12. Datteren

Hei

Tilfeldighetene gjorde at jeg traff deg ved to ulike anledninger to ganger i fjor høst sammen med faren min. Han hadde tarmkreft med spredning og ble kraftig medisinert og ble dermed litt forvirret, noe han aldri hadde vært tidligere. Den ene gangen var da han trodde han hadde puttet batteriet til høreapparatet inn i øret. Du lyttet tålmodig og gjorde en vennlig undersøkelse. Selvfølgelig var det ingenting i øret hans. Pappa følte seg sett og kommenterte selv på vei ut fra undersøkelsen at han kunne jammen blitt flau, men ble det ikke fordi du hadde gjort situasjonen bra med lun humor.

Gang nummer to var noen uker senere da han måtte være på sykehjem en periode fordi han var dårligere og fikk enda en kraftig infeksjon. Du kom med legevaktbilen til sykehjemmet om kvelden. Da du åpnet døren kastet du et kort blikk på ham og så på meg før du sa: «Men dere har jo jeg hilst på før. Og da var han i mye bedre form.» Jeg ble så trygg og du fikset og ordnet slik at han fikk komme på sykehuset igjen der han fikk lov til å dø mens mamma og jeg holdt ham i hånden noen dager senere.

Jeg er så takknemlig for at du så forbi det mange jeg møtte i helsevesenet underveis ikke klarte, nemlig at han var en meget intelligent og oppegående mann helt til det siste, og at det var medisinene som gjorde ham forvirret og redd de siste månedene av hans liv.

Takk for at du så pappa og ikke bare en surrete, gammel pasient.