4 Ramblin' man

 

Glastonbury er en plass du reiser tilbake til. På Rifleman's Arms, like oppunder Chalice Well og stien til The Tor, har tidens tann stått stille sia 1967. Riktignok blir gamlehjemshippiene mer mosebegrodde for hvert år: Noen faller fra, men nye tilkommer - nå er det tredje generasjons blomsterbarn som dingler og dangler i fotside sandaler og treperler. "Peace and love," sier de og viser V-tegnet, og det er jo ikke så dumt sagt. Og fra rockolan strømmer 'All you need is love' minst én gang hver kveld.

Jeg har sett mye snodig der. Tolerabel som jeg er, så letter jeg sjelden på brynet. Likevel stusset jeg da jeg såg de tre personasjene som var på veg ut. Den ene var lang, den andre var lubben, og den tredje var slank og vakker som en syfilide. Alle tre var ubegripelig unge og glatte som bånerumper. Og sjøl om linjene var uskarpe i den blå augustkvelden, syntes jeg at jeg drog en kjennelse, slik du kjenner fjesene på et falmefoto fra barndommens grønne dal.

"En ortopedisk feil kan sjøl du være!" hørte jeg den lange brumme, med tilkjempet ro. "Jeg har et rikelig og følsomt språk, og likevel kraft i frasparket, akkurat som Jack Kerouac. De prøvde seg med rød blyant på ham også, men se om det nyttet! Jeg skriver slik Maier gikk femmer'n i sine fullmaktsdager - kraft og eleganse i hvert skjær! Vil du at jeg skal skrive ned denne historien?"

Den lubne sukket. "Jeg burde nok gjøre det sjøl - men jeg kan ikke skusle bort intellektuell kraft på trivielt håndverk! Jeg må vie mitt liv til eksistensens grunnleggende gåter, verdensaltets svimlende sammenhenger… Flogistonenes strømvirvler. Kaskadene av temponer, orgoner og tachyoner gjennom dimensjonene! Skriv du, Bestefar, så skal jeg rettlede deg."

Det siste jeg hørte var en trillende latter fra dama som gikk sammen med dem - så forsvant de i den blå kvelden. Bleiknet som minner, smeltet og rant bort som tapte drømmer.

Roger hadde veltet seg ut av bilen. Han kikket etter de tre og sukket melankolisk. "Ungdommens overmot! Her står jeg og har ikke, til denne dag, klart å vikle ut trådene i tilværets komplekse vev. Og så Lisa, da. Vidunderlige Lisa. Hun ble gift med en rørlegger. Kanskje i en annen tidsstrøm, et annet univers…" Så rettet han seg opp, etter beste evne. "Men fatt mot! Nye verdener, nye muligheter. Og hvor er scrumpyen?"

Han Tykje hadde også kommet ut. Han strekte seg. "Æg håper dokker ha sotte komfertabelt under overfarten - han va så støgg i kjæften så en sortlænding den her gongen," sa han. "Ska vi få oss ein oppkvekkar mens æg fylle dokker ut om arbeidsoppgavan?" Uten å avvente på svar slentret han opp på treverandan bak puben og fortsatte inn i baren.

Nei: Vikle den inn, det er det han gjør. Tilværelsets røde tråd, altså. Og hver gang han setter seg ned for å begynne på det verket som skal forklare alt og forandre verden, så setter han seg på nettet i stedet og erobrer universet eller sletter ut New York. Han spiller mot amerikanske tolvåringer og pasjonerte engelske oberster, og han blir ratt sittendes til det årle morgengny når andre går på jobb. Gir seg ikke tid til å gå på dass heller. Ikke rart at!

For meg var tida kommet da begeret var fullt. Jeg styrtet inn, tok ladegrep og lot det stå til. Noen salige sekunder sto jeg og lot tankene sildre mens tanken sildret. Jeg kjente meg i det samme lausrevet fra alt; en surklende sneip i Vårherres store pissoar, uten mål og meining. Egentlig gjorde det ingenting. Det betydde bare at ennå, ennå kunne alt skje: Se opp, verden! Her kommer Harry, og han har mange runder igjen! Leverte jeg ikke den dag i dag ei stråle like kraftfull og gul som i ungdommens vår, kanskje? Jo.

De slutter aldri heller, disse spillene. Jeg har verken sett eller hørt dem, men jeg har lest om sånne spill som har foregått i årevis. Roger påstår at de hjelper ham å holde huet klart og nypusset. Jeg trur han hadde kommet like langt med å pusse brillene.

Speilet over vasken hadde vært sprukket sist jeg var her, men ennå var det like helt. Ellers var alt ved det gamle - dassen rant over, vasken virket ikke, beholderen var tom for papir. Enkelte ting står uifravikelig fast gjennom alle stormkast i livets lange puslespill.

Jeg spurte ham en gang, der han satt hensunket i ’Warcraft’ på tredje døgnet: «Vinner du noen gang?» Da snudde han seg med rødsprengt, trillrundt blikk og såg forvirret på meg: «Vinner?» Så fortsatte han med å rydde ut mongolene til en fyr i California.

Jeg plystret da jeg kom ut igjen, klar for nye yttersvinger. - Ist man auf Tur, so bist man auf Tur! tenkte jeg i mitt stille sinn. M i tysk på realskolen; kom ikke her. Bahoa!

Roger hadde hensunket ned på en av de grå trebenkene. Og der!

Undrenes tid er ennå blant oss. Midt på bordet låg det fillete eksemplet mitt av 'On the Road', det som jeg har savnet i femogtjue år. Akkurat der jeg nettopp hadde glømt det igjen.

Jeg stupte over det. Bladde, fant igjen eselører og skriftsteder. Jack Kerouac og Jack London har vært yndlingslesningen i mitt langstrakte liv, helt fra jeg klarte å stave de vanskelige orda. 'On the Road' var Bibelen i min rastlause ungdom når jeg ragget mot solnedgangen over Kongsvinger, Flisa og Våler. Seinere, da jeg tok Roger under mine beskyttende vingeslag, ble vi de lokale utgavene av Sal og Dean på livets lange asfalt. Cisco Kid og Pancho! Tom og Teddy! Riktignok har han vondt for å fatte hvem som er mester og hvem som er læregutt – og fortsatt må jeg rake ut kastanjettene når han roter dem bort.

Han Tykje kom ut med tre grumsete pinter svevende mellom fingertuppene.

Og Fønhus, selvfølgelig: «Der vildmarken suser.» «Trollelgen.» Akkurat som hjemme på Sand.

Scrumpy! Lokal sider, slik den bare blir laget i denne kroken av verden: Rå som spylevæske med knust glass og svart pepper, konsistent som gjæret hestepiss. Må drikkes før den etser bort glasset. En drikk som gjør menn til menn og skiller klinten fra fårene!

Jeg lente meg bakover og lot det gule grumset sprenge seg ned gjennom kråsen og sluktarmen. En lysfontene foldet seg ut nede i mine innerste voller, bredte seg langs blodårer og nervetråder til jeg kjente meg gjennomstrålt av en stor klarhet. "Fortell," sukket jeg med brunsvidd drøvel.

Folk kom og gikk, med hår og gevanter flagrende etter. Et par lyspærer kastet sitt dunkle skinn - et forsonlig skjær som visket bort detaljene, og lot de store linjene stå klare og reine fram. Mureren Bill var blitt yngre sia sist; det krøllete skjegget var mørkere, årringene i det læraktige fjeset mindre skarpe. Men han satt på samme plassen, på tomtønna i hjørnet, med beina i pendel noen sentimeter over bakken og Newcastle Brown i fast grep. En jentunge på fem-seks år leikte med ei lurvebikkje av ubestemt avkomst, overvåket av et par fredsfriker i møkkete T-skjorter med nedrustning: En mørk og møkkete liten skjønnhet - en miniataur av den mørke og møkkete store skjønnheten i fjor sommer. Barnet er kvinnens far, veit du. Noen hollandske fredsturister på leit etter Gaia var tro kopier av de tyske fredsturistene fra sist. - Tida forhaster seg ikke i Glastonbury, verken framlengs, baklengs eller sidelengs.

"Æg ser du fann han igjæn," sa Han Tykje og nikket mot den fillete boka. "Du kommer tel å få bruk før han, det va derfør æg la turen hit føst."

"Ja jøss, ja visst. Uunnværlig!" Jeg løftet Jack Kerouacs mesterverk for å bla fram et skriftsted. Boka hette ikke 'On the Road'. Med et trylleslag hette den Hakkespettboka.

"Du finn alt du træng i boka," forklarte Han Tykje. Så la han nok merke til skuffelsen i ansiktet mitt, for han la til: "Æg ha transformert ho tel ein høgare æksistens, såless at ho e generelt anvænnele. Du finn igjæn 'On the Road' inni når du træng han."

Jeg fikk ta ham for god fisk. Han hadde nok laget en metaformose igjen.

Roger ga sitt bestikk med i laget. "Snakk om å møte seg sjøl i døra! Men sånne paradokser følger logisk av at vi har inngått en sjølrefererende avtale. De gjør nok det." Han nikket djupsindig og slurpet grumsete sider.

"Der finn du óg aill tækniske data før bilen. Du træng ikkje bekymmer dæg før bensina. Han drekk ein fir-fæm liter før mila, men æg ha fylt opp tanken så det klare sæg før nåen milliona kilometra med pen kjøring." Herfra såg ikke bilen ut som om den hadde så stor tank, men han visste nok hva han snakket om. Han virket som en erfaren sjåfør.

"Og så Lise, da. Æ - Lisa. Latteren hennes. Det rare smilet… Jeg skulle gjerne ha truffet henne igjen."

"Det som dokker skal prøv på, det e å finn Totalisatoren og start dæm opp att. Aill drømman. Æg rakk å få småjævlan tel å gjømm han unna, rætt under næsen på Konsærnlædelsen."

"Hvem er Totalisatoren?" sa jeg.

"Det er vel ulovlig?" sa Roger, blank i blikket.

"Totalisatoren e ein maskin som generere og distribuere drømma," sa Han Tykje stolt. "Æg ha konstruert han sjøll, med assistanse utav nåen tæknisk skolerte småjævla. Han sende drømman langs multidimænsjonale orgonstrænga, ut gjønna multiverset, og mangfoldiggjær dæm så det bli meir enn nok tel aill skapninga frå Skapelsen og tel Dommedag. - Vesst at det bli nån Dommedag når førrætningsimperiet hainnes rakne," la han til, med et fult flir.

"Jeg forstår," sa Roger oppglødd. "Vi skal sabotere Vårherres store plan! Overstrømme markedet med kvalitetsdrømmer som danker ut produktet til Konsernet! I stedet for monopolfortjeneste sitter de med et uselgelig produkt, og en tungrodd organisasjon med store, faste kostnader - en utgiftsmaskin som ruller rett til Skifteretten! Er det slik du tenker?"

"Æg skjønne du ha føllt med," svarte Han Tykje tilfreds. "Du læse vesst Næringslivet, du óg."

"På lærerværelset." Roger lente seg fram. "Hvor befinner den seg?"

"Ja det e ikkje så godt å sei! Æg ha gjømt han godt, førstår dokker. I hjertet av Guds eige laind, Amerika! Men æg mått lægg nåen usekkerhetsrelasjona på han. Som dokker veit så e usekkerhet ein ting som Gud Fader ikkje finn ut av, om hain så står på høvvet og drit spiker og torskeøngel. Hain e litt her og litt der, kain du sei."

"Herlige Heisenberg! Betyr det at bølgefunksjonen er spredt utover? At den har flere maksima, og at vi må finne alle?"

"Det kain godt vær. Æg ha merka av nåen plassa i manualen der hain e mæst sannsynle. Men med gullhår i ræva så finn dokker han på den føste plassen. Likevæl så må dokker vær beredt på å leit i mange verdena. I Gud Fader sett hus e det mange rom!"

"Dette kan bli en lang tur," sa Roger, med stjerner i øynene.

"Hvorfor må du sende oss?" spurte jeg, litt mistenkelig igjen. Et langt liv har lært meg. "Hadde det ikke vært enklest om du gjorde jobben sjøl, du som er kjent?"

"Får du ikke visum?" spurte Roger.

"Dæm ha skjerpa beredskapen før mykje," svarte Han Tykje. "Dæm ha sætt inn sekkerhetsteltak som får konsærnet tel å minn om en konsæntrasjonsleir! Sist gangen så va det på hængandes kinæsiske kushåret at dæm ikkje tok mæg - og da hadd dæm kasta mæg i mett eige hælvete tel førtapels i evig tid! Vi va ikkje nættopp bussa da æg fór."

"Har de ikke viklet av hele Helvete?" ville jeg vite.

"Jo da, dæm ha sætt det ut av produksjon, mæn dæm ha beholdt lokalan og konvertert dæm tel lagerplass før verstinga - kommunista, lappjævla, rompissa, atæista, muslima og ainna uførbæderle pakk! Og havna du der, så bli du der tel Dommedag. - Nei, æg ha ingen sjans om æg prøve mæg. Dæm ha jævelskapsdetektora på aill grænsestasjona, i aill trafikknutepunkta, i skjæringspunkta milla aill dimænsjona, og kamera med ansiktsgjænkjennels i aill gatekrøss. Om æg nærme mæg, så sprætt nålan i været likså ståpekk i Beiarn, og da går alarmen i aill sju himla, med full utrøkking utav ængla og serafa, ein stakkars faen ha ikkje ein snøbaill i hælvete. Med dokker to bli det noko ainna, æg kain ikkje merk ferten utav jævelskap, om æg få vær så frimodig." Han blunket ironisk til Roger, til meg - så tømte han glasset og reiste seg. "Får æg by på ein sider tel?"

"Han lurer oss, Roger," sa jeg mens han var inne. "Det er noe han ikke vil si."

Roger trakk på skuldrene. "Jeg synes han forklarer seg greitt og tilforlatelig, jeg. Og hvis han lurer oss, så er det avtalebrudd. Da saksøker vi ham."

En ny scrumpy landet på bordet. "Ta ein kikk på organisasjonskartet, så ser dokker kæm dokker ha med å gjær!" Han Tykje plukket et nytt papir ut av lause lufta. - Et finurlig knep, det der, tenkte jeg. - Kjekt å imponere damene med før orkesteret spiller kliner'n. Heaven and Earth Unltd., sto det øverst på arket, med snirklete gullbokstaver.

Skulle gjerne ha hatt et sånt knep å ty til i fårna dar, når Skarneskvartetten drog til med ’He’ll have to go’. Mye kunne ha viklet seg ut ansless da, kanskje. Ja ja. Tapte sjanser og spilt øl. Else Marit, for eksempel -

"Her sett Styret." Han pekte på den øverste boksen, der en skjeggete gammel mann glante bistert mot oss, mot Glastonbury, mot universet. "Dæm e tre, ætte valget på Generalførsamlinga i 325, der træenigheta vart bestæmt."

"Det har jeg lest om!” utbraut jeg. ”Det var på kirkemøtet i Ikea."

"Ja vesst. Det her, det e Faderen, hain Store-Georg, hain e styreførmainn. Og her e Sønnen, hain Vesle-Georg - hain e konsærnsjæf og styre den daglige drefta. Og så ha vi Ånden som går, hain Dick, hain sett bakom og trækk i trådan. Dæm skifte navn likså hatta, men i aille tida og verdena e dæm de tre herran."

Fingeren hans beveget seg nedover, til stadig flere bokser. "Her ha vi Konsærnstaben. Der sett Oljegarkan - Dæm fire rytteran, som dæm kaille sæg. Længer ner så ha vi produksjon og salg og distribusjon, og under her ha vi Intern sekkerhet, Ekstern sekkerhet, Intrasekkerhet og Ækstrasekkerhet, og førskjællige sekkerheta som e så hæmmele at dæm ikkje står på kartet. Og under her…." Fingeren hans fulgte boksene nedover; rekke etter rekke, nedover og utover i det uendelige. Arket utvidet seg stadig, med nye bokser og streker; tusener, millioner… Jeg ble ørsken og ristet på hodet så firkantene surret. Et djupt drag av scrumpyen klarnet tankene.

"Nikea," sa Roger.

Han Tykje rullet papiret sammen. "Det her bli mykje å få med sæg på ein gong," sa han. "Dokker finn aill detaljan i manualen."

Roger skrukket skallen. "Det er noe jeg ikke skjønner. Sjøl om vi lykkes, så tjener ikke du fem øre - gratisdrømmer kaster ikke mye av seg! Har du tenkt å kjøpe tilbake Helvete?"

Han Tykje ristet bestemt på hodet. "Æg vil ikkje ha det om æg fekk det tel giandes! Æg bøgge opp nokka heilt nytt, ein moderne frestelsesbedrift, og da kain æg design hain som æg vil og lægg hain akkerat der det passa mæg! Med Internett og Hypernett kain æg nå markedan uanhælvetessett kor æg e lokalisert. Æg ha sedd på nåen høvelege banklokala i Bodø. Æg ha hadd kontakta med Æksportrådet, Importrådet og Transportrådet, og med fleire investora som byna å bli lei utav å ha fleirfaldege sprængkåt milliarda settandes uverksomm - æg kain komm i gang på dagen når æg ha avklart lokaliseringa. Æg e sekker på ein ting: Markedet før drømma og ain jævelskap, det e umættele. Når dokker sprænge monopolet, så vække det ein slumrandes appetitt, og der sett æg klar tel å fór han."

Roger satt noen øyeblikk med tankeskrukker og blanke øyne. Så gikk det et forklaringens lys over ham. "Det første skuddet er gratis! Akkurat som når spillprodusentene leverer demoer til fjortisene - da løper de som lemen for å kjøpe hele spillet. Er det sånn du tenker?"

"Sånn omtrent e det! Men æg tænke litt længer óg. Når ein får muleheita tel å gå igjønna heile førrætningsmodællen, da lønna det sæg å tænk radikalt nytt!" Det glitret djevelsk i øynene hans; han lente seg fram og begynte å tegne luftslott med hendene: "På ein måte så har Konsærnlædelsen gjort mæg ein stor tjæneste, ved at dæm ha tvunge mæg tel å gå tel kjernen utav førrætningen… Det gamle Hælvete va før gammeldags, før mykje præga utav kompromiss og telpasning, med svovel og straff og ævindele pine. Den her gongen vil æg bøgg opp ein attraksjon som konkurrere Himmerike sønder og sammens, med avdælinga før sang og dains og skjørlævnet, æventyr og ækstase, sanselause glæder i ævighet - men óg før ro og kontæmplasjon og sjælefred, og før uberørt natur, fjellvidda og urskoga og uløste mysteria! Æg ska sei dokker, æg føle mæg som ein ungsau igjæn, ein gründer med nye visjona - æg kain næsten ikkje veint på å se sjælene førlate den smale væg i hærskara, og flokka sæg tel mæg og det nye telbudet mett!"

Roger fulgte med som et betent lys. "Skjørlevnet? Sanselause gleder? …Gikk det an å få en brosjyre?"

"Seinar, seinar - æg ha laindskapsarkitækta og byførnyera som arbeide på spræng med fleire prosjækta… Samtidig så vil æg utnøtt og utvikkel viare det gamle merkevarekonsæptet og gjænkjennelsesverdian som legg i namnet mett. Æg ser det før mæg; Satanisk spennandes, står det i gullbokstava, et Fandens æventyr! Derfør så ha æg hyra inn nåen jævelsk gode trendanalytikera og æksperta på brænding og re-brænding og retrobrænding, dæm arbeide under mottoet 'Førnye før å bevare'…"

Iveren hadde løpt av sted med ham. Nå kom han i tanker om de nærmere ting. Han kikket på klokka. "Æg ha dokker på prospæktlista! Det her ha vorre ein artig kveild, men no e det seint, og dokker ha langt å reis." Han reiste seg, la hodet bakover og helte i seg resten av scrumpyen uten å forstrekke en mine. "Æg ha boka dokker inn på The George and Pilgrim, det e der æg bruka ta inn her i byen. Æg frakte oss dit, så kain vi diskuter dæm siste detaljan over frokosten - ka dokker sei?"

Jeg prøvde å følge eksemplaret hans, men bakken sto ikke stille da jeg skulle reise meg; jeg måtte gjøre et forsøk til.

"God idé!" sa Roger. Det gikk greiere for ham å komme seg opp; han har ikke så lang veg. Han tømte sitt eget glass - så utbraut han forskrekket: "Se hva du gjør, Harry! Du er i ferd med å overlate en pint av solens gylne nektar til en uviss skjebne - la meg avverge en ressurskatastrofe…" Dermed tok han glasset mitt også. Du trur det ikke, men mens jeg sto og såg på og verandan gikk i bølger, så helte han hestepisset i seg, uten å trekke pusten en eneste gang.

Han smattet tilfreds og satte det tomme glasset fra seg. "Det er best at du kjører denne gangen også, Tykje," sa han og ruslet ned mot parkeringsplassen. "Harry er ikke helt i form, og jeg er litt uvant med venstrekjøring."

Virkeligheten svømte. Jeg vaklet gjennom et sus av lys og skygge, av verdener som løyste seg opp og satte seg sammen igjen, som når det kommer berserk på dekoderen. Gjennom suset hørte jeg stemmen til Roger: "Hei, Harry, gløm ikke boka di! Her er den." Noe ble stukket inn mellom de valne hendene mine - ja visst; boka. Jeg klamret meg til den som ei livbøyle mens jeg sjanglet ned til Cadillacen. Der stupte jeg inn i et baksete så djupt og mjukt som Jeppe i baronens seng og var borte.