Ingvar Ambjørnsen's Blog, page 2

En etterlysning

Foto: Tine Poppe

Byoriginalene. Hvor i all verden har det blitt av dem? Noen som vet?

Det er en sen vinternatt i det året vi nettopp har lagt bak oss. I Larvik. Jeg står med hendene i frakkelommene og ser inn gjennom vinduet i den bitte lille butikken der Tante Terjesen solgte smørbukkarameller, lakrissigaretter og «Vill vest». Nå selger de gravsteiner der inne. Prinsegata ligger øde. Ikke et lys i noe vindu. Hele strøket er i det hele tatt fraflyttet og i forfall.

Men dette skal ikke handle om byutvikling eller lokalpolitikk, men om mennesker. Da jeg vokste opp i Prinsegata på femti- og sekstitallet, var her et voldsomt liv og masse unger. Greit. Nå er det ikke sånn. Men i bydelene Torstrand og Langestrand går livet i stor grad som før. Samlet sett sokner langt flere mennesker til byen enn da jeg vokste opp her.

Og det slår meg: Det er en hel gruppe av befolkningen som den gang spilte en viktig rolle i hverdagen, og som nå er totalt fraværende. De vi den gang kalte tilbakestående og gærninger. Byoriginalene.

De fleste fra den gang hviler i sine graver. Det er som det skal være. Men logisk sett burde nye ha tatt deres plass. Det har ikke skjedd. Når jeg spør meg om får jeg ulike svar. At de er stua vekk på ulike institusjoner. Dopa ned. Samlet i vernede gettoer. De fleste sier at de ikke vet. At de ikke har tenkt på det. Så nå benytter jeg årets første spalte til å stille spørsmålet her i avisen og i internetts irrganger. Hvor i all verden har det blitt av dem? Noen som vet?

De fleste nordmenn kommer fra tettsteder og små byer. Folk på min alder som har den bakgrunnen, vet hva jeg snakker om. Og det gjør sannelig også Oslofolk. Alle bydelene i hovedstaden hadde sine markante annerledespersonligheter. Og når jeg snakker med folk rundt om i landet, sier svært mange som meg, at nei. De er borte.

Jeg skriver ikke dette for å romantisere fortiden. Mange av dem som skilte seg ut hadde det helt sikkert tøft. For ikke å snakke om foreldre og andre ansvarspersoner. På en annen side hersker det ingen tvil om at disse folka var en akseptert del av fellesskapet. Det gjaldt både voksne og ungdommer.

Naturligvis var dette i en annen tid, der tonen var mer direkte enn den er i dag. Hadde noen «blitt krenket» i Larvik på sekstitallet, eller gått inn i en depresjon over å bli kalt keivhendt, ville de ha fått høre det resten av sitt liv. Mange av originalene hadde klengenavn som etter all sannsynlighet hadde falt for sensuren i dag. Men det hadde de til felles med byens øvrige borgere. Et lite feilskjær i en eller annen sammenheng, særlig på jobben, kunne hefte ved deg så lenge du levde. Ja, følge slekta i generasjoner.

Jeg skal ikke komme med eksempler. Det var en annen tid, og disse kallenavnene tilhører min barndoms bys hemmelige koder. De har dessuten ikke stort med saken å gjøre, for det jeg vil frem til er disse «annerledeshjernene » spilte en stor og viktig rolle i vår oppvekst. De var rundt oss fra vi reiste oss på to og tok verden inn over oss. Det var ingen som oppdro oss til å vise toleranse eller forståelse overfor dem. Og for all del: Mange ganger løp de nok gråtende hjem til mor, men så hadde vi altså akkurat det til felles. Noen var uten språk, og andre nesten som hopen. Som når det kom til stykke ikke var noen hop, men stort sett en gjeng med sære individualister.

Å vokse opp i en liten by eller bygd, gir et barn en enestående sjanse til en nærstudie i menneskelig detaljrikdom. Derfor er det i disse sorteringstider viktig å etterlyse nettopp denne detaljrikdommen. For litt siden var den en som la ut et gammelt sorthvitt bilde på Facebook. Fotografiet viser Helge og Finn sammen på Larvik jernbanestasjon. Tidlig sekstitall, sannsynligvis. Kompisbilde. Både Helge og Finn var gutter som man lett kunne se spilte i en annen liga en flertallet.

Dette fotografiet utløste et ras av minner, kommentarer og anekdoter fra Larviksfolk på min alder. Men den gang… De var der. De hang sammen med oss. Men ikke bare det. De var også knyttet til byen gjennom sin tilhørighet til ulike etater. Harry var på politiastasjonen. Feide fortauet. Hentet wienerbrød. Diverse. Finn var fast knyttet til brannvakta, og hadde naturligvis lys blå skjorte som de andre gutta. Og igjen: Det var ingen som hadde plassert dem der. De bare dukket opp en dag, og ble resten av livet.

Uten at en eneste sjel i Larvik skjønte det, spilte disse personlighetene viktige roller i vårt kollektive spill. Slik var det over hele landet. Men hvor er arvtakerne etter dem i dag

 

Denne kommentaren er også publisert i Dagsavisen 2. januar 2015.

Viktig i 2014: Tigging på norsk

Den dagen jeg betrakter sigøynerdama med kaffekruset foran seg som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg.

Jeg har fulgt med i den norske debatten om tigging, og om forbudet som er i vente. Som vanlig er nordmenn delt i to grupper. De som er for og de som er imot. Hvorfor er det ingen som ser og argumenterer for en tredje mulighet?

I Hamburg kan du tigge penger eller tjenester så mye du vil. Så lenge du ikke plager andre. Hvilket i klartekst vil si: Ikke følger etter folk.

Ikke skriker til forbipasserende eller drar folk i jakka. Kort sagt: kjører streit. Hør her:

Hamburg er en by med 1,7 millioner innbyggere. Den debatten dere fører med stor glød i byer som Tvedestrand og Lillehammer, har vi ikke her nede i en av Europas største byer.

Jeg har akkurat sponsa Paul med et par euro. Det har jeg gjort siden euroen ble innført. Før det fikk han fem mark. Paul er schizofren, går jeg ut fra. Det hender han kjefter på noen for meg usynlige karer, som ut fra blikkvinkelen hans må være cirka tjue centimeter høye.

Han kjefter aldri på folk og er ikke til bry for noen. Jeg ser ham kanskje tre, fire ganger i måneden. Og jeg må medgi at dersom tyske myndigheter hadde nektet ham å holde frem hånden når jeg passerer, så skulle vi nok ha kommet til en ordning, Paul og jeg.

Heller ikke sigøynerdama nede ved helsekostbutikken forstyrrer meg det aller minste. Hun sitter helt stille med kaffekruset foran seg og er ikke i veien for noen. Den dagen jeg betrakter henne som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg. Og hun vesle med eplekinna som sitter og spiller trekkspill borte i krysset? Ok. Hun kan ikke spille trekkspill. Men hun er en gøyal person med en kjapp replikk, så der klinger det bra med mynt i boksen.

Hun er en del av gatebildet i bydelen vår, og jeg har aldri hørt at noen har villet ha henne fjernet.

Så har du «han i døra». Så å si alle tyske supermarkeder har en «han i døra». En dag kommer han forbi, gjerne sammen med en skabbete kjøter.

Gir seg til å ordne med handlevogner og emballasje. Åpner dørene. Hjelper folk med å bære varer over til bilen. Han er på ingen måte ansatt av noen, men blir på sett og vis supermarkedets ansikt utad.

Han ber aldri om noe som helst, men tjener ganske brukbart på tipsene han mottar. Mange av disse gutta har stått på sin post i tiår og kjenner en stor del av kundekretsen personlig.

Så har vi Gerda. Hun tigger tjenester.

Hver eneste dag kreker oldingen seg til Aldi etter mat og kaffe, vel vitende om at hun bare har energi til én vei. Tilbake må hun ha hjelp. Og får det. Hver eneste dag året igjennom følges hun hjem av folk hun ikke vet hvem er. En pønker, en politimann, en skoleelev eller asfaltarbeider. Jeg har fulgt henne hjem selv. Det tok femogførti minutter av livet mitt. Jeg er like hel, selv om det selvfølgelig hadde vært greiere å stukket til henne en tier. Et totalforbud mot tigging, slik planen er i Norge, ville grepet inn i selve den sosiale strukturen i byen jeg bor i.

Men de organiserte bandene, da?

Finnes ikke bakmenn og mafia? Jo.

For fem, seks år siden ryddet Hamburgpolitiet opp i en skikkelig stygg sak. Busslaster med krøplinger ble kjørt inn fra Øst-Europa. Folk uten bein og armer og grusomme kvestelser av alle slag. Når disse ble plassert med tjue meters mellomrom nedover i handlegatene, var det som å bevege seg gjennom et nesten uvirkelig freakshow. Forferdelig.

Uverdig. Kynisk. Om nettene ble de stuva sammen i trange leiligheter.

Madrasser utover gulvene. Overfylte køyesenger. Dette ble grundig dokumentert i tysk presse, det var ingen tvil om at dette var ren mafiavirksomhet.

Jeg har også opplevd tiggende kvinner med dopa småunger sittende på rekke og rad. Det kunne aldri falle meg inn å sponse folk som doper ungene sine. Ikke med en cent.

Men mitt poeng er: Det er over femogtjue år siden jeg så noe slikt her i byen. Politiet satte en stopper for det, på samme måte som de stoppet mafiaens utstillinger av ulykkelige handikappede. Det var ikke særlig vanskelig en gang.

Men det er klart. Det må gjøres av og til. Det har politiet i Hamburg kapasitet til så lenge de ikke blir forstyrret av det kaoset et totalforbud mot tigging ville ha skapt. Vi andre får leve i et samfunn der det fortsatt er naturlig å gi hverandre en hånd på den ene eller den andre måten.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 11. juli 2014.

Farvel til VG

Etter over tjue år som anmelder i VG har Ingvar Ambjørnsen skrevet sin siste anmeldelse for avisen (Tine Poppe).

Jeg har nettopp takket for meg som bokanmelder i VG. De fleste har fått med seg avisens bebudede kutt i antall anmeldelser over nyttår. Ikke like mange er klar over at prosessen allerede er satt i gang. Ja, det at ledelsen i det hele tatt gikk ut med denne nyheten nå i høst, har sin årsak i at vi anmelderne undret oss over at vi ikke fikk tilsendt bøker lenger. Midt i bokhøsten.

Men nå er katten ute av sekken. VG, som i fjor økte driftsoverskuddet med 87 millioner kroner, må spare penger. Det forstår alle. At sparekniven brukes til å skjære bort 80 prosent av avisens bokanmeldelser, er litt verre å forstå for de av oss som er opptatt av litteratur. Men heldigvis er det ikke nødvendig å forstå noe som helst. Ledelsen har bestemt seg. Det er den nye tiden som taler til oss gjennom menn som Øystein Milli og Torry Pedersen. Sistnevntes opptreden på Dagsnytt atten skal jeg la være å kommentere. Jeg er ikke ute etter billige poenger.

Jeg ble hentet til VG som bokanmelder i 1991. Fra 1995 var jeg også spaltist i nesten tjue år. Det har vært en flott avis å jobbe for. I løpet alle mine spaltemetere opplevde jeg aldri – ikke en eneste gang – at så mye som et komma ble foreslått endret. Selv ikke da jeg gikk i strupen på selveste Olav Versto under krigen på Balkan. Avisens politiske redaktør. Med navns nevnelse. (Jeg fikk en elegant ørefik tilbake, der mitt eget navn var utelatt, det sved naturligvis ekstra for en pågående hanekylling.)

På begynnelsen av nittitallet var VG opptatt av å styrke litteraturdelen. Det fikk vi til under Sølvi Værhaugs kyndige ledelse. Det er ikke alle som er klar over det, men i flere tiår var VG den avisen som anmeldte flest bøker her i landet. Og slett ikke bare krim og kjendisbiografier, slik enkelt later til å tro. Norges mest solgte løssalgsavis anmeldte diktdebutanter, smale essaysamlinger, og sære utgivelser på forlag få hadde hørt om. Barne- og ungdomsbøker i stabler. Et år anmeldte VG samtlige lærebøker i videregående skole. Noe av hemmeligheten lå i sammensetningen av anmelderkorpset. Vi kom fra de forskjelligste kriker og kroker i bokbransjen, og hver og en dro med seg sitt eget nettverk og sine egne kontakter. Det hadde jo ikke hjulpet stort dersom det ikke var noen som lyttet til oss i redaksjonen. Men der var det altså alltid et våkent øre. VG la aldri skjul på at de hadde som ambisjon å være størst og best på alle felt, og dekningen av ny norsk og oversatt litteratur var en naturlig del av den store maskinen.

Nå er det over. Nå skal avisen anmelde en eller to bøker i uken, og holde øynene oppe for bokens ”nyhetsverdi”.  Ja vel. Heller ikke her er det nødvendig med spekulasjoner eller kommentarer av noen art. Vi vet hva vi får.

 Men en ting er det viktig å nevne: Når VG nå velger å gjøre dette mot seg selv og sine lesere, er det en handling som går langt ut over selve avisen. Meldingen om bokmassakren i VG er et signal til alle Norges avisredaksjoner om at landets største løssalgsavis nå vurderer anmeldelser av bøker som uviktig. Som en gammeldags aktivitet som man ikke lenger ønsker å drive med.

Det er et knyttneveslag i ansiktet på hele bransjen. Så får vi se da, hvor mye det vil lønne seg å kaste ut avisens boklesere. Men for all del. De har nok finregnet på fremtiden.

Det var ellers interessant å følge med på reaksjonene på Facebook og andre sosiale medier da nyheten ble sluppet. VG dropper bokanmeldelsene? Vel. Man har da sin Klassekampen og sitt Morgenblad, ble det hevdet. Jada. Jeg har også det. I gammeldagse papirutgaver til og med. Rett i  den rustne postkassen. Men det er ikke Klassekampen og Morgenbladet som ligger rundt på ti tusenvis av arbeidsplasser, og på hundre tusen kjøkkenbenker. Det er VG.

 Så lenge det varer.

Ingvar Ambjørnsen

De nye stemmene

– Det er omtrent like vanskelig å bli tatt opp i gjengen vår som i de kjente motorsykkelklubbene (Foto: Tine Poppe).

Jeg har vanskelig for å forestille meg at fremtidens forlag vil ha den nødvendige tålmodigheten til å bygge et 
forfatterskap.

Den fjerde og femte desember går «De store debutantdagene» av stabelen på Litteraturhuset i Oslo. Det er en årlig begivenhet som er vel verdt å få med seg for alle som har et hjerte for ny norsk litteratur. I løpet av de to kveldene vil i alt 36 ferske forfattere lese fra sin aller første bok.

Dikt. Noveller og fortellinger. Romaner. Aldersspennet er stort – fra under tjue til godt over seksti. Slik er det hvert år. De stiene som fører frem til ferdig bok, er ytterst forskjellige, men ett har de aller fleste av disse folka felles: Drømmen om en dag å stå der og bla i den trykkferske boken. Med ens eget navn på forsiden. For de fleste av dem har denne drømmen for lengst blitt en besettelse.

Det var Terje Vallestad og undertegnende som startet det hele i 2003. Vi ville gjøre stas på debutantene, og fant egnede lokaler på Smuget. Vi ringte rundt til godt etablerte forfattere og spurte om de ville være med å presentere ferskingene. Alle sa ja. Og alle debutantene kom tilreisende fra sine skrivekroker. Fra Finnmark i nord til Solastranda i sør. De store debutantdagene ble en årlig happening som alle hadde utbytte av. Det var en stor lettelse at dyktige folk på Litteraturhuset tok over roret da Terje og jeg slapp etter fire, fem år.

En særlig glede er det at de nye stemmene ønskes velkommen i et fellesskap fra starten av. For enten de forstår det selv eller ikke, har de valgt seg en stor ensomhet som de skal måtte hanskes med videre.

Hvem er det som frivillig trer inn i dette særeste av alle yrker? Alle mulig slags folk. Med de forskjelligste bakgrunner. Lærere, industriarbeidere og postfunksjonærer. Leger. Politikonstabler. Jordmødre. Unnasluntrere og banditter. Rundt om i hele landet sitter det folk som er villige til å velge bort sikre inntekter og pensjonspoeng for å følge forfatterdrømmen. Og andre som rett og slett ikke vil noe annet, og aldri har forsøkt å finne seg til rette i en vanlig jobb.

Av de innsendte manuskriptene som samler seg i store stabler rundt omkring på de norske forlagene i løpet av et år, blir det bøker av mellom en og to prosent. Det er altså omtrent like vanskelig å bli tatt opp i gjengen vår som i de kjente motorsykkelklubbene.

Og hos oss ryker de fleste ut uten nåde etter bare et par, tre år. Av de 36 som står på scenen i Kulturhuset i begynnelsen av desember, vil kanskje seks være igjen om ti år. To av dem skriver på heltid. Slik er loven i jungelen. De aller fleste gir seg etter den tredje boken. Da er de lei av å være blakke, og har kanskje også fått ansvaret for andre enn seg selv.

Den drømmen som det kanskje tok ti år å realisere, viser seg for de fleste å bli et mareritt i løpet av relativt kort tid. Og til alle Nettroll som nå gjør dere klare med eventyret om sugerøret og statskassa: Nei. Du kan ikke redde et forfatterskap på den måten der. Den eneste måten å overleve på som forfatter, er å selge bøker.

I et lite land som Norge er det ikke plass til flere enn en håndfull forfattere av min type. Unge menn eller kvinner som lever hele sine voksne liv som leverandører av stadig nye romaner, dikt og fortellinger. Vi er en utdøende rase. I bransjen snakker vi om «å bygge et forfatterskap». Det vil si å etablere seg som forfatter med et forholdsvis stabilt publikum. Det krever en forfatter som kan levere varen regelmessig og ofte. Og et forlag som er villig til å følge ham eller henne over tid uten å tjene særlig mye penger.

Vanligvis tar en slik prosess ti til femten år. Jeg har vanskelig for å forestille meg at fremtidens forlag vil ha den nødvendige tålmodigheten. Det er ikke engang sikkert at forlagene, slik vi kjenner dem i dag, har verken ti eller femten år på seg.

Bare dårlig nytt, altså? Nei. Både fortelleren og lytteren overlever. Vi har dem begge i ryggmargen. En ekstra grunn til å sette av både en og to kvelder på Litteraturhuset i forbindelse med årets debutantslipp, er at en av dem som står der alene og leser for aller første gang, vil være et sentralt navn i norsk litteratur om noen år.

Vi gamle proffene har ofte gjettet på hvem. Med ganske gode resultater gjennom en del år nå. Gå flere sammen, og se og lytt etter det bitte lille ekstra som røper gærningen i flokken.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 28. november 2014.

 

En tidsreise

Foto: Marie Sjøvold

Det var dette kroniske presset på hverdagens slitere som til slutt fikk muren til å revne.

Den 9. november er det 25 år siden Berlinmuren ble plukket fra hverandre av tyske borgere fra øst og vest. For oss som opplevde denne forunderlige (og for de fleste) aldeles uventede historiske hendelsen, er det fremdeles vanskelig å forstå at den paranoide DDR-staten kunne la seg selv gå i oppløsning uten at det ble løsnet et eneste skudd.

Jeg flyttet fra Norge til Hamburg i 1985 og kom til Berlin for første gang det samme året. Som alle andre kjente jeg jo godt til den tyske delingen og til «Den Tyske Demokratiske Republikks» forfølgelse og undertrykking av egne borgere. Men å være her, og se de enorme kontrastene på begge sider av den grå muren, var overveldende. To verdener innenfor de samme bygrensene. Vest-Berlin var ultrakul med sine kneiper, teatre og gallerier. Her hadde David Bowie spilt inn «Heroes». Her var det fullt trøkk hele natten.

På den andre siden av muren befant det seg en sort-hvitt verden. Når vi tok S-Bahn gjennom Vest-Berlin, gikk vi i slynger over muren og inn i øst, der toget feide forbi nedlagte og lukkede stasjoner – til vi igjen nådde de travle stoppestedene på vestsiden av muren. Det var helt absurd.

Kona mi hadde venner i Øst-Berlin. Det var en ganske grei sak å komme over, så lenge man ikke hadde veska full av vestlig tøys. Han som sto foran meg i køen, fikk beslaglagt John Irvings «Garps bok», kan jeg huske. Så måtte vi tvangsveksle to ganger 25 vestmark til østmark, før portene til Bonde- og Arbeiderparadiset åpnet seg for oss. Det var som å spasere fra neon-nåtid og rett inn i et grått og nedkjørt 1958-landskap. Ja, som en tidsreise.

Og øst-vennene, hvordan var de? Vennlige. Ekstremt våkne, og nysgjerrige. Og fremfor alt oppfinnsomme, slik man jo må være i et land der nesten alt er mangelvare og ingen ting som går i stykker kan erstattes av nytt. Og kan du ikke reparere sykkelen eller radioen selv, så er det alltids en som kjenner en, har en fetter eller onkel … Voldsomme nettverk.

Og stor viten om alt som de ikke kunne få tak i eller være med på. De visste hvilke artister som til enhver tid spilte på den andre siden av muren og kjente alle hitlister og bestselgerlister. En gang tok de oss med til et vest-marked der diplomater, politikere og andre som var i besittelse av vestmark, kunne handle. Jeg spaserte med andre ord inn i min egen hverdag, mens de for første gang så et romskip innefra. Vi hadde penger nok og spurte dem hva vi skulle kjøpe til middag. Vi sto blant blodige biffer, perlehøns og hvitløksmarinerte gambas. De ville ha Dr. Oetkers frossenpizza, for den hadde de sett reklame for gjennom illegal titting på vest-TV.

Da vi satt og spiste faenskapet hjemme hos dem et par timer senere, pekte herren i huset på et gult maiskorn og forklarte samboeren at det der, vennen min, det er mais. Hun: Hvordan vet du det? Han: Fordi jeg har spist det en gang sammen med Claus. Hvorpå hun eksploderte. Hvorfor hadde han ikke fortalt henne det? Hva var meningen … De begynte rett og slett å krangle.

Det er viktig å være klar over at dette var ytterst oppegående mennesker. Men de levde i en vrangverden av overvåking, tysting og varemangel. Alt var forbudt eller suspekt. Hadde vest-vennene deres ikke kommet seg over muren før midnatt, ville de ha Stasi på døra samme natt. Det var dette kroniske presset på hverdagens slitere som til slutt fikk muren til å revne. Det massive angiveriet og den konstante usikkerheten.

Samt det faktum at DDR-staten som helt og holdent bygget på en materialistisk verdensanskuelse, ikke kunne tilby sine borgere den materien de ønsket seg. Gjenstandene som befant seg på den andre siden av muren. Alle de fangarmene som nå strakte seg ut etter dem.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 31. oktober 2014.

Klikk deg dum

Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tine Poppe.

Vi mennesker bombarderer oss selv og hverandre med den komplette idioti.

Som ung miljøaktivist kom jeg i skade for å lese Georg Borgström. Borgström var professor ved Michigan State University i USA, og kjent for sine verbale sleggeslag mot den skeive fordelingen av mat og energi mellom fattige og rike land. Og for vår kollektive rovdrift på naturen. Dette var i en tid da bare spesielt interesserte hadde noen som helst anelse om økologi og om viktigheten av å ta hensyn til andre levevesener enn oss selv. Georg Borgström ble betraktet som en litt eksentrisk dommedagsprofet, og selv ble jeg så deprimert av hans mørke visjoner for menneskehetens nærmeste framtid, at jeg rett og slett snudde ryggen til hele problematikken i flere år.

I dag vet vi at den pessimistiske professoren fra Sverige har fått rett i en rekke av sine antakelser og påstander, og at dekonstruksjonen av klodens økosystem har gått raskere enn selv han kunne drømme om. Ifølge Living Planet Report har antall dyrearter på jorden blitt halvert i løpet av de siste førti årene. Denne nyheten mottok jeg for øvrig ikke gjennom de vanlige nyhetskanalene, jeg fikk den direkte fra Norsk ornitologisk forening, som jeg har på min venneliste på Facebook.

Hvorfor jeg nevner det? Jo, fordi den samme dagen som denne nyheten ikke var å finne på nettavisene, kunne vi i stedet lese at Britneys nye undertøykolleksjon fikk sterk kritikk, særlig trusene, fordi det kunne se ut som om modellen gikk med bind. Idol-Malin hadde for øvrig knallstart denne dagen, og i en annonse for Prostata Redux ser vi fire menn som står og pisser mot en murvegg, under overskriften «Har strålen blitt svakere»?

Ingen «skikkelige» nyheter? Jo da. Vi kan se et utsmuglet klipp fra en by der islamistene i IS nå har innført sitt knallharde regime. Men når vi klikker på denne filmen får vi først en kjapp videosnutt av Olsenbanden. Så følger de sortkledde med de blodige sablene, før også denne snutten brått og uventet avløses av knallhard gitarrock, det er en bilreklame, jeg tror jammen det var Ford.

Det økopessimisten Georg Borgström ikke kunne forutse, var at den systematiske ødeleggelsen av kloden skulle følges av mennesker som like systematisk og målrettet bombarderer seg selv og hverandre med den komplette idioti. Jada, det er noen aviser som er bedre enn andre, og enkelte av dem som jobber på desken er ikke fullt så stupide som de som er helt hjernedøde, men det spiller ingen rolle. Sånn er nyhetsbildet vårt blitt etter at nettet fikk vår daglige oppmerksomhet.

Mens jeg skriver denne spalten kan jeg på skjermen ved siden av lese at en indisk voldtektsmann er arrestert i en bakgård i Oslo, saftig gulrotkake på 1-2-3, katter arver over fire millioner, hvert andre sekund står en jente barnebrud, mens poeten, psykiateren og den angivelige folkemorderen Radovan Karadzic står i retten i Haag og bedyrer sin uskyld. Og ved siden av poeten fra Balkan: Varm høstgryte full av smak. Hellbillies vil ikke fjerne «neger» fra Ål-sangen. Steins hund tror åpen dør er lukket, og svensk skistjerne døde i skred. Mens Jens Stoltenberg holder sin aller første NATO-tale, live. Og ennå har de ikke fått fjernet et av hovedoppslagene fra i går, nemlig beretningen om den stakkars kvinnen som får hundre ufrivillige orgasmer om dagen.

Hvordan blir vi egentlig i hodene våre når all mulig informasjon sauses sammen på dette viset? Når sportsresultater og kakeoppskrifter pares med pågående borgerkriger, personlige sexopplevelser fra aktuelle tv-sendinger, og nytt fra børsen? Når nyheter blir underholdning, og underholdning nyheter? Hva har skjedd oppe i hodet på den journalisten som serverer nyheten om sin henrettede kollegas avkuttede hode ved siden av bildet av en putrende fårikålgryte?

Vi blir søvngjengere i et drømmelandskap. En av ernæringsforskerens Borgströms kjepphester var ulike tiltak for å ta vare på dyrkbar mark. Han var som sagt – og med rette – ikke mye optimistisk. Men selv når han var på sitt mørkeste, kunne han ikke forestille seg at biene bare førti år senere skulle forlate oss. Hvis det da ikke bare er jeg som har fortrengt det. Det kan godt hende.

 

Nye stemmer

Når det gjelder Norge og islam, går jeg herved av med pensjon. Det synes jeg et par andre meningsmaskiner burde vurdere å gjøre også.

Jeg sitter på min lokale bar i bydelen Eppendorf i Hamburg, det er gjerne her jeg koker blogger og artikler, jeg har visst drevet med den slags i over tre tiår. Ja, faktisk var det slik jeg begynte som skribent. Med et glødende leserinnlegg i Larvikavisen Østlands-Posten. Fjorten år gammel. Tema? Vår truede fauna.

Jeg skrev om det som skjer nå. Fuglefjellene som dør mens vi ser på. Den gang var det bare en slags syk idé blant fjortisene i Natur og ungdom. En skrekkvisjon.

Vel. Dagens tema har også litt med skrekk og visjoner å gjøre. Men med et i utgangspunktet positivt fortegn. Jeg sitter her med klipp og notater, og leker meg med ulike titler. En av dem er «Nittenåringen som samlet Norge». Sakset fra denne utmerkede avis lørdag 30. august. Den er litt for lang. Dessuten har jeg ikke helt klart for meg når alt sprakk og falt fra hverandre der oppe. Var det da niogtjueåringen sto freidig frem og fortalte om sin begeistring for halshogging, voldtekt og etnisk rensing? Eller var det da mørkets admiral halte helvete ned på jorden i regjeringskvartalet og på Utøya?

Det eneste som er helt sikkert, er at vi har fått servert mange fine ord i det siste. Slik det var i dagene etter Rosetoget. Et av dem er «historisk ». Vi som er så gamle at vi leste Klassekampen på søttitallet, husker hvordan det gikk med det ordet. Det gikk inn i historien som aldeles ubrukelig, etter å ha blitt benyttet hver eneste gang en heismontør eller bryggeriarbeider, bonde eller student, gikk etter hverandre i tog eller streiket i to dager.

Ønsker jeg å latterliggjøre demonstrasjonen på Grønland? Nei. Absolutt ikke. Jeg ønsker Faten Mehdi Al-Hussaini lykke til videre. Hun er for øvrig den eneste person som skal nevnes med navn i denne ytringen.

Jeg er ikke ute etter noens skalp, og har ingen blomster å dele ut heller. For når det gjelder Norge og islam går jeg herved av med pensjon. Og det synes jeg et par andre meningsmaskiner burde vurdere å gjøre også. Når jeg nå sitter her med mine utklipp og mine notater, eller klikker meg rundt på de ulike kommentarfelt og sosiale medier, ser jeg de samme personene fremme de samme påstandene, beskyldningene, bortforklaringene, anklagene, rykter og evige sannheter, som har holdt det gående så lenge jeg selv har vært med.

Hele spekteret. Fra ytre venstres begeistring for tildekkede kvinner og aggresjon mot vitsetegninger, til ytre høyres konspirasjonsteorier og paranoia. Selv har jeg forsøkt å seile midt i elven, og har forståelig nok fått fra begge kanter. Det har vært som fortjent. Men når jeg ser på disse listene med navn og personer som har gjentatt seg selv i alle disse årene, ja da ser jeg også et trekk som forener oss, helt uavhengig av hvor vi står i debatten om islam i Norge. Vi skal snart tre ut av livet. Vi er på vei inn i det rommet der ingen ting venter oss, eventuelt evige flammer eller søtti jomfruer. (Av de to siste alternativene synes jeg det første virker minst masete. )

Der kan du se. Det rykker i labbene, her jeg sitter. Det er ikke så lett. Foran meg ligger Klassekampen for 1. september. Overskrift: «Norske muslimers talerør går på sparebluss. » (Islamsk råd i pengeknipe. ) Ja vel, tenker jeg, det må jeg bare innrømme, – kanskje det er derfor det har vært så stille fra den kanten i alle disse årene.

Så får det være min aller siste ytring om dette temaet. Jeg føler en stor lettelse. For ikke bare gjelder denne min beslutning egne blogger og spalter, jeg har også tenkt å slutte helt å lese reprisene til alle de andre gamle sirkushestene. Jeg kjenner deres vrinsk og retoriske kruseduller nesten like godt som mine egne, og setter min lit og mine forhåpninger til de unge, de som faktisk skal forme og leve i morgendagens Norge. Og med dette rydder jeg bordet for gamle klipp og aviser, og bestiller en gin tonic. En dobbel. En for alt som er sagt og skrevet, og en for de pennene som spisses nå.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 5. september 2014.

Regjeringens åpenhet

Den nokså moderate kritikken som har kommet fra det sedvanlige «ekspertkorpset» 
i inn- og utland, kan regjeringen ta med knusende ro.

Vi kjenner ikke detaljene bak trussel­meldingen som gikk ut til landets befolkning den 24. juli i år. Vi behøver ikke få kjennskap til dem heller. Det er nok å vite at den informasjonen som PST hadde mottatt var av en slik art at de varslet politi og regjering. Og da regjeringen, med justisministeren i spissen varslet det norske folk om trusselen som forelå, var det ikke bare klokt og korrekt. Det var det eneste de kunne gjøre. Å sende et stort antall bevæpnet politi ut i gatene uten å forklare hvorfor ville ha fått både presse og sivilbefolkning til å gå aldeles bananas. Det var i realiteten umulig. Å virke i det skjulte og forsøke å ordne opp i dette bak våre vante kulisser, var denne gangen tydeligvis like umulig. Tenk hva som ville ha skjedd i det norske hus dersom det hadde gått galt nok en gang. Og det i ettertid hadde kommet frem at dette var noe som både PST, politi og regjering hadde visst var under oppseiling. Det ville virket mer destruerende på Norge som nasjon enn hva bomber og ­granater kunne ha fått til.

Så får heller konspirasjonsteoretikerne holde på med sitt. Den nokså moderate kritikken som har kommet fra det sedvanlige «ekspertkorpset» i inn- og utland, kan regjeringen ta med knusende ro. Flere av de utenlandske har antydet at Norge nok lider under et trauma. Og det er helt korrekt. Norge lider under et trauma, som i hvert fall våre nordiske naboer har blitt spart for. Etter 22. juli kan en hendelse som dette bare håndteres med en viss grad av åpenhet. Det er ingen grunn til å tro at PST kommer til å stelle i stand liknende forestillinger med jevne mellomrom. Dette var unntaket. Regelen er at de hemmelige tjenestene virker i det skjulte. Hvor mange aksjoner som avverges her i landet og i verden for øvrig får vi ikke vite. Det kan nok være godt for nattesøvnen. Som enkelte altså mistet da alarmen gikk. Ja. Det er veldig ubehagelig. Og siden dette dessuten skjer midt i agurktida, er det ikke annet å vente enn at pressen bestemmer seg for å ta tempen på det moderne Norge istedenfor å berette om hvor mange grader det er i vannet på Huk. Stort sett gikk det hele ganske pent for seg.

Og der kan man godt la dette bli hengende litt til. For ser man dette som en prøve eller en øvelse, hvilket det jo i praksis har vært, så bør alle aktører få «bestått». Regjeringen varslet bare timer etter at de selv fikk vite, og landets befolkning handlet rolig og fornuftig. Nå i ettertid kan vi til og med si at den varslede muslimhetsen stort sett uteble. Frykten rammet alle på likt, og det er det ikke sikkert at noen hadde vondt av når alt kommer til alt. Og ute på ekstremfløyene var det de samme gamle bikkjene som ble stående og bjeffe. Slik de alltid gjør. Terroralarmen sommeren 2014 har sannsynligvis virket mer samlende enn splittende.

Rene idyllen, med andre ord. Nei. For det kan smelle i morgen. Mens det som PST har snust på nå nylig tydeligvis har vært en større aksjon som krever nitid planlegging og forberedelser, kan en mann med et bombebelte lage helvete gjennom en ren improvisasjon. Og vi har folk blant oss som er gale nok. I Hamburg ble to studenter stoppet akkurat i tide for et par år siden. De var i ferd med å detonere en propanbombe inne på et tog som sto klart til avgang i den folksomme Hauptbahnhof. Der var ren flaks at bomben ikke detonerte. Den unge konvertitten var ikke rutinert nok. Flere av de norske Syria-farerne er både motiverte og rutinerte.­ Det er vanskelig å hindre dem i å dra, sier politiet. Sant nok. Men det er lett nok å nekte dem innreise dersom passene deres betraktes som ugyldige når de går i en fremmed makts tjeneste.

De har jo dessuten stående tilbud om nye pass i det nylig opprettede «kalifatet» IS. Nærmere himmelen er det vel ikke mulig å komme uten å sprenge seg selv i lufta.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 8. august 2014.

Tigging på tysk

Den dagen jeg betrakter sigøynerdama med kaffekruset foran seg som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg.

Jeg har fulgt med i den norske debatten om tigging, og om forbudet som er i vente. Som vanlig er nordmenn delt i to grupper. De som er for og de som er imot. Hvorfor er det ingen som ser og argumenterer for en tredje mulighet?

I Hamburg kan du tigge penger eller tjenester så mye du vil. Så lenge du ikke plager andre. Hvilket i klartekst vil si: Ikke følger etter folk.

Ikke skriker til forbipasserende eller drar folk i jakka. Kort sagt: kjører streit. Hør her:

Hamburg er en by med 1,7 millioner innbyggere. Den debatten dere fører med stor glød i byer som Tvedestrand og Lillehammer, har vi ikke her nede i en av Europas største byer.

Jeg har akkurat sponsa Paul med et par euro. Det har jeg gjort siden euroen ble innført. Før det fikk han fem mark. Paul er schizofren, går jeg ut fra. Det hender han kjefter på noen for meg usynlige karer, som ut fra blikkvinkelen hans må være cirka tjue centimeter høye.

Han kjefter aldri på folk og er ikke til bry for noen. Jeg ser ham kanskje tre, fire ganger i måneden. Og jeg må medgi at dersom tyske myndigheter hadde nektet ham å holde frem hånden når jeg passerer, så skulle vi nok ha kommet til en ordning, Paul og jeg.

Heller ikke sigøynerdama nede ved helsekostbutikken forstyrrer meg det aller minste. Hun sitter helt stille med kaffekruset foran seg og er ikke i veien for noen. Den dagen jeg betrakter henne som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg. Og hun vesle med eplekinna som sitter og spiller trekkspill borte i krysset? Ok. Hun kan ikke spille trekkspill. Men hun er en gøyal person med en kjapp replikk, så der klinger det bra med mynt i boksen.

Hun er en del av gatebildet i bydelen vår, og jeg har aldri hørt at noen har villet ha henne fjernet.

Så har du «han i døra». Så å si alle tyske supermarkeder har en «han i døra». En dag kommer han forbi, gjerne sammen med en skabbete kjøter.

Gir seg til å ordne med handlevogner og emballasje. Åpner dørene. Hjelper folk med å bære varer over til bilen. Han er på ingen måte ansatt av noen, men blir på sett og vis supermarkedets ansikt utad.

Han ber aldri om noe som helst, men tjener ganske brukbart på tipsene han mottar. Mange av disse gutta har stått på sin post i tiår og kjenner en stor del av kundekretsen personlig.

Så har vi Gerda. Hun tigger tjenester.

Hver eneste dag kreker oldingen seg til Aldi etter mat og kaffe, vel vitende om at hun bare har energi til én vei. Tilbake må hun ha hjelp. Og får det. Hver eneste dag året igjennom følges hun hjem av folk hun ikke vet hvem er. En pønker, en politimann, en skoleelev eller asfaltarbeider. Jeg har fulgt henne hjem selv. Det tok femogførti minutter av livet mitt. Jeg er like hel, selv om det selvfølgelig hadde vært greiere å stukket til henne en tier. Et totalforbud mot tigging, slik planen er i Norge, ville grepet inn i selve den sosiale strukturen i byen jeg bor i.

Men de organiserte bandene, da?

Finnes ikke bakmenn og mafia? Jo.

For fem, seks år siden ryddet Hamburgpolitiet opp i en skikkelig stygg sak. Busslaster med krøplinger ble kjørt inn fra Øst-Europa. Folk uten bein og armer og grusomme kvestelser av alle slag. Når disse ble plassert med tjue meters mellomrom nedover i handlegatene, var det som å bevege seg gjennom et nesten uvirkelig freakshow. Forferdelig.

Uverdig. Kynisk. Om nettene ble de stuva sammen i trange leiligheter.

Madrasser utover gulvene. Overfylte køyesenger. Dette ble grundig dokumentert i tysk presse, det var ingen tvil om at dette var ren mafiavirksomhet.

Jeg har også opplevd tiggende kvinner med dopa småunger sittende på rekke og rad. Det kunne aldri falle meg inn å sponse folk som doper ungene sine. Ikke med en cent.

Men mitt poeng er: Det er over femogtjue år siden jeg så noe slikt her i byen. Politiet satte en stopper for det, på samme måte som de stoppet mafiaens utstillinger av ulykkelige handikappede. Det var ikke særlig vanskelig en gang.

Men det er klart. Det må gjøres av og til. Det har politiet i Hamburg kapasitet til så lenge de ikke blir forstyrret av det kaoset et totalforbud mot tigging ville ha skapt. Vi andre får leve i et samfunn der det fortsatt er naturlig å gi hverandre en hånd på den ene eller den andre måten.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 11. juli 2014.

Nytt fra kontoret (19): Fortellinger

Når kritikkene har kommet er jeg endelig helt ferdig med boken. Og klar for å gå løs på neste. Ut av ilden fikk jevnt over gode karakterer, men også en og annen kritisk kommentar. Enkelte anmeldere mente det var for mange bipersoner med denne gangen. Ja, kanskje noen opplever det slik. (De må i så fall ha hatt store problemer med å lese Hvite niggere) Men som jeg har sagt tidligere: Dette er bok nummer to i et stort prosjekt, der jeg som kaptein på skuta må vite hvilket mannskap som trengs under hele seilasen. Den kritikken kan jeg altså meget godt tåle. Den er en del av lasten, så å si. Andre savnet en tydeligere sammenheng mellom Natten drømmer om dagen og denne. Ja. Fint. Forbindelsen blir å finne i roman nummer tre, som har fått tittelen: Reiser i det skjulte. Den skriver jeg på nå.

Men blir Reiser i det skjulte den tredje boken i kretsen? Det kan bli spennende å se, for nå stiger også enkeltstående fortellinger frem fra det ubevisste. Og det er nettopp de nevnte bipersonene som krever sin plass. Birna. Bjarte. Dolven. Byde. (Jeg kan også høre at Vale pusler med et eller annet.) Da jeg la ut en melding på Facebook i går om at jeg hadde skrevet en helt ny fortelling om Sune fra skogen, fikk jeg fire hundre tommeltotter, og en rekke positive tilbakemeldinger bare i løpet av noen få timer. Det er klart sånt er veldig inspirerende. I det hele tatt gir Facebook og forlagsbloggen meg muligheten til å holde en helt annen kontakt med leserne mine enn den jeg hadde tidligere. Takk for at dere på denne måten stikker innom kontoret mitt! Det kommer til å bli både en ny roman og en samling med fortellinger. Heng med!