut at jeg hadde det best med en ultra-lavkarbodiett: En ketogen en.

Verdens minst bærekraftige kosthold?

All lavkarbo er basert på at du spiser dyr. Og det er fullt mulig å ha et lavkarbo-kosthold som gjør alle klimaverstinger verre. Jeg kunne levd på industrikjøtt og importert avokado med ekstra vannkrevende mandelmel på toppen og kroppen min ville vært utrolig fornøyd. Men vi spiser ikke i et vakuum.

Derfor har jeg brukt det siste året på å forsøke å finne en bærekraftig, ketogen diett. En der jeg spiser på en måte jeg kan stå inne for og ikke bare skrur opp det norske forbruket av soyaforet kjøtt litt ekstra.

For tingen er: Veganerne har rett. Det finnes ikke noe som heter vegetarianer. Ikke i realiteten. Spiser du egg, dreper du haner. Du bare spiser dem ikke opp. Spiser du brunost, dreper du kje. Selv vegetarisk ost uten løpe, krever at kalver må fødes – og dermed også drepes, før eller senere. Alle melke og verpe-dyr blir gamle og dør.

Jeg har kommet frem til at jeg er for å drepe dyr og spise dem.

Jeg tror på et landbruk basert på at dyr bæsjer for gjødsel, der matrester spises av griser og geiter, der vi spiser gamle høner og melkekyr, der vi spiser hele dyret og alle de underlige grønnsakene. Jeg har ikke noe problem med å spise maur og stillehavsøsters. Noen må ta ansvar og lage mat av den kongekrabben, og da må den drepes først. Jeg gjør det gjerne sjøl. Jeg er vokst opp med blod på hendene og fiskeslo i håret.

Men å spise bærekraftig kjøtt, betyr å spise gammelt, fett kjøtt. Det betyr å spise blodmat, innmat og koke kraft på bein. Det betyr å gi opp kostholdsråd basert på at alle kan kjøpe ubegrenset kyllingfilet og underlige melkeprodukter som Skyr. Det er å spise kyllingskinn og kyllingfett og kraft kokt på krås og kyllingføtter. Det betyr å se på melk som den hellige luksusvaren den er, og behandle den der etter.

Det er å ta et oppgjør med en helse-industri som er opptatt av at alle skal løpe rundt i mikroplastklær og bøtte ned myseproteinpulver. Det er ikke grønt å kjøpe to par joggesko i året fordi du sliter dem til plastavfall på tredemølla. Vi må tenke sunt på nytt.

Dette er viktig for meg: Jeg kan ikke si “Jeg ble tynn av å spise ketogent!” uten å si: “Skal du spise som meg, må du spise så vi ikke spiser opp kloden.”

Jeg har brukt de siste årene på lage et kosthold som er bærekraftig for både meg selv og verden, og det føles på tide å skrive om det. Det føles uærlig å skrive om det uten å skrive om slankingen, dog. De henger nemlig sammen. Jeg hadde ikke endt opp med det kostholdet jeg har, hvis det ikke hadde vært den eneste tingen som virkelig fungerte.

Og ja, dette er del 1. Si fra hva du har lyst til å høre om i del 2. Jeg tipper jeg må svare på “Er du ikke redd for å dø av infarkt når du spiser så mye mettet fett?!?”

Men!

Du må melde deg på nyhetsbrevet under hvis du vil ha mer detaljert info om hva jeg spiser, hvilke apper jeg bruker. Jeg kommer til å bruke bloggen til å skrive mer allmenne innlegg om mat og bærekraft, men for å få konkret informasjon som “hvor mange gram karbohydrat spiser Ida?”, så må du velge det aktivt. La oss prøve å gjøre verden til et mindre spiseforstyrret sted, eller hva?

Ut av ateist-skapet: Å folde hender og lese tarotkort i smug

[image error]Narren på vei ut i det ukjente. Første – eller nulte kort i Store arkana. Og slik jeg føler meg når jeg plasker ut i med dette innlegget. Alt kan skje. Men det kan det jo alltid. Like greit å bare rusle videre.

En gang var jeg ung og skeptisk. Så skeptisk at jeg hadde en bloggserie som het skeptikerskolen, der jeg gikk gjennom alt jeg ikke trodde på og forklarte folk hvorfor det var teit.

Eller: En gang var jeg i mitt livs største omveltning/krise/transformasjon/sammenbrudd, og brukte bloggen min til å dekonstruere livssynet mitt og sette det sammen igjen. Resultatet ble en serie som het skeptikerskolen, som blant annet inneholdt tekster som: “En av de siste samtalene mellom Gud og meg“.

Eller: En måte å strukturere selvbiografien min på, er å beskrive den gjennom en serie religiøse kriser.

Noen kriser, i rekkefølge



Da jeg som veldig kristen trettenåring ble forelsket i en jente og leste Paulus. Da jeg som fjortenåring fant Wicca og initierte meg selv som heksDa jeg som sekstenåring leste Johannes Åpenbaring og ble overbevist om at jeg kom til å ende i ildsjøen på grunn av heksevirksomheten minDa jeg som nittenåring og sinnakristen snublet ut i en Richard Dawkins-grøft og ikke kom meg opp igjen uten å avsverge meg all religion. Dermed måtte jeg skrive livet mitt på nytt. Resultatet ble denne bloggen.

Bloggen resulterte i skrivejobber for Humanetisk forbund og en sterk, ateistisk identitet. Det er bare at det viste seg å være vanskeligere å være konsekvent ateist enn jeg først hadde trodd da The God Delusion snudde opp ned på livet mitt.

Tingen var: Jeg trengte den omveltningen. Det var fint å skrive for Humanetisk forbund, og jeg hadde godt av å snu opp ned på barnetroen. Men religion er ikke noe du kan skru av og på.

Vi er et protestantisk land, og ordet “religion” henger tett sammen med ordet “tro”. Tror du på Gud er synonymt med Er du religiøs?

Men religion er mye mer enn overbevisning. Det er ritualer og vaner, det er noe du gjør.

Og selv om jeg bestemte meg for å ikke være kristen, var det vanskelig å slutte å gjøre kristen.

“Jeg er selvfølgelig ateist, men jeg må be aftenbønn, ellers får jeg ikke sove.”

“Hvis jeg blir veldig redd, hjelper det med en salme.”

“Jeg blir alltid så rørt når jeg er i kirken.”

Osv.

Da jeg trodde jeg skulle dø under hastekeisersnittet, sang jeg Deg være ære. Det var ikke “et valg”, salmen kom skytende gjennom kroppen.

Derfor har jeg kommet frem til at det er hederlig å kalle meg selv kristen. Tross alt får ikke sekulære og ikke-praktiserende muslimer slutte å være muslimer, så hvorfor skulle praktiserende, men lite troende kristne miste sin merkelapp?

Å være kristen er lite selvfølgelig som at jeg er riksmålsbruker: Det er ikke noe jeg har valgt. Det er noe jeg har vokst opp med og ikke klart å riste av meg, uansett hvor mye jeg har prøvd. Da er det like greit å omfavne det. Alt annet er uærlig: Jeg synes “sju” er styggere enn “syv”, og jeg klarer ikke endre det, like lite som jeg klarer å bytte ut “Fadervår” med “Vår far”.

I en tid der samtalen om religion blir mer og mer polarisert, og det å kalle seg selv “kristen” blir synonymt med å heie på Sylvi Listhaug, tror jeg det er sunt at de daffere av oss anerkjenner at vi er en del av tradisjonen.

Tyve år med Tarot

Samtidig som jeg ikke bare er kristen. Jeg har også andre religiøse praksiser jeg har oppsøkt selv. Som å legge tarotkort.

Det var nettopp tarotkortene som begynte serien Skeptikerskolen: Du kan lese første innlegg, “Spådomskunst og sjarlataner”, skrevet av Ida anno 2008.

Det interessante med teksten, er at den tar utgangspunkt i at jeg alltid har syntes at tarot var tullete, og jeg omtaler meg selv som “en ateist med en kortstokk”.

Jeg skriver ikke at jeg fikk tak i min første tarotstokk som trettenåring og at jeg brukte flere år på å biblioteket på å om Golden Dawn, Aleister Crowley og forhistorien til Marseilles-kortene. Jeg hopper over fjortisen som brukte kveldene på å tegne sine egne kort og føre inn lange beskrivelser av de 78 kortene. Jeg tar ikke med alle Osloturene for å gå på Lille Arkana.

Kort sagt: Jeg annerkjenner ikke at Tarot er et komplisert system det tar tid å lære seg. Å gjøre det ville nok vært for sårbart. Det var bedre å gjøre narr av alle som hadde latt seg lure av spådamevirksomheten min.

(Er det noe det er lurt å være skeptisk til, så er det sannhetsgehalten i selvbiografiske tekster. Værsågod.)

[image error]Stavenes ess. En gnist med kreativ energi. En invitasjon. Et rungende ja.

Derfor føltes det som om jeg begynte å smugrøyke da jeg kjøpte en ny tarotstokk i 2012.

Jeg hadde jo sluttet!

En del av Ida: Kødder du med meg? Du tror jo ikke på de greiene der!

En annen del av Ida: Neida, neida, jeg skal bare…ha…et…lite…trekk. Ah. Ja. Stavenes ess. Riktig avgjørelse å kjøpe tarotstokk, ja.

En del av Ida: Dette bør du holde sjukt hemmelig, fy fader så flaut. NEI ikke kjøp røkelse også, hersens hippe-kjerring, hvorfor må du være så klisje?

En annen del av Ida: Såså, vi får en kvittering og trekker det av på skatten, det er for kunsterisk utvikling, det har ingenting med åndelighet å gjøre.

En del av Ida: Ok, ok, bare gjem posen i ryggsekken og hold kjeft. Husk at vi er Ansvarlige Ateister her.

Siden har jeg lagt tarot mer eller mindre hver dag. Det er en stor del av hvem jeg er. Ikke så rart, siden jeg har holdt på siden år 2000.

Tarot og traumehåndtering

De siste årene har Tarot blitt mer trendy. Det betyr at det kommer underlige Aftenposten-oppslag, men også at det har kommet flere interessante stemmer på banen. En som har vært viktig for meg, er Lindsay Mack, som har podcasten Tarot for the Wild Soul. I fjor sommer tok jeg et av onlinekursene hennes, som handler om Tarot og traumer. For meg ble dette kurset et vendepunkt.

Plutselig så jeg tarotpraksisen min i et nytt lys. Mack, som har kompleks PTSD, forteller om hvordan tarotkortene fungerer som en megler mellom henne og den kaotiske hjernekjemien hennes. Det er en måte hun kan kommunisere med seg selv når hun ikke får kontakt med seg selv.

Dette kjenner jeg meg igjen i. Kortene er både meg og ikke-meg, og siden de er bilder, går de utenom den “vanlige” indre dialogen min. Når det koker i hodet, er kortene en bedre mental hurtigtast for meg enn det meste annet.

Mack fikk meg til å innse at tarotstokken i sekken ikke er røykpakken min, men medisinen min. Det har vært – og er – et uvurderlig verktøy for meg.

(NB: Tarot er ikke terapi! Det er som meditasjon: Noe mange av oss driver med og har god effekt av, men som ikke kan fikse alt – eller er for alle.)

En annerledes samtale om religion

Samtidig er grunnen til at tarot fungerer for meg knyttet til den religiøse praksisen min. Jeg kunne ikke fått samme effekt av å bygge en relasjon til Svarteper eller Spardame. Medisinen kommer nettopp fordi jeg har en relasjon til symbolene og tradisjonen. Og jeg tror denne relasjonen er sterkere på grunn av den kristne bakgrunnen min. Dette er et symbolspråk som ender i oppstandelse og evangelister i skyene, uansett hvor New Age regnes som.

Jeg merker at jeg synes at det er ekstra pinlig å snakke om denne koblingen.

En ting er å komme ut av Tarot-skapet.

En annen ting er å koble det til kristendommen, det minst kule av alt.

Tingen er at jeg likte ateist-identiteten min så godt.

Det føltes trygt. Anstendig, voksent, stuerent.

Jeg skulle virkelig ønske jeg ikke var så religiøs som jeg er.

Men er det noe jeg har lært av å skrive fra det skamfulle stedent (om alt fra skattesmell til seksuelle overgrep), så er det at jeg sjelden er alene.

Ikke at du også har en hemmelig tarotpraksis. Jeg er litt rar.

Men jeg tror vi er mange som har et underlig, språkløst forhold til religionen vi har vokst opp med. Jeg har lyst på en samtale med utgangspunktet i dette vanskelige stedet. Aller helst med dem som får skikkelig fnatt og bakoversveis av ordet “kristendom”.

Tingen er at jeg er ikke så opptatt av å overbevise noen, eller å diskutere hva som er “sant”: Jeg er mer interessert i å finne et nytt vokabular for religiøst mangfold.

Da jeg var på mitt mest religionskritiske, ville jeg helst at hele verden skulle innrømme at den tok feil, så vi kunne slutte med religion en gang for alle. Og så klarte jeg ikke å slutte med religion selv en gang.

Derfor tenker jeg å starte samtalen her, ved å bruke denne palimpsesten av en blogg for å vise hvor mange meninger og følelser og erfaringer det går an å ha og ombestemme seg etterpå.

Hvis du vil høre mer om tarotkort og kristendom og vanskelige følelser, så kan du følge meg på Instagram eller melde deg på nyhetsbrevet under.

Derfor bør du slutte å følge meg på Instagram

Eller: Hvordan jeg sluttet å følge nesten alle, og begynte å like Instagram mye bedre.

Folkens, la oss snakke om “feeden” din. Det oversettes gjerne til “strøm”, men helt ærlig: Det mangler assosiasjonen til at noe mater deg. En strøm høres ut som en elv som flyter forbi. En feed høres ut som pelletsdispenseren i hamsterburet. Derfor foreslår jeg å døpe om stedet du scroller gjennom for å se om det har skjedd noe nytt siden sist. Det er ikke strømmen. Det er ikke feeden. Det er mater’n.

Vi snakker mye om at sosiale medier er for distraherende (og det kan det jo være), og om at allegoritmene bestemmer for mye av hva vi ser når (og det gjør de jo).

Men vi snakker lite om et mer grunnleggende problem med sosiale medier: En av hovedgrunnene til at sosiale medier er distraherende og at allegoritmene har for mye makt, er at mater’n din er for full.

Det er fordi alle har blitt oppfordret til å følge og følge i snart ti år, men ingen har bedt deg om å fjerne noe.

Samtidig har vi gått fra en tid der det var om å gjøre for alle virksomheter å “komme seg på” sosiale medier til at hver eneste Kiwi og lokale Ark-sjappe har sin egen konto i alle kanaler. Du har fulgt og fulgt og fulgt, og flere og flere artige/interessante/sosialt forpliktende kontoer har kommet til.

En av grunnene til at folk ikke tømmer den overfylte feeden, er at det regnes som frekt å fjerne venner og avfølge folk. Reduksjon i følgertall kan føre til spekulasjoner og drama. Hvorfor er ikke X venn med meg på Facebook lenger? Ånei!

Men dere: Jeg tar ikke vare på alle papiraviser jeg leser. Jeg har ikke tatt vare på Vinduet fra i fjor eller heftet med strikkeoppskrifter jeg er ferdig med. Ikke bare det: De siste ti årene har jeg tatt jevnlige utrenskninger i bokhyllen for å kunne fortsette å supplere med nye bøker. Ikke fordi jeg ikke likte bøkene som gikk til bruktbokhandel, men fordi bokhyllen blir full. Jeg er forfatter. Mannen min er forfatter. Vi elsker bøker, men vi hadde druknet i bøker hvis vi aldri kvittet oss med noen av dem.

Men sosiale medier er bygget på prinsippet om at jeg skal ta vare på absolutt alt, siden de primært lever av å selge informasjonen om hva jeg liker videre til annonsører.

Men bokhyllemetaforen fungerer ikke, siden sosiale medier også er fullt av fatisk kommunikasjon (eller small talk på godt engelsk). Det betyr at mater’n også fylles opp med postkort, bursdagskort, kvitteringer, invitasjoner og huskelapper du aldri ville tatt vare på i skuffen, men som lagres her til evig tid.

Jeg pleide å ha en analog telefonbok der jeg førte inn numrene til alle jeg kjente. Når jeg byttet telefonbok, tok jeg ikke vare på nummeret til folk jeg snakket så vidt med på fest fem år før. Vennelisten min på Facebook, derimot. Der er det flust av folk jeg ikke husker hvem er.

Sosiale medier blir dermed som en bokhylle full av gamle aviser, visittkort, og nabosladder, reklame og nabosladder som hele tiden genererer nytt innhold. Ikke rart vi blir distrahert! Og ikke rart at det er blitt utviklet komplekse systemer for at Facebook og Instagram kan gjette på hva du har mest lyst til å se. Du følger så mange ting at det er umulig å se alt som faktisk deles.

Jeg har brukt de siste årene på å forsøke å temme de sosiale mediene jeg deltar i.

Jeg har skrudd av varsler.

Jeg har begrenset skjermtid.

Og likevel: Jeg klarte ikke fri meg fra minnet om at Internett pleide å være et morsomt sted.

Noe jeg gledet meg til.

Noe jeg koste meg med.

Noe som føltes som mitt.

Et godt internett-minne: Jeg pleide å lese mange blogger på RSS. Det var ikke distraherende. Det var digg. Jeg begynte å abonnere på blogger jeg syntes virket spennende og jeg sluttet å abonnere når jeg gikk lei. Og så kom jeg på at sånn har jeg det fortsatt når jeg følger podcasts.

Hm, tenkte jeg. Hvorfor føles det så annerledes enn Instagram?

Jo, fordi det ikke er noen forventning om at podcastene som jeg abonnerer på, skal abonnere tilbake på meg. Jeg får må aldri trykke “liker” på noe som helst. Og ingen av vennene mine ser hvilke podcaster jeg hører på. Jeg får ha alenetid med innholdet mitt, og det gjør det mye enklere å bare abonnere på ting jeg faktisk lytter til.

Denne erkjennelsen fikk meg til å forstå hvordan jeg skulle få et morsommere Internett: Jeg måtte bare slutte å følge med på så mange.

Jeg satte meg ned med Facebook og Instagram og sluttet å like og følge. Det var en interessant utforskning. Jeg hadde helt glemt storparten av det jeg liker. Jeg ser det jo ikke lenger. Mater’n er så full at det jeg ser først, er det vennene mine har likt. Det betyr at de tingene som jeg liker best, ikke har sjangs.

Jeg kunne også se hvor mye livet mitt har endret seg de siste ti årene. “Ah, dette var tiden jeg jobbet i SNL og fulgte masse universiteter!” “Åja, dette var tiden jeg lærte meg å løpe!” “Haha, så mange bæresjal! ALLE bæresjalene!”

Jeg telte ikke hvor mange jeg sluttet å følge. Jeg bare skuffet unna. Og tok jevnlige pauser, fordi du blir faktisk sperret eller eller flagget om du slutter å følge for mange ting på en gang.

Resultatene var dog fantastiske. Plutselig så jeg masse ting jeg hadde lyst til å se. Hvem skulle tro at sånt gikk an?

Etter mange, mange runder med å slutte å følge folk på Instagram, fikk jeg et enda mer revolusjonerende resultat: Jeg fikk beskjed om at jeg hadde sett alt folk hadde delt det siste døgnet. Jeg kunne bli “ferdig” med Instagram slik jeg kunne bli ferdig med papiravisen.

Plutselig var det ikke en tidstyv. Det var en passelig pause.

Nå er det din tur til å få et morsommere Internett. Det er enkelt – og likevel overraskende vanskelig å gjennomføre. Det dukker opp masse rare følelser når du slutter å følge noen.

Derfor har jeg laget en liten liste med gode grunner til å slutte å følge meg for å vise at det ikke er så farlig.

Gode grunner til å slutte å følge meg:



Du ser meg i mater’n og har glemt hvem jeg er. Har du glemt hvorfor du følger noen, får du lov til å slutte. Du følger meg fordi du føler at du “burde”. Ingen må noe på nettet. Å følge folk ut av plikt, er som å spise godteri du ikke synes er noe godt. Gi slipp. Du følger meg fordi du kjenner meg i virkeligheten. Personlig har jeg funnet ut at jeg ikke liker å følge folk jeg kjenner godt . Jeg blir ofte emo av å se viktige begivenheter på sosiale medier før jeg får vite om dem RL, selv om jeg forstår at mange deler ting fra livet sitt etter hvert som de skjer. Løsningen på dette er å slutte å følge folk jeg kjenner godt, så jeg kan få gleden av å høre ting fra dem direkte. Du følger meg fordi jeg irriterer deg. Ohoi, så mange jeg har fulgt fordi de irriterer meg! Og tingen er: Jeg mener ikke at du må slutte å følge din favoritt hate-watch. Det er lov å godte seg over folk man ikke liker. Spørsmålet er om du føler deg bedre eller dårligere etter å ha sett noe fra en bestemt person i mater’n. Føler du deg dårlig, er det ingen grunn til å fortsette å følge. Du følger meg fordi jeg følger deg. Det pleide å være sånn at alle skulle følge alle tilbake, men vi er for mange til det nå, folkens. Følg meg fordi du liker å se det jeg deler. Du skylder ingen å følge tilbake. Du føler at du burde “følge med” på meg av jobbgrunner. Men du, å scrolle i vei på Instagram er ikke å jobbe med Instagram. Profilen min er åpen. Sett av en tid du går innom og sjekker den. Dette kan du gjøre uten å fylle opp mater’n.Du var interessert i noe jeg drev med før, men så har jeg sluttet å gjøre det. Folk er overraskende sjelden en konsistent merkevare. De bytter jobber og får nye besettelser og glemmer å legge ut innhold. Hvis jeg var artig i 2010 og kjeder deg nå, så står du fri til å slutte å følge med. Du følger meg fordi du er redd jeg kommer til å bli sur om du slutter. Hei, sjelevenn. Har du også litt sosialangst? Jeg OG! Særlig på Internett! Men jeg lover: De færreste av oss sitter og kikker på listen over folk som følger oss og grubler på hvorfor X og Y forsvant. Og hvis den du slutter å følge, blir sur, så kan du dele dette innlegget med dem. Og kanskje ha en liten samtale om sosial angst? De har det nok, de også. Du følger meg fordi du håper at jeg vil følge deg tilbake og dermed få flere følgere. Hei, sjelevenn nummer 2! Jeg har vært der! Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet: Det er innholdet du deler som gjør deg verdt å følge. Jeg vet at Instagram jobber aktivt for at alle under 10K følgere skal føle at de MÅ FÅ FLERE så de kan få den magiske klikk i story-funksjonen, men du vil ikke ha ti tusen tilfeldige folk som følgere. Du vil ha de folka som faktisk vil se det du har å dele, ellers drukner du bare i ti tusen overfylte matere og må kjøpe synlighet. Du ser meg i mater’n og det “does not spark joy”: Kom igjen, Instagram er din tidtrøyte. Da må den gjøre deg glad, OK? Gleder du deg ikke til å se meg, så ta meg vekk. Du kan alltids følge meg igjen senere hvis du savner meg.



Hvor mange er passe?

Jeg anbefaler å komme ned i ca 100 du følger på Instagram. Jeg synes at ca 30 sider og grupper på Facebook holder i massevis. Da har du få nok til å få litt variasjon i mater’n og samtidig få nok til å se alt, og bli ferdig med det. Men her er folk forskjellige. Kanskje du har mer tid til å scrolle enn meg, og vil følge med på nærmere 200? Uansett anbefaler jeg å gjøre det samme med materen som jeg gjør med bokhyllen: Når noe nytt kommer inn, så må noe gammelt gå ut. Følger du noen nye, må du slutte å følge noen gamle.

Klar for å slutte å følge folk?

Jeg anbefaler deg å sette av en uke og slutte å følge omtrent to hundre om dagen. Da unngår du å bli flagget, og du får likevel endret materen din raskt. Har du lyst til å dele erfaringene dine, så kan du tægge det med #færrefølgere2020, og så kommer jeg til å SØKE OPP det du har delt og like og kommentere og stå i. Jeg kommer dog neppe til å følge deg. Men du trenger ikke følge meg heller! Du kan selvfølgelig tagge meg på Instagram også (bonus hvis du gjør det for å feire at du har sluttet å følge meg, hoho.)

Premien er et artigere og mindre masete Internett! Det går an.

Vil du også lese mer?

Kari Spjeldnæs, min tidligere redaktør og nåværende forretningspartner, har en kronikk i Dagbladet om PISA og lesing. Lang undersøkelse gjort kort: Tallet på femtenåringer som leser bøker på fritiden har gått ned.

Dette tallet burde alle være opptatt av. Det hjelper nemlig ikke å ha knallgod undervisning hvis du ikke har din egen, selvstendige lesevane. All høyere utdanning er bygget på evnen din til å lese alene. Men det er ikke bare 15åringene som leser mindre. Vi gjør det allihop. Vi leser mindre lang tekst og scroller mer kort tekst. Vi blir dårligere til dybdelesning.

Kari og jeg har brukt hele livet vårt på bøker i ulik forstand: Kari gjennom tiden sin som redaktør og forlagsdirektør, meg gjennom å skrive dem. Nå har vi slått våre pjalter sammen og laget et firma for å gi lesing ledertrøya digitalt. Ja, eboken finnes. Nettavisen finnes. Lydbok-appene finnes. Men det er ikke det samme som å lage teknologi på lesingens premisser.

Dybdelesing krever at vi ikke blir forstyrret. Det gjør alle kulturopplevelser, selv de mest hel-digitale. Netflix spiller ikke av artige klipp fra andre serier midt i en film. Ingenting krever så høy konsentrasjon som dataspill. Likevel er digital tekst blitt offer for et jag om hva som skjer med den etter at du har lest den: Hvor mange kommentarer den fikk, hvor ofte den ble delt? Å designe for lesing er å tenke annerledes om suksesskriterier og distribusjon, forretningsmodeller og navigasjon. Det krever at vi snakker om lesing som en verdi i seg selv. Og ikke minst: At vi snakker åpent om alle grunnene til at det blir mer krevende å få lest.

En av mine hemmelige venner, er selvhjelpsbokforfatter Gretchen Rubin. Jeg kunne kalle henne essayist, lykke-ekspert, memoarforfatter, vane-guru, podcast-stjerne, alt dette høres mindre stusselig ut enn selvhjelpsbokforfatter, men realiteten er at det er det hun er. Hun har skrevet noen helt greie biografier om Churchill og Kennedy og noen knallgode selvhjelpsbøker om hverdagslykke og vaner. En av grunnene til at de er så bra, er at Rubin er en litterat og stor-leser. Å følge henne i sosiale medier, er å bli minnet på hvor mange bøker hun leser i løpet av en uke.

Rubin forteller at det er én vane leserne hennes gjerne vil kultivere: De vil lese mer. Ikke fordi lesing er «bra for dem», alle som ønsker seg denne vanen har til felles at de elsker å lese, det er bare noen år siden sist.

Rubins tips for å lese mer

Read the best books first, otherwise you’ll find you do not have time.

Henry David Thoreau

Vi må se på egne leservaner når vi snakker om femtenåringene som ikke leser frivillig: Det er helt tydelig at lesing er under press når mange av de ivrigste leserne sliter med å finne tid og rom til bøker. Vi trenger en lesebevegelse.

Når jeg snakker med folk om lesing, er det en frase som går igjen. «Jeg burde…» Det er utrolig mange bøker folk føler de burde ha lest. Men lesing er bygget på lyst og glede, på en erotisk drift etter å lese et kapittel til. Jeg sov i kø for å få kjøpt den siste Harry Potter-boken. Det var ikke «burde». Og jeg forhåndsbestilte alle de siste bøkene til Rubin fra Amazon. Det var heller ikke «burde». Jeg har alltid tid til å lese Rubin, og jeg har lest The Happiness Project flere ganger. Men jeg snakker lite om alle de gode selvhjelpsbøkene jeg leser, fordi det er så lite prestisje i det. Dette tross i at Rubin har noen av de beste rådene for å nettopp lese mer.

Rådene hennes er basert på to radikale og enkle prinsipper: Å gi opp bøker som ikke fenger deg og å lese det du faktisk har lyst til å lese. Begge krever at vi gir opp plikt og ego og tillater oss selv å lese noe som er mindre prestisjetungt. Jeg merker at særlig jeg som lever tett på det litterære miljøet, sliter med å snakke høyt og sant om hva jeg faktisk leser.

I 2016 logget jeg aktivt «alt» jeg leste på Goodreads, og klokket inn på ca hundre bøker. Det syntes mange var en god del. Det de ikke visste, var at jeg lot være å logge alle selvhjelpsbøker, all erotisk fan-fiction, alt som luktet litt i overkant rosa og åndelig og klissete og folkelig – alt som ikke passet med imaget mitt om hva som var «stilig» å ha lest.

Tingen med kulturlivet, er at vi gjør alt vi liker til en lekse. Aksel Kielland skrev i Morgenbladet at 2010-tallet var tiåret da det å se TV-serier ble en jobb. Jeg fnøs da jeg leste den, men samme dag knep jeg meg selv i å si: «Jeg vet jeg burde ha sett Breaking Bad, men…» Og så kom jeg med en verdig og velbegrunnet forklaring på at jeg ikke hadde sett det selv om jeg vet det skal være bra, jeg sa ikke: «Jeg har ikke sett Breaking Bad, og jeg har ikke lyst fordi jeg HATER VOLD PÅ FILM og hvis jeg først skal sløve foran TV-en så vil jeg heller se Jamie Olivers julespesial om og om igjen, takk skal du ha.»

Tingen er at å lese er noe vi gjør alene, men Goodreads og bokblogger og Instagram og litteraturarrangementer gjør bøker noe vi bruker til å fortelle en historie om oss selv. Og fortellingen om å være noen som har lest Gode Bøker er sterkere enn orket til å lese disse såkalte gode bøkene når vi har artige YouTube-klipp og uendelig med Instagram-feed å scrolle gjennom. Det er hard konkurranse.

Idas tips for å lese (enda) mer



Lag en liste over favorittbøkene dine da du var yngre og les noen av dem på nytt. Det er overraskende mye nytelse i det å lese ting igjen. (Jeg hadde akkurat et gjensyn med Narnia! Fabelaktig!)Senk terskelen. Les oversatt hvis det er mer jobb å lese engelsk på originalspråket. Velg en ebok og skru opp skriftstørrelsen. Minste motstands vei.Gå på biblioteket og lån alt du er nysgjerrig på innenfor et tema du synes det er teit at du er nysgjerrig på (typ: Håndbok i astrologi, småbruk i Toscana, heksebrenning, du trenger ikke forsvare besettelsene dine for meg, jeg har lest flere bøker om svinerøkt, jeg elsker å lese om griser, se så pene Duroc-grisene er, f.eks.) Smugles. Ha en bok i veska og lur deg til litt mer lesetid enn du egentlig skal ha. Det føles mer luksuriøst å lure seg til ti min Agatha Christie enn ti min Candy Crush, og begge deler er omtrent like avhengighetsskapende.Slutt å følge litteraturinstitusjoner på sosiale medier. Jeg kan scrolle bort en hel lese-halvtime på en feed som egentlig bare er reklame for bøker. Det er for dumt. Gi deg selv tid. Når jeg kommer i lese-modus, leser jeg mer av alt. Når jeg har lesetørke, trenger jeg noe ekstra fristende for å komme i gang. Ja, jeg skulle ønske jeg kunne starte maskinen med Thomas Pynchon, men realiteten er at akkurat min lesemaskin bakkestarter med Terry Pratchett. Eller Elizabeth Gilbert. Ja, jeg elsker Eat, Pray, Love.

Leser du så mye som du skulle ønske at du gjorde?

Kjenner du på avstanden mellom hva slags bøker du «burde» lese og hvilke bøker som gir leselyst?

Fire bøker å gi bort til jul i år (eller kjøpe til deg selv)

Det er snart jul. Alle aviser er fulle av oppsummeringer av hva som var årets beste bøker. Jeg misliker de listene, fordi – helt ærlig – hvem bryr seg om hvilket år en bok kom ut? Jeg vet ikke om noen (utenom en helt bestemt type kulturjournalist) som setter seg ned og spør: «Hva er det mest aktuelt at jeg leser nå?» De fleste av oss vil bare lese noe skikkelig bra, og bryr oss ikke om boken kom ut i 2006 eller 2016.

Men det er snart jul, og det betyr at du antageligvis skal kjøpe noe til noen. Jeg foreslår bok. Det er nemlig ingenting som er så kjedelig som en lang romjul og ingenting å lese, og hver jul jeg ikke får bok, så kjenner jeg at jeg er litt skuffet.

Nå skal det sies at jeg ikke kjøper bøker til andre som jeg ikke har lest selv. Sånn sett er denne listen litt teit. Den burde kanskje hete: God bruk av byttelappen på bomkjøp-gaveboka.

På en annen side: «Bøker jeg likte så godt at jeg vil gi videre» er et fint parameter for å oppsummere leseåret 2019. En god presang-bok er nemlig ikke bare en fin bok, det er en bok du hever stemmen når du snakker om. Derfor var dette en morsom liste å skrive. Her er de fire jeg var mest begeistret for i 2019:

Heftige bånd av Vivan Gornick



[image error]

Eller hvilken som helst annen bok av Vivian Gornick. VIVIAN! GORNICK! Rop navnet fra hustakene, syng det i dusjen, satan så bra denne boken var. For å sitere Per Petterson: «Jeg har fått en ny venn.» Jeg kan si «Dette er en bok om mødre og døtre, det er et memoar», men det dekker det ikke, fordi det er så mye av denne boken som rett og slett handler om hvor godt den er skrevet, om rytme og byskildring og dialog. Å gjenfortelle handlingen er litt som å forsøke å forklare hvorfor kaffe er så digg. Du må liksom være morgentrett og drikke den selv for å skjønne greia. Gakk hen og les.

Oversatt til norsk av min gode venn Johanne Fronth-Nygren, så du får en nydelig leseropplevelse uansett hvilket språk du velger. Hun har også skrevet et intervju med Gornick i Vinduet som du kan lese og bli enda litt mer forelsket. I både Gornick og Johanne. Dette Paris Review-intervjuet er også gull.

Livet med Dolly Wilde av Catilin Moran



[image error]

Eller How to build a girl, som den heter på engelsk. Dette er et godt eksempel på en bok som ikke er ny, og en forfatter jeg kjenner godt fra før, men som likevel var en av årets lesefester. En ting er at denne romanen er morsom. Sånn «le pinlig høyt og plutselig så du vekker hele huset»-morsom. En annen ting er at den er den beste romanen jeg har lest som handler om tenåringer og fattigdom, om trygd og Tatcher. En roman som skriver seg inn i den beste tradisjonen etter Dickens: Bøker om arbeidsliv og penger. Og musikk og masturbasjon, selvfølgelig. Det er jo en bok av Caitlin Moran, tross alt.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn



[image error]

Dette var årets norske roman for meg. Jeg vet, den kom ut i fjor, men jeg leste den i år, og jeg tipper det er plenty av ivrige lesere der ute som ikke har lest den ennå, heller. Jeg kjøpte den og var sånn «jeg likte novellene hennes, denne er sikkert fin lesning ÅHEISANN OK SHIT BANDITT» og så sang jeg «Mariaaaa, Mariiaaa, I just met a girl named Mariaaaaa» for meg selv fordi folkens, Maria Kjos Fonn er en av de mest ambisiøse og spenstige nålevende norske forfatterne, viser det seg. Du skjønner: Verdenslitteraturen er full av triste, emo, skadde, suicidale og spiseforstyrrede kvinner, der hva nå enn som feiler dem er et symbol for noe annet, et litterært virkemiddel, ikke en faktisk tilstand du kan sette deg inn. På samme måte som at trebenet til Captein Ahab ikke er et faktisk manglende ben, men et symbol på besettelsen hans. Men Kjos Fonn skriver en roman der hun skildrer livet til noen med faktiske traumer, faktisk dissosiasjon, faktisk rus og psykiatri. Det er et ambisiøst prosjekt og så godt gjennomført at jeg måtte streke under ting og hytte med neven og sånn. Dette er den beste skildringen av psykiatri på norsk siden Amalie Skram. I tillegg har den bøttevis med beksvart humor.

Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover



[image error]

«Du må lese Tara Westover!» sa Kristin Storrusten til meg. «Jada, jada» sa jeg. Og så leste jeg den, og så viste det seg at ja, det måtte jeg jo. Den gikk ned i et glefs. Hvis du er i markedet for memoarer (som markedsføres som romaner når de oversettes til norsk, irriterende nok) som handler om hvit makt, å være møkkete, konspirasjonsteorier og hvor hardt det er mulig å jobbe for å late som om man passer inn, så er Educated (som boken heter på engelsk) noe for deg. Den var definitivt noe for meg. Og den er noe for deg hvis du lever et voksenliv som er langt, langt unna omgivelsene du vokste opp i.

Avslørende hva man liker

Som du ser: Mine fire favoritter er alle førstepersonsfortellere, to av dem er memoarer, to av dem er coming of age-fortellinger med fattigdom og traumer i sentrum. Kjerringa leser som hu skriver, kan du si. Men det er jo også det artige med å se andres «disse må du faktisk lese»-lister: Å anbefale er så personlig! Jeg har bøker jeg har gitt folk i gave i mange år nå, som Chronology of Water og Bloodlands, og som jeg alltid kommer tilbake til. Har du lest dem, vet du ganske mye om hva jeg er opptatt av (traumer og andre verdenskrig), og ikke minst hvilke budskap jeg gjerne vil dele med dem jeg er glad i (verden er grusom og jeg elsker deg).

Hvilke bøker har du lest i år som du vil at andre også skal lese?
Hvilke bøker gir du bort igjen og igjen?

La maskinen gjøre maskinens jobb, eller: Jeg er med å lage fremtidens bankkonto

Hei, Internett!

Jeg gjør skumle ting om dagen!

Jeg eier en (liten) del av en oppstartsbedrift innen det bransjen kaller FinTech, men som vi lekfolk gjerne kaller «noe innen bank».

Den heter Folio.  Vi har slagordet Bankkontoen som gjør regnskapet for deg.

Dette innlegget er et PROMOTERINGSINNLEGG, folkens! Jeg tjener penger på at det går bra med Folio. Jeg skriver dette med selger-hatten på.

Så la oss få unna reklamen:

Ille fine ting som kommer til å skje når firmaet ditt får Folio-konto:

Du kommer til å bruke 80% mindre tid på regnskap
Du til å halvere utgiftene dine til regnskapsfører (minst). (Rekk opp hånda alle som har regnskapsfører som største utgift! Jupp. For mange.)
Det er mye mindre sjanse for at du går konk av teite grunner (som å bruke penger du ikke har. Jeg snakker av dyrekjøpt erfaring. Du kan lese om mine eventyr med kemneren her.)
Det kommer til å bli så enkelt å drive et lite firma at brutto nasjonalprodukt går opp (Tilgi meg for at jeg høres ut som en Høyrepolitiker, men det er mange gode og sære grunner til at folk starter for seg sjøl.)

Fristende, ikke sant? Meld deg på e-postlisten vår. Det er ikke så lenge til du kan få en.

Puh! Reklame unnagjort!

La oss snakke om neste steg i den digitale revolusjonen. Bank & regnskap er neste par ut.

Det er egentlig opplagt.

Vet du hva som er mye mindre populært enn papiraviser og papirbøker?

Papirpenger. 

Tenk så mye bank har endret seg i vår levetid.

Jeg pleide å få mynter som barn (Hei, tannfeen!), putte dem i sparebøssa mi, for deretter å ta med den med i min lokale sparebank når den ble full.

[image error]Jeg fant bilde en sånn Sparebanken NOR-bøsse jeg hadde. Internett leverer.

De tømte den og tok tikroningene og femtilappene og femtiøringene mine. Så oppdaterte de beløpet som stod i bankboken min med kulepenn.

Jeg hadde bankboken min på hedersplass hjemme, sammen med dagboken med lås.

Mellom hvert besøk i banken fikk jeg tegneserieblader i posten om sparing! Jeg var et av veldig mange medlemmer i Knax-klubben.

Jeg hadde altså analoge penger i en boks, informasjonen om de analoge pengene på en lapp og fikk papir-produkter i posten om de samme, analoge pengene. Gamle dager, dere.

(Advarsel: Bildet under kan føre til produktivitetsdrepende, nostalgisk surfing. Velbekomme.)

[image error]

Mye av dramatikken i KNAX handlet om stjeling av pengesekker fulle av sedler og mynter. Og bankran. Mye bankran.

Jeg visste at jeg ikke skulle putte mynter i munnen, fordi «ingen visste hvor de hadde vært». 

Pengene i nettbanken, derimot, er informasjon. De vet hvor de er og de vet hvor de skal.

Men måten vi fører regnskap på, bærer preg av at vi tenker på penger som kontanter fremdeles. At pengene i banken er én ting og at dokumentasjonen av hvor de pengene helt annen ting.

Regnskap er en god idé. Velferdsstaten er bygget på at skattemyndighetene vet hvem som betaler hvem for hva. Og siden velferdsstaten er eldre enn nettbankene, er det ikke så rart at bank og regnskap har fortsatt å være to separate systemer.

Men det neste logiske skrittet er å slå sammen bank og regnskap til en ny ting.

Der du kan:

Sende faktura fra samme sted du betaler faktura.
Lage lønnsslipp på det samme stedet som du trykker «legg til betaling».
Ha en bankkonto som gjøre grovjobben med regnskapet.

Har du lest så langt? Da har du kanskje lyst på en Folio-konto? Meld deg på e-postlisten vår, så sier vi fra når du kan få en!

Jeg har bedriftskonto til Jackson AS i DNB. Jeg aner ikke hvem de designet den for, men det var hvert fall ikke «en person som driver et firma, men ikke er økonom» (en som meg).

Folio er derimot skreddersydd for denne målgruppa.

Jeg har snakket med mange som er som meg.

Det vi urer på når vi logger oss inn i bedriftsbanken, er følgende:

Hvor mye av disse pengene kan jeg bruke, egentlig? 

Vi vet at noe er MVA og noe er skatt, men vi vet ikke hvor mye. Så derfor spør vi regnskapsfører, så de kan regne ut for oss (og det er dyrt).

Det slipper du med Folio.

Vi lar datamaskinen regne ut hvor mye penger du kan bruke. Det er nøyaktig nok til at du ikke går på en smell, men ikke like nøyaktig som regnskapet ditt for fjor.

[image error]

Smugkikk fra Folio. Dette skjønner til og med jeg. Og jeg skjønner ikke prosentregning.

Folio sørger for at staten får det staten trenger (at du har et ryddig regnskap og betaler det du skylder), men sørger også for at du får det du trenger: Nemlig fortløpende oversikt.

Nå trenger vi å teste programvaren vår på ordentlige kunder. Og med teste mener jeg ikke «brukertest», men «stappe alle de rotete dataene dine fra regnskap og bank inn og se om du skjønner det vi får ut.»

Derfor kommer jeg til å avslutte innlegget med å anbefale deg å melde deg på e-postlisten enda en gang. Fordi vi trenger ekte selskaper med rotete regnskap for at dette skal bli så bra som jeg vil at det skal bli.

 

Vil du være med på et bok-eksperiment?

Godtfolk! Jeg skal snakke på Webdagene den 19. oktober. Jeg skal snakke om noe jeg er veldig opptatt av: Kreativitet. Eller som jeg liker å kalle det: Å lage ting.

Vi lever i en rar tid. Jeg har tilbragt ti år av yrkeslivet i web-bransjen, som er veldig opptatt av å «være kreativ». Samtidig har jeg skrevet bøker. Det betyr å tilbringe mye tid i et miljø der det er viktig å «være kunstnerisk». Men å lage nettsider og skrive bøker handlinger, ikke personlighetstrekk. Bok eller app: Du lager noe. Så hvorfor alt dette dramaet om å «være» kreativ?

Jeg har skrevet om dette fra webutviklingsperspektivet i Dagens Næringsliv i dag. Kort oppsummering: Vi lever i et forbrukersamfunn. Det gjør at vi er mye mer komfortable med å kjøpe ting enn å lage ting. Det gjør også at vi er mye mer nervøse når vi først skal lage noe.

Å lage foredrag og skjønne at det er en bok

Men! Jeg skal snakke på Webdagene i 17 minutter. Mens jeg har jobbet med foredraget, har jeg skjønt at jeg har mye, mye, mye mer å si om temaet. Det er sånn jeg vet at jeg er i ferd med å begynne på en ny bok. Men dette er en annerledes bok enn det jeg har jobbet med før. Det er en gjøre-bok, en arbeidsbok, en serie med øvelser du kan ta med ut i skriveprosessen eller på kontoret ditt. En praktisk bok om praktiske ting.

Og siden det er en bok, kommer jeg til å bruke mer tid på den enn jeg gjør på et «vanlig» blogginnlegg. Det betyr at jeg kommer til å ta meg litt betalt for den. Men siden jeg gir den ut selv og legger den under en Creative Commons-lisens, betyr det at alle pengene går til meg og at du kan bruke innholdet til mye mer enn du kan md en «vanlig» bok.

Her kan du forhåndsbestille boken.

En bok uten forlag

Det er flere grunner til at jeg tror denne boken har det fint uten forlag.

Siden denne boken blir funksjonell sakprosa, tenker jeg at jeg bør oppdatere den og endre den oftere enn jeg ville en rent litterær tekst. Og siden den er en bok med praktiske øvelser jeg bare har prøvd ut på meg selv og noen få andre, tenker jeg at den bør endre seg etter hvert som flere prøver den ut og forteller om det virket eller ikke. Det er ikke noe tradisjonelle forlag er rigget for å håndtere. Men om du kjøper en ebok direkte fra meg, kan jeg oppdatere den så ofte jeg har lyst til gjennom de neste årene.

Vil du lese boken før den er ferdig?

Tingen er: Jeg har brukt ti år på å snakke om hvordan digitale verktøy endrer hvordan vi skriver og leser. Men det er ikke så mange forfattere som eksperimenterer med dette i bøkene sine – meg selv inkludert. Derfor blir dette det Første Store Eksperimentet Mitt. Velkommen skal du være!

Jeg vil demystifisere den kreative prosessen. Så hva er bedre enn å invitere deg som leser inn i selve skriveprosessen? Forhåndskjøper du boken nå, får du tilgang til et Google Doc med en tekst som kommer til å endre seg litt hver dag (og du får muligheten til å komme med spørsmål og innspill underveis). Du vil selvfølgelig få en e-bok etter hvert, også – i det formatet du foretrekker e-bøker på. Er det etterspørsel nok, lager vi en papirbok, også.

(Jeg skrev så langt nå, at her er lenken til forhåndskjøp en gang til.)

Bok + brevkurs

Noen av de mest transformative opplevelsene jeg har hatt på Internett, har vært gjennom kombinasjonen av noens ebok + brevkurs (åkei, egentlig e-post, men du skjønner hva jeg mener). Jeg hadde ikke kunnet skrive Danielle hvis jeg ikke hadde fått inspirerende e-poster gjennom NaNoWriMo, for eksempel. Å lese en bok samtidig som jeg får oppfølging i andre kanaler, gjør en sakprosabok enklere å omsette i handling. Derfor lager jeg et brevkurs det går an å melde seg på også. Altså bok med bonus-materiale. Og overraskelser. Kanskje til og med i form av et faktisk, analogt brev?

Ja, dette er skummelt

Å gi ut bøker på tradisjonelle forlag gir etos. Eller autoritet, om du vil. Jeg kjenner meg veldig naken når jeg legger ut denne boken, siden jeg gjør det uten en redaksjon i ryggen. Men det at noe er skummelt, gjør det også litt ekstra spennende. Vi skal ut på eventyr sammen. Jeg vet ikke hvor vi skal ennå. Men jeg blir veldig, veldig glad om du vil bli med meg!

Enda en lenke til der du kan forhåndskjøpe, så du slipper å scrolle opp. 

Min tekst i feministantologien

Jeg har bidratt med en tekst i antologien «Det skjer nå – fortellinger fra en feministisk revolusjon».  Det er en bok om de aller vanskeligste spørsmålene. Redaktør Helena Brodtkorb oppsummerer boken med å parafrasere Margaret Atwood:

Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them.

Jeg tenkte jeg skulle dele et utdrag av teksten min med dere.

Kroppen snakker ut (utdrag)

Det begynner med at de tar av meg genseren. Det er i hvert fall det jeg husker som begynnelsen, men hvem vet hvor denne typen minner egentlig begynner. Under gen- seren har jeg en for liten push-up-bh. Den kneppes foran, ikke bak. De skjønner ikke mekanikken, vrenger den av. Så er vi avkledd, brystene mine og jeg. Jeg har ingen flat- brystede minner. De var der da jeg fikk mensen som tiå- ring. De var ømme og enorme.

Når jeg nå er avkledd, er jeg fjorten år og føler meg som en erfaren bryst-innehaver. Jeg står der på det lille hybelkjøkkenet i flombelysningen, brystvortene snurper seg og blir harde i den kalde luften. Jeg kan alltid dra til dette stedet, lukte min egen tenåringssvette, kjenne pulsen banke i tinningen. Jeg kan skru det på. Jeg kan ikke skru det av. Jeg husker det jeg antar er fjortenåringens perspektiv: hvor mye jeg skammet meg over puppene som henger lange og tunge nedover brystkassen min, over brystvortene som peker nedover. En del av meg er redd jeg støter dem som har kledd av meg, med kroppen min. Men jeg er redd for noe annet også. At de skal ta av meg buksene også. Det er delvis på grunn av trusene jeg vet vil komme for en dag, Sloggi med en blodflekk i skrevet. Men også på grunn av noe stramt, noe hardt, noe som får luften til å stå stille.

Jeg puster ikke inn. Lyden er som under vann. De andre snakker, men det når meg ikke. En klar lyd: flasken som blir ristet. Godteri-skum fra Svinesund, liksom- barberskum med solbær-smak. En metallisk banking, gassen som slippes ut, skummet som snart dekker brystene mine. En hånd med svarte hår på. Jeg vet hva skummet smaker. Jeg kan ikke ha smakt på det. Huden smaker for meg. Seigt, syntetisk, et sted mellom blått og fiolett i farge, en snurpende følelse der hår og porer møter kliss. Jeg ser ned på dem. De ser meg inn i øynene og gliser, tungene lange og kjøttfargede, de lager slimspor i skummet.

Tre ansikter ser opp på meg: To gutter som for meg er menn, kanskje tjue år, og en jente på min egen alder. Jenta er initiativtager, men ser ut som om hun er i fritt fall. Jeg ser inn i øynene på den ene mannen i det han lukker munnen sin om brystvorten min. En aggressiv utfordring: Ikke vær prippen nå. Så avbrytes vi av stemmen til den tredje gutten, den eneste i rommet som ikke slikker overkroppen min, stemmen til tilskueren utenfor. Jeg husker ikke hva han sier, men jeg skjønner at han har sett hvor ukomfortabel jeg er, at han vet at jeg ikke vil dette. Lyden av stemmen hans gjør at jeg forstår at jeg har lov til å stritte imot, lov til å redde meg selv, og jeg husker ikke mer før jeg vet at jeg er innelåst på do med mobiltelefonen og ringer alle jeg kjenner for at noen skal komme og hente meg.

La oss bremse her, ved dette øyeblikket, et jeg alltid kan påkalle, men som ofte kommer ubedt. Alle tekster blir først levende når noen leser dem, så jeg vet at du er der, og at det er svært sannsynlig at du ikke har lyst til å være her med meg. Jeg har skrevet inn entrehaker om noe du ikke vil høre om, men ikke klarer å rive deg løs fra.

Kanskje er du som meg. Kanskje kjenner du at det knyter seg i magen, at pulsen øker, at kjeven strammer seg. Kanskje mitt ubedte minne påkaller et minne hos deg som ligner. Kanskje er du sint på meg nå, fordi fortellingen om det yppige, avkledde barnet vekker et raseri du ikke kan rette noe sted. Jeg viser deg urett du ikke kan gjøre godt igjen. Ingen av oss kan reise tilbake i tid og ta på meg genseren. Kanskje kjenner du på ubehaget ved å bli med meg til et så privat sted. Kanskje er du bekymret for de etiske og estetiske konsekvensene av at jeg har skrevet en slik tekst. Kanskje lurer du på hvordan de anonymiserte avklederne ville forsvart seg om jeg ga dem muligheten. Kanskje lurer du på om det jeg skriver, er sant.

Velkommen til #metoo. Siden den første kampanjen vellet over sosiale medier, har vi vært i dette rommet sammen. La oss bli her og utforske det. Denne teksten er en bevisstgjøringsgruppe for aktivister og skeptikere, et kreativt verksted og en svart messe i morens, datterens og den ufrivillig avkledde kroppens navn.

Det er lov ikke å orke. Du kan legge boken fra deg. Men kom tilbake senere. For minnene du har i kroppen din, kommer til overflaten uansett, om og om igjen. Når du er klar, vil jeg at du skal ta med deg alle tekstene du nesten skrev, alle statusoppdateringene som ble liggende i kladd, alle historiene du hadde lyst til å sette #metoo på, men måtte holde inne i deg siden de bodde på sam- me sted i kroppen din som en ukontrollerbar kvalme. Jeg bygger en smeltedigel til dem her. Kom og sleng dem oppi når du er klar.

Det er lov å være bekymret på den dannede offentlighetens vegne. Men ikke snu i døren. Jeg befaler deg å bli med inn. Jeg vet at det var mange tilskuere som leste med en blanding av forundring, bekymring, avsky og sjenanse. Hvis du er en av dem som skrev – eller var fristet til å skrive – «#NotMe», som får behov for å sitere Habermas og snakke om grenser, vil jeg at du skal ta med deg hele ambivalensen og skepsisen og putte det i gryta. Vi trenger deg.

Vi bygger ingen bevegelse hvis den ene delen av offentligheten holder pusten fordi temaet er for tett på deres eget liv, mens den andre delen av offentligheten tier stille fordi de synes tematikken er for intim til at de har lov til å ytre seg.

Jeg vil ikke at du skal «like» denne teksten.

Jeg driter i om du er «enig» med meg.

Jeg vil at du skal sette fyr på den.

Jeg vil at du skal injisere den og la den drive deg til å løpe, til å knuse.

Jeg vil at du skal ringe meg midt på natta og fortelle meg hvor feil jeg tar, og si det til meg så høyt du kan med de styggeste ordene du har brukt.

Jeg vil at du skal tvinges til tastaturet for å pepre internett med utsagn som får deg til å skamrødme.

Jeg vil at du skal bli så sint at vi kan bruke raseriet ditt som drivstoff.

Vi skal videre, skjønner du. Vi kan ikke stoppe her. Luften er full av fragmenterte fortellinger. Som offentlighet rykket vi til, kremtet «men dette er uakseptabelt», satte ned en komité for å forhindre seksuell trakassering der vi jobber og håpet at fortellingene skulle forsvinne. Men den nødvendige konsekvensen av #metoo er ikke at partiledere og toppsjefer kommer med symbolske utspill om at kvinner ikke burde oppleve dette. De er godt ment, men de fungerer som en oppfordring til å holde kjeft. «Takk for at du sa fra, sånn skal det ikke være, vi har tatt affære, håper vi slipper å høre denne historien igjen.»

Det er nemlig ikke sånn at hvis ingen blir voldtatt i 2019, er kvinnefrigjøringen et faktum. Det er ikke sånn at hvis ingen blir kløpet i rumpa på julebordet 2018, trenger vi ikke et 8. mars-tog neste år. Det er ikke sånn at hvis ingen kvinner i Norge mottar meldinger av typen «Kjør meg inn i din røv», så er vi endelig i mål. Målet med #metoo er ikke at alle cis-kjønnede menn skal heve hvitt flagg i grisepratkrigen. Det er derfor jeg kaller inn til dette verkstedet.

Vi er i flo. Kroppene til alle kvinnene som har lignende opplevelser som meg, flør. Vi har oppmerksomheten nå, jernet er skikkelig varmt, og du vet hva vi må gjøre da?

Vi må dælje til.

Et begrep til bålet: «Sjokkerende». Som i «#metoo er sjokkerende». Å ha vært utsatt for et seksuelt overgrep er ikke unormalt. Det er ikke et marginalt fenomen. Det gjør det ikke til en hverdagslig sak, men sjokkerende er det ikke. Vi har forskningsbelegg for at vold og voldtekt er et folkehelseproblem.

Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress utførte en livsløpsundersøkelse om forekomsten av vold og voldtekt i befolkningen i 2013–2014. De intervjuet ca. 5000 mennesker om erfaringene deres, halvparten menn og halvparten kvinner. De sikret seg et bredt utvalg av befolkningen.

Tallenes tale er klar. 9,4 prosent av alle kvinnene sier at de har blitt voldtatt. 55 prosent av dem sier at det skjedde før de fylte 18 år. 45 prosent av dem sier at de fryktet for liv og helse da det skjedde. Vi snakker ikke om «gråsone- voldtekter». Vi snakker svartsonevoldtekter, rødsonevold- tekter, dør-jeg-nå-voldtekter. Vi snakker om opplevelser du mest sannsynlig ikke delte på Facebook eller Twitter under #metoo fordi de er for drøye, for personlige, for voldsomme. Men opplevelsene finnes, og de sitter i kroppene til en stor del av Norges befolkning. Det rare er ikke at mange delte under #metoo. Det rare er hvor lite vi snakker om voldtekt i førsteperson.

9,4 prosent er mange. Det er litt flere enn dem som får brystkreft. Jeg tviler på at vi får en sløyfe å putte på jakka, en voldtekts-måned der Lindex selger rapeawareness-truser i en artig farge. Litt avhengig av hva slags demografiske data du bruker, overlapper den i størrelse med gruppen «annen seksuell legning enn heterofil» og «funksjonshemmede». Men vi snakker ikke om tilrettelegging og politisk frigjøring for oss som har vært utsatt for overgrep. Vi snakker bare om hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.

Å ha vært utsatt for overgrep er å ha to jobber: å håndtere konsekvensene av ditt eget traume, og å håndtere hvor- dan du viser eller forteller verden om det. Samfunnet er ikke rettferdig. Mannen min har mye ekstra arbeid knyt- tet til det å bruke rullestol. Han kan ikke ta bussen i Oslo slik jeg kan. Han kan ikke gå på Nasjonalgalleriet slik jeg kan. Han kan ikke hente post i butikk slik jeg kan. Jeg ville gjerne nullet ut alle trappene i Oslo i morgen, men det er et politisk tiårsprosjekt. Men det jeg kan gjøre, er å anerkjenne at han gjør arbeid jeg slipper, fordi jeg har privilegier han ikke har.

Han er ikke den eneste. Alle som skraper mot patriarkatets harde kanter kompenserer for det kroppslig. Jeg opplever likestillingsideologien som en «suck it up, buttercup»-ideologi. Vi sier: «Flere damer/skeive/ funkis/ikke-hvite inn i styrerommet, det er for få!» Og så later vi som om at det å passe inn i et rom tilrettelagt for den hvite, mannlige normalen ikke er en ekstra arbeids- oppgave.

Jeg var utsatt for seksuell vold før jeg visste hva sex var. Det gav meg en ekstra arbeidsoppgave. Jeg har måttet bruke mye lengre tid på å bli komfortabel i min egen hud, på å finne ut hvordan jeg skal være meg med et traume i kroppen. Derfor hadde det vært fint å kunne stryke «administrere egen sjokkerende og gruoppvekkende fortelling» fra to-do-listen og bare kunne eksistere som en relativt vanlig dame som det har skjedd noe relativt vanlig (og fælt) med.

Jeg tror at den store samfunnsmessige endringen begynner med at vi øver oss på å tåle historiene, tåle at det ikke finnes noen magisk oppreisning som gjør det «godt igjen», og at det – i beste fall – er en svært lang politisk vei mellom nå og det at problemet forsvinner.

La oss flytte inn i en verden der alle disse historiene er sanne, der statistikken over seksuelle overgrep i Norge er sann, der vi tåler at forferdelige ting har skjedd uten at de det skjedde med, «ble ødelagt» av den grunn. By oss noe mer enn et blaff i offentligheten. By oss ikke noe smått.

Vil du lese hele? Da kan du kjøpe boka her. Jeg har kuttet ut en god del for å kjøre den Internettvennlig.

PS: Vi fikk terningkast 5 i VG og og terningkast 4 i Dagbladet.