Growth of the Soil Quotes

“The long, long road over the moors and up into the forest - who trod it into being first of all? Man, a human being, the first that came here. There was no path before he came.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“A man comes walking north. He carries a sack, the first sack, containing provisions for the road and some implements. The man is strong and rough-hewn, with a red lion beard and little scars on face and hands, sites of old wounds--were they gotten at work or in a fight? Maybe he has been in jail and wants to go into hiding, or perhaps he is a philosopher looking for peace; in any case, here he comes, a human being in the midst of this immense solitude. He walks and walks, in a silence broken by neither bird nor beast.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Growth of the soil was something different, a thing to be procured at any cost; the only source, the origin of all. A dull and desolate existence? Nay, least of all. A man had everything; his powers above, his dreams, his loves, his wealth of superstition.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Never stand around saying 'Poor thing' and being pitiful
when things are being killed. It makes them tough and harder to kill.
Remember that!”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“He never read a book but often thought about God; it was unavoidable, a matter of simplicity and awe. The starry sky, the soughing of the forest, the solitude, the big snow, the majesty of the earth and what was above the earth filled him with a deep devoutness many times a day. He was sinful and godfearing; on Sundays he washed himself in honour of the holy day but worked as usual.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Deliberately shorn of all that makes for mere effect, Isak stands out as an elemental figure, the symbol of Man at his best, face to face with Nature and life. There is no greater human character—reverently said—in the Bible itself.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Young hearts have their unfathomable depths.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Markboen tapte ikke hodet. Han fandt ikke luften usund for sig, han hadde publikum nok til sine nye klær, han savnet ikke diamanter, vin kjendte han fra bryllupet i Kana. Markboen gjorde sig ikke ondt av de herligheter han ikke fik: kunst, aviser, luksus, politik var værd nøiagtig det som menneskene vilde betale for det, ikke mere; markens grøde derimot den måtte skaffes til hvilkensomhelst pris, den var altings ophav, den eneste kilde.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Duga, duga staza preko močvari u šumu, – ko ju je ugazio? Muškarac, čovek, prvi koji se našao tu. Za njega još nije bilo staze. (…) Tako je nastao put kroz široku utrinu koja nije nikome pripadala, kroz ničiju zemlju.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Huset har søkning av kaffedrikkere.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Poteten det var en ny frukt, det var intet mystisk ved den, intet religiøst, kvinnfolk og barn kunne være med og få den satt, disse jordeplene som kom fra fremmed land likesom kaffen, stor og herlig mat, men i slekt med nepen.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Oh, a woman can't tell one man from another; not always—not often.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Geissler har vel ingen interesse for svaret og har kanske ikke hørt det, han vedblir: Kjøpe stenene tilbake altså. Siste gang lot jeg min søn sælge, det er en ung mand på din alder og ellers intet. Han er lynet i familjen, jeg er tåken. Jeg er av dem som vet det rette, men gjør det ikke. Men han er lynet, for tiden har han stillet sig i industriens tjeneste. Han var den som solgte for mig sist. Jeg er noget, det er ikke han, han er bare lynet, det snare nutidsmenneske. Men lynet som lyn er goldt. Ta dere Sellanråfolk: dere ser hver dag på nogen blå fjæld, det er ikke opfundne tingester, det er gamle fjæld, de står dypt nedsunkne i fortid; men dere har dem til kamerater. Dere går der sammen med himlen og jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfæstede. Dere behøver ikke sværd i hånden, dere går livet barhændt og barhodet midt i en stor venlighet. Se, der ligger naturen, den er din og dines! Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad. Midt i dette går dere Sellanråfolk og er til. Fjældene, skogen, myrene, engene, himlen og stjærnerne – å det er ikke fattig og tilmålt, det er uten måte. Hør på mig, Sivert: Vær tilfreds! Dere har alt å leve av, alt å leve for, alt å tro på, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige på jorden. Det er ikke alle som er det, men dere er det: nødvendige på jorden. Dere opholder livet. Fra slægt til slægt er det til i lutter avl, og når dere dør tar den nye avl fat. Det er dette som menes med det evige liv. Hvad har dere igjen for det? En tilværelse i ret og magt, en tilværelse i troskyldig og rigtig stilling til alt. Hvad dere har igjen for det? Intet horser og regjerer dere Sellanråfolk, dere har ro og autoritet, dere er omsluttet av den store venlighet. Det har dere igjen for det. Dere ligger ved en barm og leker med en varm morshånd og patter. Jeg tænker på din far, han er en av de 32 tusen. Hvad er mangen anden? Jeg er noget, jeg er tåken, jeg er her og der, jeg svømmer, stundom er jeg regn på et tørt sted. Men de andre? Min søn er lynet som intet er, han er det golde blink, han kan handle. Min søn han er vor tids type, han tror oprigtig på det tiden har lært ham, på det jøden og yankee'en har lært ham; jeg ryster på hodet til det. Men jeg er ikke noget mystisk, det er bare i min familje jeg er tåken. Der sitter jeg og ryster på hodet. Saken er: jeg mangler ævnen til den angerløse adfærd. Hadde jeg den ævne så kunde jeg være lyn selv. Nu er jeg tåken.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.”
― Knut Hamsun, Markens grøde

“she turned religious. How could she help it? No one can help it in the wilds; life there is not all earthly toil and worldliness; there is piety and the fear of death and rich superstition.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“El tiempo lo cura todo; con saliva y gránulos, con el sueño y la comida, el tiempo cura todas las heridas”.”
― Knut Hamsun, La Bendición de la Tierra

“Du kan bli syk og ussel i skogen, og jeg tror ikke du har været riktig frisk i det senere. -Isak snøste igjen. -Syk? Slitt og træt, ja vel; men syk? Inger måtte ikke gjøre ham latterlig, han var og blev frisk, han spiste, sov og arbeidet, det hvilte jo likefrem en uhelbredelighet over hans fryktelige sundhet.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Men dagene gik igjen og det skedde intet galt fordi dagene gik.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Så kom kornet på staur, så blev poteten tat op. Så kom vinteren. Neivel, så kom ikke sagen under tak i høst, men det fik ikke hjælpe, det gjaldt ikke livet. Til sommeren kom tid og råd.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“Om morgningen gik hun ikke igjen og hele dagen gik hun heller ikke igjen, men var til nytte og mælket gjeiterne og skuret kjørler med fin sand og fik dem rene. Hun gik aldrig mere. Inger hette hun. Isak hette han.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“En mand kan være brødløs, har han potet så er han ikke matløs.”
― Knut Hamsun, Markens grøde

“Kaffe var som en drøm og et eventyr for Isak, en regnbue!”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil

“I flera hundra år hade hans förfäder sått säd. Det var en handling av andakt en tyst och mild, vindlös kväll, helst i ett litet beskedligt duggregn, helst så snart som möjligt efter det grågässen sträckt. Potatisen, det var en ny rotfrukt, det var inget mystiskt med den, inget religiöst, kvinnfolk och barn kunde vara med och sätta dessa jordpäron som kom från främmande land liksom kaffet, det var stor och präktig mat, men släkt med rovan. Säden, det var brödet. Säd eller icke säd, det var liv eller död. Isak gick barhuvad och sådde i Jesu namn. Han var som en vedkubb med händer på, men inom sig var han som ett barn. Han tänkte sig för vid varje kast, han var vänlig och undergiven. Se, nu gror nog dessa korn och blir ax och mera säd, och likadant är det över hela jorden när säd sås. I Palestina, i Amerika, i Gudbrandsdalen - å, vad världen var vid, och den lilla, lilla jordlapp som Isak gick och sådde låg i mitten av allt. Solfjädrar av säd strålade ut från hans hand. Himlen var mulen och blid, det såg ut att dra ihop sig till ett litet, litet duggregn.”
― Knut Hamsun, Growth of the Soil