22 My bucket's got a hole in it

 

Skjønner jo ikke bæra av det hun sier, de fleste av dem. Nanna, for eksempel: Skrukkete som en rusin, pledd over fanget, rugger att og fram og roper på mamma. Bettina uler og driter på seg. Gulbrand har et glimt innimellom; han knegger høgt av obskuritetene hennes og pugger dem så de ikke skal bli borte for ham: ”Fitte fitte fitte, hø hø knegg knegg, fitte fitte…”

Ikke rart hun vil på frifot. Blir depp bare jeg nedsetter en fot eller to der, jeg. Og så tenker jeg: - Sånn ser målstreken ut – slik renner de siste dråpene av livet ditt ut.

Stakkars mor. Stakkars oss alle sammen. Og faen ta Gud fader, der han sitter allmektig i skyene og synger om den store hvite flokk å se.

Vi fylte flaskene med høgoktan og korket med twist. Det ble atten molotover; han hadde vært flittig på flaska, Roger, og jeg hadde vært nøye med å plukke tomgods i naturen. Så fylte vi bilen. Krigerne lastet vi ut igjen til seinere bruk. Cachuara sendte dem hit og dit. ”Forrige gang rykket spanjolene helt fram til landsbyen,” forklarte en av Rogerne. ”De hadde nok massakrert hele befolkningen og tatt resten som slaver, men så kom vi til unnsetning! Da rømte de.” Han nikket bestemt.

Du må alltid trekke fra det en Roger forteller, veit du. Særlig når det er han som er helten. Han er ikke så herostratisk i virkeligheten. Ikke klarte han å gi en nøyere beskrivelse heller. Men jeg skjønte at han og reserve-Harry hadde vært her for åtte år sia og jaget spanjardene på flukt. Nå var de her igjen for å plyndre og kristne, så nå fikk vi jage dem en gang for alle. Det var nok jobben vår.

Jeg holdt et øye eller to med reserve-Harry mens jeg arbeidet: Stolte ikke på ham; han ventet nok på sitt snitt. Han sto på huet i motoren og skrudde lause deler, tørket med twist og gjeninnsatte med olje. Rask og nevenyttig, det måtte innrømmes.

Jeg var klar! Jeg stablet molotovene på golvet foran passasjersetet. Jeg trengte bare én Roger, men begge to insinuerte på å være med: ”Kom nå av sted mens vi har dagslys – denne hendelsen må jeg få på kameraet!” sa den ene. ”Autentiske bilder av Ponce de Leon!” ”Etterpå drar vi rett til Kensington,” sa den andre.

Og Cachuara, selvfølgelig. Ville nok ikke ta risken på at vi kom tilbake. Begynte vel å bli vant til flyturen, og ville se med egne sjølsyn at vi tok knerten på den plageriske spanjarden.

Vi rullet nedover stien, fikk fart, skjente opp i lufta. I speilet sto reserve-Harry fortsatt med finalen i været og tørket deler. Fire-fem krigere satt og passet på ham med beina i lotus. Ingen Titubaer. Han kunne bare våge!

”Ifølge krønikene visste han at ungdomskilden befant seg her i nærheten,” fortsatte en av Rogerne baki. ”Så vidt vites fant han den aldri; i hvert fall døde han av sårene han fikk.” ”Drømmen om evig ungdom!” supplementerte den andre. ”Tenk for et marked han ville ha hatt. Og makt!”

Sola nærmet seg horisontens borterste rand, blodrød, diger. Skyene ulmet. Fint at det ble skumt; en gammal elgskytter veit jo at da blir siktet usikret. Mindre sjanse for at de råkte oss med dundrene sine.

De hadde kommet seg i orden på stranda, satt opp telt, kve til gampene, stablet kassene med forsynelser av ymist slag. Vakter postet mellom leiren og skogen. Et arbeidslag felte trær og spikket stokker; et annet reiste stokkene og flettet dem sammen til palisander. Denne Ponce var nok litt av en ordensmann, der han spanket att og fram og pekte og ordinerte. Tydelig at han gikk planmessig og metologisk fram, og at han tenkte å bli her ei stund. Det fikk vi se på!

Jeg er lur. Med full pinne kom de til å høre oss og løfte blikket, og deretterpå børsene. Jeg løftet oss høgt over skogens rand, sirklet, ga gass og gikk inn i stupeflukt. Rogerne gulpet: ”Kan du ikke!” ”Skal du ikke!” Cachuara, derimot, var en mann av få og nødvendige ord; han satt med stive kjaker og smale øyne og speidet, uten et grynt. Midt i stupet avskrudde jeg tenninga. Rogerne hikstet. Ellers var bare vindens svale sus å høre, en foss av luft mot frontruta.

Nedefrasett var vi uanselige mot solnedgangens ulmende brann. Vi stupte mot leirplassen. Jeg svelget noen ganger mens jeg strevde med molotovene… Fyr! Jeg tente den ene med den andre, den andre med den tredje, og stakk den etter tur i neven til Roger. Sveivet ned vinduet i rasende fart – ingen idiotisk elektronikk her, nei, som gjør at du må trøkke på knapper, ned, opp, ned igjen, og aldri får vinduet akkurat passe opp – de skulle vært skutt! Knappemakerne.

Nerver av stål! Leiren kom kastet mot oss. Vektlause som i det tomme rom; jeg klamret meg med klamme never og tviholdt i rattet. Telt og palisander og spanske erobrere vokste; hjertet dunket - hundreogfemti meter, hundreogti… Jeg innrømmer at jeg holdt på å gjøre i buksa. Ekte heltemot krever at du kjenner frykten.

Ennå hadde de ikke sett oss. Det kom de til å gjøre. Åtti meter. Søtti.

”Kast!” ropte jeg og kastet flaska ut vinduet. Ikke et sekund for seint! Noen brøkdeler til, så kunne bensinbomben ha eksplodert i fanget på meg: Ingen Harry; ingen bil. Skjelvfingret skrudde jeg på igjen tenninga, mens en fresende tanke kinaputret gjennom hodet mitt: - Sett at den fusker. Sett at jeg ikke får rettet opp. Sett at –

Motoren mól som en katt på peisen. Jeg girte brennkvikt, ga gass, drog i rattet for å rette opp, girte igjen. Ennå stupte vi, men med et stort og lettet sukk kjente jeg at vekta kom tilbake – kilo for kilo, inntil alle åtti var på plass og noen til, idet vi flatet ut tredve meter over dem og fikk ekstra vekt av sentrifugal.

Jeg kastet et blikk. Rogerne satt ennå med ulmende bomber mellom finga! Helt i parallakse. ”Kast!”skreik jeg så det skingret. ”Ellers går vi til –”

Ø. Sentripetal?

Hva skulle jeg ha gjort uten Cachuara! Jeg trengte alle hendene mine til å holde rattet, kløtsje, gire, gasse. Og vel så det. Men mannen med steinansiktet oppfattet situasjonen. Plutselig hogg to tatoverte armer som slanger over setet og nappet hver sin molotov, mens Rogerne blunket. Nesten i samme øyeblikk forsvant begge bombene ut gjennom vinduet, og ikke før så smalt den siste i lufta med dunder og brak, få meter under oss. Eksplosjonen slengte oss framover og snurret oss rundt. Jeg klamret og bante; Rogerne hikstet; Cachuara sa ingenting. Med kraft og ynde og mesterlig glattkjøring fikk jeg kontroll over bilen.

Nå hadde de sett oss! Forvirring; høge rop gjennom bilduren. Før de rakk å gjøre noe med det, fikk de andre ting å tenke på. Den ene bensinbomben smalt høgt over dem, men ikke helt skadeslaus; telt og lause ører flagret; hester steilet; mennene skreik enda høgere. Rett etterpå smalt den første bomben rett over bakken.

Jeg hadde min fulle hyre. Likevel fikk jeg henkastet et blikk. Den hadde smelt av like utafor leiren. Hester og vaktposter ble kastet hit og dit. Stakkars dyr.

Det var ett av teorispørsmåla, husker jeg: ”Hva må du alltid ha over bilen?” Svarte du ’presenning’, kunne du se tynt etter kjørelappen det året. Men det gjorde jeg ikke.

Vi var ute over sjøen, på veg mot skipa. Fra leiren hadde ingen somlet og samlet seg til å løsne ett eneste skudd, så kjapt hadde vi rasket over dem. Står og faller med sjåføren, veit du. Men på skipa var det også folk, og der såg jeg den første røykdotten over rekkverket.

Ikke særlig treffesikre ved første forsøk, heldigvis. Trengte nok å skyte seg inn. Vi steig og svingte, snart utafor fare.

Men den tredje! Den landet midt i kruttønna og detroniserte hele lageret. Først smalt det slik det bruker; flisveden av kasser, dekketøy og uheldige spanjarder fór veggimellom. Så smalt det igjen. Og igjen. Og igjen! Dundringa rullet som et torevær, og svartrøyken la seg over leirplassen så vi ikke kunne se en finger, bare ett og annet smell. Goodness, gracious, great balls of fire!

Til slutt hadde det smellet fra seg. Smølli. Smullet? Røyken låg svart som et teppe, der vi kretset over sletta i solnedgangens rødmende skjær.

Smelt!

Rogerne hadde fått igjen talens munn og mule og satt med ivrige dulper mellom hendene. ”Fikk du med den siste?” ”Trur det; håper bare det ikke ble for mørkt; denne bavianen av en sjåfør – ” ”Vi får vaske opptaket når vi kommer hjem. Jeg har noe programvare som kan – ” ”Jeg også! Og redigere sammen bildene våre. Det blir litt av en reportasje når vi!”

Ingen vits i å spandere flere molotover på leiren, for der var det uråd å sikte og å se hva vi råkte. Det begynte å mørkne også.

Men skipa! Fikk vi senket dem, tok det desto lengre før nye slavehandlere fant akkurat denne kysten igjen.

Jeg svingte ut over sjøen igjen – holdt stor høgde; jeg visste bedre enn å. Det begynte å knerte og knarte igjen straks vi nærmet oss. Sjansen for at de råkte oss så høgt nedefra var liten; det fikk stå seg til.

Jeg kastet en molotov, kjørte en sving og ei langside, kastet en til. Men vi var langt fra dem også; halvparten av bombene falt i havet. Resten råkte.

Det heter molotov etter en fæl kommunist i Moskva, veit du. Jeg husker bildene fra Ungarn i seksogfemti, der bønder og arbeidsfolk møtte tanksen med høygafler og molotover. Det gikk slik det måtte gå; Imre Nagy fikk fritt leide og ble henrettet, og hundre tusen ungarere rømte vestover.

Snart var det stupmørkt. Det gjorde ingenting, for begge skipa var belyst av brennende seil og treverk. Folk fór rundt og strevde med å slokke, men hver gang var vi der igjen med en ny molotov.

Rogerne begynte å murre. ”Disse kameraene er ikke så gode - kanskje var det en idé å spare resten av bombene til i morgen?” ”Da kan vi få skikkelige bilder til reportasjen vår! Vi har tenkt å kalle den: ’Når fortid møter framtid: Conquistadorens bitre nederlag’ – eller kanskje noe mer dramatisk – ”

Jeg vendte det blinde øret til og ga dem resten av bombene. Begge skipa sto med lysende lue før vi ga oss. Mannskapene prøvde ennå å slokke, men det var nok et tidsspørsmål.

Jeg likte det ikke helt - jeg bruker ikke å bensinbombe fremmedfolk så båten synker. Men jeg har lest bøker også. Disse folka kom for å kristne og plyndre og voldta, og det kom de til å gjøre hvis ingen stanset dem. På andre sida var ikke gamle Wutina særlig snill, han heller. Jo, kanskje inni seg, men hvem veit.

Jeg falt i tanker mens jeg svingte vestover igjen, mot den siste mørkerøde stripa av gjenskjær i natta. Hm. Hva hadde de sagt, Titubaene – tre hundre år?

Rogerdiskusjonen sildret mot øra. ”Utvilsomt har vi endret historiens gang! Ponce de Leon reiser ikke hjem for å dø; vi befinner oss altså i et nytt 1521!” ”Hadde vi enda fått noen skikkelige nærbilder! ’Conquistadorens dødskamp’ – vi må gjøre et grundig redigeringsarbeid før vi…” – Ungdomskilden, hadde de sagt. Et stort lys blomstret. Det var den som hadde holdt liv i ham så lenge. Det visste Ponce de Leon; det var derfor han kom tilbake!

”Ungdomskilden!” kom det fra en av Rogerne. Uvisst hvem – det kunne like gjerne være den andre. ”Det er den som har holdt liv i ham så lenge!”

”Hvem da?” sa den andre. ”Bestefar?”

”Ham også! En mann i støvets år; han burde jo egentlig – nei jeg tenker på Wutina. Sikkert de andre gamlingene også. Der har vi maktbasen deres!”

”De virker da ikke særlig ungdommelige?”

Begge var slukt opp; de rullet og viftet med øynene. ”Tenk deg hvordan de hadde sett ut hvis ikke! Aldringsprosessen går langsommere. Reverseres kanskje, men neppe permanent. Kan det være den svarte drikken?”

Den siste stripa sloknet. Natta var kølsvart. Hvor var landsbyen? Hvordan skulle jeg klare å lande i det gjennomutrengelige mørket?

”Hm. Kanskje – men Bestefar virket yngre og sprekere før han drakk av den. Kan den ha tilbakevirkende kraft?”

”De kontrollerer tilgangen. Det gir dem en uangripelig maktbase! Og kunnskapen om hvor den finnes. Folk viser absolutt og total lydighet, i håp om en gang – ”

Cachuara sa aldri særlig mye. Hadde nok lært i livets lange skole. I stedet lente han seg fram og pekte.

”Mikroorganismer! Kanskje en virus. Det må være forklaringa. Husker du hvor sjuk Bestefar var før han sto forynget fram, som en sommerfugl av en kokong?”

”Forskningen krever at vi finner den! Vi kan bli søkk… ø, vi kan vinne grunnleggende ny kunnskap om livets og dødens mysteriumer – ”

«Æ. Et virus - «

Langs fingerpeket skimtet jeg bål gjennom disen. Prikker av lys, som om Sjustjerna hadde lagt seg og bredt over seg kveldsskyene.

”Møll av en kokong, meiner jeg. Å kalle ham en sommerfugl faller på sin – ”

”Ø. Mysterier. Vi skriver på etiketten: ”Evig liv med Livets vatn!” Selvfølgelig må vi sikre oss sjøl varig tilgang først, sånn at vi kan holde kunnskapens flamme!”

Jeg svingte mot den disige sjustjerna. Den ble flere. Etterhvert såg jeg at den besto av bål i en runding. I skjæret fra båla skimtet jeg hus; mørke skikkelser - var nok slik de holdt vakt rundt byen om natta. ”Vi må ha full kontroll! Vi kan ikke la simple kommersielle interesser - ” ”Aldrende milliardærer. Tenk hva de vil være villige til å betale! Vi kan… ø, vi kan finansiere store forskningsprosjekter. Kartlegge erkjennelsens grenseland mot – ” ”Slott i Irland. Tjenere. Årgangsviner, Roger! Årgangskvinner!” ”Kasser med Egri Bikaver.” ”Glen Ellen pink Zinfandel. Gallon på gallon med scrumpy fra Taunton!” ”Medisinske gjennombrudd – avføring uten frykt, til velsignelse for menneskeheten!” Det ballet på seg. De fantaserte videre: ”Måneraketter! Forskningsstasjon på Mars!” ”Ferietur med ungene! Leilighet på Majorstua! The sky’s the limit!”

Jeg satte på fjernlyset. Dalte; siktet… Disen tetnet. Skimtet jeg ei humpete slette? Det gjorde jeg. Jeg bremset forsiktig, kretset, rettet opp. Bakken kom mot oss. ”Det gjelder bare å finne denne kulturen med mikroorganismer. Hvor har han – ” Begge vendte seg mot meg. ”Hvor fikk du det i deg, Bestefar?”

Plutselig var bakken rett foran oss! Jeg hadde feilbedømt avstanden i mørket. Jeg rettet opp, pumpet, ga gass… Homp! Domp! Skomp! Stakkars støtdempere; stakkars Cadillac! ”Husker du når han begynte å – au!” Rogerne skvatt veggimellom så tenna skranglet.

Jeg også, men jeg holdt meg fast og sto på bremsen. ”Vi er for vakre til å dø! Kan du aldri se å – ” og plutselig sto vi stille.

Jeg sank sammen og pustet ut. Jeg skalv; søkkvåt av svette over hele meg.

Cachuara gryntet tilfreds, åpnet bakdøra og gikk ut. Jeg trakk pusten djupt enda en gang og gjorde det samme. Bakken gynget. Knea var så morkne som en titusen på trå is.

Rogerne kom etter. ”Vi må finne et godt hjem for milliardene. Hvor møll og skatt ikke tærer! Caymanøyene? Isle of Man? Irland?” ”Ja vi må få mest mulig forskning ut av dem, veit du. Endelig får vi tid og råd til det. Sirkelens kvadratur! Lineær A! Menneskehetens opprinnelse! Livets – ”

Dansende krigere omringet oss. Wutina på bærestol. Hele landsbyen bak dem igjen. Jeg gjorde meg klar til å bli mottatt som helter. Rogerne kom meg i forekjøpet: Med verdige miner vendte de seg mot foresamlingen og proklamenterte: ”Kjære venner! Det finnes en vei ut av fattigdommen! Vi kan vise dere veien, gjøre dere rike – ”

Det skulle de ikke ha gjort. Krigerne måpte som om de ikke trudde sine egne. Cachuara tok kontroll: Han bjeffet en ordre, og ikke før visste de ordet av det, så låg de på alle fire med kjeften solid forplantet i grastustene. Måtte bite ordentlig i det sure graset.

Jeg også. Klok av skade gikk jeg ned på kne. Ungdomskilde eller ikke – alt var som før, og makta rår.

Det stilnet. Wutina satt på stolen sin, såg på Cachuara og avventet på rapport. Dansende fakler kastet sitt trolske skimmer og skjær over det inntørkete fjeset. Ungdomskilde? Han såg ikke slik ut.

I stillheten hørtes en sildrelyd. Jeg kjente noe vått på finga. Det luktet bensin, og lukta ble skarpere - - jeg henkastet et sideblikk, og ble plutselig iskald i tropevarmen.

Muskedundrene hadde fått inn et treff uten at vi merket det. Fra sida på Cadillacen sto det ut ei gul stråle så stri som ei blære i ungdommens vår.

Faklene vaiet ufortrødelig i vinden og henkastet både gnister og trolske lysskjær. Når som helst kom vi til å gå opp i den store helheten med et smell som fikk kruttet til Ponce de Leon til å bleikne, både Rogerne, Cadillacen og jeg. Med samt store deler av de ville innfødte.