3. Pappa

Stillheten som pleier å gjøre meg rastløs, den samme stillheten gir meg fred i kveld. Jeg sitter på en stol ved senga til pappa og stirrer på brystet hans som beveger seg opp og ned under sykehusskjorta. Han puster rolig etter å ha fått enda en runde med beroligende medisiner. Vi er alene i rommet. Det er sent, jeg burde kanskje ha kjørt hjem. Men føttene mine har funnet veien ut av sandalene og opp på sengekanten der de lener seg mot ham, og føttene mine trives der.

Pappa fortalte meg en gang at han holdt faren sin i hånda da han døde. Jeg har ikke tenkt på det før nå. Men nå forstår jeg. Det er noe med det. Varmen som kommer fra pappas fingre, vevd i mellom mine. Som om han ikke skal dø, men bare overføre litt av livet sitt til meg gjennom hendene. Kanskje døden ikke er en slutt, men en overgang, tenker jeg.

Det er første gangen noen som står meg nær skal dø, og jeg lurer på hva som er riktig. Kanskje det er noe jeg burde si, før han ikke lenger kan høre meg, men jeg kommer ikke på noe viktig eller usagt. Så jeg lar det være stille og ser ned på magen hans som buler ut, full av kreftsvulster.

Jeg minnes dagen i mai da han fikk vite at han har kreft i bukspyttkjertelen. Da var det bare én svulst. «Vi får ta det som det kommer», sa han da han kom hjem fra sykehuset. Så tok han meg med til garasjen og lærte meg å skifte dekk på bilen. To runder med cellegift var alt han ville ha. Heller leve godt, enn å strekke det et par måneder med bivirkninger, det var oppskriften for ham.

Nå har høsten kommet og det eneste som er igjen av pappa er pusten. De dype dragene, med noen sekunders mellomrom, er det som skiller ham fra døden. Jeg lurer på om det er pappa i det hele tatt som ligger foran meg. Det meste av det som definerer faren min, så å si alt, er jo borte. Så jeg lurer på om han allerede er dø, om den pusten egentlig betyr noe fra eller til.

Alt var så mye bedre, bare i går, da vi var ute i sola. Jeg trillet rullestolen hans baklengs inn i heisen så han ikke skulle se sitt avmagrede ansikt i det alt for ærlige speilet. Dagen før det var enda bedre, og dagen før det igjen enda bedre. Og hvis det er sånn det skal fortsette, vil dagene som kommer bare bli verre? Vil dette øyeblikket med en pustende pappa være det beste vi har igjen? I så fall kan han godt ligge med lukkede øyne og puste så lenge som mulig.

For i vært åndedrag er det noe for meg, tenker jeg. Et dypt pust gir meg trygghet, det neste gir kjærlighet. Det er de jeg er redd for å miste. Jeg kjenner en klump i halsen og smaken av salt i munnviken, men jeg gidder ikke å tørke vekk tårer. Jeg bare lener meg tilbake i stolen og prøver å kjenne på hva enn det er jeg kjenner på. Et savn for det som har vært, og en frykt for det som skal bli.

Så tar pappa sitt siste pust. Som et lite vindkast. Akkurat nok til at livets siste blad løsner.