M.V. > Recent Status Updates

Hvem kan vel tro at det er mulig å stenge uendeligheten i det guddomelige budskapet inne i en bok sim blir misforstått fordi den er altfor menneskelig? Jeg påstår ingenting; jeg forsker, jeg fremsetter hypoteser. De er så redde for helvete, men de troende burde heller frykte sin egen skråsikkerhet!

Du er bildet på det arabiske folket, som bøyer sitt hode, som fordømmer urettferdighet, men som foretrekker poesi fremfor handling, bøkene dine fremfor sverdet som straffer.

Å skrive er fremdeles ofte den beste måten å kjempe mot mangelen på forståelse, å fylle fraværet av dialog og å flytte grensene for en virkelighet som påtvinger oss sine regler.

[...] Men jeg er ikke redd nok til at jeg sier det til noen, til å skrike. Jeg er bare redd i en sånn mengde som kreves for kanskje å redde mitt eget liv.

Jeg er mer urolig for ikke å dø enn å dø. At jeg ikke kommer til å kunne gå eller gå på do på egenhånd. At jeg lommer til å ville dø enda mer. Jeg er redd for hvor nært det hele er, at alt kommer til å forandres i løpet av noen sekunder, og hvordan forbereder jeg meg?

I guiltily sat amidst families at a restaurant as the weird woman eating alone, when it dawned on me the very honest tone of this book. A trickle of sweat soon bothered my back into further discomfort.

The story seems muffled whenever I try reading it in a more appropriate place. As I will not succumb to being called what I am, a closet perv, I'll blame the author.

"Eg fekk så dårleg samvit av å kalle Platon "sur" i forrige kapittel at eg gjekk rett i kjellaren."

"Ei lita innvending frå meg til deg på akkurat dette punktet, Kant: Folk lyg for kvarandre heile tida, ikkje berre for eiga vinning, men tvert imot for å skåne andre. All interaksjon er avhengig av sosialt intelligent lyging. Folk ville elles konstant bryte ut i gråt, og kor bærekraftig ville eit slikt samfunn vere?"

Å eg ler.