30 There's a tear in my beer

 

Omsider hadde sola begynt å klatre på himmelen. Samtidig kom disen sigende og pakket den inn i våte omslag. Det ble varmt og klamt, så svetten rant og skjorta klistret seg. Jeg kjente at jeg var sulten som en skrabb.

«Vi kjører til French Quarter nede ved elva!» sa Johnny og pekte. «Det er stor parade i dag. Vi følger Lafitte Avenue, så kommer vi rett inn!»

Lafitte Avenue? Den gamle kjeltringen hadde fått egen gate! Sikkert fortjent, så mye ugagn som han hadde gjort. Jeg tråklet meg gjennom trange gater med økende trafikk mens gitaristen i baksetet pekte og forklarte. Det var folk på alle gatehjørner; virket ikke som om noen hadde det travelt med å komme seg hit og dit. De trasket rett ut i gata uten å forese seg, så jeg måtte holde en forsiktig fot på pedalen. Noen steder pågikk det vegarbeid i moderat fart, og da måtte jeg kjøre enda moderatere.

Biler vi møtte virket femtitallse: Halefinner, griller som haitenner, skyer av eksos. Flak som fylte vegen uten at det var nødvendig. En Ford tupé; en kabriol med kalosj. Det var stolper med gatelys, så utviklinga hadde nok gått sin gang sia vi forlot Barataria. Hadde kopien min reist til 1814, måtte han ha tatt av til venstre et sted på vegen.

«Veit du om et sted der vi får noe å spise?» spurte jeg. «Veit du om et sted der vi får noe å drikke?» spurte Roger. «Jeg veit om et sted der jeg kan spille,» sa Johnny. «O'Brians Pub, vi kommer rett forbi den etter at vi krysser Basin Street.»

Med vinduene oppe fikk vi litt lufting så lenge vi var i fart. Likevel kunne du vri lufta som ei vaskefille. Magan gnagde som en sulten ikønn. Hadde ikke sovet stort i natt, og reist langt og lenge deretterpå. Sliten og støl, med andre ord. Roger, derimot: «Nå er vi på Lafitte Avenue!» ropte han ivrig og pekte på gateskiltet. Han bladde i Hakkespettboka: «Her er det et kart!»

Og der var det butikker: Isenkram og ekvipasje, to sider av samme sak. Hjorteskinnet hang og slang på meg, og Roger var ikke bedre. Jeg kjørte til fortauet og stanset. «Handel,» foreslo jeg. «Vi må fornye oss!»

Og det gjorde vi. Ekviperte oss fra topp til tå; Roger også - han skjønte nok sjøl. Vi valset inn med hver vår grønne bunke fra reisekassa. Ekspitøren såg på oss med kritisk mine da vi kom inn i butikken hans: Stifinner og Hjortefot i fillete tøy, og ikke helt nyvasket. Så viftet vi med sedlene, og da klarnet blikket hans. Skiltet over kassa sa: «In God We Trust. All others pay cash.» Jeg ville ikke ha stolt fast og fullt på ham heller, jeg.

Nye blåjenser av solid, gammelt snitt og matriale, så stive at du fikk gnagsår i skrevet. Skinnjakker, bomullsskjorter. Hatter! Jeg glodde på meg sjøl i speilet: Bynte jeg å bli gråsprengt igjen, litt mer skrukk i skallen? Begynte ungdomskilden å gå over, foreldet med flere hundre år? Sukk.

Vi betalte noen få dollar hver; var nok kommet til ei tid da krona ennå var verdt femti øre, og vel så det. Eskpitøren bladde i sedlene og såg nesten uforisk ut. Bare han ikke kikket på årstallet og fant noen sedler som ikke var trykt ennå... Vi fortet oss inn i bilen og startet igjen.

Gitaristen hadde ventet pent i ti minutter. Burde kanskje ha fått på ham ei bukse også? Han kunne nok trenge – nei, det hadde vært nedlatende, unnskyldte jeg meg. Hadde ikke tenkt så langt heller.

Gatene var linjert opp med vinkel; mattelærer Madsen ville ha frydet seg og regnet hypotenuser. Rett som det var passerte vi Basin Street, som var breiere og gikk litt i krøll. Tett med trafikk: «Tut tut!» sa det til høgre og venstre. Ei og anna hestekjerre blandet seg med bilismen og gjorde framferden ekstra tjuktflytende. Omsider kom vi over, og nå hette gata Orleans. Johnny sa at nå var vi der snart.

Skoa, derimot, hadde fortsatt sett bedre dager. Hadde ikke sett noen skobutikk, så vi fikk ta til takke og glede oss over at det ikke var vinter.

Gatelyder rant inn og ut av vinduene: Motordur, horn som tutet, rop, musikk. På et hjørne var det oppstandelse: Det kom marsjerende en flokk med tubaer og trompeter og tut og pert, glorete skjorter, stråhatt og solbrill. De fleste var lysebrune i forskjellige sjatteringer. Det var ikke «When the saints» de holdt på med, men tanken var god. Bak følget danset det folk og damer i alle slags fasonger, blide som smør.

De siste danserne passerte. Jeg skulle kjøre videre, men ikke før så kom det et opptog til, bare omvendt. De var styrt ut med feler, kassegitarer, toradere, vaskebrett. Stripete dressjakker og stuttbukser. Folk kom dansende etter dem også, i polka og reinlender, jenka og twostep på en gang. Disse var gjennomsnittlig litt lysere rundt snuten; hadde nok rukket å bli en generasjon mer utspedd.

De to flokkene møttes. Tubaistene og trompetfolka tok sats og blåste så kjakene sto som ballonger. Felegnukkerne ville ikke være dårligere; de spilte stråhattene av tubaistene så de danset bortover fortauet. Hattene, altså.

En kamp på harde livet om å overbedøve hverandre! Folk stimlet rundt. Noen heiet på den ene flokken eller på den andre; ikke lett å høre forskjell. Jubel og oppmuntrende tilrop.

Statusen sto på stedet hvil mens jeg suksomsider snirklet oss gjennom trengelsen. I speilet et kvartal lengre nede var det fortsatt uavgjort. Ville det bli ekstraomgang hvis ingen ledet etter ordinert tid?

New Orleans! Omtrent sånn hadde jeg drømt om byen i min fortapte ungdom. Her skulle jeg gjerne ha stoppet opp for å se åssen musikkrigen viklet seg ut, men smågnageren i sluktarmen ble stadig sintere. Musikken fikk vente. Den hadde nok ikke tenkt å gå noe sted.

«Der nede!» sa Johnny og pekte fra baksetet. Et par meter over fortauet sto det et grønt skilt ut i gata: «O'Brian's», med store forbokstaver. Under skriften var det bilde av et glass Guinness med skumkrem på toppen, så du ikke skulle henfalle i tvil: Vederkvekkelser ventet.

Biler var parkert tett i tett på andre sida av gata. Det var antakelig ingen snøplog i kjømda, men når kjentfolk dataparkerte på bare den ene side av gata så var det nok en grunn. Det ville være lite trivielt å bli tauet, så jeg trillet videre.

«Nei se her og der!» ropte Roger og pekte. Jeg glante langs pekefingeren hans. Mellom haifinnete amerikanere med glisende griller sto det en bil jeg skulle kjenne igjen overalt: En granngivelig Volvo PV444 1950, så blank og fin i lakken som om den kom rett fra dusjen. På en prikk lik den PVen som onkel Oskar kom trillende inn på tunet med en vårdag i 1951. Da hadde han ventet trekvart år på kjøpetillatelse, for åssen skulle han kunne kjøre drosjebil uten bil? Glinsende svartlakkert.

Rogerpekefingeren hadde svarte sørgerender under neglene. Ikke vasket seg på henda heller, kunne jeg se. Var kanskje ikke så nøye her på femtitallet, men han trengte nok en renselse.

«En Volvo PVC!» fortsatte Roger. «Jeg skulle kjenne den igjen overalt! Den sto på låven hos deg etter at din onkel Oskar - « - og det gjorde den; han hadde striglet og stelt den i tredve år. Til slutt gikk det galt med dem begge: Han kom på kjørkegarden, og bilen kom til Skarnes. Sånn kan det gå.

Det hang en stikkontakt under motoren. Pussmerkelig - hva hadde den der å gjøre? Og hva gjorde en svenskebil i New Orleans på femtitallet?

«Hva gjør en svenskebil i New Orleans på femtitallet?» sa Roger mens vi fortsatte nedover i gangfart. Johnny sa ingenting.

Der var det en ledig plass! Mange hadde gitt opp og kjørt forbi; amerikanerne har aldri lært seg å lukeparkere. Det kommer av at de har et stort land å parkere i. Jeg, derimot! Jeg manøvret oss inn mens Roger holdt pusten. Der var jeg på plass, nesten støtfanger mot støtfanger på bilen foran -

Bilen foran. Det var noe kjent med den også. Det var noe veldig kjent med den! Det var en himmelblå 1952 Series 62 Convertible. Det var vår egen bil.

«Der er vår egen bil!» sa Roger. - Ingen tvil: De hadde kommet hit før oss. Hvem de nå var denne gangen.

«De har kommet hit før oss,» forklarte Roger. Som sagt: Hva skulle jeg ha gjort?

Jeg var på veg ut av bilen før jeg kom på at vi trengte flere penger. «Tar du med noen sedler?» sa jeg.

«Sedler? Sedler.» Kufferten hadde havnet mellom tomflaskene under bakbeina hans igjen. Han tok den opp og åpnet den forsiktig med lokket ned. Mynt og sedler av de ymseste slag raste ut. «Forsiktig! Det er dietten vår; vi må ha til vi er hjemme igjen!» Jeg strekte meg over, rasket til meg en bunke grønne sedler. Fikk håpe de var gamle nok, enda de virket helt nye.

Roger sto på knea i setet. «Nickels and dimes, nickels and dimes!» nynnet han og plukket mynt. «Vi kommer langt med noen mynter.»

Ute på gata slo det meg at vi fortsatt var olifaktiske av lang fartstid. Roger skranglet mens han gikk. Men folk vi møtte kastet bare et blikk, og kanskje ett til, før de fortsatte: Hadde vel sett mye rart i gatene her i byen.

Vi kom opp til puben. Johnny rigget seg til på andre sida av gata, rett imot inngangen. Han vrengte et uformelig tøystykke ut av bukselommen og formet det til noe hatteaktig. Denne gjenstanden plasserte han på fortauet med gapet opp. Han hengte gitaren rundt nakket, klimpret et par klimp. «Hei, skal du ikke bli med inn?» sa jeg.

Plutselig var det umulig å lese ansiktet hans. Han ble så stiv som en plakat i trynet, og øynene hans skyet over. «Kanskje slipper jeg inn, kanskje ikke,» svarte han tonlaust. «Spille får jeg ikke. Når folk kommer snublende ut har de slanter til overs. Der kommer jeg inn i bildet. Takk for skyssen!»

Jeg kikket på et par gjester som strente inn. Det gikk opp et stort, kaldt lys inne i huet: Gjestene var ikke særlig pene i tøyet de heller, men de var like blendahvite i trynet som du og jeg. Vi var i Lousiana på femtitallet, eller i hvert fall en kopi. «Du er jo i følge med oss,» gulpet jeg. «Da får du vel - «

Han ristet på huet, klimpret videre. Skyldbetynget fisket jeg opp en grønn seddel og la den i hattepøsen. Roger slengte oppi en neve mynt. «Æ,» sa jeg. «Du får ha lykke til. Æ.»

Kunne jo ha holdt meg for god til å gå inn. Skulle jo ha holdt meg for god til å gå inn. Jeg gjorde ingen av delene; jeg snublet inn sammen med Roger. Det brant i kjakene: Bak oss sto en av dem som gjorde akkurat denne byen til akkurat denne byen. Denne fontenen av musikk som fosset ut i hele den vide verden, rake vegen til Odalen. Og akkurat sånne som han kunne ikke gå inn på en musikkpub og spille.

«Hans tid kommer!» sa Roger. «Johnny, be good!» Så strente han videre innover.

Jeg trasket etter. Sa til meg sjøl at det var ingenting jeg kunne gjøre; fremmed i byen og uten talerett. Kanskje hadde han fått slippe inn; kanskje ikke. Han ville ikke prøve, og det var hans valg. Sikkert for ung til å gå på pub også... Unnskyldningene smakte vondt i kjeften. - En gang tramper han inn og ser seg verken til høgre eller venstre, tenkte jeg. - En gang står navnet hans i lysskrift oppå veggen her. En gang.

Roger var forlengst kommet videre i livet sitt. «Kvinner og bar'n først. Og her er baren!» sa han og pilte til baren. Barkeper målte ham med blikkets målesnor og snøftet. Det betydde nok at han kjente en velbrukt dunst. Jeg kom i tanker om at tennene ikke hadde kjent ei børste på år eller dag heller.

Roger stakk neven i lommen så det klirret. Barkeper ble straks mer symptomatisk i trynet. «Og herrene ønsker?»

Vi forhandlet oss til hver vår guinness. Så sto vi faksinert og studerte teknikken hans: Har du noen gang vært øltørst, så veit du at det tar en evighet før guinnessen klarner. Sakte men sikkert blir skummet på toppen til et lag så lyst og tett som krem. Den gode pubvert etterfyller når skummet er nesten mjølkehvitt. Det gjorde Barkeper også: Og med de siste, hendøende dråpene fra krana tegnet han et sirlig kløverblad i skummet. Bildet ble stående lenge, så det kjentes nesten som helligbrød å begynne å drikke. Men det måtte vi jo.

Lengre inne i lokalet var det ei dør til bakgården. Før vi kom så langt, stanset vi ved en annen disk og forsynte oss med gulbrun gørje som etter skiltet å dømme hette «gumbo». En skjeggete kar i møkkete kokkeklær sto og fylte boller med ubestemmelige ting. Verken gørja eller servitøren virket særlig tilforlaterlige å se på, men over bollene svevde det en duft med løfter om kulinert salighet. Lev livet farlig! Noen sjanser må en ta.

Med boller og guinnesser i hendene fant vi et bord mellom bakhagens grønne vekstbusker. Jeg tok skjea og gikk laus på oppgaven. Aldri i mitt langstrakte liv har jeg smakt noe så godt som denne grauten av ei grønnsaksuppe. Seinere har jeg lest meg opp og veit at gumbo oppstår ved at du steiker og koker og rører sammen lauk og selleri, sellera; kål og hvitlauk; buljong av kjøtt og fisk; åbårpinner eller kyllingbein; litt potet, litt hvetemjøl, litt ris, litt øl. Har du et kjøttstykke eller ei utkokt gulrot, så går de i gryta. Du koker og rører og heller i pepper og sukker og planteolje, bønner og okra, og ellers alle de matrester du finner. Når alt er kokt og avlivet i en evighet serverer du det. Sånn gjorde mor mi når hun kokte lapskaus, og sånn gjør de det i New Orleans. Riktignok bruker de rød snapper og svart snapper i stedet for åbår, og kanskje ei hummerklo. Rikt på protoner blir det også.

Og mor brukte aldri hoggorm og stålorm i lapskausen. Men der borte hiver de oppi en slange bare den er etendes og har sluttet å bite.

Jeg strekte beina og pustet ut. Så konset jeg på mat og drikke en halvtimes tid. Var innom en tur og fikk gratis påfyll med gumbo. Påfyll med guinness var ikke gratis, men sånn er livet.

Roger ble melankolisk. «Hvorfor havner vi alltid på slike steder?» sa han over den tredje guinnessen. Hvis du frekventerer sånne steder, så veit du at den tredje er den farlige: Etter den raser du rett utfor. Derfor hadde jeg, med uovermenneskelig viljestyrke, stoppet med den andre.

Ettertankene kom sigende. Dette kunne ha vært perfekt. Satori, kalte Jack Kerouac det: Fullkommen klarhet og ro og sjelefred, bortafor alle plager og bekymmer – det evige øyeblikket der alt er i orden. Satori i New Orleans. Hvis bare.

«Kanskje de er knutepunkter i verdensveven!» kom han på. «Steder der tanker og fornemmelser knyttes sammen med rytmer. Ubevisst, uvilkårlig, merker vi disse trådene som trekker oss til knutepunktene.» Han nikket. «Sånn er det nok.»

Hvis bare Tituba var her. Det trengtes ikke to av dem; den ene klarte seg. Jeg ante ikke hvem som var ekte og hvem som var kopi, om begge var det eller ingen. Men ingen av dem var her, og jeg ante ikke hvor.

Jeg merket en hard klump i halsen, nesten en tåre i øyekroken. - Riktignok er jeg en av de harde kara. Men også jeg kjenner sorg når noe umistelig blir borte, sjøl om jeg bærer det med stoisk ro... Jeg svelget. - Stakkars meg, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Roger la mynter utover bordplata. «En dollar og femti. Røverkjøp; vi får råd til atskillige guinness før vi - « - du skjønner? Akkurat det jeg var redd for. “You never count your money when you're sittin' at the table; there'll be time enough for countin' -”

«Finns här såminsanten flera norrbaggar?» buldret det bak meg.

Jeg snudde meg. Det gjorde ikke Roger; han satt den vegen allerede. Jeg gnudde raskt det våte ut av øyekroken med et møkkete skjorteerme: Kan jo ikke sitte og grine når du treffer folk.

Ved bordet bak oss satt det to svensker. De var ikke til å ta feil av; du kunne ha sagt på hundre meters avstand: «Der går det to svensker!» Stuttbukser maken til Jungle Jim; lyseblå skjorter med stutte ermer; briller ytterst på nesene; blå øyne og midtskill. Nystriglet. Johan på Snippen og Kalle på Spången.

«Javisst,» svarte Roger før jeg rakk å svare. «To vandrere på livets lange sti! To undrende sjeler på søken etter... etter...» Han harket og tok en slurk mens han søkte etter ord.

«Nej, det ãr ju desamma som förra gången, fast lite mer trötta vad det värkar.» sa den andre.

De samme som sist? Det måtte bety at... «Har dere truffet tvillingbrødrene våre?» sa jeg før Roger rakk å komme opp fra glasset igjen. «Vi skulle ha møtt dem her, men vi har nok omgås. Omgåttes.»

De såg på hverandre. «Tvillingarna? Bröderna? Betyder det att - «

«Omgått!» Jeg skimtet antydning til tvil i de runde, blå blikkene. Roger ville hjelpe til: «Egentlig er vi firlinger. Men vi - «

De skvulpet med hvert sitt glass lyst øl. Hadde de reist tvers over det atlantiske hav uten å unnslippe Prippsen? Broderfolkets evige forbannelse? Omsider sa den ene: «Ja, vi träffade två som såg ut precis som ni två - ni är lätta att känna, ser ut exact som norrmän, vet ni!”

«Javisst. Men när?» sa den andre og ristet sakte på hodet. «Jag kommer inte ihåg så noggrant – kan det ha varit igår, Carl Gustaf?»

«Nej, det måste varit i morse uppe vid stranden, Claes Göran,» sa den andre. Sakte men sikkert ble de enige: «Ja, vi var ju där uppe med bilen. Men då hade vi inte tillräckligt lång strömslådd, så vi var tvungna att - «

Roger var blitt bedugget og jovial allerede. Han dyttet stolen sin nærmere bordet der de satt og begynte å tegne og fortelle om våre vandringer gjennom universene. Svenskene ble runde i øynene og skubbet seg litt bort. «Nej, nu måste vi nog - « begynte svenske nummer 1. Claes Gustaf, eller var det Carl Göran?

Jeg kunne ikke slippe dem fra meg så raskt! Jeg kuttet av Roger midt mellom Harlem og Huron: «Hva gjør dere her i byen? Hvor traff dere tvillingene våre?»

Begge hadde løftet seg to sentimeter fra stolsetene. Nå slapp de seg en sentimeter ned igjen: «Vi är här för att prova vår amfibiska bil. Det är en revolutionerande uppfinning!» Og ikke før hadde Carl Olof sagt dette, så slapp de seg helt ned og ble blanke i øynene. «Vi har arbetat på den natt och dag i sex månader och nu är det äntligen klart!»

«Men over Huronsjøen,» sa Roger, «kjørte Harry feil, så vi måtte nødlande. Vi ble tatt hånd om av de edle villmennene som holdt til i området. Takket være mine overtalelseskunster - »

«Var de i følge med ei dame eller, æ, to?»

«Det måste ha varit vid Lake Pontchartrain. Vi var där för att prova bilen,» la Nils Göran til, «derför att det är grunt och fint där, så det passar perfekt för vårt syfte!»

Jeg måtte holde dem i ånde, så ikke Roger skulle jage dem bort med ville historier. For når jeg satt og hørte på ham, må jeg innrømme at det låt litt overvelmende. «Hva går oppfinnelsen ut på?»

«Vi kör elektriskt!» strålte Claes Oscar. «Volvo har byggt en prototyp enligt vår specifikation. Senn har vi anpassat den till det amerikanska elnätet. Men tyvärr - «

Roger var fortsatt ikke helt på samme plattfot. «Det var der vi traff kopien til Harry! Mange år yngre, og med to kjerringer som hadde hver sin avlegger. Det vil si, de var jo kopier av hverandre, fordi - «

Det gikk opp et lys. «Er det den som står parkert nede i gata? Jeg syns den ser ut som en alminnelig Volvo PV. En flott bil. Den forutgriper mange tekniske fornyelser! Men - «

«Just precis!» Carl Johan strålte. «Volvo levererar de bästa bilarna i världen, långt före USA! Vi transporterade den hit för att demonstrera vår svenska, världledande teknologi. Så hittade vi en liten puckel i vägen, kann man säga.»

«Jeg trenger en guinness til!» sa Roger. Det gjorde han ikke. «Etterpå skal jeg fortelle om møtet med de norrøne kolonistene fra Vinland, som nettopp var blitt truffet av Svartedauen. Hikk.» Han reiste seg og gikk i tretakt mot døra inn til baren.

«Vi hade inte en tillräcklig lång strömkabel! En detalj, men absolut nödvendig för framdriften. Annars kommer vi ingen väg.»

«Og når det gjelder disse to damene, så - «

«Elektriska fordon är framtiden! Det er vi och Volvo överens om. År 2000 kommer alla bilar att använda el som overförs trådlöst,» sa Sven Bertil.

« - har dere kanskje sett dem også?»

«Just så,» supplementerte Nils Johan. «Men nu tar vi bara två innovationer i taget, nu kör vi amfibiebil på el, så får trådlös el och automatisk växel vänta på nästa generation, i 1975 eller så där. Men bilen måste ha el!» Og som på kommando såg begge på klokkene sine. «Och nu er det dags!» De reiste seg igjen. Nå var det alvor.

«Hei - hva skal dere? Hvor skal dere? Hvor kan vi treffe- «

«Vi har beställt en elkabel som er tillreckligt lång. Den måste levereras från fabriken,» sa Carl Olof. «Lake Pontchartrain er 39 kilometer bred, och vi tänkar köra till andra sidan, så vi måste ha ungefär 40 kilometer kabel.» Begge tømte i seg de Prippsete skvettene sine.

Roger kom snublende inn igjen med guinnessen i handa og holdt på å kollidere med begge to. Den ene etter den andre. «Vent litt, jeg rakk ikke å fortelle om - «

«Hey,» sa den digre, skjeggete karen i overalls som kom trampende inn bak ham. «I'm lookin' for Claes Johnson and Carl Hanson, they've ordered an unbelievable length of electric cable, my truck is outside. I can't stop the goddam city traffic forever!»

Og før jeg rakk å forspørre meg mer etter kopiene våre (og Titubaene), pilte svenskene ut i dragsuget etter trailersjåføren. Hvor stor lastebil trengs det for å frakte 40 kilometer strømkabel, tru? Hvor skulle de sette stikkontakten? Og hvor langt kunne de komme før noen nappet den ut og gjorde dem kontaktlause?

Av og til glimter Roger'n til og oppfatter detaljer av det som foregår i verden, enda så asynkron han er ellers. «De har jo skandinavisk kontakt under bilen! De trenger en overgang for å plugge seg inn på det amerikanske nettet. Det har de nok ikke tenkt på.»

Enda et teknisk mankemang, altså. To svensker med ekstra lang ledning. Det skulle mye til om de noen gang kom så langt som til Lake Ponchartrain. Eller over.

Jeg tok en tredje guinness likevel. Dermed hadde vi det gåendes.