3 I saw the light

 

Før eller seinere skulle det hende noe vidunderlig. Før eller seinere skulle jeg finne den dama som var skapt for akkurat meg. Jeg skulle se hele verden gjennomstrålt av Sannheten og høre jubelbruset fra Store Stå. Klokker skulle kime og stålgitarer dirre i tre fjerdedels, fra grensa og ut til de drivende skjær! En gang, som det skrevet står i 'On the Road', skulle ei perle bli lagt meg i hendene.

Tida gikk, og jeg med den. Det vidunderlige hendte ikke. Det kom gode dager og dårlige dager, men den perfekte dagen, den kom ikke. Jeg traff noen damer jeg likte, og andre damer som likte meg, og det var trivielt så lenge det varte, men det gjorde det ikke. En gang eller to skimtet jeg henne i det fjerne - men borte var hun før jeg fikk summert meg, og kanskje var hun bare et synsbidrag.

Jeg skal slett ikke påstå at livet har vært trist. Jeg hadde en ålreit jobb, jeg hadde skøytene og musikken og bøkene og treskjæringa; jeg hadde kamerater å dele interessene med. Fresk og sunn og godt temperert, det har jeg alltid vært. Kjerring og unger fikk jeg aldri somlet meg til. Riktignok gikk det hardpakkete rykter om at jeg har en uregistrert avlegger på Flisa, men det ryktet kan jeg demontere på det strammeste, for jeg har sjekket datoen og er flink med tall. I stedet for egne unger har jeg min lille nevø Anton som jeg har drasset med på fisk og fjell fra han kunne stabbe og gå. Nå er han to meter lang og to meter brei, men han er fortsatt min lille nevø Anton som sender kort fra utlandet. Skal sant sies så har jeg levd et godt liv etter at jeg la min ville ungdom bak meg, akkurat passe for en sånn raring som meg.

Likevel kom det en dag da jeg kikket over kanten og såg at lyset var skrudd av. Det gikk opp for meg at dagene kom til å fortsette som før, bare litt gråere og stuttere for hver gang, helt til teppet falt ned bak horisontens rand. Den strålende dagen jeg hadde ventet på, den kom aldri til å renne opp.

Som du skjønner, så ventet jeg ikke lenger at det skulle hende noe særlig her i livet. Jeg ventet slettes ikke at hinmannen sjøl skulle dukke opp med et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Derfor leste jeg avtalen som Han Tykje hadde latt etter seg med mistankens skjerpende blikk. Flere ganger. Det sto:

Mellom Han Tykje - heretter kalt KLIENTEN - og herrene Roger Pettersen og Harry Olsen - heretter kalt KONSULENTENE - er pr. dags dato inngått følgende

AVTALE OM KONSULENTBISTAND:

KONSULENTENE skal begi seg til forskjellige eksisterende og mulige verdener for å distribuere Den ekte amerikanske drømmen i alle dens versjoner, avskygninger og utforminger. Så langt det er mulig under hensyn til den primære oppgaven skal de også oppspore og makulere alle lokale kopier av Den falske amerikanske drømmen, om mulig også originalen. De skal motta nødvendig opplæring og veiledning av KLIENTEN, men de skal også i stor grad benytte egen erfaring, kompetanse og fantasi. KLIENTEN vil stille egnet transport og andre hjelpemidler til rådighet, og dekke alle dokumenterte kostnader som KONSULENTENE pådrar seg under utførelsen av oppdraget, samt diett etter Statens satser. KONSULENTENE mottar som kompensasjon undringens gave, opplevelsens sanseløse fryd, sorg og glede i skjønn forening samt uvisnelig heder. Oppdraget ansees som utført når KONSULENTENE har gjort sitt ytterste og levert sluttrapport.

KONSULENTENE plikter å behandle alle opplysninger av personlig eller forretningsmessig art som de får kjennskap til gjennom utførelsen av oppdraget som strengt konfidensielle, fra evighet og til evighet. Kravet til konfidensialitet omfatter også avtalen som sådan. Ved mislighold vil KONSULENTENE forspille sin sjelefred og være henfalne til evig fortapelse.

KLIENTEN innestår for at denne avtalen, etter hans beste skjønn og hinsides rimelig tvil, omfattes av virkeligheten og er i fullt samsvar med naturens lover. Skulle det likevel påpekes motstrid mellom virkeligheten og denne avtalen, vil avtalens bestemmelser gå foran. Eventuelle tvister avgjøres ved voldgift av Historiens og Evighetens dom.

Signert i blod ved midnatt den 31.12.2002:

Han Tykje Roger Pettersen Harry Olsen

Roger myste over kanten på hornbrillene. "Dette er sjansen vi har ventet på!" erklærte han. "Nye eventyr venter deg, sjøl i støvets alder, Bestefar. Carpe diem!" Han rynket pannen, i plutselig ettertanke. "Det er en logisk brist her - eller snarere et paradoks. Avtalen er sjølrefererende! Det sier seg sjøl at da kan den ikke være konsistent og samtidig altomfattende. Hrm, min Gödel er litt rusten, men hvis jeg får tid på meg…" Øynene hans svømte som en fisk på land, av øl og sprenglærde tanker.

Så kom han opp igjen. "Det får jeg finne ut seinere. Vi har det travelt - skriv under!"

Du skjønner? Lopper i blodet og huet i skyene - han biter på med begge beina hver gang.

Jeg, derimot!: "Ta det nå litt festina lente! Hvis Han Tykje er den vi trur, så blir vi lurt opp i stryn. Dette med å gjøre vårt ytterste, hva ligger det i det? Når er vi ferdige?"

"Kanskje aldri?" Han trakk på skuldrene. "Du Harry, jeg er så lei denne hestevandringa i trivialitetenes helvete at jeg kunne spy. Hva i F har jeg å se fram til her i den såkalte virkelige verden? Samme gudsjammerlige jobben, dag ut og dag inn. Damer som ikke tåler trynet på meg. Unger som bare vil besøke meg hvis jeg river i slalåmski og merkeklær og kule mobiler. Der ute - " han veivet i alle retninger på én gang og holdt på å hvelve et par halvlitere - "venter det opplevelser, halsbrekkende ritt under fullmånen, underskjønne kvinner - ja det er vel ikke noe for en mann i din alder, men du kan jo nyte synet! Smerte og ekstase, erkjennelse, visjoner - gjør det noe om vi må drive på i noen mannsaldre?"

En mann i min alder, liksom! Jeg har oppreisning rett som det er den dag i dag, jeg. På mandagen som var, for eksempel. Roger, derimot, er en slapp fisk på det fysiske planet, i forhold til spenstige karer som meg. Treg mage har han også. En riktig bakstrever, der han sitter bak lås og lykte og trøkker så huset rister. Derfor svarte jeg tørt og flegmisk: "Hjertet ditt har ikke godt av det, Roger."

Ikke at han genererer seg heller! For eksempel så hender det at han besøker meg med mye ugjort. Da fyller han opp glasset og trekker seg tilbake. Så sitter han for åpen dør og konserverer belevent mens han drekker med den ene handa og driter med den andre, bare avbrutt av påfyll.

Han veivet videre; øya hans ble runde og konsentoriske bak brilleglassene, som Donald etter et slag i huet: "Drømmen om Amerika, mann! De uendelige muligheters land. Mulighetenes uendelige land! Prærien, skogene, byene. Toogførtiende gate. Route 66. Rock'n roll og blues. Asfaltstripa som strekker seg inn i evigheten!» Hjelpe meg, han talte snart med tunger!

Likevel hadde han et poeng. Sixteen tons, and what do you get? Another day older and deeper in debt - rislet det gjennom mitt stille sinn, med stemmen til Tennessee Ernie Ford.

«Tír na nÓg. Hy-Braesil. Utrøst. Lykkelandet vest for alle solnedganger. Sjelens oppstandelse og det evige liv!»

Midnattstimens tunge slag nærmet seg med raske skritt. Det gjorde nok Han Tykje og de fem minuttene hans også. Jeg såg meg rundt og oppdaget noe betenkelig: Omgivelsene var blitt bleike, halvt gjennomsiktige; jeg kunne skimte gatelys og bygninger tvers gjennom veggen og bargjestene. Kjartan og Kjettene var ikke helt virkelige lenger, men spøkelsesaktige fargespill mot den rimete profilen av Ekebergåsen, der de steppet til takten av 'Nobody loves like an Irishman'. Det var så vidt lyden nådde meg, mer som et hvisk enn som et hyl; og støyen fra de festlige gjestene var bare et svakt sus som døde bort.

Kjartan og Kjettene bleiknet bort som fire pjoltergeister i en pantemineforestilling. Det ble iskaldt. Gullfisken ble helt borte, slik den hadde vært i over tolv år, og vi sto på en nediset parkeringsplass midt i Oslo - strålende opplyst til nyttårsfeiring. Fra Ekeberg foldet rakettene seg ut i sprakende ildbuer på natthimmelen.

Og akkurat idet den optiske illustrasjonen blafret helt bort, skimtet jeg, som et falskt gjenskjær, oss sjøl - Roger og meg, der vi kom vasende inn fra gata et par timer tidligere, lettere anløpet og med kul på ryggen.

Så forsvant vi også. Og plutselig var himmelen et lyshav. Fra alle kanter hørtes det glade rop, tutende bilhorn, en kakefoni av lyder. Rett foran oss, i blåskjær, sto Han Tykje, lent opp mot….

Øynene ville sprette ut av skallen min. Jeg trudde ikke det jeg såg. For bilen var, så sant hjelpe meg, en Cadillac, tidlig femtitall, blå i lakken med en matt, ulmende glans som viste at den knapt hadde kjørt en kilometer - et vidunder, rett fra pressa.

Jeg sier så stort et ord: Det falt skall fra mine øyne - jeg hadde sett Lyset. Sa jeg at jeg siklet? Slevet rant så det hang istapper fra munnvikene. – Sjubi dubi, tenkte jeg lamslått. – Sjubi duaaa –

Han Tykje nikket og smilte. "Dæm fæm minuttan e ut," sa han. "Æg ha heinta firmabilen dokkers, som ska frakt dokker trøgt gjønna aill dimensjona. E han ikkje fin?" Han strauk handa kjærlig over frontruta på åpenbaringa.

"Skal vi, skal jeg… kjøre rundt i den der?" gulpet jeg.

"Om dokker skriv under, så," sa den sleske slasken.

Jeg kunne ikke slippe vidunderet med øynene. "Loddet er forkastet," sa jeg med tilkjempet ro. "Fakta est alias!"

Vi rispet oss i fingertuppene og signerte med blod mens Rådhusklokka slo sine tunge slag, og himmelen brant som en svovelfabrikk. Det stakk kanskje ørlitt i meg, brøkdelen før jeg leverte fra meg papiret: Er nå dette så lurt? En avtale med Faen sjøl - - så kikket jeg på bilen igjen, og siste skygge av tvil blafret bort. Jeg skulle ha solgt sjela mi for å kjøre en slik en.

"Skriv opp mobilnummeran og Emilan dokkers óg, før sekkerhets skyld," sa Han Tykje. Roger rablet. Jeg skreiv ingenting; mobil er noe jeg legger igjen hjemme, ellers blir den bare borte. "Har du et mobilnummer der vi kan treffe deg?" spurte Roger.

"Æg ha ein hæmmele Help Desk som dokker kain skriv dokker bak øran: Vesst at dokker kommer i den ytterste nød og pine, så slår dokker 666 - da får dokker ailltid hjælp. Men berre i nødsfaill! Æg vil ikkje at sæntralen bli sprængt utav fyllerør." Han Tykje stirret bistert på oss. Dette var nok en advarsel vi burde skrive oss på øra. Så smilte han igjen, og stakk avtalen inn på innerlomma. "Det her skal dokker ikkje anger på! Æg sende dokker kopia i posten. No trur æg at vi skal unn oss ei kjøpskål på ein varmar plass, så kan æg sætt dokker litt beire inn i oppdraget. Sætt dokker inn, så fær vi!" Bakdørene glei opp uten en lyd. Roger tumlet inn; jeg gikk rundt bilen for å komme inn fra den andre sida. Jeg kastet et blikk.

Ettertankens lys traff meg med en solar pleksus i bakhodet idet jeg glei ned i skinnsetet: NC 955627, med ei tynn, rød stripe rundt. Var det ikke - ?

Tanken lette feberilsk blant fleip og fakta – sånt rask og rusk som du lagrer gjennom åra i minnenes melodi. Og dette nummeret, det hadde jeg liggende et sted i roteboksen, blant telefoner og glømte fødselsdager.

Jo visst: Der var det! Og det var det. For femti år sia i natt svevde Hank Williams inn i evigheten med dette nummeret. Og her satt vi og kunne ikke annet.

Lukta av lær og blybensin, av krom og nikkel og polering, fylte neseborene som den herligste parfyme. Jeg strekte mine lange, muskeløse bein og sank i setet som ei silkeseng. Skulle jeg også sveve inn i evigheten, da kunne jeg ikke bedre fare.

Roger hensenket seg med et sukk og begynte å fomle med dulpen sin. "Sender bare et par meldinger," mumlet han. "Ber vaktmesteren tømme postkassa og kaste regningene hvis jeg skulle bli … hupp … forsinket noen år. En veit aldri."

Det stakk i meg med ei knappenål av samvittighet: - Antonsen. Jeg burde ha fått noen til å vatne ham, i fall det skulle… i fall jeg skulle… Men nei. Det gikk sikkert bra. Jeg kom nok hjem igjen. Det gjør jeg alltid.

Som en siste forhåndsregel stakk jeg neven i innerlommen på skinnjakka. Globoiden var på plass. Jeg kunne reise til verdens ender uten frykt for tannverk.

Han Tykje satte seg bak rattet. "No fær vi," sa han. Jeg hørte ei låg romling, som fra strupen på en fornøgd katt. Jeg kunne ikke merke at bilen startet - det ene øyeblikket sto vi stille; det neste svevde vi bortover asfalten; ut av parkeringsplassen, av Oslo sentrum øst, av virkeligheten. Møtende billys ble færre, ble borte. Svart natt vekslet med snøfokk, sollys fra djupblå himmel, buktende regnbuer og enda rarere mønstre.

En tanke eller to flagret forbi mens vi fartet fram gjennom stråleglans: Han hadde jo helt i seg noen halve litere, Han Tykje også. Og lovens lange arm står aldri stille, sjøl ikke ei nyttårsnatt: Sett at han ble vinket inn av en ivrig Torvald og måtte blåse. Fort gikk det også. Sett at - -

Så døste jeg bort, og vaknet ikke før vi rullet inn på parkeringsplassen bak 'Rifleman's Arms' med huet fullt av tømmermenn og blærespreng. 'All you need is love, love, love - - ' bruste det gjennom sommernatta.

Lett for dem å si, det.