Lys og skygger i Sjøgata Quotes

Rate this book
Clear rating
Lys og skygger i Sjøgata Lys og skygger i Sjøgata by John Giæver
4 ratings, 4.00 average rating, 1 review
Lys og skygger i Sjøgata Quotes Showing 1-30 of 34
“Veien tilbake til et beskyttende og tilvant kammers i Verftsgata er ingenlunde lett. Litt har man sett på en kort reise, og kammerset blir merkelig trangt. Og nå er det bare et rotet rom. Før eide det noe mye mer, for det var i så mange år rammen om drømmen.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“-Vrøvl! hogg mester av. Du er en fantast. Jeg trodde bare at du hadde innskrenkede åndsevner. Men å drømme over bøker og karter, og i så mange år i lønndom det er antakelig både forkastelig og unormalt.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Ensom hadde han vært uten å vite om det. Ensomheten hadde han likt, fordi den gav ham fred til å lese. Men slik fikk han aldri lære å omgås fremmede mennesker. Det hadde han ikke tenkt på, at det var mennesker overalt i de rikene han hadde lest og drømt om.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Herman satt upåvirkelig fjern og smilte nervøst fra grensen av sin drøm.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Som mester Fastborg sa seinere: - Hvor storartet og uforståelig kan ikke et lite vesens higen og dulgte lengsler være. Hvor overmåte rikt og lengselsfylt var dog denne manns stillferdige liv bakom det som vi visse om ham og hans tanker.
Da Herman en dag i juni i år 1909 kom inn på mester Fastborgs vesle kontor og sa opp jobben, da virket det naturligvis som en bombe. Enn ytterligere forskrekket ble alle da Herman opplyste at han nå hadde spart sammen så mange penger at han kunne foreta en verdensomseiling i all beskjedenhet.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Noen drar på safari i Afrika for å overbevise seg sjøl om slikt, - andre reiser langt mot nord og skyter isbjørn fra et skutedekk. Er man ung og nøysom, kan man innskrenke seg til å ro over i Tromsdalen en vårdag.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Da ble hans øyne åpne , og han forstod. Arg ble han, og han forbød meg å røve reder om våren. Det var stygt når det ikke tjente et vitenskapelig formål og en virkelig interesse. Du har nok ikke den rette ånd, sa han. Og sant var nå det. Men han var et forståelsesfullt menneske selv om han jo ikke hadde arvet noe av nattfolkets blod. Det hadde jeg fra min mors folk. Jeg fikk et nokså ufarlig luftgevær og ble sendt på kråkejakt.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Den energiske og velvæpnete samfunnsbygger vepsen følger han fra den lunkne vårdagen da den starter sin virksomhet med å skrape materiale til bolet på en værgrå stolpe. Han ser den hogger sommerfugl i flukten, daler ned på en engsoleie og maltrakterer byttet. De skjønne vingene faller avgnagd til jorden som døde blomsterblad, og vepsen flyr bort med en naken liten kropp. Bare sibyllen, den firvingete øyestikkeren, er en grådigere morder blant disse flygende, små marodører. Livet er ikke bare poesi, selv når det gjelder sommerfugler og fly med glitrende vinger. Et menneskebarn fanger og dreper dem begge.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Og de gode borgere som spaserte langs Mellomveien på sin obligatoriske sommersøndagsformiddagstur, hva visste de vel om en liten jegers eventyr? De så en bleik og forvokset guttunge løpe om med et nett og et glass i neven. Merkelig beskjeftigelse, sa noen. Og andre syntes plutselig synd på både humle og veps og mygg, for i Tromsø skal man ikke øve mord om søndagen. Iallfall ikke før middag.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Familien så på med ærefrykt og forventning. For her var det noe nytt i utvikling. Som de tok feil! Noe gammelt, gammetl var igjen i emning, men ingen vitenskapsmann. Over vuggen min stod halvmånen. I mitt blod sang sollandets sikader, kalte Sydens dunkleste netter, brant et hetere lys og skvatt skinnende gullfisk i strømmen. Nåja, i det fløt vandrerens vemod og jegerens grumhet. Den gang i min femte sommer sprang jegeren ut.
Landstrykeren kom langt seinere.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“I sitrende villskap og med intense bønner til min unge Gud fulgte jeg insektets lette flukt. Skjelvende stilte jeg på det når det slo seg ned på en solvarm stein og spilte ut sine strålende vinger. Generasjoner av varmblodige stimenn gråt i meg når flyet kastet seg ut i sommerdagens lysmette luft og flagret videre. De jublet i min jubel da jeg til slutt fanget dette levende smykke fra veikantens nesleskog og kverket det med en dråpe eter. Dette var min første jakt.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Og år gikk igjen, mange år. Men når der gjennom hele din barndom flyter en slik elv med leende vann og med slik sang om eventyr og minner, da euer du alle tider en umistelig rikdom. I drømme gjør du som laksen og sjøauren, vender tilbake dit der du ble klekt ut (...). Elva sang i dalen. Den gjorde nok det. Og kanskje var det den gamle sangen også. Det var vel det. Men en slåmaskin knatret som et maskingevær der nede. Og i sinnet mitt sang jo nå mektige villmarker fra fjerne kontinenter. Jeg snudde.
Man skal fare varsom med minner og drømmer. Og aldri mer kommer jeg til å fiske i min barndoms klare elv.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“-Men skit la gå, adjøss på dæ, elsklingen, -for ever.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Jeg kan ikke minnes å ha vært så skjelvende vettskremt noen gang i min oppvekst. Hva i herrens navn var det som forestod? Kom denne brystfagre valkyrien til å gå løs på meg med knytnevene? Da var jeg fortapt. Eller planla hun det som langt verre var: leke far og mor i høyet, - voksen klining og sånt der som bare hadde vage teorier om? I så fall var jeg slått ut og fornedret for all fremtid. Aldri skal jeg glemme Holmboe-stallen! Dunkel, lummer med ram stank av hest og høy. Svanger av synd og gru. Jeg håpet: nå slår hun.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Men jeg avsted til mormor for å berette om min seineste oppdagelse: Jeg var kvinnehater. Helt avgjort og uforbederlig.
-Ja, selvfølgelig, sa nå hun. Det er jo alltid de meget unge mænd. Men ser du, lille ven, du har jo denne tid ligeledes havt meslinger og vandkopper og de øvrige børnesygdomme. Med disse er det også således at når de er overståede, da får man dem aldrig igjen. Gudskjetakk, -man bliver helbredet.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“-Det er mennesket som betyder noget, ikke klædningen!
- Den gamle dame er en forargerlig liberaler fnøs far.
Jeg måtte imidlertid ha grei beskjed om hvor langt ærbødigheten vår skulle strekke seg; og jeg interpellerte om hilseplikten også gjald han Mathias Gokko som var en puslet vedsager og som uanstendig titulerte seg for «sagfører».”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Da jeg neste gang traff ho Maria nord i Sykehusbakken, rev jeg lua av «helt til kneet» og bukket ærbødig. Hun stoppet forskremt og gav meg en overhøvling utover all rimelighet. – Det var grenselaust sjofelt, skreik hun, at en sånn storkarspøbel skulle holde ei skikkelig fattigkjerring for narr!”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“1934: Jeg var nyss hjemkommen fra min annen to-års overvintring på Nordaustgrønland, og jeg satt framme i lugaren på m/s «Sælbarden» og tok en avskjedsdrink med noen venner. En gubbe kom stivbeint ned leideren, og det var en av de fløttmennene som jeg mintes fra tia før motorbåtene over Tromsøysundet.
-Morn Andreas, hilste jeg.
Han glante lenge: -Nei, ka ser æ! Mumlet han bestyrtet. Er ikkje du han der redaktøren, sønn til avdøde sakfører Giæver? Jeg måtte jo bekrefte det. -Herremingud, sukket han, ikkje hadde no æ trudd at mine gamle aua skulle få sjå sønn til sakføraren sitte i ruffen på ei ishavsskute og drikke i lag med mannskapet. Bra at far din er dau, for dette her hadde gjort ham ondt. Han betraktet meg en stund igjen, meget misbilligende: -Unnskyld at æ sir fy fan! Så langt æblet er fallen fra stammen! Men det er vel den nye tid. Det er nok så. Æ skjæmmes på dine vegne, gut!”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Vi kondisjonerte misdedere kunne i de år tillate oss både gudsbespottelse og kattemord ustraffet. Vi var fullt klar over vår sosiale immunitet. I dag er jo klasseforskjellen eliminert også på dette område. Som rett og riktig er. Idag er alle mindreårige utilregnelige. Hvilket er en grei undervurdering og svært stimulerende og meget rettferdig, sosialt sett”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“- Politigeneral er død, meldte jeg tilbake.
- Godt! Sa Herman Lystig og bøyde seg mot den nedgående sol. Manitu smile. Ugh. Hvor er skalp?
- Blekansikthøvding skallet, løy jeg.
- Godt! Du brenne hans festning?
- Brenne festning, og alle usle politisoldater dø.
Men Tromsø gamle rådhus stod intakt iallefall i 1949 da jeg så det sist.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Man blir fliset og smussig i sjelen av å la seg kue av overmakt. I lange skoleår. Det er unormalt; og gudene vet hva det avstedkommer i et guttesinn. Man herdes ikke av å bøye av. Man mister noe vesentlig ved å være redd så lenge, uansett hva man er redd for.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Verst var naturligvis dette med Hagbart; men det var også fælt å se på at en voksen mann ble slått ned og mishandlet, og nifst å høre når han jamret og skreik.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Nå vet jeg saktens at Hagbart levde et liv som var mørkere og ondere enn vårt. Så vanskelig må det ha vært, at når ikke ble knekket, så måtte han bli hard og innadvendt fjern og voksen altfor tidlig. Armert og usårbar kanskje. For mange som vokste opp i gru og elendighet, de får enten sår i sjelen og frost i sinnet, eller de danner skall om seg av træler og arr. Da eier de liten varme, men seig styrke. Til godt eller ondt.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Jeg vet ikke hvordan det har seg at unger får teften av at noe interessant skjer i en by. Sikkert var det, iallefall i Tromsø, at når en beruset person vågde seg opp i gatene, da yrte vi til fra gårdsrom og smug og sidegater – allesteds fra og langveis fra, gutter og jenter, store og små. Det er som når en stim av sild bryter havflaten på en aldeles stille fjord: på null tid er det et myldrende, skrikende uvær av måker over sild-kleppen. Hvorfra og hvordan de kom dit, vet ingen. Denne gangen var det likevel forklarlig at Sjøgata ble full av unger utenfor kontoret til konsul Anton Næss, for på trappa der la Julius seg til, og hylene hans var langt mer effektive enn vår tids luftsirener.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Men heller ikke dengang ble man uttatt til politikonstabel i Tromsø om man ikke hadde visse fysiske fortrinn. Og om kanskje ikke Vårherres utdeling av forstand til embetsmenn gjelder uavkortet for tjenestemenn i lavere lønnsklasser, så lærer dog konstabler visse yrkesmessige finesser. Både boksing og bryting er tillatelig når arrestanten er vrang.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Det var i hin nådige tid, da femøringen var en liten kapital.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Jeg skal nemlig vedde et dusin enkroneogfemtiøreskaker på at Tromsø bys herrer ikke vandrer gjennom Storgata med fiskehonker i morgentimer idag. Nei, dette hendte i de gamle dager da en koksei til åtte personer kostet kr. 0,75 etter øyemål.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“I sju-årsalderen vet man bare hvem man liker å snakke med. En smågutt ønsker tidevis å bli tatt alvorlig. Når han vil drøfte vesentlige problemer og nyoppdagede foreteelser, da er det befriende å ha et menneske som ikke flirer og jeiker, men som besindig og uaffektert taler seriøst om seriøse saker og ting.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“Far ville vite hva jeg syntes om boka.
-Sprøyt! Svarte jeg. For det første fins det ikke gorillaer på øyene der, men bare i Afrika. Og for det annet, så er det aldeles tullet at i alle disse voksne romanene blir bestandig helten lurt av et besnærende kvinnfolk. Det er ufattelig at disse fyrene hver eneste gang går i fella og lar seg bedåre av disse hersens skjønnhetene så de mister vettet og blir enten gift eller drept.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata
“I Sjøgata slengte vi pilbuer og sverd av tre. Vi stjal jernrør og monterte mitraljøser. Snøballer ble omdøpt til bomber. Vi sluttet å leke "indianer og hvit" og "ententen" gikk til kamp mot "de allierte". Vi og Tromsø og verden snudde et blad og marsjerte inn i en ny livsform, -hurtigere og hurtigere. Etter 1914 har himmelen aldri vært blå, og Herrens plog har skåret dypt gjennom mange riker på jorden. Mangt er snudd opp som før vendte ned; men herskerne har bare skiftet navn.”
John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

« previous 1