“Jeg tenkte på Hanne. Det var som om hun hadde en plass i meg, at hun fantes som et faktisk sted, hvor jeg hele tiden ville være. At jeg faktisk kunne gå dit, når jeg ville, føltes som en nåde. Vi hadde sittet ute på svaberget og pratet på klassefesten den foregående natten. Ingenting hendte, det var bare det. Svaberget, Hanne, sundet med de lave holmene. Vi hadde danset, lekt, steget ned trappen fra bryggen og badet i mørket. Det hadde vært fantastisk. Og det fantastiske var uslitelig, det hadde levd i meg hele den dagen, og det levde i meg nå.”
―
Karl Ove Knausgård,
Min kamp 1