Ingvar Ambjørnsen's Blog, page 6

Hva er det med Jesus?

«Siden jeg ikke kan tenke meg å se på porno uten kjønnsorganer i bevegelse, hender det at jeg blir hengende på bibelkanalen.»

Et sted langt ute i mitt tyske fjernsynsunivers, midt i et sort hull av kanaler ute av drift, ligger to underlige satelitter som jeg av og til besøker natterstid. Den ene er et halvpornografisk vrak fra åttitallet. Den andre sender bibel-tv. Og siden jeg ikke kan tenke meg å se på porno uten kjønnsorganer i bevegelse, hender det at jeg blir hengende på bibelkanalen isteden. Der kan jeg iaktta, og lytte til, eldre menn som i detalj forteller meg hva Gud og Jesus til enhver tid tenker og mener. Om alt mellom himmel og jord. Og akkurat som i Norge, henvender de seg til meg som om jeg var fire og et halvt år gammel. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det jo bare.

En sen natt tenker jeg: Er det mulig å komme forbi barnehageonkelen? Hva skjuler seg i rommet bak denne bablende støyen fra sandkassen? Seksogfemti år gammel går jeg for første gang og henter min bibel for å lese de fire evangeliene etter hverandre. Hele presentasjonen av Jesu liv og lære, slik vi har fått den overlevert. Den prosateksten, rettere sagt de fire, som mer enn noen andre har grepet inn i våre liv her i vesten. Det spiller ingen rolle hva man tror eller ikke tror. Evangelienes innhold griper inn i språket vårt, i musikk og billedkunst, lovverk, seder og skikker; ja gjennomsyrer hverdagen vår enten vi liker det eller ikke.

Hva slags bilde av Jesus fra Nasaret blir jeg sittende igjen med når jeg nå gjør teksten til min? Tar den fra sutrende homohatere og brekende herlighetspredikanter? Hva slags story er dette, egentlig? Rent litterært?

Det første jeg finner ut, er at det ikke er mulig å slippe unna disse skøyerne. Selv uten å ha oppsøkt verken kirker eller bedehus på årtier er støyen rundt Jesus så intens, at man får en følelse av ikke å slippe til. I det minste er det slik i begynnelsen. Midtveis i Markus begynner det å gå seg til, selv om sukkingen og sutringen faktisk aldri gir seg helt så lenge lesingen pågår. Noen har gjort en grundig jobb når det gjelder å forurense disse tekstene. Som jeg gjennom min barndom i Norge på femti og sekstitallet naturligvis kjenner godt i fragmenter og utdrag, men som jeg nå leser i sammenheng for første gang. Og nesten øyeblikkelig slås jeg av en følelse av dobbelthet. For selv om jeg er fortrolig med de bildene og liknelsene som møter meg, fremstår min egen grundige lesning nå i voksen alder annerledes og fremmed. Det er en mørk fortelling jeg begir meg inn i. Den milde Jesus som vi alle kan huske fra kitschmaleriene og altertavlene, finnes ikke. Han er totalt fraværende i teksten. Isteden trer en plaget person frem for meg. En mann med voldsomme psykiske svingninger Ja, som enkelte ganger er fullstendig ute av balanse. Så langt ute at hans egen familie, hans mor og brødre er alvorlig bekymret for hans forstand. Stadig kommer han opp i situasjoner der andre åpent diskuterer om han rett og slett er sinnssyk. Et spørsmål som uvegelig også dukker opp i meg mens jeg sitter og leser. Han er i kronisk opposisjon til yppersteprester og andre geistlige, og ikke noen andre enn han selv holder mål på noe plan. Disiplene hans bommer på absolutt alt hele tiden. Jesus selv er utålmodig og oppfarende, og spør seg selv høylydt om hvor lenge han holder ut med dem. Og selv om evangeliene jo er skrevet som oppbyggelsesskrifter, er det påtakelig hvor ofte Jesus og følget hans blir avvist. (Til tildels hysteriske reaksjoner fra hovedpersonen selv) I et tilfellet bønnfaller landsbyfolkningen ham om å begi seg videre. Da har han nettopp ruinert de lokale svinebøndene. Men selv om Jesu psyke i liten grad er et tema i vår tid, er det interessant å merke seg hans stadig synkende populæritet i Norge. Den 10. desember i fjor melder Vårt Land om ”Jesus-fri TV-advent”. NRK hadde ingen TV-programmer som markerte at ukene før jul har noe med kristendom og Jesus å gjøre. Stadig flere nordmenn er vel tilfreds med det. En femtedel av oss vil helst ikke bli sett lesende i en bibel, og Jesus har blitt persona non grata i barnehager og klasserom på bemerkelsesverdig kort tid. Alt dette mens den norske selvgodheten vokser om kapp med pengesekken. Selv trives jeg mye bedre med den møkkete og lett paranoide Kristus, enn med den varianten som pleide å holde til i den gamle statskirken. Det kler ham å bli avvist i det moderne materialistiske eventyret. For meg ble etter hvert det største mysteriet, ved siden av dramaet på Golgata, hvordan denne underlige mannen fant innpass i pompen og prakten i pavens palasser, og rundt de klamme kaffebordene på vårt hjemlige Sørland. Det er nemlig ikke sant det erkebisp Robert Zollitsch sier om at Jesus ville ha vært venn med alle på Facebook, dersom han bare hadde vært så heldig å få leve i dag. I hvert fall er det ikke hundre prosent sikkert.

Sikkert er det imidlertid at vi nå har fått en pekebokutgave av Bibelen, der Jesus henger smilende på korset. Sannsynligvis til bruk i badekaret, før han sparkes ut derfra også.

 

Denne teksten var først trykket i Dagsavisen 11.1.2013

Nytt fra kontoret Nr 15

Det er en stund siden siste utgave av ”Nytt fra kontoret”, men det betyr i grunnen ikke noe annet enn at jeg er godt i gang med en ny bok. Alle som har interesse av å lese om hvordan en roman blir til, kan gå tilbake her på bloggen, og lese om hele prosessen da jeg skrev ”Natten drømmer om dagen”. Den romanen jeg arbeider med nå bærer tittelen ”Ut av ilden”, og er ment å være nummer to i den kretsen av bøker jeg nå planlegger. Bøker som på forskjellige måter griper inn i hverandre. Jeg skal selvsagt ikke gi en reprise på hvordan en roman blir til, det er i det store og det hele den samme prosedyren hver gang. Samtidig er hver ny skriveprosess forskjellig fra alle andre. Noen bøker kommer lettere enn andre, og noen må man rett og slett gi opp. ”Ut av ilden” (heretter kalt ”Ilden”) har vært et vanskelig barn i flere år. Jeg begynte på den lenge før ”Natten”, men måtte av ulike grunner legge den på vent. Det var faktisk ved å skrive ”Natten” at jeg fant ut hvordan ”Ilden” måtte bli, og også hvilket språk jeg skulle benytte meg av. (Morsomt nok sørger også ”Ilden” for reaktivere meg i forhold til en annen gammel og for lengst oppgitt tekst. Dette skal jeg skrive mye mer om når jeg føler meg sikrere, det er et godt eksempel på hvor mystisk en skriveprosess kan være. Det er faen ikke til å tro enkelte ganger.)

Mot slutten av ”Natten”, der Sune og Vale tar inn på den aller siste hytta sammen, leter Sune etter lesestoff. I hylla finner han bare Det Nye Testamentet, og et par kriminalromaner av en norsk forfatter som heter Alexander Irgens. Han velger Nytestamentet, siden han fra før av har lest alt av Irgens.

Det er Alexandet Irgens som har fortellerstemmen i ”Ut av ilden”. En norsk bestselger-produsent som vasser i penger og soler seg i priser og berømmelse, men som i løpet av handlingen roter seg inn i eksistensielle blindveier der bompengene må betales med ukjent valuta.

Handlingen utspiller seg i samtidig som Sunes reise gjennom skogen og på havet, høsten 2010. Hvilke forbindelseslinjer som finnes mellom de to bøkene skal ikke røpes her.

Når boken er ferdig skrevet, og når (eller om) den blir utgitt, vet jeg i skrivende stund svært lite om. Det er den konstante usikkerheten vi forfattere alltid må leve med.

Sagt på en annen måte: Frihetens pris

Ellers har jeg, som enkelte kanskje har fått med seg, fått sparken som spaltist i VG siden sist. Jeg starter opp i Dagsavisen isteden, og artiklene blir å finne her på bloggen, på Facebook, og på hjemmesiden min, som vanlig.

Ringen sluttet (VG Hamburg)

”Nagel” er en av Hamburgs eldste kneiper, og ligger i den travle Kirchenalle, tvers overfor Hauptbahnhof. Jeg er på gamle trakter. De første syv årene bodde jeg rett nede i gaten her, i et av Hamburgs to Red Light. ”Nagel” var mitt dag- og nattsted, min stamkneipe allerede før jeg forlot Norge for godt. Jeg har tilbrakt tusenvis av timer her, og svært mange av mine romaner og fortellinger er klekket ut i dette brune lokalet med de slitte benkene og bordene. ”Nagel” er spesiell i tysk kneipesammenheng, fordi den både er en helt typisk stamkneipe for de lokale, samtidig som den med sin beliggenhet ved byens hovedjernbanestasjon, fylles opp av reisende fra fjern og nær. Hvor ofte har jeg ikke kunnet sitte og studere mitt eget folk i fri europeisk flukt, med billig øl og små skarpe allerede før lunsj. Opprømte, og utenfor snerpete naboers kontroll. Eller omvendt: Sittet her og betraktet tyskernes særegenheter. Hele mitt forfatterskap er blitt til i dette krysningspunktet. Denne blandingstilstanden mellom det tyske og norske.

En kveld i 1991 var min venn og kollega Helmut Krausser og jeg på lesereise til Oslo i regi av Goetheinnstituttet. Etter opplesningen kom Jon Michelet og dro meg til side. Han var her på oppdrag fra den legendariske Kjell Cordsen, som ville ha meg til å begynne å skrive i VG. Det falt meg ikke vanskelig å svare ja. I første omgang ville de ha bokanmeldelser, men jeg skjønte snart på Kjell at han hadde gjort seg et par andre tanker også. Den 16.9.1995 hadde jeg min første spalte på i VG, og jeg har i skrivende stund rett og slett ikke peiling på hvor mange det er blitt med årene. Men det å skrive på et nøyaktig linjemål og med faste leveringsfrister, passet meg veldig godt. Jeg likte kommentatorrollen, jeg hadde vært en observatør siden jeg var liten gutt. Spaltene i VG ga meg en mulighet til å ta ut helt andre sider ved skribenten i meg enn de jeg benyttet når jeg skrev romaner og noveller. I mange år var deadline natt til torsdag, og med artikkelen på trykk allerede lørdag. Det ga meg sjansen til å gå tett på temaer og saker som ennå var rykende ferske.

Igjen ble det tysk-norske selve grunnlaget for min virksomhet. Siden jeg både kunne ha et tysk blikk på det norske, og et norsk på det tyske, hadde jeg alltid nok av temaer og innfallsvinkler. I de første årene fulgte jeg med i hva som skjedde i gamlelandet på en sprakende mellombølge. Anmeldelser og spalter ble sendt opp fra postkontoret på Hauptbahnhof pr fax. Rådyrt. Ti Mark flaket. Postfunksjonæren tok manuset, låste luken, og ble borte lenge. Det høres ut som noe av Dickens.

Også i min nye rolle som spaltist kom ”Nagel” til å spille en stor rolle. Her skjedde det alltid noe. Enkelte ganger kunne jeg sitte med blokk og blyant, og knytte ting jeg så og overhørte her, med politiske eller kulturelle hendelser i Norge. Det ble en egen teknikk. En måte å tenke på.

Det er ikke helt tilfeldig at jeg befinner med på ”Nagel” akkurat i dag. Jeg har to grunner. Den ene, er at jeg er invitert hit til et helt spesielt lite selskap som i aller høyeste grad har med det tysk-norske å gjøre. Det begynner om et par timers tid. En tysk venn av en venn retter nesen mot Norge, slik jeg selv for nesten tre tiår siden vendte min nese mot Tyskland og Europa. For å bli. Bosette seg i bunnen av en trang liten fjord. Han er ung. Han har livet foran seg. Allerede før han flytter opp har han hus og jobb, og her nede har han ingen verdens ting. Han er del av en trend. Tysk arbeidskraft er populær i Norge. Det finnes mange rare myter om germanerne, men jeg kan skrive under på at forestillingen om den arbeidsomme tyskeren har svært mye med virkeligheten å gjøre. I kveld skal den unge tømmermannen drikkes ut, og også her kommer det til å bli gått grundig til verks.

Men før de andre kommer er det bare spiralblokken, pennen og jeg selv, samt et par glass, to under vesten og ett på bordet. For dette er den andre grunnen til at jeg sitter her en tidlig høstkveld i 2012. Det var på ”Nagel” det begynte, og da synes jeg liksom det er passende å sette punktum her også. Min tid som spaltist i VG er over. Jeg retter en stor takk, både til redaksjonen, og til leserne som har fulgt meg i alle disse årene.

Nytt fra kontoret (14)

Alf Lydengs Larvik.

Det er noe eget med lokalavisen. Den avisen man har vokst opp med. Jeg er så heldig å få papirutgaven av Østlandsposten på døren her i Hamburg hver eneste dag. Det ville neppe ha interessert meg særlig mye da jeg var midt i tredveårene, men nå, på vei inn i alderdommen, synes jeg det er kult. Faktum er at jeg aldri har fult så godt med i hva som skjer i hjembyen min som nå.

Det er lenge siden ledelsen i ØP og jeg begynte å snakke om et samarbeid. Jeg har skrevet fast for avisen tidligere. En serie ”mimre-artikler” som kom på i ØPs helgemagasin ”Bøk”. Nå hadde jeg lyst til å gjøre noe annet. Skrive noe skjønnlitterært.

Jeg har forsøkt å komme i gang, litt sånn innimellom andre slag, men det har ikke nyttet. Med et månedlig bidrag i en dagsavis kan man ikke forvente at leseren klarer å holde tråden. Det vanlige er at slike fortsettelsesromaner kommer med et nytt kapittel daglig. Slik kan jeg av åpenbare grunner ikke holde på.

Men i sommer begynte jeg å leke meg litt med brevformen. Det fungerer i denne sammenhengen. Lørdag 22. September skriver Alf Lydeng sitt første brev til sin gamle mor i Oslo. Fra Larvik. En by han aldri tidligere har vært i, og hvor han ikke kjenner en eneste sjel. Hvem Alf er? La meg si det slik: Jeg vet litt mer enn leseren, men ikke mye. Meningen er å skrive tolv slike brev, et hver måned, og gjennom disse gi et riss av Alf Lydengs første år i byen.

Men det er mer. For jeg tenker jo: Det er vel ikke alt Alf skriver hjem til mor om? Nei. Neppe. Dermed kom tanken om også å dikte enkelte dagboknotater og betraktninger som han nedtegner mellom disse brevene. Og da kan dette faktisk bli en liten bok i løpet av et år. Kanskje først og fremst av interesse for folk med tilknytning til Larvik – skjønt hvem vet. Alle nordmenn kommer i bunn og grunn fra småsteder, og mye vil nok være gjenkjennelig også for andre.

Alf Lydeng er allerede på Facebook under ”Alf Lydengs Larvik” – og her vil enkelte av disse mellomtekstene legges ut. Jeg oppfordrer de som følger denne siden til å komme med kommentarer og innspill. Jeg tror ikke noen har laget en bok på denne måten før…

Og blir det ikke bok, så blir det noe annet, og livet går videre i bakkebyen under Bøksekogen, både med og uten Alf Lydeng og undertegnende.

Dette skal først og fremst være et skråblikk på byen jeg kommer fra.

Nytt fra kontoret (13)

Er det helt tilfeldig at ”Nytt fra kontoret Nr 13” skal handle om kritikken? Neppe. Men nå er bloggføringen om tilblivelsen av ”Natten drømmer om dagen” kommet til en ende. Om et par uker er boken i butikkene, og kritikerne skal si sitt.

Hvor jævelig er det egentlig å få sin egen tekst bedømt av andre?

Svaret er at det er litt opp og ned.

Men først og fremst er det viktig å være klar over at kritikken – uansett hvordan den måtte være, også er en del av forfattertilværelsen, på samme måte som tekstbearbeiding og korrektur. Og mens mange oppgir forfatterskapet sitt på grunn av det som oppleves som utidig innblanding i teksten fra redaktøren, er det også mange som rett og slett ikke orker flere runder med kritikerne. Du skal ha god rygg dersom du skal orke å bli kalt en idiot i full offentlighet i år etter år. Av en idiot som har hastelest den teksten som du har båret i hjertet ditt, og pleid etter alle kunstens regler. Men igjen: Tåler du ikke juling, må du finne på noe annet å drive med.

Om du må finne deg i alt? Ja. Alt. Og så må du holde kjeft. Den skadeskutte forfatteren som roper i offentligheten, skaper seg selv automatisk om til riksklovn.

For mitt eget vedkomne har jeg merket meg at det er litt forskjell fra bok til bok, når det gjelder følsomhet for kritikk. Når jeg gir ut en bok som ”En lang natt på jorden”, er jeg veldig klar over at mottakelsen vil bli blandet. Å lansere en antihelt som Claes Otto Gedde, i sidelange setninger, hele boken uten replikker, er å legge seg ut med deler av kritikerkorpset. Og siden ingen ting kunne passe den gamle Gedden bedre, fikk jeg meg en god latter over de meldingene som var aller sintest. Mens da ”Opp Ordidongo” kom, og jeg i begynnelsen fikk noen slappe ørefiker, var jeg helt uforberedt, og fikk fullstendig nedtur. Som regel får man både oppmuntring og kjeft i en passende blanding.

Og så er det jo heldigvis slik at man allerede er langt inne i neste bok, og får ha den i velsignet ensomhet i lang, lang tid fremover. På trygg avstand fra både redaktører og kritikere.

Med dette avslutter jeg altså den delen av ”Nytt fra kontoret” som omhandler ”Natten drømmer om dagen” – men bloggen går videre. Jeg har hatt en flott skrivesommer, og har eksperimentert med både det ene og det andre. Jeg synes det er interessant at jeg er mer leken og eksperimentell nå som halvgammel gubbe, enn jeg var da jeg var ung. Mer om dette neste gang.

Åja, ikke glemme: Det finnes dårlige kritikker som har sine gode sider, og gode som har sine dårlige. Det er bra å bli refset av en som ser at du har evner til noe bedre. Og ikke særlig stas å bli rost av en som ikke har skjønt hva du holder på med.

Og helt til sist: Treffer du på en forfatter som stiller seg likegyldig til kritikken, så vit at du har med en finfin løgner å gjøre. Sann Mester Solstads ord: Vi glemmer aldri en dårlig kritikk. Aldri.

Nytt fra kontoret (12)

Jeg tenkte jeg skulle skrive en presentasjon av hovedpersonen i ”Natten drømmer om dagen”. Men så fant jeg denne kortteksten som var rablet ned i margen på en gammel spiralblokk, og jeg synes ikke det er nødvendig å si noe mer enn det. Noen ganger er det sånn. De ideene man tror er nye, har røttene sine i gamle tanker.

En bra mann. Det hadde vært innbrudd på hytta. Han hadde tatt seg inn gjennom vinduet på soverommet, som nå var erstattet av en nøye tilpasset finerplate. Døren hadde han låst etter seg med en firetoms spiker, og lagt hammeren inn under trappen. Han hadde drukket opp alt brennevinet, spist all hermetikk og posemat, tømt kaffeboksen, og brukt hver eneste tepose. Det var ikke en gang salt igjen i bøssa. I hytteboken hadde han skrevet to virkelig gode pornografiske dikt til kjæresten min, og det eneste han hadde tatt med seg, var Dostojevskijs ”De fornedrede og krenkede”. Bra mann.

Sporene i sanden

For nesten en time siden ble jeg passert av to splitter nakne mennesker, en han og en hun, dissende og daskene i sensommersol. Nå har de skapt seg om til to bitte små prikker helt ute i horisonten, der havet og himmelen glir over i hverandre, og hvor sollyset ligger som en rand av hamret gull. For slik har Vårherre skapt strendene her oppe på de Frisiske øyer. Kilometer på kilometer med vindblåst sand. Universer av bitte små kloder som skurer mot hverandre.

Så forsvinner Adam og Eva helt. Det eneste som vitner om at de nylig var her, er sporene deres, som vinden hurtig visker ut. Vi kommer og går i korte glimt av liv, og av og til forsvinner vi for hverandre midt i hverdagen, i det banale og  daglige. Han skulle til kiosken etter is til familien. Hun skulle bare bort til naboen en tur. Så er de borte. Kommer aldri mer tilbake. Noen kommer til rette, men har forlatt livet. Den smerten foreldrene føler når et barn blir borte på denne måten, er knapt til å fatte for andre enn de som har måttet gå gjennom det.

Nå i sommer skjedde det her i denne landsens idyllen. En liten gutt ble borte. Midt på dagen. En slik hendelse rammer et lite øysamfunn som dette med voldsom kraft. Absolutt alle er involvert, og alt annet enn dette blir satt på vent: Finn gutten før det er for sent. Og mens letingen pågår i hus og kjellere, i skogen og ute i marehalmen, den nesten uutholdelige tanken: Tenk om noen har tatt ham. Tenk om grunnen til at vi ikke finner ham, er at en av oss ikke vil det.

Jeg skriver dette notatet sittende på en hvitmalt benk, under en høy sommerhimmel. Under føttene mine hviler 36 menn. I alle fall er det helt sikkert at de fleste av dem er menn, siden det ikke var så vanlig å finne kvinner om bord på handelsskip og krigsfartøyer i gammel tid. Det eneste som er hundre prosent sikkert, er at de alle hviler her ute i total anonymitet. Ingen aner hvem de var. På de enkle trekorsene som er støtt ned i den hardpakkede sanden, er ikke en gang dødsdagen risset inn, men den datoen da øyas beboere fant dem på stranden eller i sine flyndregarn. I en del av verden der drukning var den vanligste dødsårsaken blant voksne menn, var slike funn naturligvis ikke særlig oppsiktsvekkende. Det spesielle med akkurat disse likene, er at de ikke lot seg identifisere, verken ved hjelp av tatoveringer eller søkkvåte papirer. Derfor har man ikke en gang gitt seg til å spekulere over sjøfolkenes herkomst, men nøyd seg med den datoen da havet ga dem tilbake til de levende. Men selv en enkel dato kan fortelle en historie. Her hviler representanter for begge de to store krigene. Og ser man nøye etter, kan man også lese om hele mannskaps brå undergang. Først finner de to samme dag. Så en tre dager senere. Den siste, en uke etter det. Da har det ikke vært flisa igjen av skuta.

Den yngste graven er fra 1963. Hvilket vekker en ekstra tanke i meg, fordi det er den eneste datoen som tilhører min tid. Og en eller annen gang på sekstitallet forsvant storebroren til en jeg kjente. Han dro til sjøs, og kom aldri mer tilbake. Familien fikk aldri noen forklaring på hva som hadde skjedd. Jeg hadde selv en storebror, og en nesten skremmende god fantasi. Jeg forsto at dette var noe man ikke kunne leve videre med, men at man måtte bære det likevel. At sånn var livet.

Rett borte ved kontingenten for Den første verdenskrig, sitter en gammel kvinne på huk og luker. Jeg kjenner henne ikke, men jeg vet hvem hun er. Hun er en av tre – alle kvinner – som frivillig og vederlagsfritt steller gravene til de som drev i land her ute. Hun kaller dem bare for guttene sine, og snakker rolig til dem på frisisk.

Og gutten fra i sommer? De fant ham under sanden. Livet var strøket av ham, men det var ingen som hadde lekt seg med ham først. Det var han selv som lekte seg ut av livet, og det er noe ganske annet enn det aller verste, det er det til og med lov å både tenke og si.

 

Denne teksten er også publisert i VG lørdag 11. august 2012.

Utdrag fra romanen Natten drømmer om dagen

Det begynner å regne skikkelig nå, og jeg føler meg som et sort, vandrende telt, en spøkelseskladd, der jeg svever inn over tyttebærlyngen; her er ikke et bær, og jeg ser spor av folk over alt, i mosen og i myrpyttene. Det er noe som ikke stemmer, noe vrangt og vanskelig som slår inn. Det er altfor tidlig på dagen til å knekke de to hyttene ute på neset der fremme, men jeg merker det jo, at jeg kommer til å gjøre det likevel; sulten og frossen som jeg er, jeg blir sint av å være sulten, forbanna blir jeg, og fryktesløs og uansvarlig også. Og man blir tatt med hånden i kakeboksen? Her oppe?

Ikke annet enn en vettskremt hytteeier, og Sune gjennom skogen så skyggene flagrer.

Og ute på det smale neset ligger de to nesten nye ferdighyttene bare noen meter fra hverandre; her er det nære venner eller familie, ikke et menneske, regnet strømmer ned, jeg gir faen i å lete etter nøkkelen, men bryter meg likevel pent inn; det er ikke meningen at dette skal ligge så godt i øyet, ikke så lenge Sune bor i slottet på den andre siden av vannet, høyt oppe under Svartfjell.

Jeg flår av meg regnfrakken, som jeg først nå ser er en gammel NSB-frakk, legger den rett på gulvet, og står ved vinduet og ser hvordan vinden kaster regnet i slynger utover vannflaten. Tenker på en gammel mann som går med såkornet. Ut hit fører bare en sti, og den løper til og med over ei flytebrygge; jeg befinner meg altså på ei øy. Og det gir som alltid en god følelse. Jeg trives på øyer. Selv på en dilettant som denne.

Jeg forstår ikke hvor denne følelsen av uro kommer fra. Her er ingen.

Finner en kjeller med poteter og kål, og kokt skinke på boks, nedlagte ferskener og ananas. Og en gammel Bergan i et skap på et av soverommene, jeg fyller den. Men ikke annet tøy enn et par tykke flanellsskjorter; jeg trekker dem på meg, den ene utenpå den andre. Sprit er her ikke, men et stativ med vin, jeg pakker ned to røde, som er det jeg gidder å slepe rundt vannet.

Så tar jeg for meg skapene på kjøkkenet og i stua. Te og kaffe. Sukker; det trenger jeg ikke, men salt. Å, vidunderlige salt!

Jeg tenker som en gammel Sioux nå. Jeg legger bare ned en bøffel.

Den andre hytta skal få være i fred så lenge. Den skal få stå her og beite, tenker Sune, og pakker ned kakao, posesupper og gryteretter fra Toro.

Alt jeg kan bære.

Jeg er så sulten, og her er mer enn jeg kan bære med meg på en tur. Lys lapskaus på boks. Trøndersodd. Klokken er over fire.

Kommer det noen hit nå? I dette været? Jeg kan vel spise her før jeg går? Kaldt fra boks? Jeg er vant til det.

Nei. Ingen kommer, og her er ingen fra før heller.

Men mørket faller snart, og jeg er den her oppe som er ny i terrenget. Da må jeg oppføre meg som ham.

Jeg finner ei snadde og en boks blå Navy Cut. Karver de seige flakene, og stopper pipa. Fyrer opp med store peisstikker. Den biter godt på tungen, den blå Navyen. Jeg står ved vinduet på kjøkkenet og ser ut over vannet, og kjenner hvordan piperøyken setter en midlertidig stopper for sulten.

Helt innerst i vika, noen skritt ut i sivet, står ei elgku og glor rett ut i ingenting.

Det er bra, tenker jeg. At det bare var deg.

Brått farer dyret sammen og kaster seg rundt, i løpet av noen sekunder har skogen slukt det. Sporene i vannet er borte med det samme.

Så var det likevel ikke bare deg, tenker jeg.

Jeg vender tilbake til hytta jeg kom fra. Sover en times tid på en seng strippet for sengetøy. Bare en naken madrass, men jeg synker langt inn i himmelen og blir borte.

Idet skumringen faller, renner en skittengul glød ut av det blygrå skylaget; det holder brått opp å regne, trærne står og skjelver i et vindløst vakuum, og langt, langt borte begynner Tor å denge løs med hammeren på himmelens gongonger; jeg står ved vinduet og spiser den oppvarmede trøndersodden rett fra kjelen, mens jeg kjenner på dette som jeg ikke kan forklare, denne uroen som har kommet over meg i løpet av de siste timene, selv nå etter søvnen, den er ikke normal, det er ikke slik jeg er, ikke når jeg er i skogen. Det kan være været, tenker jeg, det er aldeles elektrisk over alt, på underarmene reiser hårene seg, og jeg står og ser ned på det vesle vannet som blir mørkere og mørkere, som sortner foran øynene mine; det er som om bunnen har falt ut av det, og ned gjennom himmelen i en fremmed verden; og så er det som om vinden strømmer opp gjennom det samme hullet og tar til å rive og slite i sivet og i buskene langs bredden, mens skogen ellers står urørlig og mektig, avventende, et lyn slipper en gylden kule ned på vannflaten, og i det samme smeller det så jeg slipper både skje og kjele, jeg blir aldeles lammet av sjokket, og halvt døv stående og lytte til regnet som nå hamrer mot hyttetaket; mens vannet velter som en foss ut over takrennene og ned på verandaen, en våt gardin der lyset fra et flettverk av lyn trenger igjennom som et blågult neonshow, mens himmelens kanoner dundrer løs.

Jeg har ikke sett et vær som dette før, rettere sagt – jeg har ikke vært midt inne i det. Og når jeg bare får samlet meg, får tørket opp det verste suppesølet, setter jeg meg i gyngestolen ved peisen og ser og ser på dette fantastiske skuespillet, den eneste gjesten i salen. Ruller ikke sigaretter og jeg lar pipa ligge der den ligger. Det er så mektig, Så overveldende. Så veldig sjeldent.

Da hører jeg noe skrape mot hytteveggen på den andre siden, der kjøkkenet og soverommene befinner seg. Jeg har ikke annet lys på enn to stearinlys, de dreper jeg raskt. På peisen gløder det. Jeg sitter helt stille og lytter, men rolig, jeg vet hva dette er, jeg har opplevd å få både elg og rådyr helt inn til hytteveggen når været har vært voldsomt, da hender det de står og trykker i den smale stripen mellom takrennen og veggen, skraper med geviret mot bordene, eller med hovene mot fliser eller treverk. Jeg tipper på rådyr, kanskje hjort, det er så bratt og trangt her oppe, og jeg sitter helt stille for å gi dyret hvile, for ikke å jage det ut i dette ekstreme været, det varer ikke lenge, slikt vær varer aldri lenge, og jeg fornemmer dyrehjertet som pumper blodet der ute i mørket; ser for meg de blanke øynene som tar det våte mørket inn i hjernen, og i vindusruten har jeg speilbildet av kjøkkenvinduet bak meg, et sort kvadrat, og jeg tenker at der ute står du lille bror, du som ikke kan tenke og ikke vet at du skal dø, jeg synes jeg kan se en bevegelse helt nederst i høyre hjørne, det kan være takkene på geviret, men så er det isteden to hender, og et ansikt som legger seg hvitt mot ruten; et kort sekund, så er det borte, og jeg på vei over gulvet.

 

 Romanen Natten drømmer om dagen utgis i september 2012.

Nytt fra kontoret (11)

Ferdig med romanen? Nei, ikke før korrekturen er sendt tilbake til forlaget. Nå er det gjort. I dag.

Det er noe underlig med korrekturen. Jeg gruer meg alltid til den. Men samtidig er det altså endelig slutt når den er i boks. Så er det en ting til på plussiden: Først når man ser teksten i sats er det mulig å lese den som… bok!

Jeg er en dårlig korrekturleser. Mitt bidrag er i grunnen å passe på at alt har kommet med. Pluss foreta små forbedringer og endringer. En del sånne små ”feilsteg” ser man gjerne først etter at boken er blitt satt, og sidene har funnet sin form. Og selv om jeg måtte pugge alle korrekturtegnene da jeg lærte å stable bly på Larvik Yrkesskole en gang i steinalderen, bruker jeg stort sett mine egne, pluss flittige meldinger i margen til proffene på korrekturavdelingen.

De er rare. Og sykt dyktige. Her har jeg altså rettet alt mulig i manus før jeg leverer til forlaget. Så følger vasken med redaktøren. En gang. Enda en gang. Og enda en gang. Og så finner korrektturavdelingen haugevis av feil. Et komma som står et punkt for nært siste bokstav. En utelatt k. Men den gode korrekturleseren nøyer seg ikke bare med skriften. Han kan også opplyse at det ikke heter ”reinsdyrmose”, men ”reinlav”, og at NTH tilhører fortiden.

Takk skal du ha Sverre. Du er klokere enn Sune fra skogen!

Men reinsdyrmose og NTH blir det likevel, siden bokens hovedperson befinner seg i egne sko, og ikke på korrekturavdelingen på Cappelen Damm. Det er slike ting som vi diskuterer nå når boken er på vei til å bli helt ferdig. Noen ganger er det riktig at det er feil. Og er det noen grunn til å tro at Sune vil bruke ”ham” i direkte tale? Slikt.

Noe av det verste jeg vet som leser og anmelder, er at det slurves med korrekturen. Jeg ser det altfor ofte, selv på seriøse forlag. Jeg får bøker i hendene der det snubles i første setning. Slikt er helt forferdelig. Og utilgivelig. Likevel regner vi med at det er mer eller mindre umulig å levere en litterær tekst på flere hundre sider der det ikke finnes en eller annen liten feil. Eller to. Det synes jeg er greit. Vi som lager bøkene er mennesker. Ikke maskiner.

__________________________________________________________________

I ”Nytt fra kontoret” Nr 10, spør Hans-Petter Nygård-Hansen om jeg leser kommentarene jeg får på bloggene mine. Ja. Hver eneste en.

 

Sommerhilsen fra skogen

VGs til vanlig så urbane spaltist, har anbrakt seg selv et sted inne i den store skogen som strekker seg fra det norske Østland, via Sverige og Finland, videre langt inn i asiatisk Russland. Med furunåler i håret og kvae på hendene, likner han litt på et Werenskioldsk skautroll, der han trår mosen inn over myr og mo.

Om jeg har spist av den forbudte soppen, siden jeg omtaler meg selv i tredjeperson? Nei. Men jeg er her inne for å finne avstand til både meg selv og andre, så kanskje er det derfor. Jeg er ferdig med sopp og syre, og inntil videre er jeg til og med ferdig med selve sivilisasjonen.

Jeg har ferie. Fri fra romanens klamme grep, anmelderi, ytringer og annen offentlig sutring, ja altså med det ørlille unntaket som disse linjene utgjør. Et bidrag til Helgemagasinet. Det er nesten ingen ting når jeg tenker på den enorme mengden ubearbeidet cellulose som jeg nå befinner meg midt inne i, knapt verdt å nevne.

Sjekk dette: Et stille tjern som speiler sommerhimmelen, omkranset av høytidelige grantrær som står og nikker i vinden. En kvinand med unger splitter speilet. Solen sender spyd av lys ned gjennom luker i greinverket, og inn over lysninger og mørke gufs av myr, flyr tommelfingerstor tordivel og hestebrems, humle og snylteveps. I de tidlige timene kan jeg se elgen løpe langbeint, innhyllet av kapper av morgentåke og kroppsdamp. Hver eneste dag finner en uroppførelse sted; det er Det Ville Kor, de tusen strupers sang. Om natten: Alt det du hører og fornemmer, men ikke kan vite hva er. Det uten navn.

Kom hit inn i Mysteriene, og si at vi har en dårlig sommer!

Ja, ekkoet fra byen og alt dens vesen blir liksom så fjernt og uvirkelig her inne, det er nesten som om det fremtrer i et komisk skjær. Min melding tilbake til redaktør og leser må derfor bli at jeg for øyeblikket, her langt inne i utedo-land, faktisk ikke mener noen verdens ting om annet enn humlens flukt, og abborens slag med halen nede i det sorte dypet. Og det er det mange som kan være glade for. Når jeg tenker på hvor ubehagelig jeg kan være i mitt vanlige by-modus, er det ikke godt å si hva jeg kunne ha funnet på med for eksempel den årlige homoparaden, der homofile muslimer paraderer iført maske for ikke å bli banket opp av sine egne trosfeller. Og hvor representanter for samtlige norske partiers ungdomsavdelinger frilynt marsjerer med. Helt uten fordommer. Uten maske. Hva var det slagordet til Skeiv Verden var? ”Vi støtter hverandre”. Fint. Og når det gjelder helseminister Strøm-Erichsens ytringer om at nyfødte guttebarn fortsatt skal under kniven fordi foreldrene deres holder seg med en gud som kun leverer halvfabrikata, har jeg ikke annet å bemerke enn at Regnbuen står spent over Svulrya. Ja, og at her oppe finnes det flere guder, naturligvis.

Denne meldingen om min midlertidige utmelding fra meningsfabrikasjonen, skrives på en antikvarisk pc med diskettstasjon, den stammer fra tiden før Internett. Disketten vil om litt bli hentet av to unge gutter, som på sterke ben vil bringe den gjennom skogen, og langs veien, til et enslig hus ved en bekk, der det bor en mann med en MacBook, tilknyttet FaceBook og alt som seg hør og bør, og som jeg i mitt nye indianerliv ikke lenger trenger. Jeg fisker og spiser bær, og joikakaker rett fra boksen, hugger ved og stirrer inn i bålet. Det siste jeg fikk med meg fra den siviliserte delen av verden, var at Spania vant fire null i fotball-EM, og at Euroen muligens ville gå til helvete rundt juletider. Slik angår meg heldigvis ikke, opptatt som jeg er med nyfødte grevlinger og skogbrannfare. Derimot har jeg en avtale med mannen i huset ved bekken, om at han skal avfyre fire skarpe skudd hver gang Edvald Boasson Hagen vinner en etappe i Tour de France.

Bare så jeg ikke skal bli helt gæern her oppe.

 

Denne teksten ble også publisert i VG lørdag 14. juli 2012.