Linn Strømsborg's Blog, page 19

Coachella og forsommeren med snø og sol og ullgenser og sommerkjole

Våren kom og ble til forsommer, og så kom snøen igjen, men siden jeg er en rotekopp og ikke hadde pakka bort vinterklærne mine ennå i mai, så pakka jeg meg inn i ullstrømpebukse og ullgenser og overlevde allikevel. Jeg hadde en plan om å blogge mer i 2017, men etter at jeg satt på flyplassen og venta på å overleve turen over til LA så ble det stille. Jeg var på Coachella, det var fint og rart. Jeg gikk rundt i Venice og på Abbot Kinney, hvor jeg bodde med J i januar 2015 og skrev over 100 sider om LA som aldri blei til noe. Jeg drakk øl i bakgården til Nina, jeg drakk øl på utesteder jeg har vært før og aldri vært før. Vi kjørte bil til og fra Indio i ørkenen, hvor Coachella ligger, og selv om jeg ble kjempenervøs før vi dro og tenkte at alt kom til å gå til helvete, så satte jeg meg inn i bilen og hang ut av vinduet i varmen på vei bort. Det var kø langs motorveien og vi åpna vinduene på vidt gap for å få puste, og jeg følte meg litt som en hund, du veit, de som har hodet ut i vinden. Landskapet slutter aldri å fascinere meg, de høye åsene, kaktusene, fjellene som er grønne og så brune og så hvite på toppen selv i varmen. Palmene langs veiene, den glohete asfalten, den tåkeblå, disige himmelen, rosaskimmeret om kvelden. Hvis jeg skal trekke fram det fineste fra Coachella, tror jeg det var litt som dette:

Å stå i ølhagen på The head and the heart og bare vente på sangen min, Down in the valley, og da den kom sang jeg høyt og hørte ei jente synge høyt bak meg, så jeg snudde meg og sang sammen med henne og hun ga meg en high five på refrenget. I am on my way back to where I started. California. Oklahoma. And all of the places I have never been to. But down in the valley with whiskey rivers, these are the places you will find me hiding. These are the places I will always go. These are the places I will always go. Å si god festival til jenta før vi gikk og å få en high five til og et strålende smil, før vi løp for å kjøpe vann og rekke neste konsert utenfor ølteltet.

Å løpe inn for å kjøpe en drink ti minutter før Bastille skulle spille, drikke den kjempefort og så drikke det Nina ikke orka å drikke før vi løp til Bastille og kunne gå nesten helt fram til scenen, fordi det aldri var mye folk på konsertene så tidlig på kvelden. Å ropesynge på alle sangene jeg kunne, å skjønne at de skulle spille Of the night-remixen sin da vokalisten sa: I’ve never been much of a dancer, so I need you guys to help me out on this one, å sette seg ned når han telte til tre og å hoppe til jeg ble andpusten på refrenget. Å synge til stemmen sprakk på Pompeii og å smile så det gjorde vondt i kinna lenge etterpå.

Å sitte i campen og spille kort midt på dagen da det var for varmt til å gjøre noe som helst annet.

Å hente jus, øl eller vann fra kjøleboksen og legge dem mot halsen før jeg tok en slurk.

Å stå opp tidlig og gå en liten tur før sola tok ordentlig tak, å kjøpe iskaffe selv om køen var uendelig lang, å drikke den altfor fort i neste kø for å kjøpe frokost, å gå tilbake til campen og vekke de to andre.

Å løpe til New Order etter Kendrick Lamar og rekke deres transformasjon tilbake til Joy Division og Love will tear us apart.

Å sjekke ut Future Islands og heldigvis skulle se dem på Roskilde seinere i sommer, for de var dødsbra.

Å se Röyksopp spille for et fullstappa Sahara-telt og høre ordentlig bra lyd for første og siste gang på festivalen.

Å se Francis & the lights fra ølhagen aleine, etter at Nina og Shane dro for å se en annen konsert etter at de akkurat rakk å høre May I have this dance, og vi dansa aleine langs gjerdet og skålte med ølglassa og så fortsatte jeg å danse aleine ved gjerdet, mens alle folka bak og ved siden av meg prata og drakk. Hvis jeg lukka øya og sona ut, så hørte jeg bare musikken, så bare palmene, og himmelen, og Francis, der framme.

Å se The XX og fortelle Nina om at jeg så Jamie XX på øya i fjor og at det var skuffende, fordi jeg ikke fikk høre Loud Places, og så reise meg på slutten av The XX når jeg hører at de plutselig begynner på Loud places, å begynne å grine av konsertlykke og si til Nina at det er denne låta, det er denne låta, og å høre henne le i bakgrunnen mens jeg svaier fram og tilbake med armene over hodet og tårer langs kinna og å etterpå få fortalt at hun filma meg og sendte det hjem til J, mens hun snakka i bakgrunnen og sa: Linn har det veldig bra akkurat nå, nå spiller de låta hennes, vi savner deg, J!

Å gå fra Radiohead fordi lyden var forferdelig, de måtte gå av scenen tre ganger fordi lyden bare kutta ut, men så å sende en skuffa melding til Krummis og bli mint på at jeg tross alt skal se dem seinere i sommer i Spektrum, å kjøpe meg noe mat i mørket med Nina og å gå tilbake igjen forbi scenen og høre at de fiksa lyden, å sette seg på gresset og få med seg tre låter med OK lyd før vi rusla hjem og la oss.

Å ikke bli solbrent selv om det var 40 grader.

Å drikke iskald Heineken siste kvelden etter å ha henta det siste vi hadde igjen i Heineken-teltet hvor de oppbevarte ølen vår i kjøleskap, å dele ut på veien tilbake til campen til de vi syntes fortjente en øl, å prate skit til Shane sovna og ølen var tom.

Så dro vi hjem til Van Nuys, så dro jeg hjem til Oslo, til jobben og kontoret og leiligheten og kattene. Til livet.

Så fylte jeg 31 og hadde ikke tenkt å ha fest, for jeg rakk ikke å planlegge noe, for dagene går så fort, men quizlaget mitt hadde laga musikkquiz og sa at vi måtte jo ha fest. Så jeg spontaninviterte til natt til 1. mai-quiz i stua og det kom flere enn vi hadde sitteplasser til og jeg tapte to quizzer og vant den tredje og klokka blei halv fem om morgenen før de siste fine gjestene rusla hjemover i regnet.

Og bakgården er blitt grønn selv om den var hvit for noen dager siden, og syrinene er på vei. Jeg har funnet en ny vei til jobb, jeg går en litt lengre omvei, men da går jeg mellom trær og gress i en park i stedet for langs fortau og bilveien. Jeg ser opp på syrinene som snart kommer og tenker at sommeren er på vei, denne korte, nydelige sommeren her jeg bor. Som ikke varer hele året som i LA og i ørkenen, men som er den vakreste sommeren jeg veit om. En ny sommer. Et nytt eventyr.

De beste bøkene jeg leste i mars og april: Mars er best av Lea Marie Løppenthin, Kveldssol av Beth Nugent, Familien din av Nora Eide og Senteret av Victoria Durnak.

Den beste tv-serien jeg så i mars og april: Please like me og siste sesong av Girls. Please like me er sjarmerende og søt og morsom og introen gjør meg glad langt inn i hjertet. Girls var en maktdemonstrasjon av god skriving, humor, innsikt og et portrett av hvordan det kan være å være kvinne og venn og kjæreste på 2000-tallet. Og slutten på episode 6 fortjener egentlig et eget innlegg, men jeg tar det her: (RØPEALARM!)

Bare replikken til Adam når han møter Hannah for første gang, og skriver telefonnummeret sitt i hånda hennes og hun sier au, fordi han skriver for hardt, får meg til å føle titusen ting, If it hurts you’ll always remember og jeg vil rope nei og jeg vil rope ja og jeg vil skrike til ham og til alle som tror på ham at det er feil, samtidig som jeg tror på ham sjæl, for innimellom er det sant, og det beste i livet har ofte noe vondt eller trist i seg også, som å smile mens man gråter på konsert fordi låta di kommer og låta di minner deg om alle som noen gang har knust hjertet ditt, og den nye låta til Robyn får det til å tilte for meg, for jeg trodde ikke hun kunne overgå seg sjæl, men det tror jeg hun er i ferd med å gjøre, en ting er at Honey er soundtracket til en av de vakreste scenene i Girls noensinne, men bare introen på låta får meg nesten på grinern, for den er akkurat sånn som låter skal være. Den er trist og fin, den er alle seine kvelder på byen da jeg var aleine, og den er alle tidlige morgener ved siden av dumme gutter som jeg trodde skulle ligge der for alltid, men som ikke gjorde det, den er alle sommernettene hvor livet har ligget foran meg og den er hverdagen når den slår deg i trynet og du står på en fullstappa buss med hodetelefonene på og prøver å sone ut at det er for tidlig og for mørkt og for mange folk og for lenge til helga. Låta, med replikkene fra scenen, ligger på Soundcloud her. Gå nå inn i forsommeren med denne på øret. Og gjør deres verste beste, om dere ikke får til deres beste. Det er i hvert fall noe.

Livet er urettferdig

Jeg skulle vært i LA nå. Jeg la meg tidlig på søndag, skulle opp klokka seks, det første flyet gikk fem på ti. Jeg sjekka igjen og igjen, har jeg alt? Pass, penger, pillett. Bøker til turen. Den skulle ta 20 timer. To flybytter. Først til Frankfurt, så til Toronto, så til LA. Jeg var redd for å ikke komme inn i USA fordi verden er blitt som den er blitt, men jeg sjekka og dobbeltsjekka, og ESTA-søknaden har vært godkjent siden januar. Jeg tok flytoget, jeg prøvde å sjekke inn, det kom et pip, et sånt man ikke vil høre, så jeg måtte til service-skranken.

Har du visum? spurte de.

Ja, sa jeg, og viste fram den utprinta ESTAen.

Nei, til Canada, sa de.

Canada?

Ja, det er nytt. Bare noen få måneder siden. Man må ha visum for å komme inn.

Men… jeg skal mellomlande? Dette visste jeg ikke, herregud, sorry.

Ikke noe problem, det tar fem minutter å fikse, du er ikke den eneste som har stått her med meg, dette får vi til. Du har jo møtt opp i god tid også.

Så hjalp hun meg å søke. Skrev ned passnummer, navn, oppgi grunnen for reisen: Transit to US, skrev hun.

Så venta vi.

Ingenting.

Ingenting i fem minutter, ti, tjue, en halvtime.

Du har fortsatt god tid, sa hun. Flyet ditt må ikke boarde før om nesten førti minutter. Sett deg der så lenge, så sjekker vi til vi ikke har mer tid. Det kommer til å gå bra.

Det gikk ikke bra.

Visumet til Canada ble godkjent da flyet mitt boarda. Jeg hadde gått, trukket kortet og kommet inn på flytogetområdet igjen, grått i telefonen mens jeg snakka med både J og NØ. Jeg følte meg så dum, jeg har jo alltid ting på stell, men så klarte jeg å ikke få med meg at Canada også har innført visum. Jeg reiste jo via Canada sist og det var så hyggelig å mellomlande der. Det er virkelig ingen myte at canadere er verdens hyggeligste folk. Så plinga det på telefonen min og en epost ønsket meg velkommen til Canada. Jeg bråsnudde, løp bort til en sikkerhetsvakt og sa at jeg måtte inn igjen, tilbake, at jeg kanskje rakk flyet mitt allikevel.

Løp! sa han, og løfta en sperring så jeg kom gjennom. Og jeg løp, med kofferten på slep, løp tilbake til skranken der det var lang kø, så jenta som hadde hjulpet meg, som jeg hadde sett navneskiltet til. Lisa, ropte jeg. Lisa! Og holdt mobilen i hånda, viste mailen med godkjennelsen, som kom akkurat for seint.

Kom hit, ropte Lisa, og jeg løp til henne, de ringte flyet, kryssa fingra mens jeg så på.

Kan dere få med en til? Hun har vært her lenge, hun fikk godkjent visumet for seint, det pleier jo ikke å ta så lang tid, er det noen som helst sjanse for å få henne med?

Nei, sa de. Flyet er på vei. Det er for sent.

Dette går bra, sa de til meg, strøk meg på armen, mens jeg tørka tårene, følte meg så dum, så dum som gråter på en flyplass. Det ordner seg. Gå og snakk med de der borte, de kan kontakte flyselskapet og få deg på et annet fly. Pust med magen nå, dette ordner seg.

Så jeg gikk bort til de som skulle hjelpe meg. De ga meg et telefonnummer å ringe, til Air Canada. Damen som svarte var uhøflig, jeg forsøkte å forklare hva som hadde skjedd. Jeg skulle vært på et fly, sa jeg, men jeg er ikke det. Jeg må bytte, vi må finne en alternativ rute.

Du må ringe reiseselskapet, sa hun. Vi kan ikke hjelpe deg med mindre du er på flyet. Men jeg hadde vel ikke ringt om jeg var på flyet? sa jeg. Og de ba meg ringe dere, sa jeg.

Nei, du må ringe reiseselskapet, gjentok hun, tonløst. Jeg begynte å gråte igjen og beklaget at jeg hadde ringt. Du må ringe reiseselskapet, gjentok hun og jeg la på, ringte reiseselskapet som sa: Du må ringe flyselskapet. De ba meg ringe dere, sa jeg. Det er ingenting vi kan få gjort. Du kan kjøpe nye billetter?

Kan jeg avbestille hjemreisen, da?

Den er allerede kansellert, om du ikke bruker til-billettene, så avlyses hjemreisen automatisk.

Hvorfor det?

Sånn er det.

Så jeg må kjøpe ny tur-retur?

Ja.

Ja.

Det er billigere å kjøpe ny tur-retur enn bare tur, sa damen.

Nei, sa jeg, mens jeg søkte etter ny reise. Det er det ikke. Men ok, takk for hjelpen.

Jeg trilla ned igjen til flytoget, møtte sikkerhetsvakta som så trist ut. Gikk det ikke? Nei, sa jeg, og tørka tårene igjen, følte meg så dum, så dum, som gråt og gråt. Hvor skulle du? LA, sa jeg.

Åh… nei, sa han. Kan du bestille ny tur?

Jeg vet ikke, sa jeg. Jeg vet ikke.

Gjør det, sa han. Du må jo dra til LA. Tenk så fint det blir?

Ved siden av ham sto det en som jobba i flytoget.

Han fikk med seg hva vi snakka om, så meg stå der oppløst i tårer med kofferten ved siden av meg.

Men kjære deg, sa han, har du betalt for flytoget allerede?

Ja, sa jeg, det går bra.

Nei, vet du hva, han snudde seg og skrev noe på en lapp, ga den til meg. Her har du en fribillett, du kan ikke bruke den nå, for du har jo betalt, men bestill en ny tur, gjør det. Og så reiser du gratis hit. Jeg håper vi ser deg i morgen eller snart. Kom deg på tur. Så klemte han meg og ønska meg lykke til.

Noen timer seinere pratet jeg med noen venner, de sa: Du må jo dra. Du kan ikke ikke dra.

Men det koster altfor mye, sa jeg.

Ja, men hva skal du med penger?

Du har jo fått stipend!

Du har sparepenger.

Føkk ju-money!

Du kommer til å angre om du ikke drar, men du kommer ikke til å angre på å ha brukt pengene om noen måneder. Dra!

Så jeg bestilte nye billetter. Tre ganger så dyre som de første. Jeg pusta med magen. Jeg tenkte: Wiz Khalifa sier jo at man ikke kan ta med seg penga sine når man dør uansett, så hva er vel føkk ju-kontoen til om ikke dette.

(Føkk ju-kontoen, eller fuck you money, er en konto Malin og moren hennes har lært meg. Penger man sparer til noe bra. Til en reise. Eller et eventyr.)

Så begynte det. Vipps. Det dura i telefonen. Jeg hadde skrevet inn mastercard-kortnummeret, lukka øya og bestilt. Det dura og dura, fra alle hold kom det hundrelapper og femtilapper. Fra nære venner og venner av dem igjen. Ordet hadde spredd seg. Dra på tur, tullsjur! Sto det. Du må dra! Dra dra dra! Sto det. God tur! Sto det. Lykke til! Sto det. Og hele kvelden fortsatte det.

Nå sitter jeg på Gardermoen og venter på flyet mitt. Jeg er like redd for å fly som alltid, men jeg har i hvert fall kommet meg gjennom sikkerhetskontrollen, passkontrollen og flyet er en og en halv time forsinka, men det skal gå. Nå mangler jeg bare å komme fram, og å komme inn i landet. Jeg kan jo fortsatt bli stansa inn i landet, men det skal jo ikke skje. Jeg er bare en vanlig tjej, på vei til California, med fire bøker i sekken og en godkjent ESTA-søknad. En Coachella-billett som venter på meg.

Og livet er urettferdig. For jeg er verdens heldigste, som allerede har det bra, og som opplevde å ikke komme meg avgårde fordi jeg selv ikke hadde fått med meg at Canada også hadde innført visum, som møtte opp tidlig, men ikke tidlig nok, som trakk mastercardet og tenkte at jeg skulle bruke sparepengene mine på denne nye turen, men som fikk bidrag fra nesten alle jeg kjenner, som alle sammen satt et sted og tenkte at jeg fortjente dette, at de ville hjelpe meg. Og jeg ble så glad og så overraska og jeg sa til ei venninne at det var jo helt koko. Det er ikke koko, sa hun. Du må jo forstå at du er en av verdens fineste venner, og det er en glede å få være det tilbake når det trengs. Når du griner en hel morgen, så fortjener du at vi hjelper til.

Men verden er jo ikke sånn at de som fortjener det får det, for da ville jo verden vært et helt annet sted enn det er i dag. Men denne gangen var jeg heldig, så heldig. Jeg fikk ta flytoget gratis, jeg fikk hjelp til billettene jeg måtte kjøpe, jeg fikk klemmer og meldinger og hurrarop. Jeg fikk så mye mer enn jeg fortjente, for å ha dumma meg ut. Jeg visste ikke, da jeg sto og gråt på Gardermoen på mandag, at jeg hadde så mange mennesker rundt meg, som jeg kjenner og ikke kjenner, som heiv seg rundt for å hjelpe meg. Jeg er heldig, bortskjemt vil noen kanskje si, eller jeg sier det selv, her og nå. Bortskjemt med verdens fineste folk rundt meg. Og nå har jeg en øl, og fire bøker, og når flyet en gang går, så håper jeg vi kommer trygt fram, og jeg håper jeg er trygg i LA, jeg håper det blir to fine uker, og jeg håper jeg kommer trygt hjem igjen. Og når jeg blir redd eller lei meg, så må jeg huske hvor mange venner jeg har som passer på meg, som møter meg på Postkontoret dagen jeg har mista flyene mine, som klemmer meg og ønsker meg god tur, som vippser små bidrag som tilsammen blir så altfor mye, som finnes. Jeg må huske dette. Dette er ingen selvfølge. Tvert imot.

Noen mediterer, jeg skriker inni meg

De siste ukene har jeg vært så stressa at jeg har begynt å gråte flere ganger. Det kan være overveldende, dette livet. Det er merkelig hvordan det kan være både bedre enn på lenge og samtidig så stressende at jeg ligger våken om natta og bekymrer meg for alt jeg skal og burde og ikke rakk. Og de tingene jeg gruer meg til, er ting som kanskje blir de fineste jeg gjør i år. Som å reise aleine til LA for å henge med en gammel venn i sola, løpe annenhver dag i t-skjorte ute, tøye ut, dusje, spise god mat, drikke øl på barer jeg aldri har vært på før, og så avslutte turen med å se Bon Iver, Bastille og The XX, blant annet, i en ørken i California. Jeg gruer meg til å reise og jeg gruer meg til å fly, jeg gruer meg til å kanskje glemme noe, selv om alt jeg egentlig trenger er penger, pass, billett og klær. Jeg gruer meg til det ukjente, alle flyplassene og løpinga hvis et av flyene blir forsinka så jeg nesten ikke rekker det neste, eller hvis jeg skulle miste et av flyene, hva gjør man da? Det finner man ut av. Jeg er voksen.

Vi er på fjellet, på hytta til A, for tredje gang, samme gjengen. I fjor måtte jeg gå på ski, halvveis fordi jeg var så dum å skrive i hytteboka at jeg skulle bli med neste gang da vi var der sist, og halvveis fordi T fikk omgangssjuke og alternativet å være igjen i samme hytte som en fyr som spøy i en bøtte virka hakket mer jævlig enn å gå på ski. Vi fikk forøvrig omgangssjuke da vi kom hjem, J og jeg, men det var bedre å få det hjemme, enn å få det for eksempel i bilen på vei hjem. Det kan alltids være verre. Men i år ville jeg ikke gå på ski. Jeg vil faktisk aldri mer gå på ski. Og da jeg sa til A at jeg grua meg til turen, fordi jeg grua meg til å bli tvunget med på ski, og faktisk heller ville bli igjen hjemme, enn å dra på hytte og måtte argumentere for hvorfor jeg foretrakk å lese en bok i sofaen over å gå bortover snøen på ski, så sa han at det skulle jeg selvfølgelig få lov til. Ingen som ikke vil gå på ski, skal gå på ski. Så med litt mindre klump i magen ble jeg med, og selv om hverdagen i mars har vært stressende og overfylt av avtaler, jobbturer, dødlinjer, reisemareritt og generell udugelighet, så satte vi oss i bilen på torsdag og kjørte mot fjellet.

Min angst for oppkast har vært temaet mang en gang i gruppechatten, og de tuller mye med meg. Såpass må jeg faktisk tåle, for det er ikke de som er rare, det er jeg. Det er jeg som alltid har vært redd for å kaste opp. Så redd at jeg noen ganger blir lammet av frykt og blir placebo-kvalm hvis noen såvidt som hinter om at de føler seg litt ugne. Men jeg er vant til det. Jeg har hatt denne frykten hele livet. Fra barnehagen, et mekka av basiller, der jeg synes å huske (sikkert feilaktig) at minst et av barna kasta opp i hvert fall en gang i uka, til voksen alder da jeg ikke turte å begynne å drikke, fordi jeg trodde drikking av alkohol var synonymt med at man alltid kasta opp etterpå. Jeg er vant til det. Det er mitt problem. Jeg lever med det. En fobi på lik linje som at andre er redd for høyder eller edderkopper. En tullete frykt.

Men der satt jeg, i baksetet i bilen, på vei til fjellet, og hørte på musikken min og så på utsikten og tenkte på alle vitsene om bilsyke og en gjentakelse av fjorårets omgangssjuke, og da jeg lukka øya så jeg for meg at jeg gikk ut av hytta, ut i snøen, og sto der og skrek ut alt jeg var redd for.

SPYING

MAT

LIVET

KREFT

CELLEGIFT

Å VÆRE UBETYDELIG

Å ALDRI MER KLARE Å SKRIVE EN BOK

Å SKRIVE EN DÅRLIG BOK

DØDEN DØDEN DØDEN

ATOOOOOOOMKRIIIIIIIIG

Og så lo jeg for meg sjæl og skrudde opp lyden. Det hjalp, selv om det bare var i hodet mitt at jeg sto der og skrek utover fjellet. Noen mediterer, jeg skriker inni meg. Det går bra.

Stemmen til Thomas Dybdahl, tekstene til A tribe called Quest, en mer eller mindre vellykka mor, Sorkins regjering, et papirfirma å bli glad i, film om dikt, film om et liv og en feelgood-komedie å se i sofaen etter en lang dag

Vi overlevde februar! Gratulerer, alle sammen. Jeg starta mars med å ta fram skinnjakka og Converse-skoa, og så kom snøen igjen så det var en kortvarig glede, og støvlettene og vinterkåpa fikk sitte på noen dager til. Den hosten som hadde lura siden slutten av februar ble en forkjølelse verdig en gullmedalje nå i helga, så dietten min består av vann, Paracet og den maten jeg orker å spise (ikke så mye). Men jeg har dyne og to katter, og seks fulle bokhyller, så jeg klarer meg faktisk ganske bra. At hodet er fullt av bomull er bare et lite minus. Det går over. Håper jeg.

Jeg rakk over ganske mye bra saker i februar, 11 filmer, 11 sesonger av diverse TV-serier, 8 bøker og jeg hørte på masse bra musikk og podcaster mens jeg gikk til bussen i snøføyka og sola om hverandre. Jeg tenkte å tipse om det beste fra februar-bolken her, så da setter jeg bare igang:

Thomas Dybdahl slapp endelig nytt album. The Great Plains har vært en gjenganger på repeat siden det utkom. For alle som likte Dybdahl best i form av Oktober-trilogien og kanskje ikke har vært helt med på de andre tinga han har gjort, så kan jeg si at dette nye albumet er en slags vårversjon av oktober-albumene. Det er litt lysere, som om det lover en soloppgang et sted der borte i horisonten, det er en slags følelse av vårbris og hestehov her, og stemmen hans er som vanlig noe av det beste jeg kan ha i hodetelefonene mine.

Jeg oppdaga også det nye albumet til A tribe called quest, som kommer på Roskilde i år, We got it from here… Thank you 4 your service er noe av det chilleste og kuleste jeg har hørt fra hip-hop-fronten på lenge. Som Q-Tip sier i Melatonin: The world is crazy and I cannot sleep. Dette er bra saker. Jeg gleder meg som en gærning til å se dem på et jorde i Danmark.

Av bøkene jeg leste, vil jeg trekke fram Janne S. Drangsholts Winter i verdens rikeste land, andre bok om Ingrid Winter (jeg likte også den første, Ingrid Winters makeløse mismot veldig godt). Jeg tror jeg hadde solgt veldig mange av disse bøkene hadde jeg fortsatt jobba i bokhandel, de er lette å anbefale og lette å lese, jeg har snakka med noen som ikke har vært like fan som meg, men jeg har kost meg glugg. Dette er sånne bøker som jeg leser på en kveld, og jeg ler høyt mens jeg gjør det. Jeg elsker at Ingrid driter seg ut, jeg elsker at hun egentlig er så smart (hun er professor i litteratur) og så dum samtidig, jeg elsker skildringen av familielivet og jakten på lykke i hverdagen, mens alle egentlig er mest opptatt av sitt eget. Drangsholt har en unik evne til å se små situasjoner og gjøre dem store, altså, bare det å sette opp et stillas for å pusse opp huset gjøres til en farse i denne romanen, det er helt fantastisk. For de som ikke blir irriterte (eller, irritert, men på en god måte) av Bridget Jones, så må dere sjekke ut Ingrid Winter. En av mine litterære heltinner.

I disse dager har det vært både litt skummelt og trøstende å gjense Aaron Sorkins TV-serie West wing. Den utkom i 1999 og gikk til 2006, men flere av problemstillingene som tas opp har vært skremmende aktuelle. Det handler om Det Hvite Hus i USA, om president Bartlett og staben hans, om gjenvalg og siden valget om hvem som skal følge etter ham i Det Hvite Hus, om demokrater og republikanere, om kriser og verdensproblemer, om taleskriving og avstemninger. Da serien gikk i sin tid var det visst flere amerikaneren som skrev brev til Martin Sheen (som spilte Jed Bartlett) og spurte hvorfor han ikke kunne stille til valg som president, for de ville stemt på ham. På en måte skulle jeg ønske USA, og verden, var skrevet og regissert av Sorkin, så jeg skjønner dem godt. Men det er fint å se på. Fint, provoserende, lærerikt og morsomt. Så mange smarte folk finnes jo i verden på ordentlig også. Jeg må tro på det. Hver dag må jeg fortsette å tro på det. Selv om det er lett å bli Toby:

 

En hyggeligere, men til tider også irriterende serie jeg har sett ferdig, er den amerikanske versjonen av The Office. Det er overraskende mange sesonger, hele 9, men dette er også en TV-serie som jeg har blitt mer og mer glad i for hver eneste episode som har autostarta på HBO mens jeg har ligget på sofaen etter en lang dag. Den handler om et papirfirma. That’s it. Men det er jo mye mer enn dette. Det handler om et kontor, om en arbeidshverdag som både likner og ikke likner på vanlige folks arbeidsplasser. Det handler om forelskelse og krangling, om sjefer og økonomiavdelinger, om julefester og sommerferier, bryllup og brudd. Men å følge disse rare folka i ni sesonger har gjort at de nesten har blitt kompiser av meg. Jeg kunne alltid se en episode og bli i bedre humør, sammen med dem. Det gir meg trua på at i ethvert firma, enhver avdeling, så sitter det massevis av rare folk som ikke ligner på deg, men som kan komme til å bli de viktigste og fineste folka i livet ditt, om du lar dem bli det. Verden er et fint sted, folkens. Full av rare folk, som deg og meg.

Jeg har vært på kino en del ganger hittil i år – endelig et nyttårsforsett jeg har klart allerede i februar! (Gå flere ganger på kino enn i fjor – check!) De to beste jeg har sett er Paterson med Adam Driver, som jeg skreiv litt om på Flamme-sida, siden den handler om en bussjåfør som skriver dikt (jobbrelevant nok til å blogge om det der, syntes jeg). Filmen var fantastisk. Løp og se!

Den andre filmen jeg vil trekke fram fra kinomørket er Oscar-vinneren Moonlight, som jeg så dagen før den vant for beste film. Jeg tror det er en av de sterkeste kino-opplevelsene jeg har hatt. En så utrolig vakker film, hvor jeg ble overraska over hvor mye som kan fortelles med såpass lite dialog. Som om historiene ligger i alt som skjer mellom scenene vi får se, mens de scenene som faktisk vises bare er øyeblikksbilder fra det vi forstår er et helt liv. Den er vakker, hjerteskjærende, vond og viktig.

Og helt til slutt, for de som ikke orker å gå på kino, men vil se en film hjemme i sofaen og har Netflix. En film jeg har bladd forbi så altfor mange ganger fordi jeg syntes den så kjedelig ut både i beskrivelsen og bildene som er valgt for å beskrive filmen, The Intern, med Robert De Niro og Anne Hathaway. Det var J som hadde sett den aleine en kveld og som sa: Du kommer til å like den, tro meg, så vi så den sammen en kveld og allerede fra de første minuttene var jeg solgt. Jeg elsker at rollene er snudd, at den vellykka sjefen er en ung kvinne, mens praktikanten er den eldre mannen. Jeg skulle ønske jeg jobba med Ben Whittaker, han kunne lært meg å knyte slips og å puste med magen. Det trengs. Jeg lover’ei.

Løping og skriving og februar

Noen ganger (hele tida) spør jeg meg selv om jeg egentlig vil skrive. Ofte vil jeg bare veldig gjerne ha skrevet. Litt som når jeg jogger. Jeg vil jo ikke egentlig jogge, men jeg vil bli tynnere og sterkere og sunnere og jeg vil slå rekorden min og gå svett og mørbanka i garderoben etterpå. Jeg vil jo leve dette livet, men jeg vil også bli gammel og tenke at jeg gjorde noe bra. Å, så mange dumme tanker.

Dagene går. Februar er en så fin og stygg liten måned. Så tung til tider, og samtidig så full av håp. I går da jeg kom hjem fra jobb var det ikke snø igjen i bakgården og jeg tenkte at jeg skulle ha på meg converse i dag. Så snødde det i hele natt. Sånn går det. Verden skremmer vettet av meg, men jorda snurrer mot vår allikevel. Jeg skal til California i april og jeg er redd for å reise, for flyturene og det store landet, men jeg bor jo også i et stort land, og alt kan skje, når som helst, også her. Man kan ikke slutte å gå ut. Men noen ganger har jeg litt lyst. Til å slutte å gå ut.

Snart skal jeg ha på meg converse og skinnjakke, og snart, enten det er et år eller tre til, så skal jeg ha skrevet denne nye boka. For jeg gjør det jo igjen, skriver, selv om det er en kamp mot klokka og oppoverbakkene og redselen og selvopptattheten. Det er jo dette jeg gjør og har gjort så lenge jeg kan huske. Jeg har skrevet. Først for meg selv. Så for internett. Så for redaktøren min. Så for så utrolig mange fine lesere. Jeg har skrevet om ting jeg har opplevd og aldri opplevd, om små ting og store ting, om mennesker jeg ikke kjenner og mennesker jeg har kjent nesten hele livet. Jeg har vært skamløs og utleverende, og så tilbakeholden og redd. Litt som på tredemølla.

Jeg går på den og hører på drittmusikken min, og når Justin Bieber synger at han bare vil ha noen å elske, så trykker jeg opp tempoet, og når det løsner foran tastaturet, så skriver jeg til jeg ikke vet hva som skal skje mer på neste side, og så skriver jeg plutselig en til. Når Swedish House Mafia synger at jeg ikke må bekymre meg, så hever jeg motstanden og løper i en liksomoppoverbakke, selv om jeg egentlig står stille. Klokka tikker og rundene, som jo bare er et bånd som snurrer under føttene mine, forsvinner under meg. Jeg løper fortere og fortere og utenfor står sola opp tidligere og tidligere. Jeg går på jobb og så går jeg hjem. Jeg legger meg og får sove om natta. Og så skriver jeg. Jeg skriver noe som er sant, til dere. Og så skriver jeg noe som ikke er sant og lagrer det. Forsøker å få til noe. Forsøker å slå rekordene mine. Forsøker å gjøre noe viktig. Om så bare for meg.

Jenter, en fyr fra Island som synger, en fin og rar film, en magisk bok og enda flere jenter

 

Det er blitt februar. Den korteste måneden, fordi det også er den jævligste. Neida! Joda. Litt. Men dette skal vi overleve. Og her er noen ting som skal få oss gjennom, nærmere våren.

13. februar har Girls premiere på HBO Nordic med sin siste sesong. Jeg gleder meg sånn og har sett de første fem sesongene på nytt for å varme opp. Når jeg ser på Girls, så blir jeg så glad for at det finnes. Jeg elsker alle jentene og kanskje mest av alt elsker jeg Lena Dunham for å ha skrevet det, og ikke minst for å spille i det. Det er ikke gitt at alle elsker serien, jeg har møtt mange som hater det og de har sine grunner, som jeg kan forstå, men det de hater er ofte det jeg elsker. Det handler om fire selvopptatte jenter i New York med både ekte og uekte problemer, men heldigvis, for de aller fleste av oss, så er det sånne problemer vi har. Og vi takler dem bra og vi takler dem dårlig. Og for meg er det dette serien handler om. Det, og vennskap. Dunham skildrer så kleint og fint hvordan det er å være noenogtjue og være voksen, men allikevel ikke. Hun forteller en historie om dumme gutter og fine gutter, om å ta dårlige beslutninger og få svi for dem etterpå, om å prøve å finne seg sjæl, om å krangle og være urimelig, om å ha dårlig selvtillit og litt for god selvtillit samtidig, om å gå på fest og å bli hjemme, om å miste den man trodde man sto nærmest, om å miste seg sjæl, om alt i livet som ikke blir som vi hadde planlagt og alt som skjer på veien dit man tror man skal. Jeg elsker de små rare historiene hun forteller oppi den lange historien om Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna. Og mest av alt elsker jeg siste episode av femte sesong. Hvis den gir noen indikasjon på hva som venter oss i siste sesong, så kan jeg nesten ikke vente.

I want to write stories that make people feel less alone than I did. I want to make people laugh about things in life that are painful.

Word, Hannah Horvath/Lena Dunham. Word, sier jeg bare. Jeg gleder meg.

På musikkfronten skjer det sikkert mye jeg ikke får med meg, men noe jeg har fått med meg er at Ásgeir har sluppet ny singel. Unbound er en sånn låt jeg kan ha på repeat i timesvis, akkurat som det første albumet han slapp, Dýrð í dauðaþögn. Jeg husker ikke hvordan jeg fant ham, men jeg fant ham og jeg gir aldri slipp. Han er lyden av en sommer som både inneholder sol og regn, ensomhet og vennskap, å sitte aleine ved pulten og skrive og å ligge inntil noen i gresset. De som liker Bon Iver må absolutt sjekke ut Ásgeir.

I slutten av januar kom Kim Hiorthøys første spillefilm på kino, og jeg var så heldig å se den da med Krummis. Jeg hadde sett traileren litt for mange ganger og trailere er jo ofte det beste fra filmen, men jeg synes dere alle skal ta dere turen på kino allikevel. Filmen er morsom og rar, trist og fin, som det beste i livet. Hvis denne filmen var en låt, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys låt Ting som virker. Hvis denne filmen var en bok, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Alt anbefales.

 

Jeg leste åtte bøker i januar og en av de beste var Neil Gaimans Havet ved enden av veien. Den synes jeg alle bør lese. Det er en slags barnebok for voksne, full av magi og ondskap, og dermed også heldigvis gode krefter som kjemper mot ondskapen, men i en realistisk setting. Spennende, umulig å legge fra seg, og da jeg var ferdig ville jeg anbefale den til alle. Så nå anbefaler jeg den til dere.

Unge lovende sesong 2 hadde også premiere. Jeg står ved alt jeg sa da jeg hadde sett første sesong, så jeg gjentar meg sjæl. 

Dårlig samvittighet

Livet mitt forbedres/ødelegges av utallige blogger, mailchallenges og instagram-kontoer fulle av tips og triks for et ryddigere hode, hjem og kosthold. Misforstå meg rett, jeg følger dem med vilje. De er en evig blanding av inspirasjon og målsettinger, og en god dose evig dårlig samvittighet. Jeg vil jo bli et bedre menneske. Bli en sunn veganer som redder jorda for hvert måltid, innrede hjemmet mitt med gjenbruksmøbler som ser ut som om de kunne vært på forsida av et fancy interiørmagasin, men her sitter jeg i en leilighet som alltid er litt rotete og uferdig, med en bunke bilder vi ikke har hengt opp, en brukt string-hylle jeg kjøpte på finn.no i fjor sommer som ikke er hengt opp ennå og et kattemøbel, som ærlig talt, gjør nytta si, men ser forferdelig ut. (Det har en hengekøye til den tykke katten og et lite platå oppe ved taket der den tynne liker å ligge og skue utover stua.) (Det kjøpte vi forøvrig også brukt og bar det med oss hjemover fra Vålerenga til Galgeberg en vårdag i fjor. Det var slitsomt, men vi klarte det.)

Jeg ser på stand-up når jeg burde lest en, nei, vent, skrevet en roman. I det minste har jeg laga meg en kopp te, riktignok ikke en smoothie av grønnkål, men det er bedre enn en øl.

Og kanskje kommer aldri leiligheten vår til å se ut som de bildene jeg til stadighet hjerter på instagram eller tumblr, men den er varm om vinteren og om sommeren kan jeg sitte i bakgården og kjenne på lufta. Og sånn nyhetene ser ut om dagen, så har vi alle større problemer enn om jeg har tørka støv av teakseksjonen eller investert i plassbygde bokhyller med en kattelabyrint inni. These are horrid times, sier jeg til meg selv mens jeg leser om vår samtid, og jeg er i villrede på hva jeg kan gjøre for å bidra til en bedre verden. Men jeg drikker nå denne teen min og skriver i dagboka mi om at vi må tro på at vi er bedre enn det som skjer nå. At vi må kjempe for forståelse og medmenneskelighet, åpenhet og dialog. Og selv om jeg ikke trente i dag eller har fulgt Adrienes yoga-challenge til punkt og prikke, så leser jeg i det minste fortsatt nyheter fra en fri og uavhengig presse, jeg forsøker å lære meg hvordan verden henger sammen, jeg donerer til organisasjoner som er out there og kjemper for humanitære formål og en fredeligere verden, og kattene er i hvert fall sjukt fornøyde der de ligger i kattemøbelet. De bryr seg tross alt ikke om hvordan det ser ut, de vil bare at det skal være mykt. Det er det. Og livet mitt er langt fra ødelagt. Jeg har fortsatt trua. Både på en bedre verden, og på et ryddigere hjem og hode. Jeg antar at jeg bare ville si det. Det, og hei. Jeg har feila totalt i nyttårsforsettet om å blogge hver dag, som ble til hver uke, som har blitt til oftere enn i fjor. Det er viktig å gi seg selv litt slack. Men det er også viktig å skjerpe seg. Så skål for det. Med te.

Hukommelse og virkelighet

Dette blei et slags spoiler-innlegg om skrivinga mi og bøkene mine. Så hvis du har lest dem og vil at det skal være meg, og ikke vil vite så mye om hva jeg egentlig driver med når jeg finner på ting, så kan du lage deg en kopp kakao og se en TV-serie i stedet for å lese dette. Det er lov!

Så:

Før jul snakka jeg med en som hadde lest Du dør ikke, som sa at han alltid syntes det var vanskelig å bedømme bøkene mine, da han kjente igjen mye, og det han ikke kjente igjen som sant, tok han seg i å forsøke å finne ut av om var sant eller ikke, og i hvilken form. Jeg nikka og tok en slurk av ølen min og tenkte ikke stort mer på det den kvelden, men det har kommet tilbake til meg igjen og igjen etterpå.

Jeg kan forstå at alle som kjenner meg leser meg inn i bøkene mine. At Eva, som dukka opp i Furuset og blei med videre i Du dør ikke ses på som et slags alterego, en forlengelse av meg, eller en annen versjon fra et annet univers, med gule gardiner f.eks. Men jeg har aldri egentlig kjent meg så veldig igjen i Eva. Hun er, slik jeg ser det og skriver henne, en fiktiv skikkelse. Jeg vet ærlig talt ikke helt hvordan hun ser ut, noen ganger har hun langt hår, andre ganger ikke, noen ganger har hun briller, noen ganger ikke. Hun løper så mye mer enn meg. Hun er tynnere enn meg. Hun er tøffere enn meg, og andre ganger utrolig mye reddere enn meg. Vi har begge hatt og har angst. Vi har begge Kent som favorittband, men hun i mye større og mer altoppslukende grad. Eva ville aldri vaska huset mens huns hørte på L.O.C. eller Justin Bieber. Eva ville aldri dansa hele natta. Vi kommer begge fra Furuset, men jeg flytta aldri tilbake. Jeg kunne ikke flytta tilbake heller, for mamma bor ikke der lenger. Ikke pappa heller. De har ikke vært gift engang, så de skilte seg heller ikke i 2013 da Furuset utkom.

Jeg skal forsøke å skrive noe om dette uten å stikke hull på noens tanker om boka, selv om det kanskje blir vanskelig. Dette er ikke et forsøk på å ta avstand fra bøkene mine, de kommer fra et sted inni meg, de kommer fra ting jeg har tenkt og opplevd, de kommer fra følelser og redsler jeg har kjent på, men de er også fiksjon. Jeg har vanskelig for å skrive noe som ikke begynner et sted inni meg, med noe som en gang skjedde, eller ikke skjedde, men som jeg skulle ønske hadde skjedd. Men når jeg skriver bøker, når jeg forsøker å skrive bøker, så begynner de kanskje med en side fra dagboka mi og så ender de opp et helt annet sted, et sted jeg aldri har vært før, med personer jeg ikke kjenner og hendelser jeg aldri har tatt del i.

Når jeg tenker på Du dør ikke, så vet jeg hva som er sant der inne, og det er skuffende lite. Jeg persa på 1500-meteren i tredje klasse, rekorden min var 7.12. Jeg har til gode å klare det på nytt. Men jeg vant tre melkesjokolader, det gjorde jeg. Jeg var også på de to siste kent-konsertene i Oslo, men jeg fikk ikke angst, og jeg skreiv om dem flere måneder før de faktisk spilte. Jeg har vært på et torp i Sverige en gang, det var en fin uke, en av de fineste. Det som egentlig skjedde der var for det meste nattbading, pannekake- og muffinslaging på kjøkkenet, jeg lå i en hengekøye og skreiv på Øya-singelen min, jeg drakk øl, jeg spilte Kubb (som jeg forøvrig er sjukt mye bedre i enn Eva), jeg var seint i seng og førstemann opp om morran, jeg tok oppvasken fordi jeg er dårlig til å lage mat, vi miksa drinker i Norgesglass og quizza hverandre, vi så en dårlig film med John Cusack en dag det regna, vi gikk tur langs skogsveien og visste ikke hvilken dag det var eller hvor mye klokka var så lenge vi var der ute. Jeg ville aldri hjem, og jeg vil alltid tilbake dit, men det ble bare med den ene turen. Det var til og med en slags kjærlighetshistorie der, en som kom tilbake etter mange måneder, det var en fin historie en gang.

Da torpet dukka opp i Du dør ikke, så ble det en helt annen tur, en tur jeg aldri har vært på. Det eneste sanne med turen var nok hvordan torpet så ut, hvordan skogen så ut rundt, hvordan man kan rømme fra hverdagen og ut i en svensk skog der alt kan forandre seg, eller være det samme.

Jo i bøkene mine finnes ikke i virkeligheten. Jeg har en bestevenn fra barndommen, men han heter noe annet og jobber ikke på IKEA. Han bor ikke på Furuset lenger heller. Det er det nesten ingen som gjør. Jo i bøkene mine er nok et ekko av flere gutter som har betydd og betyr noe for meg, i Du dør ikke er han en blanding av et par ekser, min nåværende samboer, karakterer jeg har sett på film og Johan fra Fucking Åmål, liksom. Miriam-karakteren skulle egentlig hete Philip og være ekskjæresten til Eva. Han ble først strøket fra Furuset fordi konsulenten mente boka ikke trengte noen kjærlighetshistorie, som viste seg å være riktig, men jeg likte sidene om Philip og Eva så utrolig godt. Jeg syntes de var viktige. Så vi prøvde et triks, vi gjorde om karakteren bare, men samtalene forble ganske uforandra, og vipps, så var Miriam der. En ekskjæreste ble en bestevenn, et forhold ble et annet forhold. Sånn kan det gå. Stakkars Philip, han var med i noen utkast av Du dør ikke også, men ble strøket derfra og. Det skal visst ikke være med noen kjærlighetshistorier i bøkene mine, i hvert fall ikke ennå.

Jeg har hatt angst, ganske likt hvordan Eva har angst, men der Eva gjemmer seg bort fra livet og er for redd til å snakke med noen og gå ut, så gjorde jeg det stikk motsatte. Jeg snakka om angsten min til alle som ville høre. Jeg fortsatte å gå på fest, selv om jeg et par ganger måtte stenge meg inne på do og puste med magen mens vannet rant. Jeg dro ut for å danse selv om jeg noen ganger måtte dra hjem med dundrende hjerte og en overbevisning om at de kom til å finne meg død i senga mi neste morgen. Men hvis boka mi skulle funke sånn jeg ønska den skulle funke, så kunne ikke Eva takle angsten sin like bra som jeg gjorde. Hun måtte ha et problem. Et stort jævla problem som skulle løses eller ikke løses. Og bestevennen hennes måtte forsvinne, og bestevenninna hennes måtte være fraværende, sånn at de ikke kunne fikse det i første kapittel allerede. Da ville det jo ikke blitt noen bok. Eller, den ville blitt en helt annen.

Jeg har også snakket med venner som sier de kjenner seg igjen, som peker på setninger i boka og ting som skjer og sier: Det er så rart å lese, for det stemmer jo ikke. Det var jo ikke sånn.

Nei, det var ikke sånn, for det var ikke deg. Og det var ikke meg. Men at jeg, når jeg skriver, bruker ting som har skjedd en gang, og bruker de i en helt annen setting, eller legger ord i munnen på noen andre, eller vrir om på ting, det er jeg nok skyldig i. Jeg sitter jo egentlig bare her ved kjøkkenbordet mitt med en kaffekopp og et blankt dokument foran meg og juger så det renner av meg. Det er det jeg elsker med å skrive. At jeg kan finne på ting. At jeg kan bli en annen. At jeg ikke lenger er Linn Strømsborg, men har fått lov til å være Eva i noen år. Og nå er jeg en annen. Nå prøver jeg å skrive den kjærlighetsromanen jeg hele tida har forsøkt å skrive. Men han heter ikke Philip. Eller kanskje han skulle få lov til å hete det denne gangen, og kanskje han ikke blir strøket nå? Vi får se.

2016/4

I oktober dro jeg til Trondheim for å se kent. Da jeg våkna om morgenen på hotellet var jeg blitt anmeldt i Klassekampen. Anmelderen sa at jeg hadde skrevet en håpefull bok om angst, så jeg feira med en ekstra stor kaffe og senka skuldrene. Kent-konserten var den første av tre, og den var fantastisk selv om den fikk terningkast 2 eller 3 i avisa. Jeg gråt og gråt, og selv om jeg var redd for å ikke rekke morgentoget hjem igjen dagen etterpå, så dro jeg og møtte en kompis fra Furuset som bor i Trondheim til en siste øl etter konserten. Jeg rakk toget. Jeg leste Bergen Ungdomsteater av Pedro Carmona-Alvarez og spiste kjøttkaker i kantinevogna, det beste med å ta toget. Uka etter var det to konserter i Oslo Spektrum, og jeg gråt og gråt der også, men på helt forskjellige låter enn på den i Trondheim, og det var så fint. I Dagsavisen fredagen før konsertene var det en artikkel om avskjedsturneen og et lite intervju med meg, jeg tror kanskje det kuleste som har skjedd i år, om ikke hittil i livet, er at det var et bilde av meg ved siden av kent i avisa. Jeg tviler på at Linn (14) ville trodd på det om noen sa det kom til å skje. Jeg veit ikke om jeg tror på det sjæl. Noen dager etter den siste konserten for min del, fikk jeg melding av Julie  i København som sa at hun hadde fått tak i billett til den konserten de skulle ha i København i november. Vil du også ha? spurte hun. Ja, sa jeg. Ja, ja, ja! Og så kjøpte jeg en billett til den også, det skulle bli den fjerde og siste for min del.

I november gikk jeg i hi, bortsett fra turen min til København i slutten av måneden. Jeg så fem sesonger av The Office, fire sesonger av Glee, en hel haug dårlige filmer på Netflix og gikk tur med podcast på øret for å prøve å gå mer enn 10 000 skritt om dagen. Det gikk sånn passe. Men så dro jeg til København, kjøpte meg en ISAK + EVEN-genser, så på SKAM, drakk billig øl i kollektivet til Julie, sykla med votter og spiste spagetti bolognese som jeg lagde nesten helt selv hos A. Og så dro vi på konsert. Det vil si, vi kom oss ikke på konsert, for Joakim Berg hadde mista stemmen, så vi dro på mitt gamle stamsted Tjili pop og drakk øl i stedet. Juleølen var kommet og København er verdens beste by også uten en fjerde og siste kent-konsert. Julie og A bestemte seg for å komme og hente meg i Oslo uka etterpå, siden de flytta konserten en uke, og jeg gråt og sa ja takk. Men så kom livet i veien, på mange måter. Og jeg dro ikke allikevel. Sånn kan det gå.

Så kom desember, og den gikk så altfor fort. Jeg klarte ikke å stå opp tidlig, jeg trente ikke to ganger i uka, jeg rakk ikke juleposten, jeg skrev ikke nok julekort, jeg rakk å kjøpe alle gavene, heldigvis, og så ble det jul. Jeg ble syk siste uka før julaften og sov mye, med en katt på hver side i senga. Jeg rakk ikke å lese 70 bøker, men jeg leste 66. Jeg skreiv litt om de beste av dem, og begynte såvidt på noe nytt selv. Vi får se hvor mange år jeg bruker på å skrive ferdig den. Selv om jeg var sjuk, så ble det lille julaften-pils, den fineste juletradisjonen jeg har. Og 1. juledag så jeg Karl Bertil Jonssons julafton på nett-tv mens jeg lagde frokost, så det var ikke så aller verst.

Året som nå har gått, her jeg sitter på nyttårsaften og skriver dette, har muligens vært bedre enn jeg husker det. Jeg gikk tur i dag, i den timen der himmelen blir rosa, og det slår meg at jeg føler jeg har hatt lite å skrive om i disse oppsummeringene, men det har nok skjedd mer fine ting enn jeg husker. Men de fine tinga har vært vanlige. Man husker gjerne ikke de vanlige tinga. En kveld med gode venner på en bar, en spillkveld hvor man vinner, den morgenen på vei til jobb da alt klaffa og du enten rakk å lage kaffe hjemme og drikke den på bussen eller akkurat kjøpe en på Kaffebrenneriet før bussen suser inn på holdeplassen idet du ankommer, en kveld hjemme uten planer der jeg kan ligge med hodet i fanget til J og se på en tv-serie eller lese en bok mens han spiller xbox. De vanlige dagene har det vært mange av, men de glir inn i hverandre og forsvinner. Allikevel håper jeg på flere av dem i 2017.

Jeg har hørt mindre på musikk enn jeg pleier, mer på podcast. Jeg har kanskje blitt litt klokere, kanskje ikke. Jeg har lest avisene mine og bøker, jeg har prøvd å lage sunnere middager, men spist mye Fjordland og burgere også. Jeg har løpt mindre enn i fjor, men gått mer enn noensinne. I 2017 vil jeg lære mer om verden, men høre mer på musikk også. Jeg vil løpe mer og spise sunnere, stå opp tidligere og være mer hjemme uten at å være hjemme betyr å være syk. Jeg vil lese enda flere bøker og rydde oftere, i leiligheten og i hodet. Jeg vil begynne å skrive mer dagbok igjen, og forsøke å begynne på en ny bok på ordentlig, ikke være redd, ikke gi opp før jeg har begynt.

Selv om jeg hørte lite på musikk, så lagde jeg to spillelister. En på starten av året som heter henda i været og som rommer den første halvdelen. Et slags forsøk på å overleve vinteren, med låter om å gå ut og møte venna dine selv om det er kaldt. En i sommer som heter said i’d be gone by five but it’s sunrise and i’m still in your bed som rommer resten av det. Jeg tror det er en av de beste listene jeg har laga noensinne. Den var vel også et forsøk på å overleve høsten, med låter som får meg til å nikke mens jeg går, noen som får meg til å danse og noen som kan få meg til å grine.

Og siden jeg liker lister, så får dere en før jeg stikker i nyttårsmiddag:

Topp 10 låter fra 2016 i tilfeldig rekkefølge:

Ramón – Runnin

Alicia Keys – In common

No. 4 – Henda i været

Cherrie – Aldrig igen (må sådär)

Bear’s den – Red earth & pouring rain

The 1975 – Somebody else

Major Lazer, MØ & Justin Bieber – Cold water

Kent – Andromeda

Bon Iver -666 ?

Sval – Tilbakefall

Jeg håper 2017 blir alt dere ønsker dere og mer. Jeg håper vi slipper å grine av å se på nyhetene og at vi går en fredeligere verden i møte, selv om det ser skummelt ut. Jeg tror jeg sa det best i november, Nå må vi ikke gi opp. Nå må vi møte de som er uenige med oss med åpenhet og motargumenter som ikke sårer, som ikke fordummer, som ikke tar for lett på det de mener. Alle dere som er redde for hva framtida bringer, jeg forstår dere så godt. Det er lov å være redd. Men la oss være redde sammen, så blir det ikke like ille. Og hei, Ellen Degeneres fikk en medalje i går og NOAS har fått inn over tre millioner kroner til arbeidet de gjør for alle de som har rømt gjennom verden og endt opp her, hos oss – og jeg har penger til både kanelbolle og kaffe etter å ha bidratt litt sjæl, så la oss ikke gi opp helt ennå, hæ? La oss holde ut. Være her. Vi veit ikke hva som kommer. Kanskje blir 2017 det beste året i livet vårt. Vi må aldri gi opp. Alltid stå opp, både om morran og for det vi mener er riktig.

Godt nyttår, dere, hvem enn dere er.

2016/3

I juli hadde jeg sommerferie, men var innom kontoret hver mandag. Jeg elska det. Jeg gikk barbeint i bakgården, og på kontoret. Jeg bada og leste bøker, løste kryssord og leste bøker i bakgården, jeg lasta ned Pokémon Go og parkerte sykkelen til fordel for å gå gatelangs og fange digitale monstre (jeg har ikke slutta enda), jeg drakk øl på sommerquiz (vi kom på andreplass på Månefisken en gang!) og lå generelt mye i gresset og bare så på himmelen og skyene. Forsøkte å ikke sove bort sommernatta, men fikk det ikke til, som vanlig. I juli og august skrev jeg ferdig boka mi, og de siste par ukene var hektiske. Et par dager før den gikk i trykken satt vi på kontoret og skrev om, redaktøren min og jeg. Jeg følte vi var med i en episode av Newsroom,  der jeg satt ved pulten min fikk ti og ti sider om gangen med endringer for å rekke å trykke den så den skulle utkomme før oktober. Det var gøy og slitsomt. Etter det har jeg ikke skrevet noe nytt, og det var egentlig først nå da jeg skjønte hvor lenge sida det var at jeg ble litt redd. Men jeg skal vel skrive noe mer en gang. I mellomtida skriver jeg dette.

I august var det Øya, som vanlig. Den beste konserten var New Order, på nytt, som var bedre på Øya enn på Roskilde, og det var allerede fantastisk på Roskilde, så da kan dere kanskje tenke dere. Jeg ble heldigvis ikke sjuk på Øya i år, føler at jeg alltid får enten halsbetennelse eller urinveisinfeksjon perfekt tima til den festivalen, men jeg klarte meg. Sliten ble jeg dog, så jeg dro hjem før den legendariske Anderson.Paak-konserten på lørdagen, men angrer ikke. Angrer aldri! Jeg leste tross alt en bok i stedet, det er aldri feil. Jeg leste for eksempel I love Dick av Chris Krauss en glovarm dag på Sørenga, jeg bada og leste, bada og leste. Sørenga er det beste som finnes i sommer-Oslo. En dag jogga jeg til og med dit og hoppa i sjøen etterpå. Det anbefales.

September kom og var varmere enn noensinne, mitt siste bad i år var seint i september, og vi kjøpte is på vei hjem. Så kom boka mi i slutten av måneden, og jeg lå våken om natta og grua meg til anmeldelsene. For hva er verst, å bli anmeldt, men å få dårlige anmeldelser, eller å ikke bli anmeldt i det hele tatt? Jeg klarte ikke å bestemme meg og fikk ikke sove. De lot vente på seg, men jeg døde ikke av dem, heldigvis. Og jeg tror det er verre å ikke bli anmeldt, enn å bli det. Det var i hvert fall noen triste uker fram til den første kom. Men den kom ikke før i oktober, så det blir neste post!