Ida Jackson's Blog, page 8

Jeg lærte meg å kjøre bil. Det er det vanskeligste jeg har gjort.

En gang var jeg leder i Fredrikstad Natur og Ungdom og gikk i gatene med et digert laken der det var malt: «Bilen er i veien». Jeg var en stolt kollektivbruker, selv om jeg bodde på et sted der det gikk tre busser i døgnet i helgene: En på morgenen, en klokken 19 og en klokken 22. Jeg ville ikke ta sertifikat. Jeg hatet biler. Jeg bodde på et sted der alle begynte å kjøre moped til sekstenårsdagen, kjørte opp til attenårsdagen, der samtaletemaet alltid var: Hvor få kjøretimer fikk du lappen på?

Vi levde i bilen da jeg var barn, skumpet i baksetet, vinduene rullet ned, rullingsene til moren min hvilende på dashboardet, biler som alltid måtte repareres, biler med eksospotter som smalt, biler som måtte parkeres i oppoverbakke og trille ned for å komme i gang igjen. Jo eldre jeg ble, jo reddere ble jeg for bilene rundt meg.

Et minne: Å stå der døren skulle vært i en russebuss som kjører i seksti. Å være fjorten år og ikke vite bedre.

Et minne: Å være seksten år og sitte i baksetet på en ræggebil i Skjeberg, se at sjåføren legger femtegir ved skiltet «Fare, barn leker», smellet når hele bilen treffer den første farsthumpen i nesten åtti, vissheten om at motorveien ligger foran oss, at sjåføren ikke er edru, at han hadde vært våken hele natten, at jeg ikke hadde noen annen måte å komme meg hjem på. Å akkurat ha blitt kalt «pingle» av venninnene mine fordi jeg ikke ville kjøre med noen som var litt pussa. Vi som skulle vi kose oss. Vi som skulle kjøre sprekt. Og jeg foldet hendene og ba for livet mitt hele veien til Sarpsborg. Jeg ble bønnhørt av kø-gudene.

Et annet minne: Å gå på videregående og stadig vekk høre om folk som døde på veien, om fyllekjøring. Å ta bussen, toget, gå.

Å flytte til Oslo, å se skiltet lyse: Tre minutter til nr. 17.  Magien i velfungerende kollektivtrafikk. Å tenke: Jeg greide det. Jeg må aldri forholde meg til biler igjen. Jeg skal aldri flytte herfra, fra dette vidunderlige stedet der det er kort å gå til alt, og t-banene går hele natten.

Men så kom yrkeslivet, og det viste seg at å jobbe er å dra på seminarer og teambuildingsturer og plutselig må du sitte på med kollegaer som også er fra bygda og tok lappen da du nektet å ta lappen.

Og så er den samme dødsangsten der, den som sier: 140 i forbikjøringsfeltet, det er fartsgrense 90, hva om noe skjer, bremselengde, akselerasjon, et lite uhell nå, i denne farten, og vi er døde på et sekund, alle blodkarene bare sprekker, det er slutt, dette er det siste jeg gjør, nei, ikke se på telefonen din, jeg friker ut, sett meg av! Jeg hater dere alle sammen, hater hele E18, hater alle steder utenom Oslo sentrum der du må kjøre, der det ikke finnes annen mulighet, vet dere ikke at kloden smelter? Nei, jeg bryr meg ikke om når vi kommer frem, kjør saktere, din lystmorder, din co2-banditt, slutt å ligge i rumpa på bilen foran! Jeg hater alle yrkessjåfører, all tungtransport, alle med drosjeløyve, alle som kjører Uber, jeg hater at jeg må være i denne dødsfellen på vei til et sted i Drammen vi ikke kan kjøre t-bane til. Hvorfor må noe være utenfor Ring 1?

Og du reiser og du må kjøre drosje i et land der alle har en hånd på rattet og en hånd ut av vinduet. Og alt du kan tenke på er at du ikke kan puste, og når du får tvunget inn litt oksygen, tenker du på døden.

Og du skjønner at du kan ikke planlegge livet ditt rundt at du aldri skal sette deg i en bil. Ihvertfall ikke når du har tenkt å få barn, og du vet at hvis ikke du kan kjøre ungen din på innebandykamp, så kommer en eller annen innebandypappa til å gjøre det, og han kommer til å kjøre sprekt selv om bilen hans er full av åtteåringer. Så du bestemmer deg for å gjøre det du har aller minst lyst til i hele verden, sånn utenom å adoptere en tarantell: Du skal ta lappen.

Det er ti år siden jeg leverte fra meg mitt første bokmanus til språkvask. Jeg skal ikke si at det var enkelt, men én ting var helt sikkert: Å skrive bok var det jeg hadde mest lyst til i hele verden. Å kjøre bil var ikke drømmen min. Det var gjenganger-marerittet mitt. Den eneste grunnen til at jeg ville lære å kjøre, var for å slippe et enda større onde: Tilstanden «permanent passasjer».

Jeg har lang erfaring med paralyserende angst. Jeg har gått i ulike former for terapi hele mitt voksne liv. Problemet er at all behandling av angst tar utgangspunkt i at du er redd for noe som ikke er farlig. 

Som da jeg sa til psykologen at jeg var redd for å gå til tannlegen:

Psykologen: «Men hva er det verste som kan skje?»

Jeg: «Jeg får vondt!»

Psykologen: «Og hva er det verste som kan skje da?»

Jeg: «Jeg besvimer!»

Psykologen: «Og hva er det verste som kan skje da?»

Jeg: «Jeg…våkner og…er…skikkelig flau?»

Dette er en utmerket øvelse hvis du er redd for å snakke i forsamlinger, redd for blodprøver, redd for mørket og redd for torden. Men du kan ikke sette deg inn i bilen og spørre deg selv «Hva er det verste som kan skje?» uten å ende opp et grufullt sted. Hele kjøreopplæringen vår handler om å fortelle fartskåte 18-åringer hva som er det verste som kan skje. Det finnes ikke et separat opplegg for kvinner på 30 med permanent panikk.

Prosjekt «Ida blir sjåfør» bestod dermed i at jeg investerte tid, krefter og penger i noe jeg absolutt ikke ville i en setting der angstanfallene kom som perler på en snor. For å komplisere prosjektet ytterligere hadde jeg ikke det de fleste attenåringer har: Noen å øvelseskjøre jevnlig med. Jeg kom meg på et titalls antall turer med venner og kollegaer (tusen takk til alle), men mengdetreningen min måtte skje via kjøretimer. Det gjorde at jeg måtte ha mange og hyppige timer, og hadde lite progresjon mellom timene. Spørsmålet «Hvor mange timer brukte du?» fikk svaret: «Alle. Og alle pengene. Takk som spør.»

Jeg gjorde én lur ting: Jeg dro ikke ut til bygda for å kjøre opp, slik svært mange anbefalte meg å gjøre. Jeg lærte meg å kjøre i Oslo samtidig som jeg lærte å kjøre. Min andre kjøretime navigerte jeg rundkjøringen på Carl Berner for første gang. Og jeg fant ut at jeg likte det. Jeg var primært redd for å kjøre fort. Det var det svært få muligheter til i Oslo. Oslokjøring er å holde oversikten på fotgjengerne, syklistene, lyskryssene, rundkjøringene, de enveiskjørte gatene, om å ha is i magen og ta seg nok tid. Det gav meg en stolthet i møte med mine sambygdinger som bedyret at de kjørte hver dag, men aldri i Oslo. De torde ikke. «Jeg liker Oslokjøring» kunne jeg si. «Majorstuakrysset er ikke så ille når du blir vant til det.»

Jeg gjorde en annen lur ting: Jeg sa fra at jeg var redd for å kjøre bil da jeg bestilte meg min første kjøretime. Jeg sa at jeg ville ha en kjørelærer som var god til å håndtere folk med angst. Og det fikk jeg. (Jeg kjørte opp med denne gjengen her, kan ikke få anbefalt dem nok.)

Kjørelæreren min er den beste psykologen jeg har hatt, og godt var det, for det er ingen utenom mannen min som har sett meg kjefte, hyle, frike ut, grine, smelte sammen og fryse til som han gjorde. Du skjønner: Når du går til vanlig psykolog, er du opptatt av å oppføre deg bra. Du vil virke som en som har ting på stell. Men på motorveien, i en liten bil, med noen som tvinger deg til å gasse på i akselerasjonsfeltet når du egentlig vil luske deg ut i 60, da kommer guffa ut enten du vil eller ei. Det andre psykologer hørte meg beskrive etter at det hadde skjedd, så kjørelæreren min skje live.

Å ta lappen er den mest intense terapiformen jeg har vært borti. La meg gi et par eksempler: Jeg slipper ikke taket i dumme ting jeg har sagt eller gjort. Jeg hater å gjøre feil. Nye sjåfører gjør feil hele tiden. «Jeg burde ha tatt den luken der, jeg burde ha blinket der, jeg så ikke…» sa jeg til kjørelæreren min og han sa: «Hysj. Gjort er gjort. Neste kryss. Neste rundkjøring. Glem det. En gang til.» Og jeg ble sint og sa: «Men jeg gjorde EN FEIL!» og han sa: «Og flere blir det.»

«JEG KOMMER ALDRI TILBAKE!» sa jeg. Hver uke.

Og kom tilbake likevel.

Jeg strøk på første oppkjøring. Jeg trodde jeg skulle dø av skam. Jeg bestemte meg for å aldri kjøre bil igjen. Jeg svelget stoltheten. Jeg tok flere kjøretimer. Angsten var blitt verre av å kjøre opp og stryke.

«Du vet» sa kjørelæreren min «Jeg kjenner ingen som har så lite lyst til å være her som deg. De fleste liker å kjøre bil. Det er lov å gi opp.»

«Føkk ju, du blir ikke kvitt meg» sa jeg.

Et problem: Gir.

Oslokjøring krever mye giring opp og ned. Gir krever mengdetrening. Angst gir plutselige, ukontrollerbare muskelbevegelser. Jo reddere jeg ble i bil, jo oftere kvelte jeg motoren med gal bruk av clutch. Gjerne på vei inn i en rundkjøring, omringet av biler på alle kanter, i ferd med å ta en luke. Tutingen var overdøvende. Motoren ble umulig å få i gang. Jeg kom hjem og måtte dusje, seig av kaldsvette.

Og så skjønte jeg at jeg kunne kjøre opp med automatgir. Og stod.

Jeg kjørte opp tre uker fra termin. Jeg var enorm. Jeg måtte stille inn rattet så jeg fikk plass til magen.

Sertifikatet kom i posten omtrent samtidig med babyen. På en måte slutter historien her. Og samtidig gjør den ikke det.

Det viste seg at venninner som hadde hatt lappen siden de var 18, men var permanente passasjerer likevel. «Det er så lenge siden jeg har kjørt», «Jeg fikk ikke kjørt så mye etter at ungen ble født», «Jeg var så trøtt da jeg var gravid, jeg følte meg ikke som en trygg sjåfør», «Jeg er ikke komfortabel med å kjøre i Oslo», «Jeg er ute av trening».

Det gikk et år fra jeg fikk lappen til jeg fikk muligheten til å sette meg bak rattet igjen. Jeg forstod hvorfor de ikke kjørte.

For å unngå å være noen som bare hadde et symbolsk sertifikat, måtte jeg ut i bil og kjøre.

Jeg meldte meg inn i Bilkollektivet. Jeg bestilte meg en bil. Jeg har aldri vært så nervøs som da jeg kjørte ut fra parkeringsplassen. Men jeg kjørte en tur. Og så kjørte jeg en tur til IKEA. Og en tur til Tjøme. Og en tur for å hente noe jeg hadde kjøpt på Finn. Og et eller annet sted, det må ha vært i sommer, på motorveien, i lyset, trær på alle kanter, merket jeg at jeg ikke hadde tenkt på over en time. Jeg hadde bare vært fokusert og gjort, fulgt med og tatt avgjørelser. Jeg var ikke i angst. Jeg var i flyt. Jeg kunne kjøre bil og verden min var større enn noensinne. Jeg hadde overvunnet noe jeg ikke trodde jeg var i stand til å overvinne.

Og så lot jeg en edderkopp klatre på armen min. En liten en. Men en edderkopp, tross alt, min andre nemesis. Fordi jeg kunne kjøre bil, så kunne jeg alt.

Jeg ble påkjørt bakfra da jeg stod på rødt i et lyskryss på Ring 2. Bilen kjørte sin vei med en gang. Det gikk bra. Jeg bare kjente adrenalinet rushe over meg, raseriet, angsten. Men jeg gjorde som jeg hadde gjort under en av mine mangfoldige kjøretimer/angstmestrings-sessjoner: Jeg parkerte og tok en pustepause.

Jeg rygget inn i en annen bil da jeg prøvde meg på en lukeparkering. Jeg la igjen en lapp. Jeg hyperventilerte. Jeg kjørte inn i et parkeringshus og parkerte to dusin ganger på rare steder til angsten slapp taket. Videre, videre, nye feil.

«Tenk at du hoppet i fallskjerm!» sier en venninne. Men fallskjerm var ikke et stort gjennombrudd for meg. Det har ikke vært noen ulykker med tandemhopp i Norge siden syttitallet. Jeg var spent da jeg hoppet i fallskjerm. Jeg var ikke redd.

«Tenk at du snakket for 900 mennesker i Oslo spektrum!» sier en annen venninne. Men det var ikke skummelt. Jeg elsker publikum. Det var krevende, men det var innenfor komfortsonen min.

«Tenk at jeg kjører bil» sier jeg til meg selv. Og øver meg selv på å huske at det som ser mest imponerende ut fra utsiden ikke nødvendigvis var det som var det vanskeligste å gjennomføre. Mitt Mount Everest var Risløkka Trafikkstasjon.

Kvinne, 31, fikk ny hjerne av å lukke døra

I dag har jeg vært på kontoret mitt på Litteraturhuset. Jeg har fått låne det av Norske barne og ungdomsbokforfattere det siste halvåret. Alle forfatterforeningene har kontorer og munkeceller man kan få låne i fjerde etasje på Litteraturhuset, også kjent som Skriveloftet. Sitter du og skriver på kafe? Kom på Skriveloftet istedenfor. Det er best.

Bare se hvordan jeg slanger meg, lzzm.

[image error] Jeg sitter aldri i kontorstoler med mindre jeg er nødt. Og jeg vil helst ikke ha på sko. Bonus: Føttene mine. De har Vitiligo. I følge Vitiligo Norge er det et en lidelse. I følge meg er det hvite flekker.

Men altså: Kontoret mitt. Det har lukket dør. Det er det beste som har skjedd meg. Jeg har sittet i åpent landskap helt siden jeg fikk min første jobb. I forrige jobben min, Netlife Design, var det i tillegg åpent landskap & free seating (som er den pene måten å si «INGEN FAST PLASS» på.) Jeg trodde at det betydde at jeg måtte være litt fleksibel og ledig når jeg jobbet. Det viste seg å bety at man måtte snike seg unna i en krok for å få gjort litt ordentlig jobb.

[image error] Mitt eget rom! Min egen dør! Takk til NBU, verdens beste forfatterorganisasjon.

Jeg trodde jeg kom til å like å ha kontor med lukket dør, men «like» er for svakt. Det føltes som om jeg fikk en ny hjerne. En dør som ingen banker på! En dør der ingen kommer for å mase! Verdens beste dør! Jeg har til og med hengt opp noen knagger på den, favorittdøra.

«Men du er jo en sånn sosial person!» sier folk til meg. «Nei, det er bare at du liker å være sosial med meg» pleier jeg å svare. Og å skravle er ikke det samme som å jobbe. Ihvertfall ikke hvis jobben din består av å skrive tekst.

[image error] Forfattaren og alle bøkene. De i hylla over hodet leser jeg. De bak hodet har jeg skrevet. Bjørnen har hedersplassen om dagen. Ja, jeg leste nybloggen til Kristin Storrusten og konkluderte med at jeg tar for lite selvportretter.

Jeg kjenner folk som er mest effektive når de har sosialt press, at de jobber best til lyden av andre som jobber. Jeg er ikke en sånn. Det beste jeg vet er å jobbe i smug. Det verste for produktiviteten min er (basert på mange års erfaring):

Deadlines
Møter
Krav om å jobbe på et bestemt sted, til en bestemt tid, i rom med andre
Åpent landskap
Slack, Basecamp, Trello og andre produktivitetsverktøy
Todo-lister

Jeg vet at dette ikke gjelder alle. Men jeg har fått gjort Sykt Mye Mer etter at jeg skjønte at det gjelder meg. Det er noe å tenke på når du vil innføre åpent landskap som normalen, Statsbygg!

[image error] Den perfekte skrivekroken. Jeg har til og med vindu! Det hadde ingen av møterommene da jeg var konsulent. Søsteren min har malt bildet. Stolen er egentlig mer et rede. Ja, jeg har sovet i den mange ganger. Hva er vitsen med å ha kontor hvis man ikke kan sove der?

Gamle sjefen min i SNL, Anne Marit Godal, hjalp meg å bygge en fungerende møbel-hule med pilatesball, minisofa (som det gikk an å sove litt på), samt en tavle jeg både kunne tegne på og bruke som en nesten-vegg. Det fungerte bra, men ikke like bra som et eget rom.

[image error] Nesten en vegg! Kontoret mitt fra 2011-2014. Gode minner fra den gangen iPhone ikke korrigerte de uskarpe bildene til dårlige fotografer like godt som i dag.

Det er kjekt å drikke kaffe med folk. Det er fint å ha noen å diskutere hva man skal gjøre med. Men hvis jeg skal konsentrere meg, er det ingenting som fungerer så godt som å være alene. Og dét tror jeg ikke at jeg er alene om.

Hvordan jobber du best? Og hvor? Utfordrer herved Kristin Storrusten til å skrive litt om hvordan hun jobber best, men alle andre må gjerne slenge seg på.

Ida og pengene, eller: Hvordan jeg endte opp med å skylde 200 000 kr til kemneren

«Hei, Ida, bloggen her. På tide å sjekke inn. Hva er det du driver med om dagen?»

«Jo, du skjønner, jeg startet for meg selv, og før jeg visste ordet av det, var jeg med på en start-up også.»

«Fysjom! Start-up er et av de styggeste ordene jeg vet. Har du ingen medfølelse med en stakkars blogg?»

«Ok, ok. Jeg er med på å lage en ny dings som ikke finnes fra før, og vi tjener ingen penger ennå. Bedre?»

«Mindre romantisk, i det minste. Hva skal dere lage?»

«En smartere banktjeneste som gjør det mulig for deg som ikke har penge-hue å være økonomisjef i din egen bedrift.»

«Hvorfor har de spurt deg? Er ikke du gammel kommunist og litteraturviter? Og teller på fingrene?»

«Jeg er faktisk ekstremt opptatt av penger. Har jeg ikke fortalt deg det?»

«Ikke et kløyva ord. Men du er grisk, altså?»

«Haha, du misforstår. Jeg er opptatt av følelser, ikke sant? Og du skal lete lenge etter et mer mer betent tema enn økonomi.»

«Ah. Hvem er det du skal lage denne greia med?»

«Wilhelm Joys Andersen, selvfølgelig.»

«Har ikke dere kranglet om den beste måten å jobbe på de siste femten årene?»

«Jo, og det er sånn man blir bestevenner.»

«Dere er så tenåringsjenter, ass.»

«Mer gamle kjerringer.»

«Men Ida, på ordentlig: Var ikke grunnen til at du erklærte at du «aldri skulle jobbe for deg selv mer» at du hadde gått på trynet økonomisk?»

«Det stemmer. Jeg hadde akkurat fått 200 000kr i skattesmell og trodde jeg skulle dø.»

«Fordi du var dust og gjorde regnskapet selv?»

«Jeg tviler på at en regnskapsfører hadde hjulpet noe særlig. Jeg var 23 år og hadde tjent mer penger på firmaet mitt enn jeg trodde det var mulig å tjene, og så feilberegnet jeg hvor mye jeg skulle betale i skatt, og brukte opp litt for mye av det. Vips, så hadde jeg gjeld til verdens verste kreditor: Staten.»

«Jeg kan ikke huske at du har skrevet om den skattesmellen før?»

«Nix. Jeg holdt helt kjeft om det. Jeg skammet meg for mye, rett og slett.»

«Men du blogget om å få en psykiatrisk diagnose? Og om å overspise? Jeg skammet meg da du skrev de tekstene der. Men du la dem ut likevel. Ikke tenk på bloggen, lzzm.»

«Det var ikke bare skamfullt. Det var skummelt også. Det er ordentlige konsekvenser når du føkker opp økonomisk. Husk at jeg hadde enkeltpersonsforetak på den tiden. Juridisk sett var firmaet mitt og jeg samme skattemessige enhet. Hadde jeg ikke vært så ung og blakk som jeg var, hadde jeg satt boligen min over styr.»

«Så det var derfor du gikk gjennom alt styret med å stifte AS denne gangen?»

«Jupp. Delvis for å kunne tabbe meg ut uten å herpe privatøkonomien min, og delvis for å forbli en del av velferdsstaten. For å sitere staten sjøl: «Som innehaver av enkeltpersonforetak vil du ha dårligere sosiale rettigheter enn om du er arbeidstaker.»

«Det der er ikke akkurat reklame for å ha enkeltpersonsforetak, Altinn. Men hvordan klarte du å betale ned gjelda, da?»

«Jeg brukte all lønn og all inntekt fra boksalg på det i flere år. Pluss at samboeren tok mye mer av faste utgifter i huset enn meg. Så ingen kjapp eller spennende løsning der, gitt.»

«Så dølt.»

«Ja. Penger er skummelt og penger er dølt. Det er derfor vi burde snakke mer om det. Det er trygghet og tannlegetimer, nattesøvn og selvstendighet. Det er rammevilkårene for livene våre. Det er derfor jeg vil lage verktøy som skal gjøre det teknisk umulig å gjøre den typen tabber jeg gjorde i 2010.»

«Så du kan sende det du lager tilbake til deg selv i en tidsmaskin?»

«Ja, helst.»

«Men er ikke det å ha dummet seg ut med penger en berikende erfaring, da? Handler ikke hele start-up-greia om å feire sine egne feil? Fail more, fail better?»

«Det der er det verste jeg vet. Det er jo ingen som feirer ordentlige tabber. Det er mer at folk lager inspirerende foredrag om hva de lærte av å legge ut noe flaut på Instagram. Å tabbe seg ut økonomisk er som å tabbe seg ut mens du kjører bil. Det var ikke noe «fail better» da en jeg kjenner kjørte med sommerdekk på glatta, for å si det sånn. Det var bare farlig.»

«Nå ranter du.»

«Jammen næringslivet er så pinglete! Alle formuleringer har dress og slips på. Du ser innlegg av typen «4 grunner til at start-ups mislykkes» og så er alle grunnene glatte formuleringer av typen «problemer med markedet» og «problemer med finansieringen». Det er ingen som sier noe så direkte som at ting gikk galt fordi «Stor kunde avbestilte akkurat i det du hadde en stor regning som forfalt». Det er så stor avstand mellom språk og virkelighet at jeg får utslett.»

«Haha, det er derfor du vil lage ditt egen ting! Dét har jeg sett før. Halve manuset til Jenter som kommer ble skrevet etter at du hadde sinna-lest Tracy Cox Hot Sex.»

«Jepp. Og jeg skrev slankeblogg fordi jeg var så drittlei tekster av typen «15 sunne matvarer som gjør deg feit».

«Det må da være greit å minne folk på at de ikke kan spise ubegrenset med protein-barer?»

«Den typen blogginnlegg er skrevet til tynne mennesker som er redde for å bli tjukke. Da jeg veide 100 kg og lette etter noen som visste hva det ville være si å være feit og skulle begynne å trene, fant jeg ut at dette var noe de som alltid har trent visste svært lite om. Og sånn er tekstene om pengetrøbbbel, også. Økonomer elsker å gi råd om økonomi, men de vet ingenting om å være redde for vinduskonvolutter.

«Men det gjør du.»

«Hell, yes.»

«Men burde folk som driter seg ut økonomisk ha egne firmaer? *kremt* Spør for en venn.»

«Burde alle nye arbeidsplasser lages av det segmentet av befolkningen som har Excel som førstespråk?»

«Kanskje ikke.»

«Dessuten er det mange bransjer det er nesten umulig å jobbe i uten å drive for seg selv. Det er veldig få faste fotografstillinger der ute.»

«Jo, jo.»

«Poenget er: Jeg skal bruke denne start-upen som anledning til å snakke om penger på en mer sårbar og direkte måte. Det hjelper ikke å bare lage en ny dings. Vi må også lage noen nye premisser for samtale. Det burde ikke vært sånn at den største hemmeligheten jeg hadde i tjueåra var at jeg betalte ned skattegjeld.»

«Det er ikke hemmelig lenger nå, Ms Internet Oversharer.»

«Noen må jo begynne for å få samtalen i gang.»

«Hvorfor i allverden skal folk gidde å snakke om skumle og flaue ting for å hjelpe deg å lage et kommersielt produkt, da?»

«Fordi jeg tror at samtalen blir relevant for mange flere enn de som er i målgruppen for produktet jeg skal lage. Det er ikke alle som vil ha sitt eget firma, men alle har en økonomi.»

«Men det at alle har en økonomi er jo ikke synonymt med at alle er interessert i det?»

«Jeg tenker sånn: Hvis jeg har skammet meg over noe, kan jeg umulig være alene om det. Det kjipeste er alltid det mest allmenne.»

«Åkei, vi får se. Hva skal pengefolka som har orden i sysakene sine og Excel som førstespråk finne på da?

«De kan melde seg på det nyhetsbrevet her for å få mer detaljerte oppdateringer om selve produktet. Vi kommer til å dele smaksprøver og verktøy folk kan teste ut fortløpende. Men du, kjære blogg, er forbeholdt angst og beven.»

«Stakkars meg.»

«Åh, jeg vet du liker det.»

«Hysj nå. Det er lesere her hvert øyeblikk.»

Medmor til Brillebjørn, eller: Alt jeg har lært om treåringer

Kjenner du Brillebjørn?

Hvis du ikke har barn, er nok svaret ”nei”.

Hvis du har store barn, er nok svaret også ”nei”.

Hvis du har barn i alderen 2-4 år, gjør du nok denne dansen her:

Det er fordi Brillebjørn går på NRK-Super. Du kan se alle episodene der så mye du vil. Men Brillebjørn er ikke bare på TV. Han finnes i bokform, også, og de bøkene har jeg fått lov til å skrive.

Vanlig spørsmål: «Er det du som har funnet på Brillebjørn, Ida?»

Vanlig svar: «Nei, det er Nils Stokke som har. Han ledet jobben med å bygge opp NRK Super. Nå lager han sine egne serier.»

Vanlig spørsmål: «Handler Brillebjørn-bøkene om det samme som TV-serien?»

Vanlig svar: «Nei, Brillebjørn i serien er en bamsevenn som bare treåringene vet at er levende. Den bamsevennen er både eldre og klokere enn dem. De voksne ser bare et kosedyr. Jeg har diktet videre om hvordan det var å være Brillebjørn da han var liten bjørn.»

Brillebjørn er med andre ord ikke helt min, men nok til at jeg føler meg som en av foreldrene hans, lell. Nå har jeg skrevet blitt seks bøker (og flere skal det bli).

Selv om bøkene ikke er så lange, har de vært krevende å skrive. Bøkene har nemlig samme målgruppe TV-serien: Treåringene.

Det var en skikkelig utfordring. Det er nemlig sånn at jeg ikke bare skriver barnebøker. Jeg er over middels opptatt av barnebøker. Jeg snakker om barnebøker med UTESTEMME og megafon når jeg får muligheten. Barnebøker er nye menneskers første møte med litteraturen. Det er alvor. Det er ikke bare å skrive i vei.

Om å skrive for treåringer

Jeg hadde skrevet bøker for syvåringer og syttenåringer før jeg skrev Brillebjørn-bøkene. Det var en veldig annerledes prosess. Grunnen? Jeg kan huske hvordan det var å være både syv og sytten år.

7 år:

Jeg husker at Knut-Jørgen satt på pulten bak meg første skoledag. Jeg husker den første gymtimen min og at jeg hadde en trang turndrakt mens alle andre hadde t-skjorte og shorts. Jeg har dagboksnotater hvor jeg skriver at favorittsangen min er «Tordenskiold og kompani».

17 år:

Jeg husker så mye at jeg helst vil glemme et par ting. Og hadde jeg ikke husket noe, hadde det ikke vært noe problem. Jeg har dagboksnotater og chattlogger og pinlige pinlige erotiske Harry Potter-fan fiction-tekster på harddisken.

3 år?!?

Men treåringer? De er et hemmelig land. Jeg har noen vage minner av en rød plastblolle, en gul bamse og søsteren min som blødde da hun slo seg. Men jeg husker ikke hvordan en dag så ut, hvordan det var å være meg i verden. Jeg husker nattasangene, men ikke hvordan det var å legge seg.

Ida spionerer på små barn

Så for å skrive en ordentlig treåring, så måtte jeg spionere. Da jeg begynte på den første Brillebjørn-boken, var sønnen min ikke fylt et år, så han var det ikke så mye hjelp i.

Jeg spurte rundt i mamma-grupper på Facebook om hva de likte, mislikte og savnet i bøkene de leste for barna sine. Og ikke minst: Hva barna likte og savnet. Jeg leste stabler på stabler med bøker for de minste. Og jeg var ute på lekeplassen og hjemme på besøk hos venner av meg som hadde treåringer.

Ava, virkelighetens Brillebjørn

Heldigvis ble jeg kjent med mammaen til Ava. Ava er den kuleste jeg vet. Det første Ava spurte meg om da hun traff meg, var: «Hvor har du hønene dine?» Da det viste seg at jeg ikke hadde noen, syntes hun veldig synd på meg. Ava er mer oppfinnsom enn noe voksent menneske jeg kjenner.

En gang hadde hun det så gøy hjemme hos meg at hun gjemte klærne sine for å slippe å dra hjem. Hun gjemte dem skikkelig godt. De var presset inn mellom vaskemaskinen og tørketrommelen og mammaen hennes og jeg måtte lete lenge før vi fant dem.

Hva jeg lærte av å henge med Ava og andre treåringer:

Å bevege seg er halve personligheten din når du er tre år. Brillebjørn-bøkene måtte ha masse bevegelse i seg, og Brillebjørn kan ikke være stille-stille uten at det krever mye innsats fra hans egen side.
[image error]Brillebjørn jobber hardt med å stå stille i kø, Brillebjørn på butikken

2. Du vil gjøre det de store gjør. Alltid. Det er nesten meningen med livet når du er tre år. I hver bok prøver Brillebjørn seg på noe som de store gjør, som å betale i butikken, synge nattasang for seg selv, bake ut bolledeigen selv osv.

[image error]Brillebjørn trykker på knappen, Brillebjørn i skogen

3. Voksne er viktigere enn andre barn. Denne overrasket meg. De fleste nye, norske barnebøker har barna i fokus. Jeg tok for gitt at den første karakteren jeg måtte dikte opp, ville være Brillebjørns bestevenn. Men som Ava sa da hun leste en bok der to små barn har sitt eget drama: «Hvor er de voksne?» Å være tre år er å være så knyttet til noen som er større enn deg. Jeg merker det på sønnen min nå som han er i ferd med å gro til. Han liker flere barn i barnehagen sin. Han elsker Kaja, pedagogisk leder.

[image error]Mammaene til Brillebjørn,  God natt, Brillebjørn

4. Virkeligheten er skikkelig spennende. Du trenger ikke reise til Narnia for å engasjere treåringen. Jeg lurte på om Brillebjørn burde bo en magisk skog alá Drømmehagen siden han har litt magi i TV-serien, men det viste seg at det var mye morsommere å kjenne igjen en rosinpakke enn å se noe rart en voksen har diktet opp.

[image error]Ekte rosinpakke og bakepapir,  Brillebjørn baker

5. Lek er alvor. Når du er tre år, er leking jobben din. Og likevel er det overraskende lite leking i barnebøker. Det skjer morsomme ting, men det er sjelden hovedpersonene er dypt i lek. Men å være sammen med en treåring, er å være sammen med noen som har stamina til å mjaue sammenhengende en hel time fordi de er en katt. Så Brillebjørn måtte leke.

[image error]Brillebjørn leker brannbil,  Brillebjørn i skogen
Barnebøker, overraskende konservative

Det interessante med å lese en stor bunke småbarnsbøker, er å skjønne hvor like alle familiene er og hvor konservative de ofte er. Dette er delvis fordi mange bøkene vi leser i dag er bøker vi har vokst opp med selv (Hei Egner), og likevel er ikke tidens tann forklare de kritthvite, heterofile og overraskende tradisjonelle familiene i barnebok-land. Lotta i Bråkmakergata føles friskere og mer moderne enn Karsten og Petra, men er mye eldre. (Team Lindgren, alltid.)

Jeg tror noe av grunnen er at det er enkelt å skrive prototypiske karakterer når vi skriver barnebøker. Hvis jeg sier «Fugl», så tenker du kanskje «spurv» eller «kråke», men mest sannsynlig ikke «struts» eller «pingvin», selv om de også er fugler. Barnebøker er fulle av tegninger av katter som ser ut som den vanligste katten, bilder av barn som spiser den vanligste og mest lettkjennelige maten, og bor i hus som ikke egentlig ser ut som hus, men som symboler for hus. Da er det lett å bruke den prototypiske pappaen og mammaen, også.

Derfor var det så digg å gi Brillebjørn to mødre. Da kunne vi frigjøre oss fra alle mamma-pappa-klisjéene, så de kunne bli sine Helt Egne Personer og vi slapp alle assosiasjoner til Bamsefar, Bjørnemor og Brumlemann hos Egner. Dessuten syntes vi det var for galt at det var Nesten Ingen Skeive Foreldre i barnebok-land. Du skulle tro at 2018 hadde mer å by på.

Vanlig spørsmål: «Har du fått noen negative kommentarer på mødrene, Ida?»

Vanlig svar: «Jeg har fått én negativ kommentar om mammaene. Jeg har fått femti negative kommentarer om at Brillebjørn ikke sovner på slutten av God natt, Brillebjørn. Dette er en viktig opplysning om foreldreland: Det store, politiske spørsmålet er ikke kjønn. Det er søvn.»

Alle bøker for treåringer har voksne lesere

Voksne ser Brillebjørn på TV, men mest med et halvt øye. Det er annerledes med bøker. Alle bøker for treåringer blir lest høyt. Derfor tenker jeg at en hver barnebok for treåringer har to målgrupper.

Heldigvis har jeg fått samarbeide med En Fantastisk Illustratør, Jens A. Larsen Aas

som har lagt inn masse detaljer til de voksne underveis i bøkene.

[image error]Mamma leser Parenting for bears,  Brillebjørn sklir

Jon Fosse insisterer på at barnelitteratur må være for alle aldre for å ha litterær verdi. Jeg er uenig i at det er den voksne leserens blikk som gjør noe litterært, men jeg liker idealet om bøker som har noe å by på til flere lesere. Om ikke annet, så fordi det gjør gjennomlesning nr 75 litt mindre kjedelig for den som leser høyt.

Leste du helt hit? Wow, ta en bok, da vel!

Takk for at du leste hele den lange teksten min om hvordan jeg har jobbet med Brillebjørn-bøkene. Jeg tenkte å feire de seks første bøkene med å gi bort noen bøker til noen barnehager. De har ofte lite bokbudsjett og leser mye. Hvis du legger igjen en kommentar med hvilken bok du vil ha til barnehagen barnet ditt går i, så trekker jeg ut noen jeg sender i posten. Jeg vil også gjerne høre hvilke andre barnebøker folk leser og liker – både hvilke ungene liker og hvilke du liker å lese høyt selv.

Enda mer bjørn

Du kan også…

Se ham live på Gyldendal. Der kommer dukkespilleren som er Brillebjørn på barne-tv og lager bjørneshow, i tillegg til at det blir lest høyt fra bøkene.
Se Brillebjørnfilmen på kino. Den er i småbarnslengde med danseinnslag. Jeg lover at det blir synging av Kua mi. Og en traktor.
Kjøpe deg en bok, selvfølgelig! Du kan også sende meg en e-post  hvis du kjøpe et signert eksemplar direkte fra meg.

 

Nei, jeg starter ikke for meg selv fordi jeg har en genial idé. Jeg gjør det fordi jeg er sta og sær.

Hvis du har lest denne bloggen ille lenge, husker du kanskje at jeg lovet dyrt og hellig at jeg aldri mer skulle jobbe for meg selv. Vel, nå har jeg brutt det løftet, gitt. Jeg sa opp jobben min i Netlife og stiftet mitt eget AS.

Sist gang jeg jobbet for meg selv, var i 2011. Det er mye som har endret seg siden da.

Noe har blitt Sykt Mye Bedre. Jeg kan logge meg inn i Altinn med Bank-ID på mobil, ikke med et ByPass-kort jeg kjøpte på Tippekiosken. Jeg trengte «bare» 30 000 kr i oppstartskapital denne gangen, ikke 100 000 kr slik det var da jeg var ung og dum, og samordnet registermelding er faktisk blitt litt mindre forferdelig siden sist jeg leverte den.

(En dag skal jeg kjøpe en stor kake til alle som jobber med brukervennlighet i Skatteetaten. Dere har gjort mer for livskvaliteten min enn dere aner.)

Men noen ting har også blitt mer irriterende. For eksempel er det å starte firma blitt en ettertraktet livsstil. Det er fullt mulig å bestemme seg for å bli gründer-start-up-maker-entrepenør og ikke gjøre noe annet enn å gå på artige pitche-mingle-inspirasjons-greier på artige labs/co-working/inkubator-steder og drikke kaffe istedenfor å jobbe.

Ok, de jobber sikkert også, men det er overraskende mange jeg møter som har sluttet i jobben på grunn av en idé de brenner for, og dette å brenne er liksom kjernen av det de driver med. De har ikke noe produkt eller kunder som kjøper produktet ennå, men de har logo og nettside og nedskrevne planer, samt denne draumen de ber på.

Ta DNBs oppstartslos. (Advarsel, fancy video og lyd-nettside!) Åpningssetningen deres er: Alle bedrifter starter som en idé. 

Jeg føler meg helt dust når jeg ser den videoen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.

Alle firmaer jeg har vært med å starte, hadde utgangspunkt i at vi fikk så mye oppdrag at det var uansvarlig å ta betalt svart eller ta alle fakturaene via noen sitt enkeltpersonsforetank, og jeg kan ikke huske at vi pitchet noe som helst, vi bare jobbet altfor mye og fikk musearm og ryggproblemer, og tjente en helt vanlig inntekt. Det var mye angst og sammenkrøllede kvitteringer og veldig lite idémyldring. Ingen spurte oss om idéen vår hadde «livets rett», for vi tjente jo penger.

Men det er tydelig at alle politikere til høyre for SV håper at det skal komme klimakrise-reddende økonomisk Viagra ut av dette mystiske oppstartslandet jeg har blitt en del av. Og den etablerte delen av næringslivet vil også være med på leken. «Her skal vi vise frem gründerene våre!» står det på storskjermen utenfor DNB på Karl Johan.

Jeg har ennå ikke sett et eneste bilde av en gründer der, så det kan jo være at etterspørselen etter kule gründere er større enn tilbudet, rett og slett.

Selv er jeg en veldig ukul oppstartsbedrift. Jeg vil jobbe for meg selv fordi jeg liker å gjøre ting på min måte. Målet er ikke å bli millionær. Målet er å få det sånn som jeg vil ha det. Jeg mistenker at bedrifter som har dette som utgangspunkt, overlever lenger enn de som gjør hele «utvikle din geniale idé på start-up-konferanser»-greia. Det er jo mye enklere å nå målet «Tjene helt OK med penger på å jobbe sånn som jeg liker best, kanskje sammen med noen jeg liker» enn «Lage Den Feteste Appen og tjene seg griserik».

Jeg har lært utrolig mye av å jobbe i Netlife. Den aller, aller viktigste tingen jeg lærte var at hvis du lurer på hvordan noe fungerer, ikke spør Google. Undersøk livene til folk rundt deg. Finn du er nysgjerrig på og be dem beskrive dagen sin. Spør om du kan få bli med dem på jobb. Se hva de gjør. Lytt mer enn du snakker.

Da jeg vurderte å stifte AS, tok jeg kontakt med 12-15 damer med unger som hadde egne firmaer eller hadde pleid å ha det. Alle gjorde ting som minnet litt om det jeg hadde lyst til å gjøre. Alle hadde liv som lignet litt på mine.

Og når jeg snakket med dem, viste det seg at de hadde mye mer til felles. De var effektive og utåmodige og hatet å sitte i møter. Mange var misfornøyde med hvor lite tid de fikk med ungene sine hvis de jobbet en hel stilling. Når de jobbet for seg selv, kunne de ta mer kontroll over egen arbeidsvherdag.

«Jeg har strukturert arbeidsuken min slik at jeg kan ta en dupp til lunsj hvis jeg har lyst» sa en.

«Jeg skal aldri mer sitte i et personalmøte og irritere meg over at en kollega ikke kan exel» sa en annen.

«Jeg måtte si fra til noen at jeg går for å hente tidlig i barnehagen. Jeg bare gjør det.» sa en tredje.

«Jeg jobber aldri med noen jeg ikke liker.» sa en fjerde.

Ingen sa at livet som sjef i en liten bedrift var en dans på roser. Det var drit å ikke få betalt når barna var syke, det var stress med økonomistyring og enda mer stress med regnskap og papirarbeide. Ingen hadde egentlig ferier. En del som hadde hatt firmaer og gått tilbake til fast jobb sa: «Aldri mer. Det var helt jævlig.» Andre sa: «Ja, det er helt jævlig. Men det er jo det eneste som er verdt å gjøre.»

Det jeg lurer på er: Har du jobbet for deg selv? Har du et firma? Begynte det som en idé du brant for? Begynte det som penger du plutselig tjente utenom jobb eller studier? Begynte det som frustrasjon over å sitte i åpent landskap? Over å måtte gjøre jobben din på en bestemt måte? Føler du deg oppglødd og inspirert av hvordan det snakkes om start-up og innovasjon om dagen? Eller føler du deg gammel og grinete, sånn som meg?

 

Ikke kjøp nytt kjøkken hvis det holder å vaske opp

Jeg har blitt lidenskapelig opptatt av husarbeid. Det føles ikke innafor.

Jeg som pleide å hate rydding. Det var mer innafor. Husarbeid er en av aktivitetene det er sosialt akseptabelt å mislike. Det har lav status, og få fans.

Det var jobben min med nett som lærte meg å elske vasking. Da jeg jobbet med Store norske leksikon var det De Store og Synlige tingene folk var opptatt av. Alle visste at noe var galt, og den opplagte løsningen var å gjøre drastiske endringer på nettsidene, skifte font, skifte logo, skrive en ny strategi, hyre noen nye folk, å pusse opp virket som den eneste – og mest presserende løsningen.

Men jo lengre jeg jobbet med leksikonet så jeg at de største verdiene ble skapt av det daglige «renholdet», at det å skrive litt om på artikkelen Den franske revolusjon gav mer fornøyde brukere enn alt arbeidet med ny teknisk løsning. Det betydde ikke at de store endringene var uviktige. Det var bare ingen som stod på barrikadene for flikking, uansett hvor mye det hjalp.

Da jeg begynte å jobbe som konsulent i Netlife, viste det seg at de fleste kundene gjerne hadde det samme problemet. De hadde en oppvaskbenk full av skitne kopper, og hadde dermed vedtatt å kjøpe nytt kjøkken. De ble ikke særlig entusiastiske når løsningsforslaget fra den dyre konsulenten var den digitale varianten av oppvaskbørste.

Men det er ofte de minste og kjedeligste jobbene som gir de største resultatene. Å la Tore på kontoret få nok tid til å sjekke om alle adressene i medlemslista fremdeles er riktige, gir porto spart og færre klager, som er mer enn du kan si om å få ny logo. Men det er alltid den nye logoen folk drømmer om.

Jeg digget ikke oppdagelsen at vedlikehold var så viktig. Jeg er en rotekopp. Jeg hadde en sterk idé om at det var store, kreative eksplosjoner som gjorde en forskjell her i verden, at jeg kunne få permanent fritak fra rengjøring fordi jeg av og til fant på noe fengende.

Det viste seg imidlertid at jeg brukte mer tid på rengjøring enn renslige folk ved å la det bli så møkkete mellom hver gang. På en blogg som kunne vært skrevet av meg, A slob comes clean, forklarer forfatteren at å ta oppvasken med hver gang du har spist tar 10 minutter, mens å ta oppvasken hver tredje dag tar 3 timer. Å rydde innboksen på slutten av dagen tar 10 min. Å rydde innboksen en gang i måneden, derimot…

«Er dere fornøyd med den nye nettsiden?» spør jeg noen jeg har jobbet for. Det er en måned siden de hadde lanseringsfest, med brask og bram og sjampanje og bilde i Kampanje. «Joda. Det er fint, det. Men det er så mange småting som må fikses, og det har vi ikke satt av tid til, vi skal i gang med et nytt prosjekt.»

Og så skjønner jeg at jeg høres ut som en digital Martha Stewart når jeg forteller dem at nettsider krever jevnlig småflikking. Lar du oppvasken stå i tre år, må du kjøpe nytt kjøkken enten du vil eller ei.

Vi ser ikke rydding, rengjøring, flikking og vedlikehold når det blir gjort bra. Vi ser det når det blir gjort dårlig. Så skål for deg som satte inn oppvasken i oppvaskmaskinen i dag. Skål for deg som slettet tre utdaterte artikler fra Intranettet. Skål for deg som ryddet i kvitteringene. Du er det usynlige arbeidets ninja, og du sørger for at ting ikke faller fra oss omkring deg. Heia!

 

Like litt mindre, blogge litt mer

Det siste året har jeg nesten sluttet med sosiale medier. Twitterkontoen samler støv og jeg har slettet Instagram fra telefonen. Jeg er mindre på Facebook for hver dag som går.

Jeg har ikke sluttet som del av en digital detox. Etter at babyen kom for halvannet år siden, ble jeg uvel av å se de røde varslingsikonene på telefonen. Det var ikke vanskelig å slutte. Jeg slettet en masse apper og savnet dem ikke.

Men etter noen analoge uker kjente jeg at jeg savnet noe annet, en lengsel etter noe som ikke var der nå. Plutselig skjønte jeg at det var Internett jeg savnet.

Vent litt, Ida. Er ikke sosiale medier og Internett to ord for den samme medieopplevelsen? Den glade scrollinga mens du venter på t-banen?

Ikke for meg. Å sitte på Instagram og savne Internett var like logisk som å sitte i Dyreparken i Kristiansand og savne skogen. Jeg vokste opp med et friere og villere Internett. Nå satt jeg her og liket de samme tingene som alle andre.

Plutselig merket jeg at jeg hadde tilbragt masse tid i en veldig kommersiell og veldig masete sfære.

Jo mindre jeg brukte kontoene mine i sosiale medier, jo mer desperate ble de etter å få meg tilbake.

Hver gang jeg logget meg på Facebook, forsøkte Facebook å flørte med meg.

Hei, Ida! HEI IDA! Se på dette minnet fra fire år siden!

Ida! Så godt å se deg igjen! Se, du har vennejubileum med en fjern bekjent i dag!

Ida! Vi savner deg! Du har lagt igjen data her i 10 år, og vi vil så gjerne ha 10 år til! Kom igjen!

Jo mer Facebook flørtet, jo mer fristet var jeg til å slette kontoen min.

Det er klart, Messenger var en annen grunn.

Messenger, mammapermens evige mas.

Ja, jeg hater Messenger:

Det er så lav terskel på å sende folk meldinger på Messenger at jeg får flere meldinger enn jeg klarer å lese, langt mindre svare på.
Folk bruker Messenger-trådene som chatt. Det gjør at samtalene blir uendelige og det er umulig å bli «ferdig» med en utveksling uten å forlate tråden, som folk ofte kan bli stressa og såre av at du gjør.
Alle kan se om du har lest hva de har skrevet, og mange blir stresset om du ikke svarer umiddelbart. Som jeg ikke får til, fordi punkt 1.
Som fører til at du får ENDA FLERE MELDINGER PÅ MESSENGER fra folk som er redde for at de har sagt noe galt og så må jeg si «Nei, jeg hadde bare ikke tid til å svare deg fordi ungen min akkurat kastet en sko i do/en banan i bh-en min/en ball i stekepanna»
Selv om jeg har lyst til å si: «Kjære deg. Pust rolig. Den angsten du føler på akkurat nå er designet av noen, den er ikke naturlig forekommende. Det er bare et stort, multinasjonalt selskap som synes at jeg sjekker mobilen min litt for sjelden, og bruker dine følelser til å presse meg til å gjøre det oftere. Snedig, ikke sant?»

Per i dag er både Facebook og Messenger en så stor del av infrastrukturen i livet mitt at det ikke bare er å hoppe av. Det er her jeg kjøper brukte barneklær og får med meg når ting skjer på det lokale biblioteket mitt. Så istedenfor å slette fullstendig, har jeg bare tatt en storrengjøring der.

For det er ikke så mange år siden at Facebook var en privat bakhage der du delte ting du ville delt i en konfirmasjonstale eller et julebord med jobben. Nå er ting som deles like offentlig som en artikkel i Aftenposten. Så jeg har gått gjennom profilen min og slettet med dette som utgangspunkt. Ville jeg latt en avis publisere dette bildet? Ikke? Da hører det ikke hjemme på Facebook heller.

Målet er å frigjøre tid brukt på sosiale medier for å være mer ute i Internett-skogen jeg savner. Jeg begynte å blogge i 2006 fordi jeg likte tanken på å kunne skrive fritt, uten å måtte spørre noen om lov. Og bloggen er her fortsatt, vi har bare blitt så vant til å tenke på blogger som inntektskilder eller reklame i disse dager. Det er mindre allmenning og mer Aker Brygge her nå. Å skrive gratis på norsk, på et sted folk kan lese uten å logge inn og uten å måtte legge igjen noe personinformasjon, er en radikal ting.

Så: Velkommen tilbake til bloggen min. Jeg har savnet den. Og her kan du lese så mye du vil. Vi trenger ikke være venner på noe sosialt nettverk for at du skal gjøre det. Du trenger ikke å følge meg. Og setter du pris på det du leser, kan du gjøre mer enn å bare dele teksten, du kan gjenbruke den. Den er Creative Commons-lisensiert. Vel bekomme.

 

Om amming og livet som pattedyr

For tre måneder siden ble jeg mor. Siden da har jeg tilbragt dagene mine som pattedyr. Forrige uke var Verdens Ammeuke. Jeg feiret med å skrive denne teksten.

Jeg hadde store forventninger til det første møtet med barnet etter fødselen. Jeg var sikker på at jeg ville forelske meg. Jeg hadde planlagt hvordan jeg skulle plukke ham opp, hva jeg skulle si for å ønske ham velkommen.

Sånn ble det ikke. Jeg var så full av smertestillende etter hastekeisersnittet at hendene mine var numne. Jeg husker ikke hva jeg sa. Det gjorde ingenting. Det viste seg at jeg hadde satt en nyfødt dyrunge til verden, en famlete hvalp som bare ville spise og snuse.

Det fikk han lov til. Så måtte han være sammen med jordmor, fordi jeg var for ruset til å være alene med ham. Noen timer senere våknet jeg opp i ørska, ringte på sykepleier og sa: «Jeg tror jeg har en baby?» De skjønte hva jeg ville. De trillet ham inn til meg.

Nyfødte er ikke  Lano-unger. Det er så mye du ikke ser på de idylliske «Alt er bra med mor og barn»-bildene i Facebook-feeden. Du ser ikke skiten de lagrer de de sammenknyttede hendene sine. Du går glipp av de lange, skarpe neglene, den flassende huden og det svarte såret som skal bli navlen deres. «Kattunger er heller ikke så søte rett etter at de er født» sa jeg til meg selv. Så jeg la fra meg de vanskelige tankene om at jeg hadde satt et nytt menneske til verden. Jeg hadde født et pattedyr. Jeg var et pattedyr. Jeg hadde hjulpet andre pattedyr å ta vare på ungene sine, selv om de dyrene riktignok var hunder og katter. Jeg kom til å greie det.

«De sover for det meste når de er så små» hadde folk sagt. «Opp til 20 timer» stod det i babybøkene jeg hadde lest. Vel, ikke min. Han ville bare spise. Jeg lot ham få lov. Det vil si: Jeg gjorde som han gav meg beskjed om. Hvis jeg la ham i kurven sin, skrek han seg rød i løpet av et halvt minutt mens han virret med hodet og gapte etter pupp. Snart hadde begge brystvortene mine dype, blødende hakk og jeg hadde fått melk.

«Vekk den nyfødte og legg til brystet hver tredje time,» stod det i brosjyren om amming. Det stod ingenting om lysvåkne spisemaskiner. Jeg hadde lyst til å google «Ammer jeg for mye?», men jeg hadde ikke hendene fri til å gjøre det. Jeg ammet jo så mye.

«Jeg var som et dyr de første ukene» sa en venninne av meg. «Jeg tror ikke jeg tenkte, jeg bare gjorde.» Jeg skulle ønske jeg hadde hatt det sånn. Jeg klarte ikke å skru av hjernen. Jeg lengtet etter å skrive og lese mens jeg øvde på riktig sugetak. Jeg savnet nyheter og voksenprat mens jeg øvet på riktig ammestilling. «De kaller det mammaperm» sa jeg til mannen min, «men det er jo en ammeperm.»

Jeg likte ikke å amme. Hver gang jeg la ungen til brystet med hakket på, kom melken med en smerte som best kan beskrives som å stikke brystvorten i blyantspisseren. Jeg måtte gjøre pusteøvelser for å holde panikkangsten på avstand. Så hvorfor sluttet jeg ikke?

Det var hvertfall ikke fordi morsmelk er «den perfekte næringen for ditt barn». Etter to uker med intense smerter gav jeg blaffen i at amming skulle gi ungen høyere IQ og lavere diabetesrisiko. Det tok ikke mange dagene før jeg kunne se at morsmelk var den nyfødtes alkohol. Det lille dyret sugde seg fast og falt inn i en lykkelig døs.

Det er nesten umulig å kommunisere med de nyfødte, men melken min nådde gjennom. Det var mer overbevisende for meg enn allverdens snakk om helse.

Og ammingen roet meg også. Etter at den første smerten hadde gitt seg, ble jeg fylt av en mild rus, som å ta to Valium. Det prikket i armhulene mine. Det sildret og rant inne i meg og ungen svelget fornøyd. Vi ble høye sammen, dyrungen og jeg.

Mitt pre-fødsels syn på morsrollen måtte skrives om. Jeg hadde tilbragt ungdomstiden min med å snakke om kjønn som en kulturell konstruksjon, og jeg var forberedt på å dele ansvaret for babyen 50/50 med mannen min.

Selvfølgelig visste jeg at det ikke gikk an å dele på ammingen, men jeg trodde ikke at det kom til å ta så mye tid, heller. Den gang ei. En uke etter fødselen gikk det opp for meg at «arbeidsdelingen» i barseltiden bestod av at mannen min tok 100% av husarbeid og matlaging mens jeg var blitt en ku.

Så fort han var tilbake på jobb, følte jeg meg ekstremt utilstrekkelig. Den nyfødte og jeg var ikke en voksen og et barn ennå. Vi var et tohodet troll, nesten-adskilt, men ikke adskilt nok til at jeg fikk dusjet og spist. Jeg fikk i hvertfall ikke satt på en tøyvask med nedgulpede, ned-bæsjede klær.

«Jeg får bare la ham ligge og skrike litt» hadde jeg tenkt før jeg ble mor. Men så var dyret der. Når han skrek, skrek han så kroppen min svarte. Jeg fikk det ikke til å legge ham fra meg.

Så vi ba om hjelp. De første syv ukene levde den nyfødte og jeg i en seig, pre-industrialisert verden der vi fikk besøk hver dag, og alle som kom på besøk var der for å hjelpe til.

Jeg sa: Sett på en tørketrommel, ta ut søpla, her er en baby, jeg må dusje, kan du smøre en brødskive, hold hånden hans mens jeg legger ham til brystet, hold ham, jeg vet han skriker, men jeg må på do, og hvis du har ham, så vet han at han ikke er forlatt, det er viktig for meg.

Ting jeg ikke orket:

Folk som spurte om jeg var lykkelig nå.
Folk som sa at vi måtte ta en kaffe snart, «nå som du har fri på dagtid»
Folk som sa jeg måtte «Nyte denne tiden».

Ikke for det: Jeg hadde en god barseltid. Jeg dusjet og jeg spiste middag. Jeg var ute av huset flere ganger. Ingen av tingene var min fortjeneste. Jeg var ingen selvstendig kvinne. Jeg var et meieri.

Kjente jeg på ammepresset? Jeg kjente hvertfall på kravet til ammeprestasjon. De sier: Etter fødselen skal du amme barnet ditt. De sier ikke: Etter fødselen skal du lære deg en fysisk krevende fulltidsjobb på færrest mulig liggedøgn. Jeg satt med ungen i armene i sykehusnatten og følte meg lurt.

Den eneste jeg følte at ikke hadde prøvd å lure meg, var Gro Nylander. Du kan ikke lese en nyhetssak om ammepresset uten å se et bilde av henne og hun får skylden for alles vonde ammefølelser. Og likevel: Da jeg var søvnløs og nyoperert med herpa brystvorter, var det bare boken hennes, Mamma for første gang, jeg følte at virkelig handlet om meg. Hun skrev om tøffe fødsler og om å føle seg spist opp, som hadde konkrete råd mot vonde operasjonssår og tette melkeganger. Hun annerkjente innsatsen min og satte ord på angsten min.

I skrivet fra helsestasjonen stod det til sammenligning at jeg burde «legge vekk bok og mobiltelefon og nyte ammestundene.» Yeah, right.

«Gap opp for Gro Nylander» sa jeg til dyrungen mens vi øvde på riktig sugetak.

I etterkant har jeg tenkt på ukene jeg lærte å amme som tiden jeg lærte å løpe. Javisst kan alle løpe. Vi har to ben, har vi ikke? Og likevel skal det ikke mer enn litt dårlig løpeteknikk og en litt for lang tur før du får benhinnebetennelse og smerter i ukesvis.

Den viktigste løpeturen jeg har hatt, var sammen med en erfaren løpevenninne som kritiserte nybegynnerfeilene mine. «Slutt å knyte nevene som en gorilla, du kommer til å få vondt i skuldrene. Er det de gamle gymskoene dine fra videregående? På tide å kjøpe nye.» Sånn føltes det å få god ammehjelp, også.

Det statlige ammepresset føles derimot som om du skulle få en brosjyre der det står: «Det beste er å løpe en mil, men du er ikke en dårlig borger om du ikke får det til. Det er likevel viktig å huske på at de aller, aller fleste kan løpe en mil om de prøver. Om det ikke skulle gå bra med løpingen, kan du svømme, men løping er og blir best.» Hvert eneste møte med helsevesenet skulle deretter starte med spørsmål om hvor mange minutter du brukte på mila di.

Men jeg øvde. Jeg øvde og øvde på det som skulle være så «naturlig». Jeg lærte gode ammestillinger. Vi fikk godt sugetak. Jeg lærte meg å skjønne når ungen var sulten før han hadde skreket seg rød. Men det betydde ikke at jeg fikk en amme-medalje på helsestasjonen. Det kom nye krav: Kravet til å amme på en anstendig måte.

«40 minutter amming? Det er nok ikke 40 minutter effektiv spising» sa helsesøster. «Du må slutte å la ham bruke deg som smokk, han bare kosesuger», sa en annen. «Det er på tide å få mer struktur på måltidene nå» sa en tredje.

Men jeg så på dyreungen og tenkte: Du er nyfødt. Hvorfor i all verden skulle du være effektiv? Jeg tenkte: Dette er egentlig en frykt for nytelse. Bryst er best, ingen protest, men det skal være sunt og næringsrikt, ikke overskridelse. Ikke digg.

«Gå på fylla du, rare dyr» sa jeg til ungen. «Slå deg løs.»

Og slik ble den brisne, lille dyrungen ble mer og mer tilstede i verden. Alt endret seg, hele tiden.

«Han hater å ligge på stellebordet» sa jeg til venninnen som skiftet bleie på ham. «Han skriker alltid sånn, det har ikke noe med deg å gjøre.»

«Han elsker å ligge på stellebordet» sa jeg til en venninne et par uker senere. «Da jakter han på tærne sine, det er den beste leken.»

«Hold hånden hans mens jeg legger ham til puppen, ellers prøver han å få den inn i munnen» sa jeg først.

Så sa jeg: «Hold meg med selskap, han spiser så lenge.»

Deretter: «Nå må du gå ut, han blir distrahert av selskap når han spiser.»

Hver uke har jeg fått en ny unge. Hver uke blir vi kjent på nytt. Jeg prøver å minne meg på det når jeg blir bekymret for at jeg ikke en bra nok mor.

Vi trenger ikke prestere. Vi trenger bare å komme oss gjennom dette sammen.

Det er ingen som kommer til å spørre om ungen min fikk morsmelk og eller NAN når han begynner på skolen. Det er ingen som kommer til å spørre om han sov godt i vogna som baby eller om han bare sovnet etter dype knebøy på kjøkkengulvet. Det som tar opp all plassen nå, og så går det over.

 

 

Om å bli mor

«Alle har en mor et sted. (…) De har lidd for vår skyld, og oftest et sted hvor vi ikke kunne se dem.» – Lydia Davis, fra teksten Mødre, Det hun visste

For åtte uker siden ble jeg mor. I ni måneder var jeg en dobbelt-kropp: To hjerter, to hjerner, fire nyrer og et helt nytt organ jeg aldri hadde hatt før: En morkake.

Kroppen min likte ikke å gro det nye organet. Med morkaken kom kvalmen. Jeg hadde vært gravid i seks uker da egg og bacon skiftet smak i munnen min. Det smakte treflis, petroleum, talkum. Det er viktig å spise sunt i svangerskapet, sto det overalt. Magre meieriprodukter, grovt brød, mørkegrønne grønnsaker. Jeg hørte rådene messe inne i meg som et kor i en gresk tragedie mens jeg saumfarte dagligvarebutikkene etter rognebærgelé, grapefrukt og Bitter lemon: De eneste tre tingene jeg kunne tenke meg å spise.

De første tolv ukene krympet den gamle kroppen mens den nye kroppen vokste. Jeg spiste for en kvart. Den bygget seg selv med syv kilo Ida Gammel årgang, samt folatpillene jeg skyldte ned med bitter brus og salte kjeks.

Den nye kroppen vokste. Jeg så den som en spøkelse på ultralydsskjermen med gjennomsiktige sprellende armer og fire hjertekamre som åpnet og lukket seg. Jeg hørte lyden av hjertet og gråt: Det er en passasjer her. Det er noen som kommer.

Så tok kulturen oss igjen. Å være dobbelt-kropp var å melde seg inn i en fortelling om Den gravide kvinnen, om ni magiske måneder med forberedelser og forventninger. Jeg fikk en liste med påbud og forbud så lang at det minnet mest om reglene for en religiøs sekt. Alle måltider måtte begynne med et forhør: Er denne vasket? Pasteurisert? Økologisk? All aktivitet måtte granskes. Er dette trygt? Du vet vel at du ikke skal sove på ryggen eller drikke kaffe, hvert fall ikke mer enn to kopper, at intervalltrening og badstu kan føre til spontanabort?

De første ukene levde jeg i en sekulær gudsfrykt mens jeg leste mammabøker, mammablogger, hang i mammagrupper på Facebook og lot meg fylle med mammaangst. Så ble jeg sint og lei. Så brøt jeg det ene gravid-tabuet etter det andre, til det bare var vin og noen andre få forbud igjen. Jeg forstod at jeg ikke behøvde å ha svangerskap som hobby hvis jeg ikke ville: Kroppen inne i kroppen grodde uansett.

Så forsvant kvalmen. I noen måneder merket jeg ingenting. Jeg bare visste at vi var to. Så vokste magen seg stor, så stor at jeg ble sykmeldt. Jeg ble sjokkert over meg selv. Jeg var jo en sånn kropp som kunne jobbe gjennom alt. Men det hadde skjedd en maktovertakelse inne i meg: Den andre kroppen tok mer plass for hver dag som gikk, og selv om jeg ble større og større, føles det som om jeg krympet. Jeg var bare kokongen rundt den andre kroppen som tok spenntak der inne, hylsteret rundt hæler og knær som laget spisse støt mot mellomgulvet, dype dunk i bekkenet.

Jeg spiste mindre og mindre, magesekken hadde ikke plass. Åndedrettet mitt ble lite og trangt, lungene hadde ikke plass.

Når jeg slo opp tverrsnitt av gravide kropper, forstod jeg at alle organene mine hadde flyttet på seg. Når det rumlet i magen min, hørtes det ut som om det kom fra ryggen. Det ga meg klaustrofobi, selv om det ikke var meg som lå tett sammenpakket: Det var det den andre kroppen som var.

Jeg var varmere, også. Kroppen i kroppen hadde skrudd opp termostaten. Jeg tilbragte nettene oppe på dynen, slumrende med en kjempepute mellom bena for å støtte magen, en annen under bena for at de ikke skulle hovne opp og et berg under hodet for ikke å bli vekket av halsbrann.

Jeg sover ikke lenger selv. Den andre kroppen sov meg. Plutselig kunne jeg bli så søvnig så brått og så sterkt at jeg måtte løpe til sengen slik andre løper på do.

Og jeg spurte meg selv: Hvem er jeg nå? Hvem er jeg, nå som kroppen min er to kropper og ingenting ved meg er som før?

Jeg kunne ikke tenke på moren min uten å gråte. Den første og sterkeste morskjærligheten jeg følte under svangerskapet, følte jeg for min egen mor. En gang gikk hun rundt slik jeg gikk rundt nå, mens jeg sparket henne fra innsiden, i en tid jeg har glemt og hun alltid vil huske.

Jeg skjønte at jeg kommer fra en lang, lang rekke av mødre. Det gjør vi alle som en. Det er ingen annen vei til livet enn via livmoren, og nå var jeg selv en dør, en vei inn. Og å være mor er å gå tung og alene-sammen med en fremmed, og ofte, svært ofte, er det å være redd. Jeg tenkte på farmor. Jeg tenkte på mormor, med sine seks barn, på oldemor med sine tolv barn.

Jeg leste alle bøker på nytt og tenkte på alle fødslene og svangerskapene som skjer i bisetninger i verdenslitteraturen. Jeg tenkte på juleevangeliet, på Maria høygravid og førstegangsfødende skumpende på ryggen til et esel, på å stå vaggende og tung foran herberget og ikke slippe inn, kanskje stønnende av rier. Og jeg tenkte: At jeg ikke har sett dette før, hvor sterkt patriarkatet er i alle fortellingene våre, der barn blir født i bisetninger.

Jeg gledet meg til fødselen. Jeg gledet meg til at kroppen skulle ta kontroll og gjøre det jeg var sikker på at den kunne: Føde.

Jeg var så naiv. Jeg var høy på den romantiske idéen om fødselen som noe vakkert, noe jeg var skapt for å håndtere. Kanskje trengte jeg å være så høy, slik at jeg ikke skulle være redd på forhånd. Jeg jublet da de første riene tok tak. Det gjorde jeg ikke så lenge.

Hvordan finner vi et språk for smerte andre kan forstå? Jeg ble sugd inn i et rom dypt inne i meg selv jeg ikke visste at fantes. Hver ri trakk meg lengre inn. Til slutt fantes det ikke noe annet. Jeg hadde øvd på en smertelindrende pusteteknikk med følgende mantra: Sa Ta Na Ma. Fødsel, liv, død, gjenfødelse. Under øvelsene hadde jeg syntes at mantraet var vakkert. Fanget i smerterommet endret mantraet seg. Jeg kjente hvor nær fødsel og død er hverandre. Dette var ikke noe kroppen min «kunne». Det var en kraft inne i meg som forvandlet nedre del av kroppen til skålen i en morter og fratok meg all kontroll.

Jeg hadde trodd jeg skulle finne en eller annen styrke i meg selv jeg ikke visste at jeg hadde, at naturen hadde noe å lære meg. Og dét hadde naturen: Den lærte meg at den er grusom.

Hadde jeg forsøkt å føde min førstefødte utenfor et ordentlig sykehus, ville både barnet og jeg gått til grunne. Det var ingenting jeg kunne ha gjort på forhånd, ingenting legene eller jordmødrene kunne ha sett på kontroll. Det var bare en liten og livsfarlig biologisk tilfeldighet.

De sier at fødsel ikke er en sykdom, men det dør 500 000 kvinner i barsel i året på verdensbasis. Etter hastekeisersnittet var jeg ikke rørt av naturens mirakel. Jeg var rørt over vestlig sivilisasjon, over velferdsstaten og moderne medisin. Og av det tynne, høye skriket vi hørte ljome gjennom operasjonsstuen: Den andre kroppen blitt sin egen. Sa Ta Na Ma.

Det er åtte uker siden. Jeg skriver dette med fingrene seige av morsmelk, med den andre kroppen sovende i bæresjalet. Han snorker.

Barsel må få sitt eget innlegg. Det var ingenting jeg hadde lest som kunne forberede meg på hvordan det ville være. Jeg trodde naivt nok at «morsrollen» var en sosial konstruksjon jeg kunne forme som jeg selv ville. Det var før jeg skjønte at puppene mine begynte å renne hver gang babyen skrek, at han ville kjenne igjen kroppen min som om det var hans egen. Det hadde den jo nettopp vært.

Så jeg har levd i dette vakuumet av melk og gråt og bittesmå hender med sørgerender og tenkt på Hélène Cixous og at jeg må fange denne opplevelsen med språk. Fordi jeg savnet et annet språk om svangerskap, fødsel og barsel enn det jeg hadde lest mens jeg selv gikk gravid. Men til nå har det ikke gått, fordi jeg har ikke fått hendene fri. Det har vært noen andre i dem. 

Censor the body and you censor breath and speech at the same time. Write yourself. Your body must be heard. – Hélène Cixous, The Laugh of the Medusa

 

Mobbetekst fra fortiden

I 2009 skrev jeg en tekst om mobbingen jeg var utsatt for på barne og ungdomsskolen. Den teksten startet en bloggstafett som endte opp som boken Fordi jeg fortjener det, redigert av Kristin Oudmayer. Erlik Oslo fikk lov til å trykke teksten. For en uke siden la de den ut på nett, seks år etter at den først ble publisert. Å hjelp, tenkte jeg. Håper at ingen legger merke til den.

Den gang ei. Den blir delt og likt og kommentert. Innboksen min er full av meldinger og telefonsvareren min full av triste stemmer.

Og jeg føler meg ukomfortabel. Jeg føler meg kvalm, flau og blottstilt, og ikke minst sur på Ida, 22, som skrev teksten folk deler og leser nå.

Misforstå meg rett: Teksten er sann. Alle hendelsene som står der skjedde. Da jeg skrev den, kjentes det ut som om jeg tømte ut sjela mi. Jeg var 120% meg selv.

Men jeg leser den og tenker: Ida da. Ida da. Ida da.

Kjære Ida, 22 år

Ja, vi ble mobbet som barn. Ja, grufulle ting skjedde. Og jeg skjønner at du hadde lyst til å gi den følelsen videre: Skrive en tekst som ga alle leserne den samme vonde følelsen du hadde.

Men Ida, 22: Hvilke fortellinger forteller vi oss selv om mobbing? Du fokuserte på at du fikk julegavene dine i retur, selv om du vet at det aller vondeste var ensomheten: Den kjedelige og udramatiske tiden du var helt usynlig, der du snakket så lite at når du åpnet munnen kjente du ikke stemmen din igjen.

Du klarer ikke formidle hva den stillheten gjorde med deg. Du føler at du må peke på den tingen som objektivt sett var hårreisende for å gjøre deg fortjent til den vonde følelsen. Selv om det er mange flere som har slitt med de samme stille redsel-dagene enn som har fått julegavene sine i retur. Du har skrevet teksten din for max effekt.

Så flinkt, så flinkt et barn

Kjære Ida, 22, du vil så gjerne at leseren skal se hvor flink du var. Som om mobbingen ville vært noe mer spiselig om du hadde vært dum og talentløs. Som om det at du lærte å lese tidlig gjør det ekstra synd på deg. Gjenta etter meg: Ja, du var en flink unge. Det gjør ikke de fæle tingene fælere.

Skulle jeg skrevet mobbeteksten på nytt, skulle jeg fortalt en annen historie. Jeg skulle fortalt om en jentunge som ikke vasket seg ordentlig, som snakket rart, som skrøt av ting de andre ikke syntes var noe å skryte av, som gjorde de andre ukomfortable.

Jeg fortalte om hvordan de nektet å henge jakka si siden av min. Jeg utelot å fortelle om hvor sjelden jeg skiftet klær. Jeg fortalte om hvordan de sa jeg var ekkel og ødela alt jeg tok på. Jeg fortalte ikke om hvordan de hadde sett meg pelle meg i nesa og spise busene. Jeg fortalte om hvordan jeg var skoleflink og ikke fikk skryt for det. Jeg fortalte ikke hvordan jeg lo av de andre når de ikke fikk til ting jeg syntes var lett.

Historien du skrev, Ida, 22 år, forvandler deg til Oliver Twist. Stakkars lille Oliver, så klok og dydig, og alle er slemme med ham. Men barnet du var var mye nærmere Hannah i Girls: Vanskelig å like og alle var slemme med henne.

Den verdige trengende

Jeg er streng med deg, Ida, 22, fordi jeg vet at fortellinger har makt. Nå har du skrevet noe som griper folk og det former dem. Men du har skrevet en gripende historie om den verdige trengende. Om en uskyldig jente alle får behov for å beskytte, som noen burde ha reddet.

Men du vet at en av grunnene til at ingen voksne grep inn var at de forstod godt hvorfor barna deres ikke ville leke med deg. Vi var ikke verdige, Ida, 22. Vi var bare veldig, veldig trengende.

Og likevel skriver du en gripende fortelling om et flinkt og uskyldig barn som trenger beskyttelse, ikke om en ubehagelig unge det er vanskelig å like og lett å skjønne hvorfor ingen vil ha på bursdagfesten sin. Selv om det er den ungen du var, og det er den ungen som trenger deg, Ida, 22. Hun trenger at du forteller en historie om henne.

Et eksempel:

Alle de ansatte i en barnehage fikk i oppgave å skrive ned det barnet de likte best og det barnet de likte dårligst. Alle skrev forskjellige favorittbarn, men alle likte det samme barnet dårligst. Det var det barnet som trengte dem mest.

Du gjør ingen barn noen tjeneste ved å fremstille deg selv som et likandes mobbeoffer, Ida, 22. Skriv deg som den illeluktende, pinlige, busespisende ungen du var, selv om du skammer deg over henne.

Kanskje det gir de voksne leserne mer empati med det vanskelige barnet ungen deres ikke vil sitte siden av på bussen.

Sjefsmobberen

Og så er det den siste og vanskeligste tingen, Ida, 22. Den vi må snakke alvorlig om.

Det var mange mobbere i skoletiden din. Du navngir én i teksten: Sjefsmobberen.

Du beskriver hvordan han ringte hjem til deg og ba deg ta livet av deg. Jeg skjønner hvorfor henger ham ut. Jeg gjør virkelig det. Mobbingen var fremdeles et ubearbeidet traume. Du ville slippe de vonde følelsene ut i verden. Du ville at mobberen skulle kunne finne teksten og angre.

Den mobberen døde samme år som du skrev denne teksten. Han tok en overdose.

Er du sikker på at du vil fortelle historien hans som et drama der han er skurken og du er den det er synd på? Vil du skrive en så ukomplisert fortelling? Jeg tror ikke det, Ida, 22. Jeg tror du vil mer enn det. Jeg kjenner deg.

La oss gå til det ubehagelige stedet

Tenk deg om. Gå dit skammen bor. Du var forelsket i han som mobbet deg mest. Du spurte om han ville bli kjæresten din. Han sa nei. Du hørte ikke på ham. Du fulgte etter ham overalt. Du klådde på ham. Du skriver om hvor tidlig du kom i puberteten i teksten din. Vel, en konsekvens av dette var at du var dobbelt så høy som mobberen din.

Du var en klønete, kåt 11 åring som forsøkte å komme i buksene på en unge som var ganske redd for deg. Og så ringte han hjem til deg og ba deg ta livet av deg.

Det gjør ikke mobbingen mindre ille. Men det er en annen fortelling, Ida, 22. Det er en vanskeligere fortelling.

Du har skrevet en tekst som gir alle lyst til å hjelpe deg, Ida, 22. Ingen får lyst til å hjelpe mobberen din, og nå er han død.

Ubehandlede følelser

Da du skrev teksten, Ida, 22, var du ute av stand til å lese den høyt. Du gråt for mye.

Jeg gråter ikke lenger nå. Ja, jeg er preget av alle tingene som har skjedd med meg. Vi er alle summen av alt som har skjedd med oss. Men de siste fem årene har jeg hatt det godt. Da jeg skrev den teksten hadde jeg det ikke godt. Derfor er det ekstra ubehagelig når folk leser den. De møter en yngre og mer skadet meg.

Jeg er forberedt på at disse gamle tekstene vil bli lest. Neste år har jeg skrevet på nett i ti år. Og flere år skal det bli. For hvert år jeg skriver, vil det dukke opp tekster som vil få meg til å angre på at jeg skrev dem. Jeg tåler det. Men jeg forbeholder meg retten til å kritisere mitt yngre «jeg», å gå i dialog med henne.

Du fortjente det ikke

Kjære Ida, 22. Jeg vet at du fortsatt følte at du kanskje hadde fortjent mobbingen da du skrev den teksten. At du ville være sikker på at leserne forstod at jo, det var et overgrep, nei, du fortjente det ikke. Du ville hamre det inn.

Men vi ofre har ikke ansvar for å være ofre på «riktig» måte. Det er en skadelig tankegang. Alle ofre er likestilte, uansett om de hadde på seg miniskjørt eller kjeledress, uansett om de var Oliver Twist-elskelige eller Hannah Horvath-ekle.

Og vi må fortelle andre historier om de som skader oss. Hvil i fred, kjære mobberen min. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mulighet til å bli voksne sammen, til å kunne snakke sammen ordentlig.

Det er én ting jeg liker i den gamle teksten, dog: Den avslutter med å legge ansvaret hos de voksne, hos lærerne og foreldrene. Det mener jeg fortsatt. Det er en god avslutning.

Men derfor er det desto viktigere å fokusere på de vanskelige historiene. Ellers kjenner ikke vi ikke igjen tragediene når skjer med barn vi har mulighet til å hjelpe.