20 Calling you

 

Ah. Den frydefulle murringa like under høregrensa; sitringa av Kraft durch Freude i marg og bein! Rattet som glei mjukt og elektrisk mellom nevene. Det tause brølet som bare ventet på en liten tøtsj med gassfoten for å vakne –

Det er vanedannende å sitte bak rattet i en Cadillac 52. Og nå var det alt for lenge sia jeg hadde søtti der. Sittet.

Med en berørelse så lett som kattepot holdt jeg bilen i gangfart mens jeg ålet oss ut av bakgården til Titubahuset, ut på sjefsplassen, nedover stien der Cachuara og karene hans hadde marsjert oss inn i byen. Suttet. Sitti?

Folk stanset opp i sine daglige donter der vi kom, måpte og pekte. Ingen prøvde å stanse oss; vi kunne fort ha ristet av oss hele byen som en tilbakelagt stadion. Men Titubaene hadde sagt, og Titubaene er kloke damer. Dessuten var de ikke med oss.

Så dette fikk bli en rekognose. Likevel var det ubeskrivelig godt å kjenne vindpustet av frihet - som på Harleyen i ungdommens grønne solnedganger, over prærien gjennom Solør og Flisa, mot storbyens neon og Kongsvingers falne kvinner. Præriens sorte maske. Jess!

Jeg økte farten nedover stien. Hva vi skulle se etter, visste jeg ikke – begivenheten fikk gå sin vindskeive gang. Et tilbakeblikk i speilet viste at Cachuara satt stiv og forstokket, grønn i trynet. Til hans ros skal det sies at han ikke unnslapp så mye som en lyd. Men spydet holdt han i skruestikk.

På Kongsvinger var det lyskryss, tilsmers. Et pust av den store verden! Det med solnedgangen var forresten kraftfullt sagt, når jeg tenker meg om. Jack Kerouac kunne ikke ha trøkt det ut bedre. Ø. Begge Kongsvingers -

Det samme raske blikket ga et glimt av meg. Det var lenge sia jeg hadde sett meg – men nå fikk jeg syn for sang og skvatt så lang jeg var.

Kølsvart skjegg som krøllet seg over bringa. Et like svart og rufsete hår som Ringo Starr på sitt lurveste. Dette stemte ikke.

Mitt stålgrå blikk var stålgrått som før; et blikk som kunne møte dauen i kvitøyet uten å svelge. Men hadde ikke håret vært bekledelig gråsprengt? Et stenk av modning og severdighet? For ikke å snakke om skjegget. Og hadde ikke det brunsvidde fjeset mitt vært furbitt, været av alderens rynkete platina? Jo.

Det var ikke et synsbidrag at jeg kjente meg ung. Jeg var ung – ikke en dag over femti. ”Jeg er ung igjen, Roger! Ikke en dag over førti!”

Med erfaring og visdom i behold. Hadde jeg bare visst i dag alt jeg ikke visste da jeg var atten! Alle dumhetene som medførte seg anger og gruelse. Alle jentene, tomflaskene, kjøreturene. Da hadde jeg nok ha gjort det om igjen, tenker jeg.

Ø. Begge jentene.

Ute av landsbyen: Jungelen stimlet sammen; greinene klorte. På tide å ta helt av! Jeg ga mer gass og trakk i spaken slik Johnny Hazard brukte å gjøre. Eller Biggles. Det virket jo ikke, men jeg begynte virkelig å kunne det!

Det virket. Framhjula slapp bakken; bakhjula kom etter. Vi svevde, steig. Det kom et tynt grynt bakfra – Cachuara klarte ikke å holde seg helt tett! Roger rotet i rotet i setet, mellom tomme hermetikker, vinyl og skjellakk. ”Det skulle da være en ølboks her et sted – ”

Eller Steve Canyon?

Ølet hadde gått til sine fedre før Wendak, men det hadde Roger foretrengt. Jeg hadde ikke hjerte til å si det. Dessuten hadde jeg viktigere ting: Se der; jungelen foldet seg ut med buktende elver, grønne av grønske; her og der et større vatn, overgrodd av grønne stengler og forvokste nøkkeroser. Et par rydninger på horisontens rand. Brune striper som hyssinger gjennom jungelen – stier, sikkert. Jeg steig videre; det boblet og bruste i blodet; det måtte ut! Jeg stemte min sonare røst av fulle lungers kraft: ”Flip, flop and fly, don’t care if I die! Flip, flop and fly – ” jeg har et stort og vakkert organ, om jeg skal si det sjøl, og det skal jeg.

Biip biip, peip det hos Roger. Biip biip.

Big Joe Turner. Urhelten i rock'n roll! Da Bill Haley skulle spelle den inn, ble teksten vasket og hengt til tørk. ”Rist, rasle og rull! Jeg sa, rist, rasle og rull! Jeg sa – ”

Han snurret som et ormebol i setet, som om han hadde loppe og lus over alt, og det hadde han. Innerlommer, ytterlommer, baklommer og framlommer. Underbuksa. Pipinga ga seg ikke. Omsider fant han dulpen som han holdt i handa. Han klemte den mot kjaken og peste: ”Roger. – Jolly Roger.”

”Roger,” peip det med en stemme av blikkboks. ”Jolly Roger. Hvor blir det av dere? Det er temmelig ubehagelig å sitte her til knes i brakkvatnet, så hvis du – ”

”Det er jeg som er Jolly Roger!” snøftet Roger. ”Vi er her, selvfølgelig. Kan du legge på? Jeg venter på svar fra Han Tykje. Har lagt inn på telefonsvareren. Jeg ringer opp igjen etterpå.” Han trykte på en knapp eller to og kortsluttet samtalen.

’I’m like a Mississippi bullfrog, sittin’ on a hollow stump – Like a Mississippi bullfrog, sittin’ on a hollow stump - I got so many women, I don’t know which way to jump.’ Jeg svingte så bilen krenget med Roger, søpla og baksetekrigeren trøkt opp mot døra av sentrifugal. ’Flip, flop and fly!‘ Vi gikk i stor bue over landsbyen. Jeg kunne se runde bygninger, gater der folk stimlet og pekte, solsvidde åkre, store voller utafor byen. Og der var sannelig vollen der vi hadde arbeidet; skuret med slavene. Rekker av krumnakke menn som slepte seg opp med kørjer på rygg, mens vaktene svingte pisker. Jeg kjente en ubendelig trang til å stupe ned dit og –

Sentripetal?

Biip biip, sa det. Biip biip. Kunne han ikke skaffe seg en kulere ringetone? Det var visst fullt mulig. ’Chantilly Lace’, for eksempel. Eller ’Wildcat blues.’

På skøyter heter det sentrifugal, i hvert fall.

Irritert: “Hva er det nå da? Jeg har jo sagt at – ”

”Kunne du skynde deg litt? Vi sitter i elva, som du husker. Vi kommer ikke ut, for det kryr av krokodiller. Du har jo et slepetau i kufferten. Du må dra oss opp!”

”Alligatorer!” knitret en stemme av rustent sølvpapir i bakgrunnen. Rogerdulpen er mest til klunder og bry, men god lyd, det har den. Noen sterio er det jo ikke. ’I’m like a one-eyed cat peepin’ at a seafood store, like a one-eyed cat peepin’ at a seafood store, I can look at you and tell you ain’t no child no more! Shake, rattle and - ’

”Ja ja, vi kan jo ta en kikk. Jeg lover ingenting; vi har tross alt en jobb å gjøre!” Roger snurpet kjeften og trykte på sluttknappen igjen. Han snudde seg mot meg: «Enda en Harry som har kjørt bilen rett ned i myra, tydeligvis. De er seg sjøl lik, hele bunten.»

Men det spiller ingen trille – de beste lydene er i mono uansett, bare de ikke er tuklet og remikset. Kan du tenke deg Jimmie Rodgers uten blikkboks? Sånt skulle vært skutt og forbudt! Bokslyden er en integral del av musikken! ”Ø. Seg sjøl like? Ta et sveip nedover elva, Bestefar; han gir seg ikke med maset!” sukket Roger og pekte oppover elva. Usviktelig retningssans. Vi måtte gå manngard da han hadde vært på utedassen i snøværet, han Ola og jeg.

Jeg svingte strikk motsatt og steig litt til. Gjennom dis og grånende skyer skimtet jeg hav, sandstrender, dønninger. Elvedeltaer skar strendene opp i skiver, som ei formkake med grå melis.

Plutselig kom det liv i baksetet! ”Giggara gokk!” sa det baki der. ”Glubberti glabb!” Or words to that effect.

Jeg snudde meg halvt. Cachuara hadde fått igjen litt av den påskesunne ansiktsfargen sin; noen reddhare var han jo ikke, sloss med alligatorer og greier. Han pekte med spydet så spissen holdt på å ta med seg ørefippen min. ”Kakkaplunk kakkaplank!”

Jeg fulgte peket hans med blikket. Så sannelig!

Det var ikke rekved som duppet på dønningene; det var to skip med master, og grå seil rullet sammen som fotside skjørt under mastene.

Jeg har sett skip før. At disse to kunne ta seg fram over det blide, det blåe hav, det gikk langt inn i prestens; de såg ut som to oppblåste baljer. Men sånn brukte båtene å se ut under de store oppdagelser; det har jeg sett på bilder. De hadde sendt avleggere inn på stranda også, for der låg det flere båter på bredden av en brei utflod. Hester; folk som myldret. Hva var nå dette!

Det kom en strøm av ord bakfra; Cachuara likte ikke det han såg. ”Harrumf harramf; gli glabb glokk? Garrumfel!” – og så videre. Hadde jeg skjønt så mye som en stavelse, kunne jeg ha laget fotnøtter med oversettelse. Men det gjorde jeg ikke, så det gjør jeg ikke. Jeg kan jo ha hørt feil.

Uansett! Dette måtte kikkes nærmere i korta. Roger hadde også oppfattet; han lente seg fram så hodet nesten stakk gjennom frontruta. ”Hva er!” utbraut han entustisk. ”Hvor er!”

”To skip,” forklarte jeg langsomt.

”Brillene mine!” Omsider oppdaget han hanskerommet og begynte å rote. Det sitter bare vindusglass i dem, men han er psykiatrisk avhengig.

Vi svevde nedover mot stranda. Motoren murret. Det var dette den likte best, Cadillacen; kruse rundt med utsyn over hele vide virkeligheten; ligge mellom skyene og kule’n med brølende krefter på lur under panseret.

Vi kom nærmere; folka ble tydeligere. De såg pussmerkelige ut. Stripete skjorter, rare stuttbukser som var blåst opp som ballonger, strømpebukser som strammet som om de var to nummer for små. Noen hadde digre blikkspann på huet, med vaiende fjørdusker. Spesielt én fyr; han gikk rundt og spansket seg, pekte og rekommanderte.

Roger hvislet oppberømt. ”Spanske conquistadores! Vi må være i… Når er vi, Bestefar?” Han hadde funnet brillene. Det ene glasset var knust; han trøkte ut glassbitene og såg like godt for det. Han lente seg over og myste på manøvringsenheten. ”Vi er i – la oss se – sjette august 1521! Om formiddagen.”

”Dra til deg labbene!” ropte jeg. For nå veivet han slik at han kom i vegen for giringa. Ufortrødelig fortsatte han: ”Åtteogtjue grader femti minutter nord; enogåtti og litt til vest – hvor er Hakkespettboka?” Han romsterte i hanskerommet så innholdet flagret som lause ører.

”I Wendak,” svarte jeg behersket. ”Jeg lot Harry Junior beholde den. Han trengte den for å – ”

Roger stønnet. ”Det er vel likt deg! Nå får vi aldri vite hvor vi er.”

Cachuara virket bedre orientert. ”Grrynt! Glefs!” Han strekte seg fram og pekte ned. Han virket misbillig, som om han kjente dem fra før. Så pekte han oppover igjen, dit vi var kommet fra. Ennå kunne vi skimte landsbyen og rydningene rundt.

Noen av ballongbuksene hadde fått øye på oss, stanset og pekte – det ble en sammenstimling. Stilte seg kanskje skeptisk til privatbilisme.

Cachuara tok et fast grep rundt armen min. Neven hans hadde tatt et tak før, kjente jeg. Den andre handa hans pekte bestemt mot landsbyen. ”Akka bakka!” insinuerte han. ”Bonka rakka!” Han ristet med spydet og såg morsk ut.

Jeg begynte å bli kymringsfull; han kunne radt gjøre et uhell på Cadillacen hvis han fortsatte å veive. Tryggest å gjøre ham til laks. ”Ta det med ro, ingen grunn til å skjørte seg opp – ” – jeg begynte å svinge rett vest, opp mot byen.

- Puff puff, sa det plutselig. Små, harde smell som hørtes tydelig gjennom malinga fra motoren. - Lydpotta! tenkte jeg med et panisk stikk. – Ikke rart etter all julinga den hadde fått. Åssen skulle vi finne et verksted, her i 1521 –

- Puff! Det kom ikke fra bilen. Jeg henkastet et skråblikk ned på stranda. Der hadde ballongbuksene organisert seg: De sto på kne og siktet med lange rørstubber; musket og dundret den ene salven etter den andre opp mot oss – jeg kunne se kvite dotter fra børsepipene.

Jeg veit ikke åffer de ikke likte oss, men det gjorde de. Før eller seinere kom de til å råke, og de brukte nok ikke spurvehagl. Jeg ga gass og dukket lågere over trekronene; snart var vi ute av syne og ubeskadiget.

Roger knastet og mumlet besvergelser. ”Det skulle da gå an… Det er jo et stikkordregister…” Har jeg sagt at dulpen hans har leksikon, og dessuten kan ringes med? Han fant ikke det han lette etter. ”Jeg har det på tungespissen! Det var en spanjol som utforsket Nord-Amerika tidlig på femtenhundretallet. Ikke Cortez; han kom ikke – ”

Biip biip! Roger klasket dulpen mot kjaken. ”Fint at du ringte! Hvor er vi, og hvem er spanjolen som driver og skyter på oss?”

”Florida!” peip dulpen. “Fyren heter Ponce de Léon – det står i Hakkespettboka! Og nå ser du til å redde oss, før krokodillene - "

”Alligatorene,” knitret det i sølvpapir bak ham.

”Ja ja, ikke mas! Jeg ser hva denne grobianen av en sjåfør kan få til. Vent ikke for mye av ham. Men Hakkespettboka vil vi ha igjen, hører du det?”

Der! Rett under oss låg dammen der vi hadde landet – og midt i dammen stakk det opp et svart biltak med en Roger oppå, omsvermet av sultne tømmerstokker. Rogeren der nede viftet og vinket noe aldeles iherdelig.

Duploene våre satt trangt i det. Åssen i all verden hadde de klart å rote seg inn i dette? ”Roger, spør dem åssen de klarte – ”

Roger hadde lagt på. ”Bøllete kjøring, selvfølgelig! Jeg får tenke ut en løsning, som vanlig.” Han fikk en idé; jeg kunne se lyspæra over hodet hans. ”Kast ut slepetauet, bestefar, så drar vi dem i land!”

Jeg kretset tjue meter over de forulykkete. Roger på biltaket danset og veivet, mens gatorene samlet seg i store skarer – ryktet om festmåltidet hadde nok spredt seg. ”Slepetauet ligger baki,” pekte jeg på.

”Hent det, da! Må jeg forklare alt?”

Jeg trakk på skuldrene. ”Hent det sjøl – jeg kjører.”

”Kan du ikke klare de enkleste – ” - han begynte å åpne døra, ble trillrund i øynene, smelte døra igjen. ”Det må da være en måte å – ”

Jeg svarte ikke; jeg hadde fått en idé sjøl, helt aleine. Jeg sirklet lågere, lette – der var den smale stien. Jeg bremset forsiktig og landet med et fjørlett brak. Hah! Kjørelærer Madsen ville vært stolt av meg! Kanskje.

Cachuara hadde sluttet å mase; i stedet fulgte han med i dansen på biltaket. Jeg hoppet ut, sprang rundt bilen, vippet opp bakdøra og begynte å grave mellom platedyngene. Reservehjul. Laurie London. Oljekanne. The Platters. Jimmy Cliff. Tomflasker, slange, jekk… En taustump! Jeg begynte å dra. Det singlet i sjellakk, og lyden skar i hjertet – her gikk uopprettelige skatter heden… Uansett. Det sto om livet til duploene våre, og farken måtte vite hvor mange Titubaer –

Tauet var et godt gammeldags hampetau, tjue meter, grovt nok til å klynge opp et godstog. Jeg krabbet på kne bak bilen: Der! Et slepefeste. De hadde tenkt på alt, disse amerikanerne. Jeg festet tauet – det var så grovt at det var så vidt jeg klarte å knyte det. Kastet nervøse bakoverblikk mens jeg dreiv på: De var truendes til å komme på land også, alligatorene; skikkelige sprintere visst -

Ferdig! Inn i bilen igjen, starte, opp igjen – jeg begynte å få teken på disse oppturene. Tauet dinglet som tjue meter rompe.

Det vanskeligste var å stå stille som en øyenbestikker i lufta. Jeg klarte å vippe fronten på Cadillacen opp og ble sittende og slure på håndbrekket i evig bakkestart. Dette hadde ikke Madsen likt. Stakkars Cadillac! Nå måtte de vel ha fått tak i tauet?

Jeg kikket ned. Rogeren der nede prøvde ikke å feste tauet; han prøvde å klatre opp. Gang på gang greip han tak, heiste seg to sentimeter opp, sklei ned igjen. Han virket desp. Jeg rullet vinduet og skreik: ”Fest tauet, din tulling!”

Han hørte nok ikke hva jeg sa i motorduren. I hvert fall fortsatte han å prøve å hale seg opp, like fåfengelig. En av alligatorene hadde fått frambeina opp på taket og smekket ivrig med den meterlange tanngarden. Det virket sikkert distrakterende.

”Heis ham opp, da!” skreik Roger. Min Roger. Han virket oppskjørtet han også, som om det var hans eget skinn og bein som sto på spill. En tenker ikke klart da.

Men det gjorde Cachuara! Han hadde oppfattet situasjonen. Han hadde fått med seg åssen døra virket også; plutselig vrengte han den opp og hoppet ut med spydet i den ene handa og et skingrende skrik i den andre.

Manglet ikke mannsmot, den karen! Kanskje var det ikke ti metere ned til biltaket – kanskje var det bare ni og en halv. Han landet med et brak på alle fire, rett ved sida av Roger der nede, og hjertet slo stiften i bringa mi: - Taket! Han ødelegger taket!

De lager ikke sånne biler lenger: Taket holdt. De lager ikke sånne menn lenger heller; Cachuara kom seg på beina, forslått, men ved full virk. Han løftet spydet og tok rennefart mot det innpåslitne krypdyret, og med et kraftig skyv dyttet han beistet ut i vatnet igjen.

Jeg husket at han egenhendig hadde hatt gleden av å få bilen vår opp av vatnet og skyve den til landsbyen. Kanskje det var han som hadde vasket og stelt den også – i hvert fall visste han hvordan en bil såg ut, deriblant hvor slepetauet skulle festes. Han tok tauet mellom tennene og hoppet ned i vatnet, midt mellom de glefsende gatorene. Før de fikk så mye som et sukk for seg hadde han halt tauet gjennom forhalingsringen, og i neste brøkdel spratt han opp på fronten igjen mens tennene klapret der beina hans hadde vært. Der sto han like hel på taket mens gjørmevatnet kokte, og i ro og mak slo han blåknut på tauet. Nei, de lager ikke sånne menn lenger.

Rogeren der nede hadde stått og glodd med åpen kjeft. Nå kom det noen spasmiske rykninger fra kjeften hans – kanskje flere gode forslag. Cachuara snudde seg opp mot oss og holdt spydet over hodet med begge nevene. ’Ferdig her’, betydde det.

Endelig kunne jeg avslutte bakkestarten. Lett som et snøfnugg slapp jeg bremsen. Bilen begynte å dra; tauet strammet seg… Det hørtes et vått sukk da gjørma slapp bilhjula. Cachuara låg flatt på taket, men det gjorde ikke Roger; han hadde stupt på hodet i vatnet hvis ikke Cachuara hadde hogd tak i leggen på ham idet han datt.

Desimeter for desimeter halte vi kopien vår gjennom gjørma, opp på bakken, inn på stien. Greiner og bladverk skrapte mot vinduet. Jeg merket at jeg hadde holdt pusten; nå trakk jeg den med et gledelsens sukk og slapp gassen forsiktig ut. Cadillacen dalte på englevinger og falt til ro på stien.

Jeg var søkkvåt av svette, og så sliten som om jeg hadde gått en tier. Jeg kom meg ut på skjelvhendte bein. Roger etter.

Den andre Rogeren – han på biltaket – vinket ned til oss. ”Takk for hjelpa! Det var sannelig bare så vidt jeg klarte det denne gangen, men under min kyndige rettledning – og puh, nå skulle det sannelig smake med en øl!”

Supermannen ved sida av ham såg på ham med et smalt smil; så tok han spydet og hoppet ned.

Et svart bustehue med lurvete skjegg kom fram fra førersetet, fulgt av to lange bein. Så lik meg at jeg ikke kunne se forskjell. Yngre han også, men tydelig merket av turen. ”Hvor er Titubaene?” ropte han.