12 I ain't got nothing but time

 

Verden er hektet sammen med rytmer. Når bråket og ståket roer seg helt, da kan du ane rytmene som driver vind og vær og bølgene på havet, sol og stjerner og hufsende skyer, like til dine egne dundrende hjerteslag og atomenes svirrende elektroner: Du kjenner dirringa fra slagverk og bass, klonkerti klonk fra en honky tonk, turer og rundinger fra ei trollstemt fele. Vispeslag mot et vaskebrett, metalliske stønn fra et wabbleboard, hyl fra en mishandlet sax. Musikk! Rytmene dirrer i deg og gjennom deg og alt du ser og sanser, i tre fjerdedel og tolv fjerdedel og totakt, i springar og reel og reinlender og rock’n roll. I sorg og latter, i ensomhet og i kjærlighet er det de som holder deg gående, nesten uten at du merker dem. En sjelden gang dirrer de så tett oppunder yta at du må sprette opp og trampe takta, snu fjeset mot regnet og vinden og skrike: For goodness sake - do the hippy hippy shake!

Sånn er det, samma hva Roger sier. Ubi dubi, ubi duaaa!

Vi stallerte oss inn hos Titubaene og Harry Junior med vårt rørlige pakk og pikk: En diger klesvask, Hakkespettboka samt dulpen og dritepillene til Roger'n. Så begynte Junior å innstruktere oss i skikk og bruk og stedets kostyme.

Og når ditt henfarne støv en gang spres for alle vinder, da skal sjela sveve ut i det store intet på vindpustet av en hendøende blåtone.

Wendat-folket besto av fire stammer smurt ut over tredve byer på øyene og i skogene. Denne byen, Andiaton, tilhørte bjørnefolket - 'attignawantan', eller noe sånt; det var bare så vidt han fikk den skjeggete kjeften sin rundt de lange forstavelsene. Det fantes fem familier, fem 'hus' også; hver familie hadde sitt eget hus i hver by, og der bodde slektenes gang med poder og avleggere, mormorunger og svigergutter i ei eneste mølje. Når folk giftet seg flyttet brudgommen inn hos brura og ble segregert inn i slekta. Ikke rart de trengte romslige hus.

Dessuten så heter det sax, bare så du veit det. Ikke saks. Saxofonen ble oppdaget av Anton Sax, og han tok navnet sitt deretter.

Det var forbudt å gifte seg med folk i sitt eget hus. De fleste levde i monomane ekteskap, men noen av de harde kara giftet seg med flere søstre i slengen. Hvis søstra til dama du var gift med ble enke, så hadde du plikt på seg til å gifte seg med henne også, så ungene ikke voks opp farlause.

Og klassisk rock er jo utenkelig uten en sax-solo i midten! Først to vers, så refrain, så en sax-solo som vræler og vrenger så taket løfter seg – og så roer du ned med tredje vers og refrainet en gang til. Siste linje gjentas et par ganger og feides bort. Dette kan jeg! Hør bare på «I need your love tonight».

I husets fire vegger styrte matrikatet, og gamlemor var alfa og mega i alt som skulle gjøres og lades. Det var bare menn som satt i Rådet, men damene bestemte hvem som skulle sitte, hvem som skulle være sjef og hvor lenge han skulle. Hvis sjefen ikke beskikket seg, kunne damene når som helst dekronisere ham. Og ble han blind, døv, lam eller innpotent måtte han sporenstraks strekke seg tilbake, sånn at damene kunne velge en ny en. Det gjorde at han skjerpet seg, meinte Junior.

Rådet kunne ikke sjefe helt over stokk og styr heller. Når de bestemte noe, slik som da Junior og Titubaene hans fikk slå seg ned, eller nå da vi anmeldte vår herkomst, hadde de ikke anna makt å sette bak bestemmelsen enn at de var myndige og respektable karer. Ellers brukte de tida til å foreslå kompromikser og helle olje på opprørt ild. Stort sett rettet folk seg slik som Rådet bestemte. Noen surmumlet, men rette seg gjorde de like fordømt.

Eller «Stupid Cupid». Eller -

Mennene dreiv med jakt og fiske, krig og tobakk. Damene dyrket mais og bønner, sanket røtter og nøtter og bær, laget mat og hadde oppsyn med alt som gikk for seg. Det var de som eide all fast eiendom også, både hus og hager; kara eide bare våpna sine og det de gikk og sto med. Når det gjaldt ofring til gudene, sang og spell og festlivitas, handel og medisin, så kunne både karer og kvinnfolk drive med det. Det var liten forskjell på folk: Det fantes verken rikfolk eller slaver, så de var fælt primitive.

Det var ikke godt å si åssen vi sju passet inn. Kanskje var vi et nytt hus. Men Titubahuset var puslete i forhold til slektenes lange gang. "Det er en begynnelse," sa Junior. Jeg fikk en forenemmelse av at han hadde tenkt å bli her til evig tid. Og hvorfor ikke? Ungene voks til, og snart kom det flere; hva hadde han i 2003 å gjøre? Han var innfløtter der også.

Harry Junior var kommet for å bli.

Roger fingerte med dulpen sin, tastet og knattet. Har jeg glømt å si at den nye dulpen hans har solcelle, tekstmishandling og leksikon? Jeg har nok det. Nå løftet han nesen fra mikrotastene. "Sosialt press!" erklærte han oppberømt. "Det er det som holder enkle bygdesamfunn sammen! Den usynlige veven av skikk og bruk, forpliktelser og forventninger. Inngifte og utgifte, vennskap og kjennskap, onkler og nevøer. Onkelsystemet, akkurat som i Andeby! Og som i Odalen.” Han falt i ettertanker. ”Det er vidunderlig å se hvor fint det fungerer! Jeg får nok skrive en sammenlignende studie: 'To primitive samfunn: Odalen og Wendak - en personlig beretning.' Jeg kan trekke på de gangene jeg har vært med deg på fisketur. Slik kan jeg bringe et nytt og personlig perspektiv inn i sosialantropologien. Skjønt fisk ble det jo ikke, og hjembrenten til han der Ola Ronk - "

Junior såg surt på ham. "Du kan ta sosialpetrologien og tørke deg i annalen din med! Ikke husker du stort fra fisketurene heller, trur jeg. Vil du ha mer sider?"

Det var som om et magisk øyeblikk dalte ned over oss: Luftfilteret til Roger stilnet med tilbakevirkende kraft, og fortsatte med det i flere sekunder etter hverandre.

Han Ola barndomskompis, ja. Han er en gap og en hemføing som aldri har gjort et dagsverk hvis det kunne unngåes, i hele sitt lange og skjeggete liv. Likevel har han møkk under negla og kronasje mellom finga, for han tuskhandler med skau på rot, avskiltete småbruk og alt som kan settes om, og han kommer aldri ut i minus. Du ville ikke invitere ham i bryllup, for du veit at han kommer til å klå på brura og drekke opp alle slantene. Men ellers er han en triviell kar å være i lag med. Banner og røyker, eter med finga og drekker som en skorstein. Han er ikke med i denne historien.

Tobakk, derimot, var en alvorlig sak. Det var bare rådsmedlemmene som hadde lov til å røyke, og bare når alvorlig store saker skulle bestemmes – som når de skulle ut på jakt, feksempel. Da satt de i ring og sendte pipa mellom seg som en skokk med gamlehjemshippier. Sa ikke stort, bare satt, og til slutt var de enige.

Men det er jo ikke du heller, når sant skal sies.

Eller utsendinger fra andre stammer. Røyke tobakk, altså.

Midtsommers, fortsatte Junior, møttes rådsmennene fra alle bjørnefolkets byer. Møtestedet gikk på omgang; nå i sommer hadde det vært i en annen småby tvers over fjorden. Sjastaretsi hadde begynt å ta med seg Titubaene som rådgivere, og etter hvert hadde folk fra hele Wendak begynt å spørre dem til råds. Junior svulmet: "Grepa kvinnfolk, skal jeg si dere. De veit råd for det meste. Førsteklasses!" - Jeg måtte si meg enig. Jeg måtte det, ja.

Sure sokker også, og jeg tør ikke tenke på underbuksa. Roger nærer en skrekkblandet faksinasjon: "Han er dyrisk - en villmann! Ikke akkurat edel, men verneverdig. En urkraft!”

Med års mellomrom møttes rådsmenn fra alle fire folka i Wendak. Men hvis krig eller annen fare truet, kunne rådene sende wampuner til hverandre og møtes på kort sikt, slik som da vinlenderne herjet for noen år sia. Ellers hadde det vært fred og foredrag i Wendak helt sia krigen med sononterronene, året etter at Harry Junior kom hit.

Ugift er og blir han, med en kontant tilnærmelse til dameproblemet. Jeg husker ham fra en fest på Skytterhuset i min grønne vår. Musikken hadde pakket sammen og bilene kjørt, men han Ola sto svaiende i skaukanten og ropte innover stien: "Fær je fitta? Je veit du har a!"

”Titubaene forsikrer oss en solid status kvo her i byen,” sa Junior. ”Flotte damer – har jeg husket på å si det? Jeg har visst ikke det. Men jeg gjør nytte for seg, jeg også. Bueskytter blir jeg aldri, men her skal du se!” Han gikk bort til husveggen og løftet ned en kontrapasjon som hang der: En diger spørrboge med to meter lang bue, festet til et langt løp på en trekolbe med avtrekker. ”Denne her skyter som en hest! I vinter tok jeg en elg med ett skudd. Sjastaretsi har spurt om jeg kan lage flere, og det kan jeg.”

Det er litt penibelt å sette sånne ord på papiret, skal jeg innrømme – jeg har aldri hatt noe til overs for obskuriteter, og i hvert fall ikke med damer til steds. Men sannheten må fram.

Jeg lot hendene gli over den glatte kolben. En spenstig elg var skåret inn med usviktelig formsans. Han hadde ikke glømt mine gamle treskjærerkunster, nei. Sånne her hadde jeg også laget da jeg var ung: Morderiske greier – du kunne skyte mye lengre og treffsikkere med en sånn en. ”Hva skal han med dem?” spurte jeg.

”Jakte! Dessuten trur han at det kan bli krig. Ikke med lenapene, eressaron eller vinlenderne. Men farende folk forteller om en stamme i vest, der de store elvene flyter sammen. De bor i en by med mange tusen krigere, med høge murer og store hus til høvdingene. De ofrer folk til gudene sine, og nå har de begynt å sende krigere og tvinge nye stammer under seg. Over alt hvor de kommer, gjør de folk til slaver og bygger store hauger der de ofrer folk. Før eller seinere kommer de hit, derfor vil Sjastaretsi ta sine forhåndsregler.” Han kikket opp på den blanke himmelen. ”Solguden vår nøyer seg med en sang og en dans, han, og ei klype tobakk i ny og nå. Slik vil vi ha det her i Wendak.”

Noe svar kom det ikke inne fra skauen, og etter ei stund satte han seg boms ned og tok saken i egne hender. Det var da han fikk akronymet sitt.

Roger'n bladde i boka. Så lente han seg fram. ”Her står det om Mississippi-kulturen! De bygde hauger og plattformer av jord og stein, og hersket fra en by i Mississippi-dalen – Cahokia, heter den nå; ingen veit hva innbyggerne kalte den. Den blomstret i fem hundre år og kan ha vært en av verdens største byer… Vi har å gjøre med en vaskeekte protosivilisasjon, nesten på linje med mayaene! Og nå som historien er forandret, så kan hva som helst skje. Det skal bli spennende å følge med i de nærmeste århundrene. Men når det gjelder Kensingtonsteinen – ”

”Den har du ikke tid til,” påpekte jeg. ”Vi har en jobb å gjøre, ikke sant?” Skjønt sant å si hadde jeg det ikke travelt med å komme på jobb, jeg heller. Er du først pensjonert, så blir det fort en vane.

Hår i hendene også, og det er jo ikke noe rart.

”Vi har all verdens tid! Vi kan reise hvor vi vil når vi vil, og skrur vi litt på knottene så kommer vi bestandig tidsnok!” Han ble trillrund i øynene. "Aldri mer forsinket til første time! Sove til du vakner, ta den tida du trenger på dass, skru på knotten - vips så er du i rute igjen!"

”Jeg har ikke sagt det til Sjastaretsi, men jeg er mer redd for englenderne på Mannahatin,” fortsatte Junior og fylte på sider. ”Snart kommer de i hærskarer og legger landet for fote - og vi tre veit jo åssen det gikk.” Han blunket og fikk det fårete uttrykket jeg kjenner så godt: ”Kommer til å gå. Kan komme til å gå.”

”For ikke å snakke om alle de feilene en kan rette opp – ” - Roger henfalt i ettertanker. Øynene hans ble blanke.

Vi satt som vanlig i seinsommerkvelden foran Titubahuset og drøftet verden. Titubaene var borte i ett av langhusa og stiftet fred; Junior sine meglet, og mine to var med på opplæring. De fire hang sammen som erter dagen lang. På få dager hadde damene mine lært seg mye om skikk og bruk, og kunne allerede knote mange forstavelser på den lokale lingo franko.

”Så vi får god bruk for spørrboger! Og stålet til vinlenderne. Landerne. Landingene. Og kyndige karer som meg til å stå for opplæring. Når vi er forberedt, kan vi snu skjebnens uifravikelige gang.”

Roger kom tilbake fra tankeutflukten sin. ”Det er vår misjon!” deklarerte han. ”Bevare drømmen om det uberørte Amerika. Urskogens edle villmenn, ubesmittet av sivilisasjon og fordervelse! Stanse det kristelige barbariet i fødselen! Trur du jeg kan beholde bilen når vi har avsluttet oppdraget?”

”Det kunne vi ha gjort hjemme i Odalen også,” påpekte jeg sardinisk.

”Odalen,” replikerte Roger, ”er kjent som stedet der det ble fremmet forslag i herredsstyret om at taterne skulle skytes. Barbariet har altså godt fotfeste allerede."

Det var noe jeg hadde lurt på, men som jeg ikke hadde rukket å spørre om i all hurumheien – det er ikke hver dag du reiser på skrå gjennom århundrene og gifter deg med to autentiske skjønnheter. Det tar tid å få igjen pusten. ”Du – ø – Harry, hvor lenge blir vi her? Ble vi her? Kommer vi til å bli her?”

”De skal få seg en overrask de ikke har regnet med! Sist, husker du, ble vi tatt på senga og rumplet over. Nå veit vi at de kommer, og da får pipa en annen dans!” Junior nikket bestemt.

”I hvert fall til jeg er kommet à jour med hensyn til læreplanen?" la Roger til.

”Så nå spikker jeg spørrboger dag og natt,” fortsatte Junior. ”Det kan du gjøre også. Du er jo ganske flink til å arbeide i tre, ikke sant? Hva var det du spurte om?”

”Arbeide i tre? Det var jeg som lærte deg det, din grønne skolling – jeg spikket spørrboger mens du gikk på barnsbein i stuttbukser! Du er meg, må du huske.”

Roger oppklarte. ”Hvor lenge blir vi her, spurte han. Forslaget falt riktignok mot åtte stemmer, og i referatet står det at nå er det forbudt å skyte tatere i Sør-Odal. Har du mer sider?”

En forsinket tanke traff meg i bakhuet. ”Hvordan det gikk sist, sa du? Blir vi overfalt?”

”Ja, det husker du da – vi måtte rømme med hals og hode da englenderne kom. Byen sto i brann, og hvordan det gikk med folka her fikk vi aldri greie på – men denne gangen skal de få se noen andre boller, sier jeg jo! Vær så god.” Han helte i mer til masekoppen.

"Det husker han ikke," sa Roger. "Ikke jeg heller. Vi var ikke her - det var noen andre Rogerer og Harryer og - "

”Noen enda eldre versjoner!" supplementerte jeg. "Du kom jo hit som mitt yngre jeg! Akkurat som oss traff du en annen Harry her, en som virket yngre men som likevel var en gammel knark, med to graverte Titubaer, og – ” - det gikk litt over stokk og styr for meg.

Men ikke for Roger!: ”I åttetall gjennom tida! Historiens evige kretsløp! Tidsparadoksenes paradoksale rundkast!”

Skallen til Junior ble skrukkete av konsentrasjon. ”Ja visst. Og så ble jeg her og lærte skikk og bruk, og – gammel knark? Knark og knirk meg opp og ned; jeg tar førti armhevninger på hælen! Og når det gjelder oppreisning og potensial, så skal neggu ingen gråhårete jypling komme her og - ” - han prustet og hisset seg opp til harniks som en annen ungsau.

Det peip. En liten fugl plystret 'Scotland the Brave'. Roger'n fektet som om han hadde fått veps i jakka. Omsider fant han dulpen mellom de lubne hendene sine.

Det var den som peip. Den holdt kjeft da Roger'n trykte på den og la den inn til kjakan, så kjærlig som et kosedyr. "Dette er Roger," sa han malmtungt. "Jolly Roger."

To meter borte kunne jeg høre en stemme av sølvpapir som knitret og peip. "Ka i svarten e det dokker hoilde på med! Når at æg betale det kvite utav øyan før å få resultata, så førveinte æg at dokker sætt fart på, og ikkje lægg dokker tel i ein feriekoloni med fyll og skjørlævnet mens Gud Fader herje som han vil opp og ner gjønna heile den amerikanske historien!"

Roger holdt dulpen på strak arm mens han himlet. "Sjefen," sa han mørkt og teatrisk.

Metallstemmen roet seg. "Ka ha dokker å sei tel sett førsvar?"

"At det var fint du ringte så vi kunne spørre deg til råds, herr Tykje!" svarte Roger på sitt silkeste mjuke. Han kan snakke så glatt som en ål iblant, Roger. "Vi står overfor et dilemma! Vi har havnet i en tidslomme av vill natur, hvor stolte wendater og vikinger lever sine frie, hedenske liv mellom tundra og urskog. Denne bakevjen av opprinnelig villskap trues av kristne hærer med bønn og salmesang. Nå spør vi - skal vi bli her og slå Gud Fader sine stormtropper tilbake, eller skal vi haste videre på leiting etter Totalisatoren? Vårt mandat åpner for begge deler."

Pipestemmen bortafor multiverset tok en tenkepause. Så: "Da får dokker i Herrens namn gjer begge dela! Systematisk og i rækkefølle. Æg kain ikkje gå ner i aill detalja - æg førveinte at dokker bruka proffesjonælt omdømme! Og vesst at det ikkje va nokka meire, så ha æg eit møte med invæstora å førbered - "

"Hjertelig takk, det var den veiledningen vi trengte," sa Roger'n.

Dulpen stilnet. "Da fortsetter vi som før!" fastslo Roger'n tilfreds. "Vi blir her til vi ser hvordan det går!"

"Dere må dra når angrepet kommer," sa Junior bestemt. "Ellers går det ikke slik det gikk, og dermed gikk det ikke slik det går. Da kom ikke jeg tilbake hit. Ikke dere heller!"

"Men slik går det ikke uansett," pekte Roger på. "Denne gangen veit du om angrepet på forhånd. Og Sjasta - øpp - resti og krigerne har armbrøster og ligger i bakhold. Det blir ingen brent by og flukt over hals og hode!"

Junior rynket pannen, klødde seg i skjegget. Flasset fauk som snøstorm i motvind. "Men jeg husker jo tydelig," sa han. "Jeg veit jo at - "

"Alt flyter!" fastslo Roger ubekymret. "Panta rei, og vi med den! Fortid og framtid forandrer seg ustanselig; nye hendelser oppstår; gamle forsvinner. Vi dupper som korker på temponenes hav! Har du en skvett til?"

- Som du skjønner: Det har sine sider å stå ansikt til ansikt med sin eldre utgave - særlig når fyren er tjue år yngre, og likevel husker alt du har tenkt å oppleve. Litt penibelt også. Jeg gikk rundt og kjente på meg at fyren kunne lese mine bakerste tanker, og dem vil jeg ha for meg sjøl. På den andre sida skulle han ikke føle seg for trygg - jeg visste ett og annet om ham, jeg også.

Men det var fortsatt ting jeg ikke skjønte. Huet er lite og verden er stor; du får ikke plass til alt på én gang. "Du kom altså tilbake hit for ni år sia - bare at da var du blitt mye yngre."

Junior nikket og flirte det dumme fliret sitt. "Jeg er en eldre og klokere utgave av deg, veit du. Lytt til de grå hår! Livet selv kan gi de rette svar! For eksempel så liker Titubaene at du - "

Milde skaper, hadde han glømt alt jeg har lært ham om distraksjon og dannelse? Jeg skyndte meg å bryte ham av: "Men så reiser jeg også den samme runden og kommer tilbake hit for ni år sia."

"Det stemmer! En dråpe til? Du er meg, som sagt; du ligger bare en runde etter." Han nikket tilfreds flere ganger. "Dette er sider med høgoktan, skal jeg si deg! Ikke noe blyfritt skvip her, nei."

"Men da skulle det vært to av deg," fortsatte jeg med streng og uifravikelig logikk. Jeg ristet på huet for å bli kvitt fluene som surret der inne. "Det vil si - en av deg, og en av meg. Og så blir begge to ni år eldre. Og så kommer jeg. Og jeg blir her ei stund, og så reiser jeg ut på den samme runden. Da blir det tre av oss for ni år sia. Og tre Rogerer. Og, ø, seks Titubaer. Og så - " - det gikk trill trall rundt for meg. "Vi blir utallige som liljene på marken! Men hvor er vi, alle sammen?"

Junior blunket noen ganger. "Jeg er jo her. Det er mer enn nok!"

Roger hadde sittet og kikket fra den ene til den andre av oss med et sardinisk flir. Nå blandet han seg inn, slik han gjør når vaksne folk snakker. "Jeg kan forklare alt!"

"Det sier du alltid når damene dine finner deg i komprimerte situasjoner! Og med en tryllestav blir de eksdamer, uansett hvor mye du forklarer - "

"Hold damene mine utafor! Du har evig nok med dine egne!" Ante jeg et streif av misunnelse? Heh! Egentlig kunne evigheten bare rulle videre så mye den ville uten min hjelp.

Roger fortsatte: "Du beviser bare at tidreiser er en logisk umulighet, Bestefar. Men det visste vi fra før! Og dét igjen viser at aristotelisk logikk er et alt for enkelt verktøy til å beskrive multiverset med alle dets paradoksale sammenhenger. Vi trenger en multidimensjonal kvantelogikk! Og jeg trenger mer sider."

Junior, stakkar, satt lamslått til jorden. "Multiverset - hvem er det?" Det var tydelig at det var ei god stund sia han hadde rotet bort sin egen Roger.

"Et uni med mange vers," forklarte jeg. "Det har Roger sagt." Jeg tenkte litt før jeg summerte: "Vi har altså all den tida vi trenger. Fram og tilbake og i alle retninger!"

I det samme kom Titubaene leende og pludrende tilbake fra fredsoppdraget sitt. Samtalen snudde straks i praktiskere retning, så vi fikk ikke drøftet ferdig spørsmålet om åttetall og tidreiser denne gangen heller. Og kanskje aldri.