David Crosby og jeg

Jeg redigerer manuset mitt i ti siders bolker. Ikke fordi jeg ikke har tid til flere sider daglig, men for å ha et overkommelig mål, og noe jeg også kan få til om jeg har mye annet planlagt. Nå er det 40 sider igjen og jeg har lova nytt utkast i løpet av oktober. Jeg går ut av leiligheten om morgenen, går til en kafe, åpner manuset ved siden av manuset med foreslåtte endringer, og så tar jeg dem side for side. Flytter rundt på ting, stryker ting, skriver om, skriver igjen.

En morgen jeg løp før jobb, så var det rim på gresset.

En lørdag jeg løp Parkrun, så var det rim på gresset i skyggen.

Det er fortsatt varmt i sola.

Jeg prøver å høre mer på musikk, jeg prøver å få ned skjermtida mi, jeg prøver å spise sunt, jeg prøver å skrive en bok, jeg prøver å ikke få panikk.

En morgen jeg satt på kjøkkenet før jeg skulle løpe, så hørte jeg på radio og hørte en låt jeg trodde var ny, men det viste seg å være en gammel en. Jeg trodde det kanskje var noe nytt fra José González, men det var David Crosby. Den heter «What’s broken» og da jeg løp Parkrun den morgenen, så løp jeg med den på repeat.

Jeg tok bussen til quiz en dag med den på repeat. Jeg var engstelig, som jeg så ofte er når jeg skal noe utenfor huset. Jeg lente meg mot bussruta og hørte på stemmen til David Crosby i øra mine, orda han sang. Låta kom i 2014, jeg har ikke hørt den før nå. Nå hører jeg på den hele tida. Det finnes ting der ute, så uendelig mange ting, det blir aldri tomt.

Mamma var på sykehus, hun blei sjuk på ferie. Hun er utskrevet nå, de har funnet ut av hva det var, hun skal bli helt frisk. Jeg var engstelig og langt unna, men J skulle på hytta i høstferien og dro lørdag morgen. Jeg skulle løpe Parkrun, som jeg har begynt å gjøre alle lørdagene jeg kan – og på veien dit forsøkte jeg å ringe sykehuset. De tok telefonen da jeg hadde løpt ferdig og var hjemme igjen, J pakka for å dra. Jeg kom gjennom og blei satt over til riktig avdeling. Jeg spurte dem om de kunne levere en pakke til mammaen min, om samboeren min leverte den. J kjører forbi sykehuset på vei til hytta og tilbød seg å svinge innom. En veldig hyggelig mann i telefonen sa at det skulle de få til. Så jeg pakka en bunke bøker og sendte dem med J. Mamma blei glad.

Jeg var rørt og glad over å ha en samboer som sa, da jeg fortalte ham at mamma var innlagt på sykehuset og at det var langt unna: Jeg kjører jo forbi der på vei til hytta! Jeg blei glad da mamma sendte melding om at pakka kom fram. Jeg blei enda gladere da hun skreiv at hun var hjemme igjen, noen dager seinere, etter lange timer på isolat.

Jeg og David Crosby drar ut av leiligheten, selv om jeg er engstelig. Vi drar på quiz og på kafe, vi møter venna mine. På lørdag hørte jeg riktignok ikke på David Crosby, men jeg hørte på Highasakite, fordi jeg skulle se dem på Unity Arena. Jeg hadde følgende forventninger:

Jeg kom ikke til å komme fram, fordi bussene var fulle. Jeg kom ikke til å få kjøpt øl, og i hvert fall ikke fått gått på do. Jeg kom ikke til å se noe, fordi det var for mange folk og jeg kom ikke til å høre noe, fordi lyden var ræva, og etter konserten, så kom jeg meg i hvert fall ikke hjem igjen, fordi bussene var om mulig enda fullere.

Bussene var fulle på veien dit, men jeg hadde beregna god tid, og jeg hadde sjekka veien på Google Maps, så jeg gikk, hele veien fra Thune til Unity. Google sa det kom til å ta en time og et kvarter, jeg gikk dit på 56 minutter. Jeg gikk langs sjøen, marinaen, jeg gikk og hørte på Highasakite, det blei mørkt mens jeg gikk, men jeg kom fram. Jeg fikk kjøpt øl, selv om en danske forsøkte å snike foran meg. Usikker på om han bare ikke så meg, eller om han ikke brydde seg, men jeg sa høyt, da han sa til den han var sammen med: Vi stiller oss her. Ikke foran meg! sa jeg, og han stoppa opp og så på meg: Å nei, nei, nei, det ku’ vi aldrig fundet på. Så tok han et steg tilbake og jeg nikka, det blei min tur og jeg fikk kjøpt en øl. Jeg hadde kjøpt Golden Circle, men jeg har aldri vært på Unity Arena før, så jeg trodde hele gølvet var Golden Circle, og peila meg ut en plass litt framme til venstre. Men så så jeg at det var et slags innslipp helt framme ved scenen. Jeg gikk dit og tenkte at det kanskje var noe VIP-greier, men det var så mange som gikk inn, så jeg tenkte at det kunne da ikke være det. Er dette Golden circle, spurte jeg vakta, og hun nikka. Jeg viste henne billetten min og gikk inn, og der var det masse plass. Det var min plass.

Jeg drakk øl og konserten begynte, jeg sto med danseplass fem rader fra scenen, og jeg var så fornøyd. Jeg kjøpte billett til den konserten for å høre én låt. Da de ga ut Mother for noen år sida, og jeg hørte «Autopsy» for første gang, så husker jeg at jeg spilte den høyt for J på kjøkkenet og sa: Tenk å høre denne live i et mørkt rom. Vi skrudde opp, igjen og igjen.

De spilte mye fra den nye skiva, de spilte mye fra Mother. Så begynte den. «Autopsy». Jeg begynte å grine. De spilte hele, før en pause i settet der de rigga om scenen. Den er jo perfekt til det, for den varer i nesten ti minutter.

Jeg kjøpte en øl til og koste meg med resten av konserten, og så, da de spilte «Golden ticket» og klokka var 22.28, så gikk jeg, selv om jeg risikerte at de avslutta med min andre favoritt, «Atomic sparks». Men jeg hadde en plan, og det sto at konserten var slutt 22.30 på billetten. Jeg gikk mens jeg drakk opp ølen min, blei stående litt i utgangen før jeg snudde meg og fulgte etter en gjeng bortover veien, stolte på at de skulle til en buss, og det skulle de, og da den kom, så var den tom, og jeg fikk sitteplass helt foran.

De avslutta med «Golden ticket» og jeg var på vei hjem, på en ikke helt full buss. Jeg føler at Unity Arena er siste boss av konsertarenaer, og jeg runda den.

Og så fikk jeg høre «Autopsy».

Det slo meg da jeg satt på bussen og hørte på den på vei hjem, at den og mange andre låter jeg liker har noe til felles. Tidligere i september var jeg på Valkyrien Allstars på Sentrum Scene, og min favoritt av dem er «Ingenting så tungt», og den har det samme som «Autopsy», og «Wet sand» av Red hot chili peppers, forøvrig, som jeg fant fram på Youtube da jeg satte meg i sofaen med en øl for å feire kveldens bragd. De er flere sanger i ett. Det begynner på én måte, og så blir det til noe annet. «Autopsy» er først én låt med vokal, og så blir den noe som bare kan beskrives som en trancedrøm fra slutten av 90-tallet. «Ingenting så tungt» er tre forskjellige låter og melodier som glir sømløst inn i hverandre. Når refrenget kommer, så letter jeg, og melodien endres helt. Den er liksom tre låter i én, egentlig. «Wet sand» er først én låt, som er helt okei, litt kjedelig, men så, på rundt 3:40 uti låta, så endres melodien helt og Anthony synger: Oh, you don’t form in the wet sand, you don’t form at all, ooooh, you don’t form in the wet sand – I DO, og når han synger I do, så krøller 17-åringen i meg tærne og synger med.

Sentrum Scene har jeg forøvrig ikke runda ennå, jeg blir alltid stående bakerst fordi jeg ikke liker å presse meg fram. Man kan ikke kjøpe seg Golden circle der, men hvis det hadde gått an, så hadde jeg gjort det. Men jeg kan jo også prøve å bli litt tøffere. Gå fram, ta plassen min. Men jeg ser jo bakerst også, når alle lener seg riktig vei i ny og ne.

Dette innlegget var også kanskje flere innlegg i ett, det blir sånn når man bare skriver en sjelden gang i blant. Men dette var litt av september. Det var en god en. Ingenting så tungt, ennå.