Ingvar Ambjørnsen's Blog, page 7

Ferdinand von Schirach: ”Skyld”

Jeg har ikke tenkt å begynne å legge ut alle mine anmeldelser i VG på bloggen. Men enkelte ganger, når jeg kommer over perler som denne…

Ferdinand von Schirach: ”Skyld” / noveller / Gyldendal / 150s / Terning: 6

Ferdinand von Shirachs Skyld, er en beskjeden bok hva volumet angår. Femten noveller – eller ”Stories” som forfatteren velger å kalle dem, fordelt på hundre og femti sider. Fortellerstemmen er dempet, av og til nesten refererende. I første omgang kan prosaen virke kjølig, ja endog kald. Men ganske snart forstår man at denne distansen til hendelsene er villet og bevisst, og at man er fanget av en mester.

   Ferdinand von Schirach er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater. Hans litterære metode går ut på å trekke helt konkrete straffesaker inn i novelleformen. Som regel trer han selv inn i fortellingen på et eller annet stadium. Dette kan høres enkelt og liketil ut, men er i virkeligheten en form med så mange fallgruver at jeg som forfatter blir helt svimmel. Sagt på en annen måte: Det er nesten umulig å få noe slikt til å fungere. Ferdinand von Schirach får det til og med til å se lett ut. I åpningsnovellen ”Folkefest”, skildrer han en varm augustkveld i en liten tysk by. Beboerne feirer byens seks hundreårs dag. Det er varmt. Ølet flyter. Plutselig revner idyllen i et mareritt av vold og overgrep, av skam og skyld. Det er ingen vei tilbake for noen. Men kan jussen lære oss å gå videre? Eller blir den selv en del av overgrepet? For hvem blir skammen verst å bære? I mesterlige ”Illumenatene” skildrer von Schirach en særlig begavelse. En ung gutt som havner på en internatskole. Ved første blikk en klassisk mobbehistorie, men med en vri og en kraft helt uten sidestykke. En tragisk og grotesk tildragelse smeltes om til stor litteratur. Og slik er det hele veien.  Alle fortellingene handler om hvordan tilfeldigheter brått og uten forvarsel kan kaste oss ut i den aller dypeste fornedrelse. Som offer eller gjerningsmann. Det er forfatterens kjølige hverdagslighet som på forunderlig vis gir fortellingene en inderlighet som man ville måtte søke forgjeves etter ved den minste antydning til sentimentalitet. Hver eneste side er vellykket i denne boken. Med det samme jeg var ferdig med den, leste jeg den om igjen. Så gikk jeg og kjøpte den på tysk. Gyldendal norsk forlag skal ha stor takk for denne utgivelsen. Ikke bare er den en gave til norske lesere fra det moderne litterære Tyskland. Den er også en påminnelse om novellens genialitet når den holder et nivå som dette. Boken er glimrende oversatt av Sverre Dahl.

Ferdinand von Schirach har tidligere gitt ut novellesamlingen ”Forbrytelser”. Hans første roman ”Der fall Collini”, er planlagt utgitt på norsk i 2013.

 

Denne anmeldelsen sto på trykk i VG 10. juni 2012

Nytt fra kontoret (10)

Når er man egentlig ”ferdig” med en bok? Kan man ikke holde på med rettinger og forbedringer til evig tid? Jo. Det finnes mange tragiske eksempler på forfattere som rett og slett ikke klarer å sette punktum og slippe teksten løs. Skjønt hvem vet? Kanskje det er like greit at disse manuskriptene blir liggende i skuffen? Å levere varen hører med til forfatterjobben.

Men nå har i all fall jeg gått siste runde med ”Natten drømmer om dagen”.

Nå går den til produksjon. Neste gang jeg ser den vil være i korrektur.

Så vil den bevege seg av min verden i den forstand at jeg aldri kommer til å lese den igjen.

Vemodig? Nei! For meg er det alltid sånn at den siste finpussingen går meg på nervene. Jeg føler meg ferdig med dette stoffet og vil inn i noe annet. Og så kommer altså disse plageåndene på forlaget med alle sine finter og forslag. Men – det er et voldsomt MEN: Boken blir bedre av dette gnålet. Det gjelder bare å ta seg sammen så det ikke flyter aldeles over for en. Kjeppjager dem langt inn i skogen.

Hørt om alle de følsomme typene som ”føler en stor tomhet” når boken er ferdig? Det eneste jeg føler, er en fryktelig irritasjon over at jeg ikke har kunnet ta til med en ny roman før nå. Poleringen har gått meg mer på nervene enn normalt. Jeg kan ikke en gang si at jeg er lettet over å være i mål denne gangen. Riktig nok gleder jeg meg til å dele romanens personer og handling med leserne, men akkurat nå – bare få timer etter at jeg er ferdig, fredag 22 juni 2012, er jeg så fed up av det hele at jeg utsetter det en ukes tid. Det er nesten så jeg kan fornemme bokens hovedperson Sune, trekke et lettelsens sukk over endelig å bli latt i fred.

Til slutt denne gangen: Stor takk til Elisabeth som har laget omslaget! Det har vært ekstra viktig for meg denne gangen, siden denne romanen er den første i en krets. Går det som jeg tenker, beholder vi skriften, og skifter bakgrunn fra gang til gang. (Vi har allerede sjekket det ut, og det funker veldig bra!)

Og nå? Flatfyll? Nei. I natt skal jeg skrive! Helt til lyset kommer. Så får jeg se hvor tørst jeg er da.