Ingvar Ambjørnsen's Blog, page 5

To soldater

I 2012 utkom den svenske romanen Två soldater i norsk språkdrakt. Boken er skrevet av forfatterduoen Anders Roslund og Börge  Hellström, og handlingen utspiller seg i en fiktiv drabantby utenfor Stockholm. Roslund og Hellstöm er gamle ringrever innenfor nordisk krim, og velkjente for sin viten om livet på innsiden av Sveriges straffeanstalter. Og personene som lever store deler av sine liv der. I bøker som To soldater og Tre sekunder (begge på Cappelen Damm), tar de leserne med inn i en verden de færreste av oss har noen kjennskap til, men som mange nå i det siste har fått et overfladisk glimt av gjennom den siste tids herjinger i vårt naboland: Virkeligheten, slik den tar seg ut i de kriminelle gjengene som herjer de svenske drabantbyene.

Handlingen i To soldater ligger så tett opp til det vi nå i det siste har fått servert i nyhetsbildet, at det nesten er skremmende. Er Roslund og Hellstöm utstyrte med synske evner? Sannsynligvis ikke. For det aller mest skremmende er at den terroren vi har sett i det siste, foregår hele tiden. Påsatte branner i biler og kjellere. Steining og andre voldshandlinger rettet mot – ikke bare politi og ordensmakt, men også mot brannvesen og ambulansepersonale, i det hele tatt samfunnets gode hjelpere. Det er omfanget av vandalismen som har skapt de store overskriftene vi har sett i det siste. Selve handlingene har vært velkjente lenge. Og mens norske akademikere og intellektuelle later til å tro at voldsutøverne er fortvilede arbeidssøkende som føler de er i ferd med å miste sin fremtid, viser forfatterne oss en annen virkelighet: Et gjengmiljø fylt av hat og forakt til alt og alle, og med en kriminell vilje og energi som nesten ikke er til å fatte.

I et etterord i boken skriver Roslund og Hellström at rundt 5000 unge menn står på spranget til å la seg verve i de ulike kriminelle gjengene i Sverige. De fleste har avbrutt skolegang bak seg, og er helt uvitende om politikk eller historie, de aner ikke noe om hvordan samfunnet rundt dem fungerer, og er ikke interessert i å vite noe om det heller. De er ikke ute etter jobber av noe slag. Det eneste som betyr noe, er gjengtilhørigheten, og å vinne en posisjon i det kriminelle hierarkiet. Gjengene bruker barn ned i sju-, åtteårsalderen til å frakte våpen og dop, på grunn av straffefriheten når barna blir pågrepet. Når disse småguttene når soningsdyktig alder har de gjerne allerede en omfattende mappe liggende på den lokale politistasjonen. Den første lange fengselsdommen regnes som en slags konfirmasjon. Da er man endelig en av gutta.

Fengsel som skremsel? Glem det. Livet i fengsel er en del av det å være voksen, og det ligger allerede prestisje i å sone i de tyngste anstaltene. Også innenfor murene står de ulike gjengene mot eller med hverandre, i forkvaklede mannsgrupper, der de sykeste former for ære og stolthet gjør seg gjeldende. I To soldater følger vi to kamerater inn i denne galskapen, som for de fleste ender i svært korte livsløp, konstant ruset på adrenalin og amfetamin, og begge med fedre som har levd liknende liv før dem. Kan vi glemme arbeidsløsheten og de enorme sosiale ulikhetene av den grunn? Nei. Selvfølgelig ikke. Det som skjer i de svenske drabantbyene er et resultat av en fullstendig feilslått sosialt eksperiment, og den negative utviklingen vil være nesten umulig å snu. Skadene er allerede uopprettelige for tusenvis av ungdommer. Men den organiserte kriminaliteten og den eksplosive og blinde volden i gjengene kan knuses. Nyrekruttering kan begrenses. I Norge har vi sett hvordan politiet med hell bekjempet nynazistiske grupper på 1990-tallet. Men det koster penger og ressurser, og et trykk på gjengene over lang tid. Med tanke på det vi har sett i vårt naboland i det siste, spørs det om vi her på berget har råd til å spare på dette området. Om vi er villige til å lære av søta brors fiasko, eller om vi må ta det hele fra bunn av når det sprekker opp her om noen år.

I etterordet skriver forfatterne: ”Husk at dette er en fortelling, en roman, at det på ingen måte er akkurat slik i Sverige”.

Men ett år senere er det altså det.

Nesten på en prikk.

Les boken! Det er svært sjelden en kriminalroman kan gi så mye innsikt som denne.

En tysk skamplett

Når rettssaken mot Beate Zschäpe og fire mulige medskyldige starter i München i dag, har den allerede fått en slagside. Først ble saken utsatt fordi den tyske grunnlovsdomstolen påla domstolen å la tyrkisk presse være til stede i rettssalen. Det hadde man ikke tenkt på, til tross for at saken naturlig nok vekker stor interesse nettopp i Tyrkia. Åtte av de ti som Zschäpe og hennes nazivenner er tiltalt for å ha henrettet, var tyrkere. Fra før av har de etterlatte måttet leve med at politiet har etterforsket drapene som oppgjør i innvandrermiljøet. Familiemedlemmer ble mistenkeliggjort. Saken har på folkemunne og i pressen vært omtalt som ”Döner-drapene”, etter det tyske navnet på tyrkisk kebab. Akkurat sånn passe nedlatende. Nå er både det tyrkiske nyhetsbyrået IHA og Al jazeras Istanbul-kontor på plass, uten at det har roet gemyttene. Presseplassene har nemlig blitt fordelt etter lotterimetoden, hvilket har ført til at tyske storaviser som Taz og Die Welt ikke har fått plass. Mens små lokalradioer og deler av den kulørte pressen er til stede.

Hvordan en av etterkrigstidens viktigste straffesaker kan gå i et lokale med plass til så få, er det ingen som kan forstå. Særlig når videooverføring ikke er tillatt.

Et elendig utgangspunkt for en prosess der ingen ting må gå galt, og hvor en hel verden har vendt blikket mot Tyskland.

For det er mye som står på spill når Zschäpe som eneste gjenlevende medlem av nazi-cellen NSU skal stilles til ansvar for delaktighet i drapene, samt flere tilfeller av bankoverfall og bombeanslag. En ting er at man med tysk flid vil måtte gjennomgå omtrent hvert eneste dokument i en sak som så langt har vært preget av slurv, mangler – og sannsynligvis fordommer. Over 150 politietterforskere har forsøkt å trenge til bunns i saken uten hell. Det snakkes åpent om hvorvidt tysk politi og etterretning er ”blind på sitt høyre øye”. Siden saken eksploderte i offentligheten i 2011, har fire etterretningssjefer måttet pakke sine saker og gå. Hvordan kunne trioen Uwe Böhnhardt, Uwe Mundlos og Beate Zschäpe holde det gående i så mange år, til tross for at tysk etterretning hadde sine muldvarper i miljøet?

Var de der i det hele tatt?

Hadde de funnet seg så godt til rette at de ikke så noen grunn til å sende rapporter derfra?

Og sist men ikke minst: Hvor langt strekker forbindelseslinjene fra grupper som NSU seg videre oppover i systemet?

En av Zschäpes medtiltalte har sin fortid i NPD – det politiske tysklands hodepine nummer en. Kan man forby et parti som er dannet på lovlig vis, og som sitter i delstatsparlamentet i både Sachsen og Mecklenburg Vorpommern? (Begge er for øvrig øst-stater, der fremmedfiendtlige holdninger deles av 15,8 prosent av befolkningen, og NSU-trioen vokste alle opp i den øst-tyske byen Jena.)

Akkurat den saken skal ikke tas videre her, men det er ingen som helst tvil om at NPD spiller en viktig rolle i rekruttering til Tysklands bruneste grupperinger.

Men like viktig: Strekker forbindelseslinjer seg fra voldelige nazimiljøer, ikke bare til NPD, men også videre inn i den delen av samfunnet som vi liker å betrakte som ”sunn”? Det har forsvunnet saksdokumenter fra etterforskningen. Hvem andre enn politiet selv har kunnet fjerne dem?

En gang på nittitallet traff jeg den tyske naziavhopperen Ingo Hasselback, som da nettopp hadde gitt ut sin bok ”Die Abrechnung”. Der skriver han om sin tid som skinhead og neonazi – først i DDR, og senere i det forente Tyskland. Hasselback ble i en periode regnet som selveste kronprinsen i det nynazistiske miljøet etter at den karismatiske lederen Michael Kühnen døde av AIDS i 1991. Og Ingo Hasselback visste godt hva han snakket om. På det tidspunktet jeg traff ham levde han i konstant angst for å bli likvidert, og hadde nettopp sluppet unna et bombeattentat. Han fortalte at pengene til driften av de ulike nazigruppene aldri var noe problem, verken før eller etter murens fall. Det var nok av borgere som av ulike grunner ikke kunne stå frem med brun skjorte og blank skalle, men som mer enn gjerne fant frem lommeboken når de rette guttene banket på bakdøren.

Vil den kommende rettssaken mot Zschäpe åpne opp inn mot disse hemmelige rommene, når nå over seks hundre vitner skal avhøres og alle brune steiner snus? Det er all grunn til å tro at NSU ikke utelukkende har blitt drevet med midler fra bankran. Det eneste som er sikkert, er at det – ikke bare for det tyske rettsvesen, men for hele det politiske tyskland – ligger en enorm prestisje i at denne saken håndteres ytterst korrekt.

For mens vi i Norge fikk et oppgjør med vår beredskap og uskyldstro etter vår egen fascist-katastrofe, skal man i Tyskland nok en gang begynne å nøste på en tråd som fører helt inn i selve nasjonens smertesenter.

Det er til sist nødvendig å minne om at saken mot Beate Zschäpe, også er en viktig symbolsak for de hundrevis av etterlatte og pårørende som sitter igjen etter tyske snauskallers berserkgang opp gjennom de siste tiårene. Hvor mange som har blitt slått til krøplinger eller drept, vet vi ikke eksakt.

Men vi vet veldig godt at det er sjelden en sak mot nazistiske gateterrorister får så mye oppmerksomhet som denne.

Derfor er det viktig at lotteriet om pressetaburettene møter skarp kritikk.

Fordi det blir et signal om at det her ikke må være rom for tilfeldighetenes spill på noe plan.

 

Først offentliggjort på NRK Ytring 14.5.2013

Ytringens yttergrenser

Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tine Poppe.

Ytringsfriheten står under press. Nettopp derfor er jeg villig til å gå veldig langt for å forsvare den helt ut til dens yttergrenser.

I en hel uke ble de antatte gjerningsmennene etter bombeangrepet i Boston overlatt til seg selv, før støtten kom fra norske islamister. Nåja. Den ene av brødrene var jo død, og må antas å være i paradiset, men hva med den andre? Lemlestet. Svimeslått. Overlatt til den store Satan. Har Profetens Ummahs talsmann vært i tvil? Har han trengt tid med sin Gud og seg selv?

Sannsynligvis ikke. Det har nok vært noe annet som har opptatt ham. For hans tale er som vanlig klar og frisk som en fjellbekk om våren, når han først kommer på banen. Til helvete med hele Boston.

To bøtter fulle av spiker sprengt i lufta midt inne i en menneskemengde.

Entusiastisk kaller han gjerningsmennene ”ekte løver”.

Motbydelig? Naturligvis. Samtidig må han i ytringsfrihetens navn få lov til å gi uttrykk for den tilfredsheten han føler. Da tvillingtårnene styrtet i grus, godtok vi tross alt uten videre at enkelte norske intellektuelle slo hjul av glede.

Jeg har i hele mitt voksne liv nytt det privilegium det er å leve og virke i land der jeg har kunnet skrive og si det som passer meg. I 2013 kan det riktig nok være farlig å ytre seg om visse temaer og grupper i Norge. Det var det definitivt ikke i 1981, da jeg begynte å leve av pennen. Men stort sett må vi kunne si at vi har en åpen ytring i Norge. Men nettopp fordi ytringsfriheten står under press, er jeg villig til å gå veldig langt for å forsvare den helt ut til dens yttergrenser. Derfor ligger det ingen ironi i det jeg sier om at Profetens selvoppnevnte talsmann har rett til å lufte sin glede. Det er greit å vite hvor vi har ham. Dessuten har vi hatt folk her før ham, som har støttet både folkemord og tortur i fuktige kjellere. Mange av dem har det blitt folk av etter hvert også. Til og med storfolk med makt og posisjon. En av mine kjepphester har vært, og vil alltid være, å holde minnet om Holocaust levende. Det er vår plikt å gi kommende generasjonen informasjon om det som skjedde i de tyske konsentrasjonsleirene. Men jeg vil uten videre motsette meg et hvert forsøk på å stoppe munnen eller pennen til en som fornekter eller bagatelliserer det hele.

Men grensen til Uansvarligland finnes, naturligvis. Vi har valgt å trekke den opp der ren hets av enkeltpersoner eller folkegrupper gjør seg gjeldende. Oppfordring til vold. Til drap og forfølgelse. Nå er det jo ikke dermed sagt at vi ikke hetser og trakasserer grupper av medmennesker av hjertens lyst. Det er fremdeles stor boltreplass for folk som vil trakassere sigøynere, jøder, muslimer og små barn uten papirene i orden. Bare vent til valgkampen kommer skikkelig i gang, så skal dere se hvor fint det fungerer.

Alle vi som jobber for ytringsfriheten, vet hvor stygg den kan være.

Hvordan det av og til stinker av den.

På Ila sitter Anders Behring Breivik og skriver store mengder artikler og brev. Det må han gjerne gjøre. Men vi kan ikke påta oss å være postbud for ham. Hans skriftlige produksjon, og distrubusjonen av den videre, er siste fase i hans morderiske plan. Som han har redegjort for i detalj. Morgenbladet tok nylig saken opp på lederplass, der man konkluderte med at å legge til rette for hans politiske aktivisme, grenser til det absurde. Hvilket naturligvis er sant. Brevskrivingen med andre drapsmenn- og kvinner i nazistiske og andre terroristiske miljøer, bør det settes en stopper for, av den enkle grunn at virksomheten er en direkte videreføring av de voldshandlingene han allerede har begått. Dersom vi ikke setter foten ned her, ender vi opp med å håne den ytringsfriheten vi er satt til å verne om.

Men også dette kan diskuteres. Kampen for ytringsfriheten, og definisjonen av den, bør være en kontinuelig strøm – av nettopp ytringer. Noen reagerer med avsky på at ”Fjordmann” søker støtte av ”Fritt ord” for å få gitt ut sin bebudede bok om Breivik-saken sett fra hans ståsted. Men la oss ikke glemme av Osama bin Ladens tanker ble støttet av den samme institusjonen i 2006. Slik at vi kunne lese dem på norsk.

Så kan den våkne spørre: Var ikke bin Ladens tanker og taler før terroren, like mye en del av et langsiktig prosjekt, som det Breivik skrifter nå etter terroren?

Det synes jeg faktisk er en diskusjon verdt.

 

Denne teksten sto også på trykk i Dagsavisen fredag 3. mai 2013.

Løgneren

Er du like forelsket i meg?

Hva jeg mener med det? Nei, ingen ting. Ville bare si hei. Forresten husker jeg ikke helt.

Saken mot Rune Øygard blir mer og mer absurd for hver dag som går. Der står han, voksne mannen, og forteller oss at vi ikke lenger skjønner vårt eget morsmål. Eller vårt eget driftsliv. I følge den tidligere ordføreren handler seksuelt ladede sms-er ikke om sex, men om omsorg. Om at han og kona har åpnet sitt hjem for en trettenåring som hadde problemer hjemme. Dessuten er tekstmeldingene på dialekt. De er i det hele tatt ikke til å forstå for noen andre enn han selv. Noen ganger må til og med han melde pass. Da er de ikke til å forstå for noen.

Det er ikke min sak å dømme Øygard. Heldigvis. Jeg har heller ikke til hensikt å gjøre meg til en av dem som sitter på fasiten i denne saken. Den gruppen er stor nok. Det jeg er opptatt av – siden jeg som avisnarkoman ikke kan velge bort dramaet som nå utspiller seg i Eidsivating lagmannsrett – er at en av dem lyver. Hele tiden. Og den ene må være den tidligere ordføreren. Eller den unge jenta.

Hun har fortalt en uendret historie om en serie overgrep, fra de første dommeravhørene, deretter politiavhør, så i tingretten, og nå altså i lagmannsretten.

-Rune Øygard lå med meg fra jeg var tretten år gammel, sier hun.

-Jeg har aldri følt meg tiltrukket av henne, sier Rune Øygard.

Som medgir at han fra tid til annen delte seng med henne.

Og skriver i en tekstmelding:

Prøver å finne ut hva som gjør at jeg er blitt så glad i deg. Hva det er med deg som kvinne, menneske som fascinerer meg så sterkt, som utløser savn og forelskelse.

Og. Så. Videre.

Uansett hva som har skjedd eller ikke har skjedd, synes jeg synd på Rune Øygard. Det må være aldeles forferdelig å møte sine egne ord igjen på denne måten. Brukt som våpen for å få ham selv sperret inne i flere år. Fratatt all ære. Hver eneste gang aktor kommer med en ny melding fra fortiden, gir Øygard seg selv en kilevink.

Selv forsvareren hans har begynt å flakke med blikket.

I realiteten står han nå i retten og kjemper for sitt liv.

Enten han lyver eller snakker sant.

I det samme rommet er det i det bare en person som har det verre enn ham. Det er den unge jenta. Nå søtten, men altså bare tretten da dette skal ha begynt. Den som ikke forstår hvilken ydmykelse hun utsettes for, må sannelig ha tykk hud. Å skulle stå i en rettsal full av fremmede voksne, og i detalj måtte redegjøre for sin egen seksualitet, er i seg selv noe av et overgrep.

Noe slikt skulle ingen noen gang måtte oppleve. Det er grunnleggende krenkende.

Er det verdt det?

Eller er omkostningene rett og slett for høye?

Svaret er naturligvis at vi ikke slipper unna saker som dette dersom vi fortsatt ønsker å bevare en grense mellom voksne og barns seksualitet.

Det vil de fleste av oss.

Men en av dem står altså og lyver for dommeren. For sine nærmeste. For alle som følger denne saken.

Som forfatter har jeg alltid vært fascinert av løgneren. Og av løgnen, naturligvis. (Jeg er selv ikke helt uten talent i denne disiplinen.) Hvor vanskelig er det å stå slik, badet i egne løgner i uke etter uke?

Lettere enn man skulle tro, faktisk. Det er i alle fall mange som behersker kunsten. Vi som følger sykkelsporten vet at det å kunne lyve, lenge var en forutsetning for å komme på pallen. Lance Armstrong var aktiv innen antidoping i de fleste av sine aktive år som doper. Han uttalte seg om sitt eget rene blod omtrent hver eneste dag, samtidig som det bruste av EPO. Nå hadde han en liten ulempe siden han er utstyrt med øynene til en psykopat, men det gikk godt lenge. Syv seire i Tour de France. Slå den.

På folkemunne snakker vi om å ”lyve så en tror det selv”. Det har faktisk noe med virkeligheten å gjøre. Hvis man først får satt seg i det rette giret, kan man holde seg der lenge. Noen ganger for alltid.

Da har vi fått en livsløgn. Som i følge Wikipedia er: ”en illusjon eller et selvbedrag som står sentralt i en persons oppfattelse av seg selv og sitt liv og virke”.

Altså den medisinen som løgneren i Øygard-saken skal måtte gå på herfra og ut, for å holde ut synet av seg selv.

Nordic Noir

Foto: Tine Poppe

Påsken er over. Hytta lukket og låst. Kriminalromanen satt tilbake i… Nei. Vent.

Å lese krim i påsken, var tidligere et særnorsk fenomen, på lik linje med å oppsøke de siste restene av vinteren, gjerne under kummelige forhold, med utedo, og smeltevann i zinkbøtte. Nordmenns fascinasjon for mordgåter på akkurat denne tiden av året, skrives det kilometervis om hver eneste påske, men nå kan vi holde opp med det, siden stadig flere nordmenn leser krim hele året. Kriminalromanen er den nye Romanen. I 2011 ga norske forlag ut 82 nye kriminalromaner i tidsrommet mellom nyttår og påske. Det var altså bare spissen på lavinen som senere fulgte. De store, tunge bestselgerne, er nesten utelukkende fortellinger om vold og drap.

I mer enn to tiår har en del av jobben min vært å lese og anmelde krimromaner fra inn og utland. I de senere årene har krim fra de nordiske landene blitt viktige eksportartikler, ikke minst til det landet jeg bor i. Tyskland. Men også USA og Storbritannia tar i økende grad i mot nordiske drapsfantasier mellom to permer. Uttrykket ”Nordic Noir”, er for lengst etablert. Den britiske anmelderen og journalisten Barry Forshaw, skriver i sin bok ”Death in a cold climate” om fenomenet. Og kommer med en rekke smigrende påstander, som dessverre ikke har særlig mye med virkeligheten å gjøre. Bla annet skal språket i følge Forshaw være eksperimentelt, og forfatterne utfordre sjangergrensene. De nordiske kriminalromanene har høy litterær kvalitet, påstår han. Faktum er imidlertid at vi nesten ikke har noen store prosaister som har gitt seg krimmen i vold. Vi har flere virkelig dyktig spenningsforfattere, men de språklige begavelsene sysler stort sett med annet enn seriedrap i nordiske småbyer. Og hva det å bryte sjangergrenser angår… Da Cappelen Forlag for en del år siden utlyste en krim-konkurranse, der de inviterte til nettopp å bryte med den tilvante rammen, ble de sittende med sjekken i postkassa. Det var ingen som kom opp med noe annet enn det vi hadde sett utallige ganger før. Forshaw skriver videre at ”den nordiske kriminallitteraturen fungerer som ett speil for samfunnet.” Her er vi fremme ved en av de virkelig store mytene ved kriminallitteraturen, nemlig dens samfunnskritiske funksjon. Jo da, det finnes nordiske krimforfattere som bedriver denne sporten, og det på høyt nivå. Men den store hopen er opptatt av helt andre ting. Som for eksempel å få leseren til å tro på et plott hinsides enhver forstand og fornuft. Faktum er at de fleste nordiske krimforfattere er bemerkelsesverdige forsiktige i forhold til samfunnsmessige realiteter– og så politisk korrekte at det mange ganger kan bli ganske søtt. For eksempel har man i Norge, Sverige og Danmark for lengst fått etterforskere med innvandrerbakgrunn inn i romanene. Slik det altså er i virkelighetens verden. Hun er også hjertelig velkommen som offer. Men som gjerningsmann er innvandreren absolutt ubrukelig. I sær hvis han eller hun kommer fra kulturer som inntil for nylig ble regnet som eksotiske og fattige. Deres barn kan rett nok dukke opp som gjengmedlemmer i de nordiske drabantbyene, men ellers er de eneste utlendingene som kan brukes som gjerningsmenn, Serbere og folk fra Litauen, og da gjerne i roller som tause bolere i nordisk tjeneste. Har du noen gang vært innenfor murene i et svensk, norsk eller dansk fengsel? Nei vel. Da skal ikke jeg plage deg med hvordan det ser ut der.

I to av de nye svenske kriminalromanene jeg har lest i år, torturerer og dreper svensk politi, eller amerikansk etterretning med svensk politi til stede, uskyldige muslimske menn. I begge tilfellene er disse scenene fullstendig unødvendige for handling og helhet. I det ene tilfellet er det aldeles meningsløst. Men prisverdig samfunnskritikk, naturligvis. Særlig dersom det er slik Stockholmspolitiet driver på om dagen. Da trenger vi noen som tør å si fra. Men altså: Ingen forbryter med feil bakgrunn.

At de to eksemplene på søkt samfunnskritikk som jeg nå trakk frem, kommer fra Sverige, er en tilfeldighet. Jeg skylder leseren å gjøre oppmerksom på hvor så å si alle de virkelige tungvekterne innen nordisk krim befinner seg for tiden.

Nettopp i Sverige.

Men altså: Også der er langt de fleste opptatt av å koke tullball på en tynn spiker.

Så hvorfor gidder jeg å holde på med dette dersom alt er sånn passe godt og forutsigbart? Fordi jeg elsker den gode kriminalromanen. Den finnes nemlig. Selv om den meg bekjent verken er knyttet til et spesielt land eller kontinent. Å anmelde krim, er som å vasse rundt i en grå elv av stadig flommende repetisjoner, etterlikninger og apestreker. En sjelden gang glitter det av ekte gull i grusen.

Det man plukker opp da har nesten aldri noe å gjøre med de tilvante klisjeene rundt kriminallitteraturen. Snarere tvert i mot.

La du merke til at jeg ikke en eneste gang sutret på vegne av novellen, diktet eller romanen?

Fint! Det vil jeg nemlig ha kred for.

 

Denne teksten er også publisert i Dagsavisen fredag 5. april 2013.

Kunstig næring

Da jeg flyttet til Tyskland på midten av åttitallet, sto Greenpeace og andre miljøverngrupper ekstremt sterkt i forhold til hva jeg var vant til fra Norge. Jeg ble kjent med et folk som var og er dyrekjære inntil det absurde. Hvert år adopterer tyskere tusenvis av kjøtere fra ferieland som Hellas og Spania, fordi de synes dyrene lever i for trasige kår. Det koster en formue å få disse løsbikkjene gjennom tysk byråkrati, men akkurat her har onkel Otto penger nok. I en periode hadde vi en tobent bastard i nabolaget, som beveget seg rundt med bakkroppen på en liten vogn med to hjul. Flybåren fra en av de greske øyer. Den skulle naturligvis hatt ei kule i skallen, men så ble det altså Hamburg rundt i isteden. På hjemmesnekret tralle. Å flytte til et land der innbyggerne synes slikt er aldeles greit og naturlig, kan være litt vrient når det landet man nettopp har forlatt er Norge. Ikke fordi tyskerne har noe imot Norge. Langt i fra. Absolutt alle tyskere elsker Norge. Men på åttitallet var Norge og Japan stadig i internasjonalt trøbbel på grunn av hvalfangsten vår. Vi nektet plent å slutte å drepe hval. I mitt nye hjemland ble dette ikke forstått. For å si det mildt. Hvalen var med tyske øyne noe gudommelig som seilte rundt nede i dypet og sang kloke sanger om livets opphav og mening. Når jeg etter noen drinker tilkjennega at jeg faktisk var foret opp på hvalkjøtt, fikk jeg blikk som om jeg nettopp hadde skrytt av pedofil praksis. Og apropos barn. I et selskap begynte en eldre kvinne plutselig å skrike: ”Bare dere ikke hadde tatt med barna!” Om og om igjen. Da vi fikk roet henne ned viste det seg at hun hadde forvekslet nordmenn med færøyværinger. Hun trodde norsk hvalfangst handlet om at norske småbarnfamilier vasset rundt på grunna og slo i hjel hvalen med jernrør. På søndag formiddag. Jeg kunne bare holde kjeft, det var noe svineri, hvilket jeg jo i grunnen  var hjertens enig i. Men altså ingen norsk skikk lenger.

Noe ordentlig svineri var den norske hvalfangsten som gikk for seg nede ved Sydpolen i min oppvekst også. Det industrielle massedrapet som nesten utryddet flere av de store hvalartene. Dette første norske oljeeventyret, (det var bare oljen som ble brukt) farget store havområder røde. Jeg er selv født og oppvokst i hvalfangerbyen Larvik, og har hvalfangere i familie og bekjentskapskrets. De aller fleste jeg har snakket med har vært lite stolte over det de var med på nede i Sørisen den gang. En sa det sånn: ”Hadde hvalen kunnet skrike, hadde vi blitt gale hele gjengen.” Den beskjedne og gjennomkontrollerte hvalfangsten vi bedriver langs vår egen kyst, har ingen ting med den gamle galskapen i gjøre. Nesten-utrydingen av hvalarter som pågikk helt opp til sekstitallet, ville være aldeles utenkelig i dag. For vel slår vi hverandre i hjel med like stor flid og iver som tidligere, men vår forståelse for natur og artsrikdom har tross alt endret seg. Rettere sagt:  Det er flere som har denne innsikten enn hva som var tilfelle for et par tiår siden. Og med unntak av de aller verste fauna-fascistene, er det få av oss som har sans for seigpining av dyr.

Derfor er det mer enn merkelig at norsk pelsdyrsoppdrett ikke er lagt ned for lenge siden, på samme måten som den gamle hvalfangsten. At vi i 2013 fremdeles holder oss med KZ-leire for dyr, er nesten ubegripelig. Særlig når det som produseres der er fullstendig unyttige produkter, beregnet på noen ganske få som ikke riktig vet hva de skal gjøre med pengene sine. Og kom ikke til meg og snakk om større bur, bedre renhold, og hjertevarme avlivningsmetoder. Norske oppdrettere har fått advarsler og irettesettelser herfra til månen, og likevel står skandalene i kø. Hvis de ikke kan utføre et ærlig arbeid, får vi sette dem på trygd. Det har vi råd til. I følge en fersk rundspørring som Opinion har foretatt for Dyrebeskyttelsen, sier nå 62 prosent av befolkningen at nok kan være nok. Bare 15 prosent er for videre drift. I samtlige politiske partier er flertallet for å legge ned en næring som tiden for lengst har gått fra.

Sjekk for øvrig Fb-siden til ”Vi som ikke er i mot pelsdyroppdrett” Der er det 445 medlemmer. En av dem skriver: ”Vi er ikke svin om vi støtter pelsdyroppdrettere. Jeg mener svina er de som mener pelsdyroppdrettere burde settes i bur og flås levende”.

Mine tanker går til svinet. Det virkelige. Hva i all verden har den stakkars skinkeprodusenten gjort for noe galt?

 

Denne teksten sto først på trykk i Dagsavisen fredag 8. mars.

Nytt fra kontoret Nr 16: Samson og Roberto vender tilbake!

I 1997 fikk jeg en forespørsel fra det tyske forlaget ”Nord-Sud” om jeg kunne tenke meg å skrive for barn. Jeg sa nei. Noe slikt virket helt fjernt for meg, jeg hadde ikke barn selv, og ingen ting med andres barn å gjøre heller, hele mitt liv var barnefri sone. Riktig nok hadde jeg hatt en dundrende suksess med ungdomsbøkene om Pelle og Proffen, men små barn? Nei. Men så var det noe med formatet som begynte å interessere meg. Korte storyer ladet med mye handling. Det kunne passe en forfatter som meg. Og før jeg visste ordet av det var jeg i gang med en fortelling om en ganske stygg og litt dum hund som arver et pensjonat ved fjorden sammen med en temmelig smart katt. (Jeg hadde to katter på den tiden, og kjente godt til hvor kjappe de var i hodene sine i forhold til naboens dovne hund.) Men ikke før hadde jeg diktet opp Samson og Roberto og alle vennene deres på Fjordgløtt pensjonat, så gikk ”Nord-Sud” dundrende konkurs, slik at jeg rett og slett ikke rakk å være utro mot Cappelen, hvilket kanskje var like greit, med tanke på hvor dårlig tyske forlag betaler. Den første boken om Samson og Roberto het ”Arven etter onkel Rin-tin-tei”, kom ut i 1998, og så fulgte to til i de neste årene. Alle tre illustrert med Per Dybvigs elleville tegninger. Bøkene ble oversatt til en rekke språk, blant annet italiensk, svensk, tysk og russisk, og illustrert av de forskjelligste kunstnere, men det var egentlig bare i Russland og Norge at de gikk godt.

Hvorfor jeg stoppet å skrive disse bøkene kan jeg ikke huske. Kanskje var det ingen grunn. Kanskje mistet jeg rett og slett interessen. Synd, har jeg tenkt mange ganger senere, for det var morsomme bøker å holde på med, og morsomme tilbakemeldinger fra både de som satt rundt om på sengekantene og leste, og fra de som lå i sengene og så film i eget hode. Helt til i fjor høst tenkte jeg at prosjektet med Samson og Roberto var et avsluttet kapittel.

Men der tok jeg feil.

Det å gjenoppta en serie som dette etter en pause på ti år, er som regel ikke mulig. Man er (heldigvis) ikke lenger den samme som man var, og verden har også en tendens til å forandre seg. Men Samson og Roberto skulle vise seg å representere et unntak fra regelen. (Hvilket i og for seg ikke overrasket med så veldig.) Så snart jeg pakket kofferten og dro ned til Fjordgløtt pensjonat, viste det seg at mine gamle venner var akkurat som da jeg forlot dem. Grevlingen Greta jobbet fremdeles i resepsjonen. Von Struts på landhandelen var den samme som før; han hadde ikke en gang holdt opp å røyke sigar. Med andre ord: Jeg kunne sjekke inn på rom nummer 7, og i løpet av noen korte og meget lykkelige uker, skrive Samson og Roberto Nr 4 – med tittelen ”Kaptein Nero”. Det går hardt for seg på Fjordgløtt denne gangen, det er noe vondt ute i fjorden, og alle dyr er ikke de de gir seg ut for å være. Men ved hjelp av Olli oter og en nervesvak grågås, seirer det gode over det onde til slutt, akkurat slik det ikke er andre steder enn i fiksjonen og drømmenes verden.

Og jeg? Jeg har bestilt rom nummer syv på Fjordgløtt et par ukers tid i juni. For å skrive bok nummer 5. Jippi!

En annen tid

Lørdag 19. januar møter jeg meg selv i døren i Dagsavisen. I en lang og underholdende artikkel om den norske røykelovens tilblivelse og utvikling, finner jeg et foto av undertegnende fra 1988. Travelt opptatt med å destruere lungene mine, sammen med Per Frankplads, Olav Klingen og Alf Nordhus. Den såkalte ”Røykeringen” holder pressekonferanse nede på ærverdige Tostrupkjelleren, i anledning Formynderstatens trusler om å frata oss retten til å ta livet av oss i det offentlige rom. Vi er rasende. Vi vil røyke hvor vi vil, og hele tiden.

En annen tid

Jeg husker denne formiddagen veldig godt. Først telefonen som ringer på kontoret mitt i Hamburg. Det er fra Motstandsbevegelsen i Oslo. Tove Strand, den gang Tove Strand Gerhardsen, har på vegne av regjeringen tenkt å ta fra oss selve gleden i livet. Sigarettene. Om jeg kan tenke meg å dra til fronten? Om jeg kan! Fly og hotell betalt. Mat og drikke likeså. Ved ankomst Tostrupkjelleren får vi som skal fronte den gode sak fri bar og en bærepose med tjuepakninger. Det er viktig at pressen ikke knipser et eneste bilde av oss uten tjærepinnen i kjeften. Vi har en lett sak. Det er fullt hus, og på dette tidspunktet røyker alle som har noe med pressen å gjøre, like mye som vi i panelet. Journalister og fotografer. Også på desken og i redaktørkontorene sitter frihetselskende individer med en isende angst for at tobakkens gleder skal motarbeides eller innskrenkes. I det halvmørke lokalet kan du skjære luften med sløv smørkniv. Bare Arbeiderbladets utsendte er eitrende forbanna – den andre veien. Hun freser til oss. Jeg kan huske at jeg syntes hun var aldeles sinnssyk. Hva i all verden gjorde dette mennesket her? Nå? Hele pressekonferansen var jo i grunnen et medlemsmøte i Frigjøringsbevegelsen Røykeringen med Venner. Hun blir selve symbolet på den furtne ikke-røykeren. Lyseslukkeren. Partybremsen. Hun er den vi aldri, aldri vil bli lik.

Jeg har en skavank. Jeg vil gjerne forstå hvordan motstanderen tenker. Til tross for at jeg forakter ikke-røykerne og alt de står for, skjønner jeg at det muligens kan være på sin plass med en smule taktikk. Jeg tror at jeg allerede der og da, innerst inne, forstår hvilken vei dette kan komme til å gå. Når jeg får ordet, går jeg derfor i mot det nye lovforslaget ved å påpeke det hysteriske i det hele. Overreageringen. Jeg sier: Dette fratar oss jo rett og slett muligheten til å ta hensyn til hverandre. Det er klart at røykere og ikke-røykere kan løse dette ved å snakke med…

I det jeg kommer til ordet ”hensyn” eksploderer Alt Nordhus. (Og til dere som er unge, og tror at det er normalt å stå ute i kulda og varmrøyke sigaretter: Når Høyesterettsadvokatbergenser Alf Nordhus eksploderer, er det alvor.) Han kliner neven i bordet og skriker, at her skal det ikke tas hensyn til NOEN andre enn landets forfulgte pipe- og sigarettrøykere! Punktum finale, og HOLD KJEFT!

Ok. Jeg quislet meg bort. Men sigarettrøykere blir fort venner igjen, og ut over kvelden og promillene var alle enige om at det hadde vært en fin pressekonferanse – og at utsiktene til å få en skjerpet røykelov var minimale. Å bli nektet å røyke på fly, båt og bane, var tross alt noe som ikke hadde noe i et vestlig demokrati å gjøre.

At vi et par tiår senere skulle få et forbud mot å røyke på restauranter og i barer, tror jeg ikke en gang ikke-røykerne hadde fantasier om på det tidspunktet.

Det var rett og slett utenkelig.

Samme kveld, den 19. januar, vil tilfeldighetene at jeg foretar et dukk i gamle arkiver i anledning den forestående utgivelsen av ”Svart på hvitt”, en artikkelsamling fra perioden 1995-2012. Man blir nesten litt beskjemmet over å ha ment så mye, og over så lang tid. Og en av de tingene jeg naturligvis har ment veldig mye om, er nettopp røykingens gleder, og kampen om retten til å inhalere giftig røyk i egne ånderettsorganer – hvor som helst og når som helst. I en bitende ironisk artikkel tar jeg for meg de som regner ut hvor mye hver enkelt sigarett forkorter livet, og fastslår med steil nakke, at dersom det de sier stemmer, skulle jeg med mitt sigarettkonsum egentlig ikke ha vært født i det hele tatt. Ja, jeg regner ut minusår, og er riktig i slag. Jeg skulle ha vært død allerede da far begynte å sende interesserte blikk i retning mor.

Jeg får meg en god og litt brutal latter, det er mine kollapsede KOLS-lunger som vil være med på moroa på sin egen måte.

Men det var en annen tid. Det er det som er mitt poeng med denne, sannsynligvis aller siste ytringen om sigaretter og lovverk, vaner, og avhengighet, fra min side. At en tid går over i en annen. Man kan gjerne le av Alf Nordhus og Ingvar Ambjørnsen på Tostrupkjelleren denne høstdagen i 1988 – jeg vil sågar oppfordre til det. Men vi mente det vi sa ut fra den daglige vanen vi hadde gjort til vår. Vi levde i en verden der det var aldeles normalt at fåtallet forpestet luften for alle oppe i et fly. Mor og far satt foran i bilen og kjederøykte, mens de kjeftet på ungene som spydde i baksetet. Selv var jeg på fem uker lange bilferier, der jeg var den eneste røykeren i bilen. Jeg røykte med stor selvfølgelighet mine femti om dagen, og ville øyeblikkelig ha tatt toget hjem, dersom en av de andre hadde kommet med så mye som en kritisk kommentar. Det skjedde aldri. Jeg hadde en eneste naturlig sperre når det gjaldt røykingen i løpet av mine femogtredve år som aktiv sigarettartist: Jeg røykte ikke dersom det var spedbarn i rommet, og rommet var lite.

Hvor ofte skjedde det i min barnløse tilværelse? En gang? To? Kanskje.

Men altså: Hjernen er, selv om den er aldri så alene, i stand til bevege seg fra en tid og inn i en annen, med en nesten forbløffende smidighet og tilpasningskraft. Det synes jeg er oppløftende å vite i en tid som skriker på nettopp disse ferdighetene. At vi kan leve i en annerledes verden enn det vi trodde var mulig for litt siden.

Om det var vanskelig å slutte? Nei. Det var nesten irriterende lett.

 

Samlingen Svart på hvitt. Ytringer 1995 til 2012 lanseres i disse dager (red.)

Muslimske høyreekstremister?

Fotograf: Tine Poppe

Under denne overskriften gjør Shoaib Sultan seg sine tanker i en kronikk i NRKs nettutgave. Sultan er rådgiver i Antirasistisk senter, og kan fortelle at organisasjonen i løpet av 2012 hadde kommet over enda et skudd på vår hjemlige ekstremistgren, nemlig islamittene i Profetens Ummah. Han kaller dem altså for muslimske høyreekstremister. Og gjerne for meg. Det er både riktig og nyttig når nettopp Antirasistisk senter retter søkelyset på de åpenbare fascistiske sidene ved den nevnte gruppen. Særlig fordi andre vanskelig kunne ha sagt det samme uten nettopp å bli beskyldt for å være rasister og bærere av hat mot sårbare grupper. Det er også svært gledelig å merke seg at stadig flere unge muslimer begynner å miste tålmodigheten med de livsfjerne gubbene rundt om i menighetene. De som ikke ser den samme fascismen, men isteden jøder og annet skrømt. Og som er så herlig langt ute på den pakistanske landsbygda i hodene sine, at de simpelthen sier det rett ut.

Men hvor nytt er det egentlig at vi har beveget oss inn i en situasjon der hvem som helst risikerer å bli truet på livet dersom man sier eller skriver noe uønsket? Var det en tilstand som oppsto i 2012?

Nei. Så billig slipper vi nok ikke.

For hvem var det da som veltet ut i gatene i tusenvis da Salman Rushdie skulle slaktes i 1989?

I fatwaen sier ayatollah Khomeini:

”Jeg gjør all verdens nidkjære muslimer oppmerksom på at forfatteren bak boken ”Sataniske vers” – som er utarbeidet, trykt og utgitt mot islam, Profeten og Koranen – så vel som de forleggere som er klar over dens innhold, er dømt til døden. Jeg ber alle sant troende muslimer om å likvidere dem raskt, hvor de enn måtte finne dem, slik at ingen vil våge å fornærme de islamske forordninger. Den som måtte bli drept for denne saken, vil bli betraktet som en martyr, om Gud vil. Likeledes bør enhver som vet hvor forfatteren er, men som selv ikke er i stand til å likvidere ham, informere folket om det, slik at han kan bli straffet for sine handlinger.”

Bare i London gikk 20 000 i gatene og skrek at forfatteren måtte dø. Men også i Oslo var det demonstrasjoner, og to bokhandeler ble satt fyr på. Senere fulgte drapsforsøket på William Nygaard. Det var så vidt Nygaard ikke satte livet til. Den italienske oversetteren av boken ble iskaldt likvidert. Flere skulle følge etter hvert.

Vel. Det er snart et kvart århundre siden. Ville noe liknende kunne skjedd i dag? Nei, sannsynligvis ikke. I dag ville Salman Rushdie neppe hadde funnet et forlag til boken sin. Det er et paradoks. Mens støyen stiger på internett, og alle og enhver kan si og skrive nær sagt hva som helst på blogger og i kommentarfelt, har fatwaen i stillhet vevd seg inn i forlag og kulturinstitusjoner. Vi har lært frykten å kjenne. Den historiske romanen ”The Jewel of Medina” av Sherry Jones ble øyeblikkelig strøket av listene til storforlaget Random House da en professor i islamsk historie mente den kunne være støtende. Av samme grunn har flere teateroppsettinger i London blitt enten tatt av programmet eller amputert.  I 2006 måtte Deutsche Oper droppe en oppsetting av Mozarts ”Idomeno”. Man fryktet bråk på grunn av fremstillingen av Mohammed.

Listen over liknende tilfeller kunne fylle denne avisen.

I tillegg kommer den selvsensuren som de aller fleste av oss for lengst vent oss til.

Og aller verst: Latterliggjøringen av ytringsfriheten som alt for mange norske intellektuelle pisket frem i kjølvannet av karikaturfeiden.

Det ekstreme innenfor islam er ikke mer nytt enn det ekstreme innenfor de ytterliggående høyregruppene som styrkes i hele Europa nå. De to motpolene nærer hverandres hat. Vi andre, som skal måtte leve i spennet mellom dem, må raskest mulig lære oss å ha to tanker i hodet samtidig.

Og apropos hode: Mens jeg skrev denne spalten var det noen som forsøkte å skyte den danske islamkritikeren og samfunnsdebattanten Lars Hedegaard nettopp der.

Artikkelen stod først på trykk i Dagsavisen, fredag 8. februar 2013

Urolige folk i verden

Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tine Poppe.

I disse dager er det 71 år siden 772 norske jøder ble arrestert og sendt videre til tyske konsentrasjonsleire. Ikke av tyske nazister. Men av nordmenn. I anledning søttiårsmarkeringen i fjor, ba statsminister Jens Stoltenberg norske jøder om unnskyldning for at noe slikt hadde kunne skje på hjemlig jord. I en tid med økt antisemittisme både i Norge og ute, manet han til økt våkenhet. Utmerket. Det var ikke Stoltenbergs skyld at unnskyldningen kom på et tidspunkt da bare en eneste person av de som vendte tilbake etter oppholdet i dødsleirene, fremdeles er i live.

Og når Samuel Steinmann en dag ikke lenger er blant oss, er ansvaret for å bevare minnet om de ubeskrivelige misgjerningene, vårt. Vi som kom etter og som hørte vitnemålene deres. Den plikten er en del av vår kulturarv.

Men det er ikke bare norske jøder som føler seg utsatt for økende forakt og mistenksomhet. Det gjør også mange av landets muslimer. Derfor er det dobbelt viktig at imamen i Central Jaamat-e Ahl-e Sunnat-moskeen i Oslo blir satt kraftig på plass når han bærer frem konspirasjonsteorier og åpen jødehets i et intervju med Dagsavisen 17 januar i år. Ekkoet av påstandene om jødisk styring av norske medier, kommer allerede et par døgn senere. Da har en av våre nye norske islamister fått det for seg at det var jødene som slettet facebookprofilen hans. Nå har han åpenbart trosset de samme jødene, og åpnet en ny. Han benytter anledningen til å hylle terrorangrepet i Algerie. Hva skal den fredsommelige muslim med fiender, når hun har slike venner?

Jeg vet ikke. Jeg hører svært lite fra den kanten.

Slik blir imamens ord og islamittpønkerens forakt etter all sannsynlighet et av de mest effektive angrep på islam i Norge på lang tid. Den tause majoritet bør prise seg lykkelig over de meget få som går ut og forsøker å rydde opp.

Lett får de ikke. Det er ikke bare en gammel mann fra den pakistanske landsbyga, og en ung kjekkas som er ute med fordommene sine. Sterke krefter innenfor de muslimske miljøene er helt klart antisemittiske. I kjølvannet av 9.11, ville en tysk tv-kanal lage en reportasje fra Taiba-moskeen i Hamburg. Tillat meg å friske litt på hukommelsen din: Taiba-moskeen er den moskeen der Mohammed Atta og flere av de andre islamistene ble vervet for å begå ugjerningene i USA. En helt vanlig moske rett rundt hjørnet for meg her hvor jeg nå sitter og skriver disse linjene. Nå stengt av tyske myndigheter siden august 2010, fordi man ikke maktet å stanse gruppereisene til ekstremistleire i Usbekistan på annen måte. Etter terrorangrepet på Manhattan var tyske medier naturlig nok svært opptatt av at vi hadde næret slangen Atta og hans kompaner ved vårt bryst ved å gi dem opphold og studieplasser i Hamburg. Det var derfor tv-kanalen ønsket å avlegge Taiba-moskeen et besøk. Som var islamittenes åndelige hjem, på samme måte som de tyske hyblene var deres studenthjem. Finansiert av blant annet undertegnende.

Men talsmenn for Taiba-moskeen sa nei. De ville ikke ha noe besøk av andre enn sine egne. Hvilket jo ikke er vanskelig å forstå, med tanke på hvor umulig, for ikke å si jødisk pressen kan vise seg å være. Journalisten gikk inn likevel, med kameraet i en skulderveske. Resultatet kommer jeg aldri til å glemme. Jeg har skrevet om denne saken en gang før, og nå som da sier jeg: Det som fra talerstolen i Taiba-moskeen ble formidlet om jødene, nekter jeg å gjengi på trykk. Det var så grovt at jeg ikke trodde mine egne ører. Og dette ble fremlagt med stor glød og iver ETTER at tvillingtårnene var styrtet i grus, og menigheten visste at de hadde alles blikk på seg.

Jeg synes synd på de som gjør så godt de kan for å rydde opp etter alle de uvettige uttalelsene som har falt i det siste. De fortjener respekt av så mange grunner. Det er veldig oppløftende å se at flere av dem er ganske unge. Det er stemmer vi kommer tiI å trenge fremover. I intervjuet med imam Nehmat Ali Shah, snakker han om at jødene er ”urolige folk i verden”, som en forklaring på at nazistene startet sitt massemord.

Ja. Fint. Den rapper jeg med god samvittighet. La oss alle være urolige folk i verden. Vi trenger i det minste ingen ro rundt den nye fascismen.