13 At the first fall of snow

 

Junior og jeg satte opp snikkerverksted og begynte å lage spørrboger.

Buene fikk vi laget av spesialister. Et par av de eldste og skrukkeste fagfolka tasset rundt i lauvskogen og myste seg fram med stramme kjaker til de fant ei rettvokst alm, eik eller bjørk. Først innspekterte de treet fra topp til tå, danset noen runder og sang forsvergelser. Så stanset de for å lye, enda skrukkere i skallen og snurpere rundt kjeften; de hørte etter om treet var i godlune, sa Junior. Var stemningen grinete, fortsatte de til neste skogholt. Men hvis treet var i humør, skar de det ned med mer sang og besverg. Så tøyde og bøyde de bueemnet til de fant den spenstigste retningen, spikket videre mens de mullet og sang, og forsterket bueryggen med horn som de limte og surret.

Buestrengene ble laget av andre eksperter. Brukte både fiber fra borken på almene eller dyresener. Strengene ble flettet og tøyd med mange ritualier til de dirret som stål og sa spjång. Pilene ble også laget med mye oppstuss og besverg; de skulle være rette og spenstige, og balansere hårfint på fingen når spissen og halefjøra var felt inn. En god pilspikker kunne høre om pila plystret på rette måten - gjorde den ikke det på første skudd, så måtte den spikkes og flikkes til den fant tonen. Hvis den ikke ga seg, hendte det at den ble kastet på bålet som straff til slutt, men det skulle mye til. Pilspikkerne var gemenslige folk.

Buene til spørrbogene måtte være lengre og kraftigere enn manuelle buer. Strengene måtte være sterkere, og pilene måtte ha ekstra lengde og ettertrykk. I førsten ble det mye surmumling når Junior sendte ekspertene hjem med forurettet sak, men etter hvert fikk han det som han ville. Deretter tok vi over. Vi spikket kolber med lange, snorrette løp og plugget fast buene. Så monterte vi avtrekkere som kunne holde strengen i skruestikke, og likevel slippe den så fjørlett som en katt når skuddet skulle gå. På noen av spørrbogene monterte vi sikte med kors og korn også. Korset kunne flyttes opp og ned når du skaut inn børsa - reineste diopeter, skal jeg si deg.

Innimellom tok vi pauser for å innstruktere skytterne. Vi skyter links både Junior og jeg, veit du, så det var litt kompleksativt å få wendatene til å holde spørrbogene på den vanlige måten. De tok det fort likevel, og det var en fryd å se øynene på dem når pilene forsvant i disen langt ute på fjorden, eller da en av dem sendte ei jernskodd pil tvers gjennom plankeveggen.

Arbeidet gikk ikke fort, for dette var finsløyd med millimeter, og vi to slurver ikke med børsene. Vi måtte ofte vente på geberdene til wendatene når de ville danse og synge, muntre i klynge, for å gjøre børseånden blid og morderisk. Til slutt skar vi inn en elg, ei gaupe eller en bjørn i kolben, spenstige dyr med kraft og avspark i hver sene. Det var nesten den viktigste delen, for ble det ikke dreis på dyra så fikk ikke børsa drap i seg, det veit enhver elgeskytter fra Odalen. Langfredagsbørsa i «Trollelgen», husker du, ble smidd på tre langfredager etter enannen. Så ble det litt av et våpen også, og råkte alt som råkes skulle.

Så god tid hadde ikke vi, men sluntre med drap i børsa, det gjorde vi ikke! På en heldig dag fikk vi ferdig ei børse hver, men oftere et par dager. Likevel var det artig arbeid. Skal du først smekte i ansikts sved, finns det da noen bedre måte enn å kjenne treet leve under finga mens kniven skreller bort den ene overflatiske flisa mindre og nøyere enn den andre? Nei.

Eller var det «Reinsbukken på Jotunfjell»? Samma det. God børse.

Og Harry Junior var, når alt kommer til sin rett, en kurant kar å jobbe med. Han har jo sine synkrasier og brøler som en stut bare han får flis i fingen, men slikt får en bære over. Oftest står han og brummer med sin malmtunge røst og slipper fornøyde fis - da veit du at arbeidet glir som det skal. Når vi gjør noe sammen, så skjønner han hva jeg meiner uten ett ord, og viske versa; derfor samarbeider vi uhorvelig effektivt. En sunn sans for humor og musikk også. Det er kanskje ikke så rart at vi gjennomskuer - vi er jo trass alt autentiske som to tvillinger og har opplevd det meste i lag, sjøl om han drar på åra. Han måtte jo være nærmere søtti, enda han såg ut som førti med disse armhevelsene sine.

Slik gikk dagene. Og nettene var sånne som jeg bare har drømt i mitt langstrakte liv. Jeg veit ikke åssen det er med deg: Du har kanskje opplevd alt som livet kan by av sjelens lyst og kjødets oppstandelse. Men for en mann som har lett et langt liv uten å finne drømmen, og til slutt - i aftenrødmens resignasjon - har gitt opp å leite, så var Titubaene som å bli født på ny. Ja visst. Som om verden ble flunkendes ny og ubrukt, og jeg med den!

Roger vimset, slik sånne Rogerer gjør. En dag lærte han rådsmennene og diverse damer å danse jenka. En annen gang lærte han dem rævkrok, handbak og andre nyttige ting. Som du veit så har han flere tommeltotter enn vi andre har fingre; likevel klarte han å spikke et brett og lære hele landsbyen Ludo, og det hadde de stor moro av. Prøvde seg på sjakk også, men han måtte resonnere på brikkene.

Ellers gikk han rundt og blandet seg inn når kloke folk snakket, og dreiv på med de petrologiske studiene sine. Så lenge jeg har kjent ham har han samlet stoff til medistergradsavhandlinga si, og det gjorde han nå også. Han tok opp sanger og fortellinger og sendte dem gjennom hyperrommet til identen sin i 2003. Jeg trur han lærte noen danser også. Wendatene var tolerable folk og fant seg i at han vimset; de oppfattet ham nok som en harmlaus bytulling. Klødde han på damene slik han bruker, så gjorde han det med distraksjon, for det artet seg aldri ut til noe spetakkulært.

Titubaene jobbet jamt og trutt. Mye av tida dreiv de på åkeren i lag med de andre damene og sanket mais og rotfrukt, stelte tuene og vekslet sladder - der fikk de greie på alt som hendte og mer til. Nesten som mor mi på sandalmisjon. Sjastaretsi stakk ofte innom for å lye nytt. Ellers plukket de røtter og nøtter og ville epler, røykte ut bier og høstet honning, sanket sopp og bær. Innimellom var de rundt i langhusa og stiftet fred. Mine to ble flinkere til å snakke språket for hver dag, og Junior sine ble stadig mer framtunge.

Det høres kanskje ut som om vi glei inn i en rytme der den ene runden var den neste lik. Men hver dag hendte det ting som braut opp monologien. Rett som det var kom guttungene til Junior hylende med revet skinn til service og vedlikehold. Det var et fælt slagsmål mellom to unge jegere. Den ene måtte ligge i flere uker og bli resituert, og Titubaene forhandlet lenge med alle partier om passende bot, sånn at begge to kunne bli venner og vel forlikte. En annen gang var det en svartbjørn som huserte på søppeldynga; alle våpenføre menn måtte rykke ut med mann og mus, og det tok halve dagen før bjørnen låg der, så piggete av piler som et pinnsvin på motorvegen. Da måtte jo bjørneånden roes ned med sang og dans, kan du skjønne, ellers kom den til å hjemsøke.

To oldemødre passerte holdbarheten og sovnet stillferdig inn. Da stanset all virksomhet opp; det ble sang og opptog, og hele byen gledet seg fordi de to skulle reise bortafor himmelen og bli unge og vakre i evindelig tid. Sjastaretsi stilte i finstasen med hjortehorn på hodet og holdt tale, og avsluttet med å kaste klærne til de henfarne på bålet. Så ble bårene fraktet ut i skogen og heist opp i et tre. Der skulle de henge til våren, forklarte Junior; da skulle knoklene tas ned, knuses og kastes i vatnet. Til den tid var det tryggest å lagre dem et stykke fra byen - slike nyavgåtte kunne stelle til mye ugreie før de vente seg til å være døde. Akkurat som pensjonister. Mange av spøkelsene og plageåndene som flakket rundt i skogen - okier, ble de kalt, enda de ikke var det minste oki - var dauinger som ikke hadde somlet seg videre. De fór rundt som tåkedotter om natta og skremte vettet av folk, eller stakk kalde fingre inn i bringa og fikk hjertet til å stanse. Var nok best å sende de døde avgarde på betryggelig vis, ja.

Etter gravferdene var det stilt og fredsomt ei ukes tid; folk hilste alvorlig og høviskelig, og knapt et uvennlig ord ble forvekslet. Seldom is heard a discouraging word, som det står i sangen.Ja da. Så ble det nye opptog med sang og dans. Opptogene kumulerte med at de to langhusa som hadde mistet oldemødrene sine pekte ut nye, myndige damer til å sjefe innomhus. Sjastaretsi svinste rundt og gjorde grønne hoser for å ynde seg hos de nye. Etter det ble byen full av ståk og latter og krangel som før.

Du lurer nok på om vi helt hadde glømt den stakkars Cadillacen som fortsatt sto til knes i småstein og grus ute på holmen. Det hadde vi ikke. Roger og jeg rodde ut en dag og klappet og stelte til den gjenvant litt av sin gamle glans. Den fortjente oljeskift og piggdekk også, men det fikk den ikke, stakkar. For ikke å snakke om motorvarmer. Derimot fikk den et plankeskur til vern mot vinteren. Jeg gjorde så godt jeg kunne for den; det er helligbrød å la en sånn praktfull skapning gå til hundene.

Ikke kunne vi sluntre alt annet heller: Det var vedlikehold på gjerdet, det var fangstgraver som skulle ettersees, det var fiskesteng og fiskestang. Vinterved skulle hogges og lagres. Så du skjønner, det hendte stadig noe som heftet oss. Men sakte og sikkert ble landsbyens menn væpnet med skytevåpen som kunne stanse en hest.

Nettene ble kalde og klare. Om morgenen låg ølrøyken som et kvitt sjal over fjorden; almene og lønnene og bjørkene ble flekkete, som om det hadde regnet oker og mønje. Damene fikk det travelt med innhøsting; de gikk i skyttel med digre neverkonter for å tømme maisen i spisskammerset inne i husa. Jegerne la ut på høstjakt. Junior hadde brukt å være med på disse langturene før om åra, men nå hadde han ikke tid; han og jeg jobbet som et pisket råskinn for å bli ferdige. Noen av jegerne brukte de nye våpna, og etterpå kunne de ikke få fullrost; de var uovertreffelige når det gjaldt å henlegge et dyr på langt hold med ett skudd. Jeg merket at Junior og jeg fikk ny status kvo blant mennene.

En morgen sto ikke Titubaene til Junior opp slik de brukte. Titubaene mine skysset oss ut mann av huse med hode og hals; guttungene, Roger, Junior og jeg. De rusterte noe alvorlig der inne; den ene sprang ut og inn og hentet ved, vatn, digre glosteiner; den andre pilte bort til det nærmeste langhuset og kom tilbake med et etterslep av damer. To av dem var staset ut med fæle masker og fjørpynt; de sang taktfullt mens de ristet i skrangler og slo på vaskebrett som et skiffle-band. De forsvant inn i huset og smelte døra.

Guttungene piltret inn i byen for å bengle. Roger tok fram dulpen og dikterte til identen sin i enden av tid og rom. "Dette er en sensasjonell hendelse!" ropte han med den ene handa, og tegnet og fortalte med den andre. "Som den første i verden kan jeg rapportere fra seremoniene ved en barnefødsel hos wendat-indianerne på 1300-tallet. Sammen med fedrene er jeg blitt kastet ut av huset; på denne arenaen har menn ingen adgang. I første del av seremonien drives onde ånder bort. I mangel av en eksakt betegnelse kan vi kalle de to kvinnene som har dette ansvaret for åndemanere. Vi merker den skarpe lukta av einer som kommer drivende ut med røyken. Vi hører også den manende sangen, akkompagnert av rytmeinstrumenter. Hadde vi kunnet kikke inn bak den stengte døra, ville vi ha sett åndemanerne i langsom dans rundt hovedpersonene. Og vent! Nå kommer ei av kvinnene ut - " - det var ei av Titubaene mine som var ute igjen og fylte fanget med ved. Jeg kunne ikke se hvem det var; det kan jeg aldri. Heter det samme gjør hun også.

Harry Junior hadde stått tafatt med blanke, runde øyne og en hake så stor som ei låvedør. Nå tok han seg kraftig sønder og kom til en slags forfatning. "Dø, ø, Tituba - " sa han.

Hun pilte inn att uten å ense. "Åssen har hun det - " - sa Junior. Døra smalt igjen.

Han kopte og krøllet klamme hender. "De, meiner jeg," la han til.

Roger dreiv på. "Vi befinner oss på ei øy i det innlandshavet som en gang skal få navnet Ontariosjøen, under en strålende klar høsthimmel. Vi er gjester hos det vennlige folket som historien kommer til å kalle Huroner, men som sjøl kaller seg Wendat. Stedet vi besøker er en landsby på noen hundre sjeler; et egalitært samfunn preget av nøktern velstand, og styrt etter hevdvunne, demokratiske regler, hvor det hersker full likestilling og vel så det." Han snudde seg i en rund omkrets mens han lot dulpen feie over landsbyen, sjøen, skogen. "Som bildet viser ligger landsbyen omgitt av urskog, en urørt villmark hvor det er mange dagsreiser mellom bosetningene, hvor ulv og bjørn streifer fritt som i tidenes morgen. For wendatene er ikke villmarka en trussel som må bekjempes og overvinnes; den er en evig fornybar ressurs hvor de høster med nøysomhet og forstand - et tapt paradis hvor menneskene lever i intim og harmonisk symbiose med en streng, men gavmild natur - "

Jeg lot monologien hans gå ut det ene øret og inn det andre, mens jeg konset på det som foregikk bak stengt dør. Den taktfulle sangen hørtes fortsatt, omgitt av andre damestemmer og skrammel og dunk. Titubaene var sikkert i sin skjønneste orden, så jeg kymret ikke for dem; men Junior, stakkar, var i dårlig befatning. Han sto, travet, sto igjen, stadig bleikere i trynet. Tålte han egentlig flere fødsler i hans alder? "Slap off, Junior," sa jeg for å roe ham. "Det går nok bra. Du klarte deg fint sist, ikke sant?"

Han sendte meg ikke så mye som et blikk, hadde vel ikke registrert at han ble tiltalt en gang. Han begynte å trave igjen.

Ryktet om hendelsen hadde spredt seg blant grasrøttene. Utover morgenen kom det ruslende folk som egentlig skulle på jobb, men som slumpet til å legge vegen bortom Titubahuset: Damer som skulle ned og høste mais; krigere og jegere som skulle på jakt; unger og bikkjer som skulle ha flydd i vegen andre steder. Også Sjastaretsi tok en sving oppom. Når Titubaene fikk unger så var det ei storhending, for disse damene var viktige folk i byen.

"Som vi ser har ryktet om fødselen spredt seg til hele landsbyen," kjatret Roger og viftet med dulpen. "Folk kommer stimende for å følge begivenheten, for fødsler er viktige hendelser for disse stolte naturfolka. At et nytt menneske melder sin ankomst, det er et like stort under hver gang det skjer. Like stort som at - - ". Og så videre.

Det hørtes et skrik fra hytta. Ett til. Junior skvatt himmelhøgt, gapte og bulte med øynene som en druknet fisk. Han prøvde å si noe, men det kom bare et kvekk.

Den tostemte skrikinga fortsatte, mellom oppmuntrende tilrop fra støtteapparatet. Det sitret ei ny spenning i skaren av nysgjerrige. Damer skravlet oppglødd og vekslet sakkyndige kommentarer. Herrene vimset.

Det stilnet litt. Folk stakk hjemom for å få seg en matbit; noen drog ut på den jobben de ikke kunne utsette lenger, andre kom tilbake. Roger kommenterte løpende. Overføringa må ha kostet en formue, riktignok med seks hundre og førti års forfall og vel så det. Så begynte oppstandelsen igjen med nye, stakkato skrik. Titubaene mine var ute som snarest etter mer vatn og ved, men de nyfikne som prøvde å få et glimt gjennom glåppen ble bryskt dyttet til sides før døra smalt igjen. Junior tygde negler, rød og konsentrisk i øynene. Han var utilsnakkelig.

Titubaene mine kom i døra igjen. Nå strålte de som en soloppgang. Hver av dem hadde en tult i armene. Det senket seg et ørebedøvende sus av stillhet. "Unge Bestefar, du komma her!" ropte den ene. "Du se ungene din?" sa den andre. Harry Junior sto lamslått til jorda et øyeblikk - så gikk sannhetens øyeblikk opp for ham. Han sjanglet bort og tok imot de skrikende tultene. Et forklaringens lys strålte over ham, og han stotret: "Tu-tusen takk. Det var fint. Gratulerer." "…og i dette øyeblikk," hylte Roger og dulpen hans, "er spenninga utløst! Her ser vi den stolte far med en velskapt, ø, to velskapte nyfødte. For også i denne bakevjen av historien utspiller livets under seg; ett drama får sin lykkelige utløsning idet et nytt innledes - et nytt kapittel i slektens sagas lange lære, her i en liten landsby i urskogen på det amerikanske kontinent før Columbus. Og på denne spede tonen av håp avslutter jeg min reportasje. Roger Olsen, Ontariosjøen, Amerika i 1362."

Gratulantens rekker sto i kø. Harry Junior sto med et fjollete flir og to skrukkete, ildrøde kålhoder som stakk opp fra hver sin tult og hylte som en gris. Jeg klarte å dytte meg fram til døra, med Roger på slep. "Gratulerer, Junior!" ropte jeg. "Åssen har du det?"

Situasjonens alvor fikk Junior til å rette seg opp, i bekjennelsen av at det ble ventet en uttalelse. Med stø og rank stemme proklamenterte han: "På en dag som i dag vil jeg si med dikterens ord: 'Var eg ein Gud, ville eg skapa fødsel og død. Berre fødsel og død.'"

"Kjærleik," ropte Roger. Junior blunket: "Berre fødsel og kjærleik. Mer har jeg ikke å si! Dette har vært ei påkjenning, og nå må småjentene mine trekke seg tilbake og roe meg ned."

Harry Junior, de nye småborgerne og Titubaene forsvant bak stengt dør. Folkemassene sto igjen og skravlet oppberømt - men etter hvert begynte de å kikke på sola som var blitt over tolv, og kom i tanker om alt som var ugjort. Enkeltvis og i små flokker diffunderte de bort. Resten av dagen låg det en feststemning over byen, og stadig vekk var det folk som stakk oppom i håp om en kikk. Men Titubaene mine holdt streng vakt, og de få som slapp inn fikk bare et glimt av barnefaren før de ble skysset på dør. Blant dem som slapp til for en stukket stund var matrikratene fra de fem langhusa, Sjastaretsi og et par rådsmedlemmer.

Jeg og Roger var også innom da trengselens time hadde lagt seg. Mødrene satt på hver sin brisk, inntullet i skinn og med ungene inntil seg. Jeg veit jo hvor stygge og skrukkete sånne kre er fra naturens side, fra de gangene jeg har besøkt søstra mi og damene til Roger, så jeg lot meg ikke sjokkere. Titubaene mine og de andre damene svinset og stelte for mor og barn med maisgraut og tørkler og dikke-dakk. Junior, stakkar, låg på en brisk og pustet ut, men ingen av damene verdiget ham så mye som et trøstelsens ord. Det gjorde vi.

"Jeg tok opp alt på mobilen og sendte filmen til brukeridenten min, Harry!" sa Roger. "Sammen med mine løpende, innsiktsfulle kommentarer. Du kan få kopi når vi kommer hjem. Stick it in your fam'ly - album! Som Tommy Steele sier."

Jeg er ikke sikker på hvilken Harry han snakket til, om noen. Det er jeg aldri. Kopien min stønnet fra sjukeleiet: "Jeg reiser ikke hjem, Roger. Jeg er hjemme." Stemmen hans kom litt til krefter igjen. "Her skal jeg se ungene mine vokse opp, og her vil jeg bli gammel sammen med Titubaene mine."

"Gammel er du alt," sa jeg.

"Du, da," sa Roger og snudde seg mot meg. "Du blir med hjem igjen, i hvert fall, når jobben er gjort."

"To nydelige jenter," sa Junior og satte seg opp. "Kari og Mari, er det fint, synes dere?"

Jeg klødde meg i hodet og i skrevet. Så langt hadde jeg ikke tenkt; jeg trivdes godt her. "Men hvis jeg har skjønt riktig, så er jo han der meg om noen år, og da reiser vel ikke jeg hjem heller - "

"Men Titubaene må si hva de meiner. Kanskje de vil finne på navn denne gangen - det er jo rettferdig når jeg fikk foreslå navn på guttungene."

"De kan ikke ha to av dere travende rundt her!" sa Roger. "Det er mer enn nok med en."

"Tenk når de vokser til! To blonde og blåøyde skjønnheter blant mørke indianere. To nordiske soloppganger - "

"Blonde? Blåøyde?" Roger ristet sørgmodig på hodet. "Du var kommunebrun før du ble grå, og øya dine er grå og triste som irske lavtrykk. Pris deg lykkelig hvis de likner mor si, du."

Junior lot seg ikke affektere. "Vi må bygge på huset. De får familier etter hvert, og da må vi ta dem opp i vårt hus. Jeg ser for meg - " - øynene hans ble blanke og fjerntliggende.

Det var ikke mulig å føre noen fornuftig konservasjon med ham. Jeg skal vokte meg vel for å bli like paterisk hvis jeg skaffer meg avleggere, en gang i min alderdoms høst.

Roger og jeg forstrakk oss tilbake fra åstedet. Utafor fortsatte jeg med snikkerarbeidet, mens Roger gikk i vegen som en oppsynsmann. "Hvorfor lager dere alle disse våpna?" spurte han.

"Junior trur at det kommer en invasjon," forklarte jeg. "Han har opplevd dette før, første gangen han var her - bare at da var han meg."

"Men nå har historien forandret seg. Denne gangen husker han hva som skal skje. Dermed er det god grunn til å anta at det vil skje noe helt annet."

"Det kan hende." Jeg siktet langs et børseløp: Løpet var snorrett; perfekt. "Jeg greier ikke å følge logistikken i denne multihistorien din. Bedre føre snar, meiner nå jeg."

- Dagene falt ned i det jamne siget igjen. Fortsatt hang gleden som ei rosa sky over huset. Livet hadde fått to nye midtpunkter, som låg i hver si korg og gurglet og dreit. Titubaene til Harry Junior kom seg fort og tok igjen kommandoen. Benglene benglet rundt søstrene sine og kunne ikke skjønne at de ikke fikk bruke dem til blink, for far deres hadde laget små spørrboger til dem. Junior og jeg hadde snart styrt ut hele byen med våpen. Titubaene ble ferdige med innhøstinga og fant fram den digre siderpressa som Junior hadde laget - det tæret stygt på ressursene å ha en Roger i huset, og det var på betids å berede grunnen for nye drikkevarer.

Som du skjønner; det var stadig nok å gjøre - men arbeidet gikk med latter og smil, og jeg kunne ikke tenke meg å være noe annet sted enn akkurat her, akkurat nå.

Men alt har en ende, og pølsa har to. Hvor lenge var Adam i Paris?

En morgen glitret nysnøen kvit mot morgensola gjennom disen. Jeg kikket ut over sjøen slik jeg brukte mens jeg holdt på med mitt bak huset.

Fram av skodda kom det sigende et tjærebredd skip for slappe årer, inn mot vika der kanoene låg.

Mennene som hang over årene var bleike og skjeggete. Både de og skipet hadde sett bedre dager, tenkte jeg, mens hjertet sank i meg.

Kom de med nyhendinger så seint på året, så var det ikke godt nytt de fraktet.