Ingvar Ambjørnsen's Blog, page 4

En annen dans

Folkebiblioteket bør ha hele folket bak seg hver gang noen så mye som drømmer om å komme med sparekniven.

Foto: Tine Poppe

Mitt faste årlige norgesbesøk finner alltid sted i november. I år har jeg vært på veien i tre uker. Det er rekord. Jeg har ikke vært så lenge i Norge siden jeg forlot landet for snart 30 år siden. Jeg er på turné. Om kveldene og nettene sitter jeg mye på hotellrommet og ser på TV. Novemberturene til Norge gir meg en følelse av å få tatt tempen på landet på en annen måte enn når jeg sitter hjemme i Tyskland og leser norske nettaviser.

På dagen i dag for to år siden, satt jeg ute på Nøtterøy og skrev om bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo. Om angst og oppgitthet blant befolkningen. Om politiets maktesløshet. Overgrepene som skjedde natt etter natt, i uker og måneder, uten at noen klarte å sette en stopper for det. I den vesle byen Oslo. En by jeg alltid har elsket, og hvor jeg har tilbrakt et tiår av mitt liv.

I år er det overfallsbølgen som har preget nyhetsoppslagene, i aviser og på TV. Sammen med «Skal vi danse» og «Stjernekamp». Jeg kan bare konstatere at mens det på skjermen serveres sang og dans på oppsiktsvekkende høyt nivå, går det mot et nytt lavmål ute i gatene. Der er det en annen dans. Barn og ungdom som raner hverandre.

Og mens det hagler med nedsatte utvalg og komiteer, og den ene etter den andre står fram med sine forslag og bekymringer, sin oppgitthet og skuffelse over tingenes tilstand, får dette forunderlige teateret bare fortsette. Mens politiet gjentar replikken fra to år siden. Vi er maktesløse. Det er ikke sånn i Hamburg. Det er ikke sånn i Berlin eller Amsterdam. Men i Oslo, Europas overdosehovedstad, er det slik. Der klarer man ikke, selv når man setter alle kluter til, å holde kontroll på en liten gjeng innvandrerbarn som har sklidd ut. Hvorfor er det sånn? Jeg vet ikke. Den norske maktesløsheten er aldeles ubegripelig for meg.

Men la meg få trekke ut en annen tråd av Det Norske Nøstet, som i det minste lar seg knytte sammen med den første. Da flere av Oslos bibliotekfilialer ble truet med nedleggelse tidligere i høst, reagerte befolkningen kontant, og med stor handlekraft. «Ikke rør biblioteket vårt!» var den klare meldingen som kom øyeblikkelig i avisinnlegg og på sosiale medier. Biblioteket på Tøyen og andre sto fram – ikke bare som det biblioteket jeg husker fra min barndom – men som moderne møtepunkt for folk fra ulike kulturer, aldersgrupper og sosiale lag. Jeg skal ikke påstå at det norske folkebiblioteket er det eneste stedet der man har lykkes med dette, men jeg kan i alle fall ikke komme på et bedre eksempel.

Personlig var jeg fullstendig klar over dette på forhånd, siden det som bringer meg til Norge hvert år i november, er nettopp besøk rundt om på bibliotekene. Ved selvsyn og i samtale med bibliotekarene, har jeg for lengst forstått hvilket kraftsentrum det lokale biblioteket kan være. Og et viktig stikkord kan være «tilhørighet». Å finne et feste et sted. Å ha et sted å gå der man uansett kan føle seg velkommen, og hvor det ikke koster et rødt øre å tre inn. Det siste er ekstremt viktig. Å gå på biblioteket skal aldri koste penger. Det må være et ufravikelig prinsipp for alle som ønsker å kjempe mot nedleggelser eller innskrenkninger av denne viktige institusjonen.

Og til slutt, (dette forventer jeg ikke å bli trodd på, det er nesten litt spooky): Mens jeg nå sitter og skriver i det norske folkebibliotekets tjeneste, så å si, fordi jeg tror det representerer en medisin, en vaksinasjon mot den sykdommen som nå herjer Oslos gater, får jeg en melding på øret om at æresprisen under årets Brageprisutdeling går nettopp til folkebiblioteket og alle de som arbeider der.

Det er fantastisk og fortjent. En pris som dette kan dessuten være god å ha i tida som kommer. For selv om vi har fått forsikringer om at ingen bibliotekfilialer skal røres i Oslo i denne omgang, skal ikke budsjettet vedtas før i desember. Og nye omganger venter i årene som kommer. Dessuten er det mye Norge utenfor Oslo også, det er der de fleste bibliotekene befinner seg. Folkebiblioteket bør virkelig ha hele folket bak seg hver gang noen så mye som drømmer om å komme med sparekniven.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 22. november 2013.

Stemmer fra fortiden

Ta dem for hva de gjør i morgen, ikke for hva de sa i går.

Fotograf: Tine Poppe

I et fjernsynsintervju en gang på sekstitallet, ble John Lennon konfrontert med uttalelser han hadde kommet med et par år tidligere. Nå hadde han nylig gitt uttrykk for det stikk motsatte. Journalisten tok mot til seg, og spurte hvordan dette kunne henge sammen. John Lennon så mildt på ham gjennom de runde brilleglassene, og sa at det hang sammen med at han selvfølgelig ikke var den samme personen som for to år siden. Hvorpå intervjueren bukket høflig, og fortsatte.

Jeg kom til å tenke på dette intervjuet i forbindelse med det mediesirkuset som har oppstått rundt Erna Solbergs nye statsråder, der valgets tapere har overgått hverandre i smålighet, for ikke å si usaklighet, både i skrift og tale. Naturligvis kan det virke fristende å fråtse i andres dumhet, uvitenhet og intoleranse, men når de politisk korrekte og rettroende holder messe, blir det sannelig fort kjedelig. Hvordan står det egentlig til med egen dumhet når nazistenes bokbål i 1933 trekkes frem i forbindelse med at vår nye justisminister har fyrt opp i peisen med Tønsbergs Blad? Er dere blitt sinnssyke der oppe? Og hvorfor morer venstresiden seg med kulturminister Thorhild Widveys kristentro både på Facebook og Twitter?

Så vidt jeg husker ble det betraktet som reaksjonært å herje med troen til hun som hadde jobben før henne. At landbruksminister Sylvi Listhaug innerst inne ikke tror at klimaendringene er menneskeskapte, er faktisk ikke noe verre enn at vi som mener å vite at de er det, gir blanke blaffen. Personlig løfter jeg ikke en finger. Hvordan er det med deg? Ok. Men da skal jeg holde deg utenfor dette. Men alle vi andre. Hvorfor håner vi andres dumme, ja reaksjonære uttalelser, når de samme personene sier at dette ikke er noe de ønsker å stå for i dag? Skal det brukes mot dem at de er i stand til å forandre seg, kanskje til og med i den retningen du selv ønsker? Eller skal vi ta for gitt at alt de sier i dag er løgner som skal dekke over at de egentlig, innerst inne, er nazister og miljødødare? Skal vi gi den nye regjeringen anledning til for eksempel å regjere, i la oss si et par måneder, før vi finner frem de verbale sleggene? Spissformuleringer, mumler Frp-erne som nå brått sitter med makt, etter førti år på gjerdet. Det var bare spissformuleringer. Ja, spissformuleringen er en herlig sport, det kan jeg skrive under på. Jeg har selv i hele mitt yrkesaktive liv kunnet spissformulere meg akkurat som jeg har lystet, ja til og med nesten hvor som helst, og det før internettets tid. En gang på søttitallet spisset jeg det så til i et intervju med Gateavisa, at det på første side sto å lese: «Det er min plikt å spise LSD». Denne veldige spissen kommer til å følge meg hele mitt liv, ja det kan nok til og med hende den blir å finne sprayet på gravsteinen min. Men jeg kommer aldri noensinne til å betale med så mye som en tåre eller svettedråpe for den. Ikke ligge våken en eneste natt. Som forfatter blir det jo nærmest tatt for gitt at man ikke alltid er like edru i en intervjusituasjon, dessuten var det jo bare en … Ja, en spissformulering. Det jeg egentlig mente var at jeg som romanforfatter måtte vite hva jeg skrev om. Ha kjennskap til stoffet, så å si. Det ble litt bråk der og da, men siden justisministeren på det tidspunktet het Inger Louise Valle, var det som mange vil vite ikke stort å engste seg for. Det kom aldri noen og ba meg ta over helsedepartementet.

Et kvart århundre som rikssynser har ellers lært meg at språklige spissformuleringer så å si aldri har noe for seg når kården rettes mot en gruppe som bare må ta imot, og ikke kan sende noe tilbake. Slik er det fatt med disse ministerne. Som det nå er, kan de ikke gjøre annet enn å mumle i skjegget og stå han av. Ta dem for hva de gjør i morgen, ikke for hva de sa i går. Det er billig moro å google gammelt møl, og norsk politikk skal heldigvis ikke styres via Facebook, i alle fall ikke riktig ennå. Dessuten burde vel egentlig venstresiden glede seg over at flukten fra Fremskrittspartiet allerede er godt i gang. Til tross for at de selv ligger med brukket rygg?

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 25. oktober 2013.

De utenlandske

Det er spennende i norsk politikk om dagen. Rene sirkuset. Forestillingen er så fengende at den til 
og med følges av en hel skokk utenlandske 
journalister.

Egentlig har de oss i kikkerten hele tiden, selv om det kanskje ikke er så mye de sender hjem. Høstens show har de imidlertid sansen for. Men hva er det de ser? Hvordan oppleves det norske i 2013? Sett fra for eksempel Tyskland, USA eller Japan? Eller India?

La oss skru tiden litt tilbake. Anders Behring Breivik sender ut en melding til det norske folk og verden for øvrig, fra kommandosentralen på Ila. Han vil bli student. Han vil bli statsviter, og på den måten perfeksjonere sitt hat, og forbedre sin retorikk. I det underlige landet langt nord i verden, utløser denne kunngjøringen øyeblikkelig en debatt om ytringsfrihet og strafferett. En fektekamp der professorer og skriftlærde kiler hverandre med kården i noen dager, før man blir enige om å skape et sett nye regler som er spesielt tilrettelagt Breiviks soningsforhold. Slikt skaper undring blant utenlandske journalister. To år tidligere har de sett samme Breivik gjøre kvasinazi-hilsen i retten før håndjernene ble fjernet fordi de var så ekle å ha på.

Så er det valg i Norge. Den rødgrønne regjeringen, selve symbolet på alt Breivik hater, feies av banen. Det er den samme regjeringen som har holdt Norge på stø kurs i en åtteårs-periode der omtrent alt har gått galt ellers i Europa. Vi har ingen arbeidsledighet, og svimlende summer på felles konto. Nå skifter vi ut regjeringen fordi vi er lei av å betale bompenger.

Slikt blir ikke forstått noe annet sted enn i Norge. Sosialister og sosialdemokrater byttes ut med borgerlig blått, og for første gang i verdenshistorien står det norske Fremskrittspartiet i flombelysningen, vel å merke den internasjonale varianten. Den norske er de vel vant med, men nå blir de sett og hørt av verden. Av utlandet. Det samme partiet som Behring Breivik var aktiv i for bare noen ganske få år siden. Før han kom på andre ideer og løsninger på problemer som økt innvandring og snikislamisering. Det er dette som er bakgrunnen for de famøse fotocollagene av Anders og Siv. Og som skaper et norsk nasjonalt behov for å renvaske partiet hennes.

Den utenlandske pressen kalles inn til en pressekonferanse, der de ulike korrespondentene får vite at de ikke duger ut fra vanlig norsk standard. Slikt liker journalister bare sjelden å høre, men det hjelper ikke. Nå er de i Norge på besøk, og får oppføre seg deretter. Det går forholdsvis greit å få ryddet både fascisme og nazisme til side, det skulle bare mangle, det er ikke slike lukkede leirer man vil ha. Men når Solvik-Olsen vil belære de tilreisende om at ordet «snikislamisering» i grunnen har gått ut på dato i hans parti, går det aldeles galt siden både partiets leder og umuliusen Tybring-Gjedde sier det motsatte samtidig. Ordet har ikke gått ut på dato. Det er et fint ord, som beskriver noe fryktelig som er i ferd med å skje.

Dagen derpå lekker det til pressen, både den norske og den utenlandske, som ennå ikke har dratt hjem, at Hareide i Kristelig Folkeparti har fått kalde føtter. Dårlig samvittighet fordi han sitter i regjeringsforhandlinger med Fremskrittspartiet. Sammen med Høyre og Venstre.

Og hvem er Kristelig Folkeparti? undrer kanskje en utsendt fra Bolivia.

Jo, det er de som aldri skulle danne regjering sammen med Fremskrittspartiet.

Og Venstre?

Jo, det er de som aldri skulle danne regjering med Fremskrittspartiet.

Og Høyre?

Jo… Osv.

Vi får håpe bolivianeren føler seg klokere, og får noe vettug ut av alt rotet. Det viktigste er i grunnen at hun får med seg at Fremskrittspartiet i løpet av de siste tjue årene aldri har gått til valg uten innvandringsfientlige utsagn og paroler, og at det heller aldri har vært noen hemmelighet at det er et høyrepopulistisk parti. Før nå.

Og regjeringen? Den er ikke helt ferdigkokt ennå, jeg følger utviklingen og ryktene på en egen skjerm i øyekroken. Det siste nye er at VG hevder at de via sikre kilder har fått vite at det er blitt enighet om at de såkalte asylbarna skal få bli. At det skal gis amnesti til de som er født her, eller har hatt hele sin oppvekst i landet. Selv om foreldrene er noen banditter. Hvis dette er riktig, har Siv fått et knallkort å spille ut. Da vil hun kunne ønske de små velkommen inn i varmen, vel vitende om at Jens som skjøv dem ut i kulda, gjorde nettopp det for å tekkes de velgerne han trodde han ville tape til Frp. Hva hun har fått igjen for en innrømmelse som dette, vet bare de som vil ha henne til makta. Mange har grunn til å feire med måte.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 27. september 2013.

Brev til en ukjent

I dag kom du så langt som du skulle, ikke en meter for kort eller en millimeter for langt, og du og jeg stod opp fra hver vår seng i hver vår gate, hvert vårt rom, jeg aner ikke hvordan du så verden, om den var mørk eller lys, men på et tidspunkt forlot vi våre hus og gikk ut i gatene, hver for oss og med ulik oppakning og erfaring, forskjellige gleder og sorger, og aldri skulle vi bli kjent med hverandre, ikke et ord, ikke et blikk, gate opp og gate ned, kanskje var du på biblioteket, kanskje på markedet eller nede i havna, på vei til en venn, og jeg selv langs kanalen der høstløvet allerede lå som gule kyss på den sorte flaten, vi gikk under den samme himmelen, i de samme lokale bygene som gjorde asfalten skinnende blank når solen igjen steg frem, høstblek og vakker, og da jeg kom inn i den gaten som skulle bli det eneste vi noen gang fikk felles, den gaten, den dagen som var din dag, akkurat på dette tidspunktet av døgnet, klokken var nettopp passert tre, hadde de allerede dekket deg til med svart plast og sperret av hele krysset, og jeg tenkte at slik skulle du ikke ligge, ikke rett på de kalde brosteinene, ikke dekket av den svarte plasten som vinden fikk til å flagre, jeg tenkte at du skulle ha hatt en pute og et pledd, en viss verdighet, jeg vil at du skal vite at vi var mange som ønsket deg den verdigheten, det hvilte et stort alvor over alle, og da jeg kom hjem var du alt lagt ut på nettet, der stod det å lese at du hadde gått på grønt, du var en forsiktig dame, det var det eneste jeg noen gang fikk vite om deg, det og at du skulle gå inn i det andre akkurat der, akkurat da, hva nå meningen skal være med den slags viten. Fred.

Samtale ved et Stammtisch

Det blir en fin stemning og en hyggelig kveld. Helt til jeg forteller ham om Det norske Arbeiderpartiet og de papirløse barna.

Jeg kan se at han har fått oss på radaren nå. Hodet på skakke. Et og annet raskt sideblikk. Før han forlater lokalet vil han ha vært bortom bordet vårt og spurt oss om hvilket språk vi snakker. Jeg kjenner typen.

Vi er fem nordmenn som møtes på den samme kneipa hver torsdag. Stammtisch. Tilfeldighetene har ført oss til Tyskland og Hamburg. Vi er naboer. Vi har helt forskjellige yrker. Men vi kommer fra vanlige norske familier, og har vokst opp med det samme på brødskiva og middagstallerkenen. Nå har hver og en av oss vært innvandrer i dette landet i tre tiår. Og hver torsdag møtes vi altså her og snakker sammen et par timer. Mye om Norge. Det Norge vi forlot. Og det Norge vi nå lever utenfor. I dag har vi snakket om valget. Om SV som synker i havet. Om Jens og Siv og Erna. Og litt om de grønne, som jo her nede allerede har rukket å bli en del av det etablerte løgnensemblet. Får vi et skifte i gamlelandet? Vi tror vel egentlig det.

Men når det gjelder mannen ved hjørnebordet, har jeg tatt feil. Når han omsider kommer over til oss, er det ikke for å spørre oss om hvilket språk vi snakker, for det vet han. Han har til og med fått med seg at vi er utflyttere. Det er derfor han i det hele tatt våger å spørre. Jobben hans fører ham verden rundt, han har vært i de underligste land og byer. Nå nylig i Norge for første gang. Oslo. Flekkefjord. Stavanger. Og han har aldri, ikke noe sted, følt seg mindre velkommen. Vært utsatt for så mye direkte uhøflig og arrogant oppførsel. Dette er en pen mann. En streiting. Han ber om unnskyldning for at han er så direkte. Men den norgesturen har gitt ham noe å tenke på. Er det pengene? Er det så enkelt?

Jeg tror ikke det. Jeg tror til og med at han kan ha hatt uflaks. Dessuten liker jeg ikke generalisering. Selv ikke når det gjelder nordmenn. På en annen side kommer jeg nettopp fra ferie i Sverige, der det hersker en ganske annen atmosfære på hoteller og restauranter enn i Norge. Det går overhodet ikke an å sammenligne. Dessuten er vi altså for lengst blitt fortrolige med at tysk høflighet er et begrep som har svært mye med virkeligheten å gjøre. Vi rundt bordet har diskutert dette med den norske muttheten utallige ganger, og begynner rett og slett å le når han nevner at en av hotellets ansatte slengte døra rett i snuten på ham da han kom med en koffert i hver hånd. Å ja, men hvis det er slike ting han tar seg nær av … Det er bare et utslag av vanlig norsk klossethet. En genetisk greie som vi har dratt på siden vi bebodde hver vår holme, og rett og slett ikke fikk anledning til å lære å ta hensyn til hverandre. Da er det mer plagsomt med den norske selvgodheten, som får oss til å rope på norsk lov og rett hver gang en av våre egne bryter andre lands lover. Enten nå vedkommende blir tatt med hånden dypt nede i kokainboksen, eller langt under trusestrikken, krever et stort norsk hylekor øyeblikkelig at vedkommende må hentes hjem. Helst at statsministeren, til nød utenriksministeren, personlig tar affære.

Og hvordan er det egentlig fatt med et folk og et land, når man på ramme alvor sitter og diskuterer hvorvidt det å leie seg plass i en fattig kvinnes livmor har noe med moral å gjøre? Når man ikke rett og slett forstår slikt på rent instinkt? Er det snakk om et slags velferdssløvsinn? Ifølge rundspørringer har aldri så mange nordmenn svart at de er fornøyd med sine liv og sin hverdag. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, deltar stadig færre i politisk arbeid. Man er fornøyd. Det er greit. Av de stemmeberettigede under tredve år, stemmer bare halvparten. Vi tjener oss rike på å eksportere olje og våpen, men selv ikke de unge later til å bry seg. Avstanden til Europa og resten av verden vokser.

For mange år siden moret jeg meg med å si «vi i Europa», når jeg ville gi et hint om norsk isolasjonsvilje og manglende interesse for hva som går for seg utenfor Norges grenser. I dag er det ikke noen som lenger reagerer på noe slikt. Men er det ikke fint at nordmenn stort sett er fornøyde og tilfredse, og at skuta ligger godt i sjøen enten kapteinen heter Jens eller Erna? Jo, men er det ikke pussig at vi samtidig, midt i denne tilfredsheten, opplever et, sett utenfra, nesten komisk raseri mot alle som ber oss om en håndsrekning. Hvor mange mil avisartikler ble det skrevet om romfolk i Norge denne våren? Jeg vet ikke. Fra Solastranda til et stykke opp i Alta, kanskje. Her manglet det ikke på folkelig engasjement. Norge ville revne. Velferdsstaten falle. Pussig nok kom nasjonen seg gjennom sommeren, nesten uten en ripe.

Tyskeren, som viser seg å være en reisende innen dokumentarfilm om barns levekår rundt om på planeten, får seg en god latter når jeg forteller ham om norsk angst for romfolk. At den er minst like stor som for en invasjon fra rommet. Filmskaperen sier seg godt fornøyd med å bli dårlig behandlet sammen med sigøynere. Det blir en fin stemning og en hyggelig kveld. Helt til jeg forteller ham om Det norske Arbeiderpartiet og de papirløse barna.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 30. august 2013.

Nytt fra kontoret (17): Tilbake til Fjordgløtt

Det kan høres underlig ut, men for meg er ofte selve skriveprosessen knyttet opp til fiktive steder. Da jeg skrev ”Opp Oridongo” i 2008, tilbrakte jeg mye av året på den drømte øya Vaksøy, der handlingen utspiller seg. Hver gang jeg satte meg til tastaturet, befant jeg meg plutselig i et hvitt hus med utsikt til havet. Etter endt økt kunne jeg lukke øynene, og gå en kveldstur på den samme øya. Kjenne vinden fra havet rufse meg i håret. Mens jeg faktisk oppholdt meg innendørs i en av Europas største byer. I mange av novellene mine, og i flere romaner, utspiller handlingen seg i en fiktiv og navnløs by et sted på Sørlandet. Jeg er der når jeg skriver.

Og når jeg nå blir spurt om hvorfor jeg tar opp tråden fra ti år tilbake, og smir en ny fortelling om Samson og Roberto, kan svaret meget vel være at jeg lengtet etter noen søvnige uker på Fjordgløtt pensjonat. Savnet stedet, rett og slett. Og Samson og Roberto, naturligvis. For ikke å snakke om… Ja. Alle.

Jeg elsker den gamle, rødmalte villaen ved havet. Den skjeve trappen. Verandaen. Jeg skriver bøkene om vennegjengen på mitt faste rom nr. 7, der Ollie har snekret et fantastisk skrivebord, med utsikt over havet og odden der flaggstangen står. Om kveldene og ut over nettene sitter jeg i den gamle lenestolen foran peisen, og lar meg oppvarte av Greta, som bringer tunge, italienske rødviner fra et hemmelig lager i kjelleren. Den egentlige arven etter Pater Pietro.

Så neste gang du hører forfattere sutre om eksistensielle kriser, og om hvor vond selve skriveprosessen er, så husk dette: Det er ikke alltid det er like ille. Noen ganger er det helt ålreit.

Studentfantasier

Jeg håper inderlig ikke Kunnskapsministeren vår ligger våken om natten på grunn av Anders Behring Breiviks søknad om studieplass ved universitetet i Oslo.

For det første har han ingen generell studiekompetanse. For det andre er det vel ingen grunn til å tro at han kommer inn på realkompetanse, såkalt spesielt grunnlag, selv om det jo er en realitet at ABB har satt både seg selv og andre i en nokså spesiell situasjon. Hvordan universitetets rektor Ole Petter Ottesen kan hevde at man ikke kan nekte noen å studere på universitetet i Oslo, er vi nok flere som lurer på, men det mest interessante ved det hele er vel egentlig hvorfor avisene skriver om dette.

Sist vi fikk nytt fra Ila, var det meldingen om at samme ABB både mottok og sendte så mye post fra og til beundrere over hele verden, at det krevde to ekstra årsverk ved anstalten. Før det var det klagelisten over alt det brevskriveren så på som mindre heldig ved tilværelsen bak murene, blant annet fikk han vondt i fingrene av den kulepennen han var blitt tildelt. Det kan nok tenkes at vi hører fra ham når julen nærmer seg også, men foreløpig er det altså drømmen om studentlivet vi må forholde oss til.

Geir Lippestad sier til TV2 at han synes soningsforholdene til ABB begynner å nærme seg torturtilstand, og spør om vi kan tenke oss at han skal sitte slik resten av livet, uten noe annet fornuftig å finne på. Han mener at vi da like godt kan begynne å diskutere dødsstraff.

Geir Lippestad er mannen som klarte den kanskje vanskeligste oppgaven som noen advokat har blitt stilt overfor her til lands. Etter saken har han etablert seg som en av de aller viktigste stemmene i ulike debatter der menneskerettigheter og menneskelig verdighet har vært temaer. Geir Lippestad er verdt å lytte til. Men ABB har ikke sittet mer enn to år bak lås og slå. Hele Ila er full av innsatte med mye lenger fartstid enn ham – også når det gjelder lange perioder i isolat.

På mange måter kan man snu på det Lippestad sier, og hevde at det faktisk kunne vært like relevant å begynne å diskutere innføring av dødsstraff dersom ABB slapp ut av isolatet, og inn på en vanlig avdeling. Likevel er det også denne gangen grunn til å lytte til Lippestad. Å gjøre soningsvilkårene uutholdelige vil være uverdig et sivilisert samfunn. Likevel er det farlig å glemme at gjerningsmannen fra regjeringskvartalet og Utøya, faktisk lever et meningsfylt liv. I det minste det livet han planla å leve. Han befinner seg i fase tre av sitt store prosjekt. Dette har han jo fortalt helt åpent om. Først planleggingsfasen. Så utførelsen av ugjerningen. Og til sist, fase tre der budskapet skulle bringes ut til alt folket fra den visjonære livstidsfangen. Det er det han holder på med nå. Det er derfor de har måttet utvide med to årsverk på Ila fengsel. Han har faktisk bevist for all verden hvor langt man kan drive det som ustudert røver, og trenger neppe noen eksamen fra universitetet i Oslo, eller andre steder.

Hvorfor norske myndigheter lar han holde på med dette prosjektet, er et annet spørsmål. Hans medinnsatte har måttet legge sine til side.

Mari anbefaler «The Once and Future King»

Trenger du tips til lesestoff i sommer? Vi har spurt noen av forfatterne våre om å anbefale deg en god sommerbok.

Mari Moen Holsve, forfatter av blant annet Halvgudene og Svart regn, anbefaler T. H. White:

Et must for alle fantasylesere, men en bok som likevel ofte blir glemt, er The Once and Future King – historien om kong Arthur – av britiske T. H. White. Den er fra 1938, og er etter min mening fremdeles en av de beste fantasybøkene noensinne. Den er spennende, vanvittig morsom, og forteller historien om ridderne av det runde bord slik du aldri har hørt den før. Det er også verdt å nevne at den gamle Disney-klassikeren Sverdet i stenen er basert på nettopp denne boka.

The Once and Future King har vært oversatt til norsk (da kalt Sverdet i stenen), men anbefales absolutt på originalspråket, ettersom White er en mester med ord og formuleringer. Kanskje ikke en storbyferie-bok, men definitivt perfekt for stranda eller hytta – late dager da man kan ta seg tid til å drømme seg av gårde til en verden full av eventyr, fantasi og gamle legender.

Lettelse og glede

Vi her nede i Europa som av en eller annen grunn har relasjoner til Norge og nordmenn, er glade og lettet om dagen. Den lenge varslede sigøynerinvasjonen på Knatten er avlyst. Det ble ikke noe av den. Det betyr selvsagt ikke at nordmenn ikke skal være på vakt mot det fremmede også i tiden som kommer, men de store hordene som politi, politikere og presse har varslet om, uteble. I øyeblikket befinner det seg mellom tre og fire hundre av dem i landets hovedstad. Mange nok vil enkelte hevde, særlig med tanke på at Oslo ikke bare er vårt ansikt utad, men også gir rom (unnskyld uttrykket) for både vårt kongehus og Storting. Vi skal heller ikke glemme at enkelte av disse fire hundre misbruker vår gjestfrihet, slik som kvinnen som nylig snek seg til å føde et barn i skogen oppe ved Sognsvann. Det var ikke slik bruk av skogen vi hadde i tankene da vi endelig fikk ryddet området for homoseksuelle i full swing tidlig på totusentallet. Vi ville ha måltrosten tilbake.

Men fire hundre sigøynere er nå en gang noe ganske annet enn førti tusen sigøynere, for ikke å snakke om fire hundre tusen sigøynere, som vi her nede i Europa fryktet var ventet i Norge denne forferdelige sommeren 2013. I hele vår har jeg sittet og lest side opp og side ned om tigging og sigøynere, de norske avisene har omtrent ikke handlet om noe annet. Og så var det altså slik det skulle gå. Ingen invasjon. Og det rett før valgkampen starter for alvor. Jeg ser for meg Per Sandberg nå. Med et tomt uttrykk i ansiktet. Og Jens. Der røyk det kortet. Selveste sigøynerdronningen.

Men de har asylbarna, da. De har det. Vel og merke dersom ikke de tidligere sosialdemokratene sender alle ut før valget finner sted. Det er de for så vidt troende til å gjøre.

Men du? Se deg for når du går barbeint i hagen i sommer, da. Og ta inn vaska før du legger deg om kvelden. Hundrevis av sigøynere er tross alt fremdeles hundrevis av sigøynere, og det har de alltid vært. Ser ikke ut som om vi kan få gjort noe med det. Det blir jo ikke noe av den muren til Sandberg. Det sørget de jævla franskmennene for.

Menn, makt og media

I 2011 måtte den tyske forsvarsministeren Karl-Theodor zu Guttenberg (hans fulle navn er Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Philip Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg) ta sin hatt og gå.

Grunnen var at det hadde kommet for en dag at store deler av doktoroppgaven hans var direkte avskrift. Svindel, altså. I flere uker kjempet han for sin ære og posisjon, dels ved å benekte det hele, senere ved å bagatellisere saken. Først da tyske nerder tok på seg den nesten umenneskelige oppgaven å finlese den omfattende teksten opp mot de aktuelle kildene, ble det for mye for ham. Da hadde de servert pressen svindelen regnet ut i prosent.

På vei ut bakdøren skyldte han på forventningspresset som hadde hersket i familien hans, og på det faktum at han på det aktuelle tidspunktet allerede var dypt inne i politikken. Han hadde ikke hatt tid til rent spill. Han skulle tjene landet.

Karl-Theodor zu Guttenberg © Peter Weis, Wikimedia Commons

I dag, to år etter, sitter han trygt plassert som rådgiver i EU-kommisjonen, og er ganske sikkert snart på plass i rikspolitikken igjen.

Han tok det som en mann. En maktmann. Han gikk når han måtte.

Det er ikke mange likhetene mellom Karl-Theodor zu Guttenberg og Rune Øygard. Ei heller de sakene de to har vært anklaget i. Men i begge tilfeller ser vi Maktmannens reaksjon når han utfordres. Først forbauselsen og irritasjonen over at noen i det hele tatt våger å presentere mistanker og påstander. Så bortforklaringer og løgner. I zu Guttenbergs tilfelle var det den mektige tyske pressen som var utfordreren. I Øygards tilfelle var det en halvvoksen jentunge. Begge ble de frarøvet all ære i full offentlighet. Den aller største forskjellen på de to skjebnene, er at det for zu Guttenberg fører en vei tilbake. Og at Øygard sannsynligvis aldri vil komme med innrømmelser av noen art.

Det har blitt hevdet at det burde tjene som formidlende omstendigheter at mediepresset har vært enormt i Øygard-saken. At det må ha vært et helvete på jord å stå der i Lillehammer og på Hamar, og få de mest intime detaljer lagt ut i det offentlige. Det er noe alle kan forstå. Aller verst er det for ei ungjente med en gryende seksualitet, naturligvis. Med mor og far og hele pressekorpset til stede. Men den som ikke også kan føle empati med en mann som blir plukket så de grader fra hverandre som i Øygards tilfelle, har et kaldt hjerte.

Likevel har ikke retten vært villig til å regne trykket fra pressen som en formildende omstendighet.

Jeg skal så visst ikke gi meg til å spekulere i jussen.

Men jeg ser jo det jeg ser. Nemlig at Rune Øygard allerede dagen etter at han ble dømt for annen gang, stiller opp i et tv-intervju i sitt eget hjem. Der han mer enn antyder stor støtte fra ungdommer i dalen som har rettferdighetssansen i behold. Ikke noe konkret. Bare litt konspiratorisk tåkeprat. Det kommer mer fra oss, sier Øygard. Bare vent. Han skal ved hjelp av de rettferdige vise oss denne jentas sanne vesen. Vise oss løgnersken som ødelegger livet hans.

Sånn holdt han på i eksklusive intervjuer allerede før saken kom opp i tingretten også. Pressen er ikke noe problem for Øygard, når nå alle pinligheter er ute av sekken. Nå er han liten nok til å fortsette å spille Maktmann-kortet ut mot ei ungjente som var freidig nok til å utfordre ham. Og om han har mistet mye, nesten alt, har han fortsatt en scene å stå på. Maktmenn har alltid det. Rett og slett fordi de er Maktmenn. Dagen etter at han er dømt for annen gang, synes han det er helt naturlig å lufte sin indignasjon over en kopp kaffe hjemme i sin egen stue. Og NTB synes det er like naturlig å være der sammen med ham. Selv om de altså ikke får innsyn i de dokumentene som Øygard sitter med i fanget. Offeret kan se på tv-snutten på nettet og tenke sitt, som vi andre kan tenke vårt. Og når Reidun Øygard blir invitert til å delta på et koseprogram på TV2 bare noen dager senere, synes også ekteparet at den saken er helt grei. Helt til lavinen løsner langt oppi Facebook-lia. Da finner TV2 ut at det går en grense et sted. Etter sigende helt av seg selv.

Rune Øygard har sagt mye rart i denne saken. Og mye har vært diffust og preget av glemsel. Bare på et område har han vært tindrende klar hele tiden: Det kommer ikke på tale å gå i fengsel. Uansett utfall. Det blir det rett og slett ikke noe av. Sorry. Beklager. Loven er for de andre. Her overgår han sin politikerkollega fra den raknede tyske adel med et par hundre prosent, og setter ny norsk rekord i mannlig maktarroganse.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 7. juni 2013.