Endelig

Det er ikke så enkelt å gjøre seg ferdig med en blogg man har skrevet på i fem år, spesielt ikke når man ikke vet hva man skal erstatte den med. Jeg vil ikke være en av de som takker for seg og forsvinner, før de bare noen måneder senere angrer, og kommer krypende med halen mellom bena for å be om en ny sjanse. Er det slutt, så er det slutt. Man må videre, man må utvikle seg, og man må ikke minst finne en erstatning. Og det er det jeg endelig har greid.

I de siste 18 månedene har jeg skrevet på en roman. En roman jeg aldri trodde kom til å bli ferdig, siden det i utgangspunktet viste seg å være et selvmordsprosjekt. Jeg ombestemte meg heldigvis underveis, omtrent i Costa Rica, hvor jeg utelukkende dro for å skrive, men hvor jeg heller endte opp med å miste meg selv.

Å skrive en hel bok er en vanvittig lang og krevende prosess, og jeg forstår ærlig talt ikke at folk orker. Jeg tror jeg hater det like mye som å lese. Samtidig har jeg lest så mange bøker i løpet av det siste året, at jeg trodde jeg skulle slite av meg armene da jeg bar alle pappeskene med bøker ut fra leiligheten min forrige uke. Ut i bilen hvor to polakker ventet på å kjøre de vekk og stue dem inn et kott for bedre dager. Bøkene mine har blitt det kjæreste jeg eier, (dere kan kaste alt, men ikke bøkene) og det er nettopp derfor jeg ønsker å bli en del av det. Jeg vil ha min egen bok i min neste bokhylle. Ikke en blogg.

For verken jeg eller andre kan – som jeg også tidligere har presisert – blogge til vi dør. Men man kan alltids fortsette å skrive. Enten privat, eller i et annet format. Bloggen kommer med det til å dø i løpet av denne høsten, omtrent på den tiden hvor høstdepresjonen uansett kommer og tar meg – og det er da Evig søndag vil ha dukket opp som stedsfortreder. På den måten kan de som har et ønske om å lese tekstene mine fortsette med det, mens de som ikke bryr seg – kan fortsette å lese andre blogger. Helt til også disse slukner og dør.

Men husk: Dere må passe dere mens dere leser alle disse bloggene. Underbevisstheten plukker opp mer enn man er klar over.

For det er først nå – etter alle disse årene i bloggverdenen – at jeg innser at summen av kostholdsblogger har ødelagt hodet mitt. Igjen. Jeg burde jo bare ha holdt meg unna dem. En trodde kanskje aldri at man skulle la seg påvirke, men plutselig er de en del av hverdagen vår, og vi ender opp med å kjøpe og spise den samme maten som jentene vi egentlig trodde vi hatet. Det som kun har vært ment som velmente råd om kosthold og trening, har i mitt hode blitt satt feil sammen, før det på egen hånd har dannet sin egen, livsfarlige oppskrift. Og jeg tviler dessverre på at jeg er alene om akkurat det.

Evig søndag kommer i midten av august, og er den beste løsningen jeg fant på hvordan å ta livet av dette udyret av en blogg. For jeg vil ikke være en del av den lenger, jeg må videre.

Jeg kommer selvsagt til å fortsette med å blogge som vanlig til og med senhøsten. Det vil si nesten aldri, og kun om ting verken dere eller jeg kommer til å lære noe av. Jeg skal i det minste prøve. For jeg vil så gjerne avslutte det ordentlig.

I mellomtiden: Taco out.