Shyness and Dignity Quotes

Rate this book
Clear rating
Shyness and Dignity Shyness and Dignity by Dag Solstad
6,566 ratings, 3.83 average rating, 723 reviews
Shyness and Dignity Quotes Showing 1-6 of 6
“And so, when the chips are down, I must say, though not without a sense of repugnance, that if you wish to show your belief in democracy, you also have to do so when you are in the minority, convinced both intellectually and, not least, in your innermost self, that the majority, in the name of democracy, is crushing everything you stand for and that means something to you, indeed, all that gives you the strength to endure, well, that gives a kind of meaning to your life, something that transcends your own fortuitous lot, one might say. When the heralds of democracy roar, triumphantly bawling out their vulgar victories day after day so that it really makes you suffer, as in my own case, you still have to accept it; I will not let anything else be said about me, he thought.”
Dag Solstad, Shyness and Dignity
“Han stirret på den store blonde piken. Fitte! ropte han. Spis maten din! Flesketryne!”
Dag Solstad, Shyness and Dignity
tags: humor
“for a brief moment it is his fate, and nothing else, that is frozen into immobility on the stage. The moment of the minor figure. Both before and after this he remains the same, the man who reels off those smart lines, one of which has acquired an immortal status in Norwegian literature: ‘If you take the life-lie away from an average person, you take away his happiness as well.”
Dag Solstad, Shyness and Dignity
“The advertising images say more about our time than the art you find in the galleries.”
Dag Solstad, Shyness and Dignity
“How the poor masses were streaming into the big city, bewitched by the idea of living just there. They left a poor, humdrum everyday life in the countryside for a hopeless slum on the fringes of the metropolis from which they would never escape.”
Dag Solstad, Shyness and Dignity
“[...] og at han la særlig vekt på å gjennomgå Ibsens dramaer med sine elever, da var det den andre kunne si: Ja, Ibsen, ja, han ligger nok for høyt for meg, eller: Nei, du vet, jeg har aldri kommet til å interessere meg for litteratur, og i dette lå det en beklagelse, og den var ikke deres egen, for de var jo så lite interessert i litteratur og Ibsens dramaer at de ikke så noen grunn til å beklage det, hva i himmelens navn var det de skulle beklage, for sin egen del? Nei, det var som samfunnsmennesker de fant det nødvendig å uttrykk denne beklagelse, altså beklagelse som et nødvendig uttrykk for den dannelse ethvert sivilisert samfunn søker å gi sine borgere, og som det, som man ser, i dette tilfellet hadde lykkes med. At enkle samtaler mellom gamle kjente som tilfeldigvis treffes etter noen år, arter seg slik, og ikke på stikk motsatt vis, på dette bygger et hvert sivilisert samfunn sine fundamenter, hadde han ofte tenkt, ikke minst i de siste åra.”
Dag Solstad, Timidezza e dignità