Linn Strømsborg's Blog, page 19

Noen mediterer, jeg skriker inni meg

De siste ukene har jeg vært så stressa at jeg har begynt å gråte flere ganger. Det kan være overveldende, dette livet. Det er merkelig hvordan det kan være både bedre enn på lenge og samtidig så stressende at jeg ligger våken om natta og bekymrer meg for alt jeg skal og burde og ikke rakk. Og de tingene jeg gruer meg til, er ting som kanskje blir de fineste jeg gjør i år. Som å reise aleine til LA for å henge med en gammel venn i sola, løpe annenhver dag i t-skjorte ute, tøye ut, dusje, spise god mat, drikke øl på barer jeg aldri har vært på før, og så avslutte turen med å se Bon Iver, Bastille og The XX, blant annet, i en ørken i California. Jeg gruer meg til å reise og jeg gruer meg til å fly, jeg gruer meg til å kanskje glemme noe, selv om alt jeg egentlig trenger er penger, pass, billett og klær. Jeg gruer meg til det ukjente, alle flyplassene og løpinga hvis et av flyene blir forsinka så jeg nesten ikke rekker det neste, eller hvis jeg skulle miste et av flyene, hva gjør man da? Det finner man ut av. Jeg er voksen.

Vi er på fjellet, på hytta til A, for tredje gang, samme gjengen. I fjor måtte jeg gå på ski, halvveis fordi jeg var så dum å skrive i hytteboka at jeg skulle bli med neste gang da vi var der sist, og halvveis fordi T fikk omgangssjuke og alternativet å være igjen i samme hytte som en fyr som spøy i en bøtte virka hakket mer jævlig enn å gå på ski. Vi fikk forøvrig omgangssjuke da vi kom hjem, J og jeg, men det var bedre å få det hjemme, enn å få det for eksempel i bilen på vei hjem. Det kan alltids være verre. Men i år ville jeg ikke gå på ski. Jeg vil faktisk aldri mer gå på ski. Og da jeg sa til A at jeg grua meg til turen, fordi jeg grua meg til å bli tvunget med på ski, og faktisk heller ville bli igjen hjemme, enn å dra på hytte og måtte argumentere for hvorfor jeg foretrakk å lese en bok i sofaen over å gå bortover snøen på ski, så sa han at det skulle jeg selvfølgelig få lov til. Ingen som ikke vil gå på ski, skal gå på ski. Så med litt mindre klump i magen ble jeg med, og selv om hverdagen i mars har vært stressende og overfylt av avtaler, jobbturer, dødlinjer, reisemareritt og generell udugelighet, så satte vi oss i bilen på torsdag og kjørte mot fjellet.

Min angst for oppkast har vært temaet mang en gang i gruppechatten, og de tuller mye med meg. Såpass må jeg faktisk tåle, for det er ikke de som er rare, det er jeg. Det er jeg som alltid har vært redd for å kaste opp. Så redd at jeg noen ganger blir lammet av frykt og blir placebo-kvalm hvis noen såvidt som hinter om at de føler seg litt ugne. Men jeg er vant til det. Jeg har hatt denne frykten hele livet. Fra barnehagen, et mekka av basiller, der jeg synes å huske (sikkert feilaktig) at minst et av barna kasta opp i hvert fall en gang i uka, til voksen alder da jeg ikke turte å begynne å drikke, fordi jeg trodde drikking av alkohol var synonymt med at man alltid kasta opp etterpå. Jeg er vant til det. Det er mitt problem. Jeg lever med det. En fobi på lik linje som at andre er redd for høyder eller edderkopper. En tullete frykt.

Men der satt jeg, i baksetet i bilen, på vei til fjellet, og hørte på musikken min og så på utsikten og tenkte på alle vitsene om bilsyke og en gjentakelse av fjorårets omgangssjuke, og da jeg lukka øya så jeg for meg at jeg gikk ut av hytta, ut i snøen, og sto der og skrek ut alt jeg var redd for.

SPYING

MAT

LIVET

KREFT

CELLEGIFT

Å VÆRE UBETYDELIG

Å ALDRI MER KLARE Å SKRIVE EN BOK

Å SKRIVE EN DÅRLIG BOK

DØDEN DØDEN DØDEN

ATOOOOOOOMKRIIIIIIIIG

Og så lo jeg for meg sjæl og skrudde opp lyden. Det hjalp, selv om det bare var i hodet mitt at jeg sto der og skrek utover fjellet. Noen mediterer, jeg skriker inni meg. Det går bra.

Stemmen til Thomas Dybdahl, tekstene til A tribe called Quest, en mer eller mindre vellykka mor, Sorkins regjering, et papirfirma å bli glad i, film om dikt, film om et liv og en feelgood-komedie å se i sofaen etter en lang dag

Vi overlevde februar! Gratulerer, alle sammen. Jeg starta mars med å ta fram skinnjakka og Converse-skoa, og så kom snøen igjen så det var en kortvarig glede, og støvlettene og vinterkåpa fikk sitte på noen dager til. Den hosten som hadde lura siden slutten av februar ble en forkjølelse verdig en gullmedalje nå i helga, så dietten min består av vann, Paracet og den maten jeg orker å spise (ikke så mye). Men jeg har dyne og to katter, og seks fulle bokhyller, så jeg klarer meg faktisk ganske bra. At hodet er fullt av bomull er bare et lite minus. Det går over. Håper jeg.

Jeg rakk over ganske mye bra saker i februar, 11 filmer, 11 sesonger av diverse TV-serier, 8 bøker og jeg hørte på masse bra musikk og podcaster mens jeg gikk til bussen i snøføyka og sola om hverandre. Jeg tenkte å tipse om det beste fra februar-bolken her, så da setter jeg bare igang:

Thomas Dybdahl slapp endelig nytt album. The Great Plains har vært en gjenganger på repeat siden det utkom. For alle som likte Dybdahl best i form av Oktober-trilogien og kanskje ikke har vært helt med på de andre tinga han har gjort, så kan jeg si at dette nye albumet er en slags vårversjon av oktober-albumene. Det er litt lysere, som om det lover en soloppgang et sted der borte i horisonten, det er en slags følelse av vårbris og hestehov her, og stemmen hans er som vanlig noe av det beste jeg kan ha i hodetelefonene mine.

Jeg oppdaga også det nye albumet til A tribe called quest, som kommer på Roskilde i år, We got it from here… Thank you 4 your service er noe av det chilleste og kuleste jeg har hørt fra hip-hop-fronten på lenge. Som Q-Tip sier i Melatonin: The world is crazy and I cannot sleep. Dette er bra saker. Jeg gleder meg som en gærning til å se dem på et jorde i Danmark.

Av bøkene jeg leste, vil jeg trekke fram Janne S. Drangsholts Winter i verdens rikeste land, andre bok om Ingrid Winter (jeg likte også den første, Ingrid Winters makeløse mismot veldig godt). Jeg tror jeg hadde solgt veldig mange av disse bøkene hadde jeg fortsatt jobba i bokhandel, de er lette å anbefale og lette å lese, jeg har snakka med noen som ikke har vært like fan som meg, men jeg har kost meg glugg. Dette er sånne bøker som jeg leser på en kveld, og jeg ler høyt mens jeg gjør det. Jeg elsker at Ingrid driter seg ut, jeg elsker at hun egentlig er så smart (hun er professor i litteratur) og så dum samtidig, jeg elsker skildringen av familielivet og jakten på lykke i hverdagen, mens alle egentlig er mest opptatt av sitt eget. Drangsholt har en unik evne til å se små situasjoner og gjøre dem store, altså, bare det å sette opp et stillas for å pusse opp huset gjøres til en farse i denne romanen, det er helt fantastisk. For de som ikke blir irriterte (eller, irritert, men på en god måte) av Bridget Jones, så må dere sjekke ut Ingrid Winter. En av mine litterære heltinner.

I disse dager har det vært både litt skummelt og trøstende å gjense Aaron Sorkins TV-serie West wing. Den utkom i 1999 og gikk til 2006, men flere av problemstillingene som tas opp har vært skremmende aktuelle. Det handler om Det Hvite Hus i USA, om president Bartlett og staben hans, om gjenvalg og siden valget om hvem som skal følge etter ham i Det Hvite Hus, om demokrater og republikanere, om kriser og verdensproblemer, om taleskriving og avstemninger. Da serien gikk i sin tid var det visst flere amerikaneren som skrev brev til Martin Sheen (som spilte Jed Bartlett) og spurte hvorfor han ikke kunne stille til valg som president, for de ville stemt på ham. På en måte skulle jeg ønske USA, og verden, var skrevet og regissert av Sorkin, så jeg skjønner dem godt. Men det er fint å se på. Fint, provoserende, lærerikt og morsomt. Så mange smarte folk finnes jo i verden på ordentlig også. Jeg må tro på det. Hver dag må jeg fortsette å tro på det. Selv om det er lett å bli Toby:

 

En hyggeligere, men til tider også irriterende serie jeg har sett ferdig, er den amerikanske versjonen av The Office. Det er overraskende mange sesonger, hele 9, men dette er også en TV-serie som jeg har blitt mer og mer glad i for hver eneste episode som har autostarta på HBO mens jeg har ligget på sofaen etter en lang dag. Den handler om et papirfirma. That’s it. Men det er jo mye mer enn dette. Det handler om et kontor, om en arbeidshverdag som både likner og ikke likner på vanlige folks arbeidsplasser. Det handler om forelskelse og krangling, om sjefer og økonomiavdelinger, om julefester og sommerferier, bryllup og brudd. Men å følge disse rare folka i ni sesonger har gjort at de nesten har blitt kompiser av meg. Jeg kunne alltid se en episode og bli i bedre humør, sammen med dem. Det gir meg trua på at i ethvert firma, enhver avdeling, så sitter det massevis av rare folk som ikke ligner på deg, men som kan komme til å bli de viktigste og fineste folka i livet ditt, om du lar dem bli det. Verden er et fint sted, folkens. Full av rare folk, som deg og meg.

Jeg har vært på kino en del ganger hittil i år – endelig et nyttårsforsett jeg har klart allerede i februar! (Gå flere ganger på kino enn i fjor – check!) De to beste jeg har sett er Paterson med Adam Driver, som jeg skreiv litt om på Flamme-sida, siden den handler om en bussjåfør som skriver dikt (jobbrelevant nok til å blogge om det der, syntes jeg). Filmen var fantastisk. Løp og se!

Den andre filmen jeg vil trekke fram fra kinomørket er Oscar-vinneren Moonlight, som jeg så dagen før den vant for beste film. Jeg tror det er en av de sterkeste kino-opplevelsene jeg har hatt. En så utrolig vakker film, hvor jeg ble overraska over hvor mye som kan fortelles med såpass lite dialog. Som om historiene ligger i alt som skjer mellom scenene vi får se, mens de scenene som faktisk vises bare er øyeblikksbilder fra det vi forstår er et helt liv. Den er vakker, hjerteskjærende, vond og viktig.

Og helt til slutt, for de som ikke orker å gå på kino, men vil se en film hjemme i sofaen og har Netflix. En film jeg har bladd forbi så altfor mange ganger fordi jeg syntes den så kjedelig ut både i beskrivelsen og bildene som er valgt for å beskrive filmen, The Intern, med Robert De Niro og Anne Hathaway. Det var J som hadde sett den aleine en kveld og som sa: Du kommer til å like den, tro meg, så vi så den sammen en kveld og allerede fra de første minuttene var jeg solgt. Jeg elsker at rollene er snudd, at den vellykka sjefen er en ung kvinne, mens praktikanten er den eldre mannen. Jeg skulle ønske jeg jobba med Ben Whittaker, han kunne lært meg å knyte slips og å puste med magen. Det trengs. Jeg lover’ei.

Løping og skriving og februar

Noen ganger (hele tida) spør jeg meg selv om jeg egentlig vil skrive. Ofte vil jeg bare veldig gjerne ha skrevet. Litt som når jeg jogger. Jeg vil jo ikke egentlig jogge, men jeg vil bli tynnere og sterkere og sunnere og jeg vil slå rekorden min og gå svett og mørbanka i garderoben etterpå. Jeg vil jo leve dette livet, men jeg vil også bli gammel og tenke at jeg gjorde noe bra. Å, så mange dumme tanker.

Dagene går. Februar er en så fin og stygg liten måned. Så tung til tider, og samtidig så full av håp. I går da jeg kom hjem fra jobb var det ikke snø igjen i bakgården og jeg tenkte at jeg skulle ha på meg converse i dag. Så snødde det i hele natt. Sånn går det. Verden skremmer vettet av meg, men jorda snurrer mot vår allikevel. Jeg skal til California i april og jeg er redd for å reise, for flyturene og det store landet, men jeg bor jo også i et stort land, og alt kan skje, når som helst, også her. Man kan ikke slutte å gå ut. Men noen ganger har jeg litt lyst. Til å slutte å gå ut.

Snart skal jeg ha på meg converse og skinnjakke, og snart, enten det er et år eller tre til, så skal jeg ha skrevet denne nye boka. For jeg gjør det jo igjen, skriver, selv om det er en kamp mot klokka og oppoverbakkene og redselen og selvopptattheten. Det er jo dette jeg gjør og har gjort så lenge jeg kan huske. Jeg har skrevet. Først for meg selv. Så for internett. Så for redaktøren min. Så for så utrolig mange fine lesere. Jeg har skrevet om ting jeg har opplevd og aldri opplevd, om små ting og store ting, om mennesker jeg ikke kjenner og mennesker jeg har kjent nesten hele livet. Jeg har vært skamløs og utleverende, og så tilbakeholden og redd. Litt som på tredemølla.

Jeg går på den og hører på drittmusikken min, og når Justin Bieber synger at han bare vil ha noen å elske, så trykker jeg opp tempoet, og når det løsner foran tastaturet, så skriver jeg til jeg ikke vet hva som skal skje mer på neste side, og så skriver jeg plutselig en til. Når Swedish House Mafia synger at jeg ikke må bekymre meg, så hever jeg motstanden og løper i en liksomoppoverbakke, selv om jeg egentlig står stille. Klokka tikker og rundene, som jo bare er et bånd som snurrer under føttene mine, forsvinner under meg. Jeg løper fortere og fortere og utenfor står sola opp tidligere og tidligere. Jeg går på jobb og så går jeg hjem. Jeg legger meg og får sove om natta. Og så skriver jeg. Jeg skriver noe som er sant, til dere. Og så skriver jeg noe som ikke er sant og lagrer det. Forsøker å få til noe. Forsøker å slå rekordene mine. Forsøker å gjøre noe viktig. Om så bare for meg.

Jenter, en fyr fra Island som synger, en fin og rar film, en magisk bok og enda flere jenter

 

Det er blitt februar. Den korteste måneden, fordi det også er den jævligste. Neida! Joda. Litt. Men dette skal vi overleve. Og her er noen ting som skal få oss gjennom, nærmere våren.

13. februar har Girls premiere på HBO Nordic med sin siste sesong. Jeg gleder meg sånn og har sett de første fem sesongene på nytt for å varme opp. Når jeg ser på Girls, så blir jeg så glad for at det finnes. Jeg elsker alle jentene og kanskje mest av alt elsker jeg Lena Dunham for å ha skrevet det, og ikke minst for å spille i det. Det er ikke gitt at alle elsker serien, jeg har møtt mange som hater det og de har sine grunner, som jeg kan forstå, men det de hater er ofte det jeg elsker. Det handler om fire selvopptatte jenter i New York med både ekte og uekte problemer, men heldigvis, for de aller fleste av oss, så er det sånne problemer vi har. Og vi takler dem bra og vi takler dem dårlig. Og for meg er det dette serien handler om. Det, og vennskap. Dunham skildrer så kleint og fint hvordan det er å være noenogtjue og være voksen, men allikevel ikke. Hun forteller en historie om dumme gutter og fine gutter, om å ta dårlige beslutninger og få svi for dem etterpå, om å prøve å finne seg sjæl, om å krangle og være urimelig, om å ha dårlig selvtillit og litt for god selvtillit samtidig, om å gå på fest og å bli hjemme, om å miste den man trodde man sto nærmest, om å miste seg sjæl, om alt i livet som ikke blir som vi hadde planlagt og alt som skjer på veien dit man tror man skal. Jeg elsker de små rare historiene hun forteller oppi den lange historien om Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna. Og mest av alt elsker jeg siste episode av femte sesong. Hvis den gir noen indikasjon på hva som venter oss i siste sesong, så kan jeg nesten ikke vente.

I want to write stories that make people feel less alone than I did. I want to make people laugh about things in life that are painful.

Word, Hannah Horvath/Lena Dunham. Word, sier jeg bare. Jeg gleder meg.

På musikkfronten skjer det sikkert mye jeg ikke får med meg, men noe jeg har fått med meg er at Ásgeir har sluppet ny singel. Unbound er en sånn låt jeg kan ha på repeat i timesvis, akkurat som det første albumet han slapp, Dýrð í dauðaþögn. Jeg husker ikke hvordan jeg fant ham, men jeg fant ham og jeg gir aldri slipp. Han er lyden av en sommer som både inneholder sol og regn, ensomhet og vennskap, å sitte aleine ved pulten og skrive og å ligge inntil noen i gresset. De som liker Bon Iver må absolutt sjekke ut Ásgeir.

I slutten av januar kom Kim Hiorthøys første spillefilm på kino, og jeg var så heldig å se den da med Krummis. Jeg hadde sett traileren litt for mange ganger og trailere er jo ofte det beste fra filmen, men jeg synes dere alle skal ta dere turen på kino allikevel. Filmen er morsom og rar, trist og fin, som det beste i livet. Hvis denne filmen var en låt, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys låt Ting som virker. Hvis denne filmen var en bok, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Alt anbefales.

 

Jeg leste åtte bøker i januar og en av de beste var Neil Gaimans Havet ved enden av veien. Den synes jeg alle bør lese. Det er en slags barnebok for voksne, full av magi og ondskap, og dermed også heldigvis gode krefter som kjemper mot ondskapen, men i en realistisk setting. Spennende, umulig å legge fra seg, og da jeg var ferdig ville jeg anbefale den til alle. Så nå anbefaler jeg den til dere.

Unge lovende sesong 2 hadde også premiere. Jeg står ved alt jeg sa da jeg hadde sett første sesong, så jeg gjentar meg sjæl. 

Dårlig samvittighet

Livet mitt forbedres/ødelegges av utallige blogger, mailchallenges og instagram-kontoer fulle av tips og triks for et ryddigere hode, hjem og kosthold. Misforstå meg rett, jeg følger dem med vilje. De er en evig blanding av inspirasjon og målsettinger, og en god dose evig dårlig samvittighet. Jeg vil jo bli et bedre menneske. Bli en sunn veganer som redder jorda for hvert måltid, innrede hjemmet mitt med gjenbruksmøbler som ser ut som om de kunne vært på forsida av et fancy interiørmagasin, men her sitter jeg i en leilighet som alltid er litt rotete og uferdig, med en bunke bilder vi ikke har hengt opp, en brukt string-hylle jeg kjøpte på finn.no i fjor sommer som ikke er hengt opp ennå og et kattemøbel, som ærlig talt, gjør nytta si, men ser forferdelig ut. (Det har en hengekøye til den tykke katten og et lite platå oppe ved taket der den tynne liker å ligge og skue utover stua.) (Det kjøpte vi forøvrig også brukt og bar det med oss hjemover fra Vålerenga til Galgeberg en vårdag i fjor. Det var slitsomt, men vi klarte det.)

Jeg ser på stand-up når jeg burde lest en, nei, vent, skrevet en roman. I det minste har jeg laga meg en kopp te, riktignok ikke en smoothie av grønnkål, men det er bedre enn en øl.

Og kanskje kommer aldri leiligheten vår til å se ut som de bildene jeg til stadighet hjerter på instagram eller tumblr, men den er varm om vinteren og om sommeren kan jeg sitte i bakgården og kjenne på lufta. Og sånn nyhetene ser ut om dagen, så har vi alle større problemer enn om jeg har tørka støv av teakseksjonen eller investert i plassbygde bokhyller med en kattelabyrint inni. These are horrid times, sier jeg til meg selv mens jeg leser om vår samtid, og jeg er i villrede på hva jeg kan gjøre for å bidra til en bedre verden. Men jeg drikker nå denne teen min og skriver i dagboka mi om at vi må tro på at vi er bedre enn det som skjer nå. At vi må kjempe for forståelse og medmenneskelighet, åpenhet og dialog. Og selv om jeg ikke trente i dag eller har fulgt Adrienes yoga-challenge til punkt og prikke, så leser jeg i det minste fortsatt nyheter fra en fri og uavhengig presse, jeg forsøker å lære meg hvordan verden henger sammen, jeg donerer til organisasjoner som er out there og kjemper for humanitære formål og en fredeligere verden, og kattene er i hvert fall sjukt fornøyde der de ligger i kattemøbelet. De bryr seg tross alt ikke om hvordan det ser ut, de vil bare at det skal være mykt. Det er det. Og livet mitt er langt fra ødelagt. Jeg har fortsatt trua. Både på en bedre verden, og på et ryddigere hjem og hode. Jeg antar at jeg bare ville si det. Det, og hei. Jeg har feila totalt i nyttårsforsettet om å blogge hver dag, som ble til hver uke, som har blitt til oftere enn i fjor. Det er viktig å gi seg selv litt slack. Men det er også viktig å skjerpe seg. Så skål for det. Med te.

Hukommelse og virkelighet

Dette blei et slags spoiler-innlegg om skrivinga mi og bøkene mine. Så hvis du har lest dem og vil at det skal være meg, og ikke vil vite så mye om hva jeg egentlig driver med når jeg finner på ting, så kan du lage deg en kopp kakao og se en TV-serie i stedet for å lese dette. Det er lov!

Så:

Før jul snakka jeg med en som hadde lest Du dør ikke, som sa at han alltid syntes det var vanskelig å bedømme bøkene mine, da han kjente igjen mye, og det han ikke kjente igjen som sant, tok han seg i å forsøke å finne ut av om var sant eller ikke, og i hvilken form. Jeg nikka og tok en slurk av ølen min og tenkte ikke stort mer på det den kvelden, men det har kommet tilbake til meg igjen og igjen etterpå.

Jeg kan forstå at alle som kjenner meg leser meg inn i bøkene mine. At Eva, som dukka opp i Furuset og blei med videre i Du dør ikke ses på som et slags alterego, en forlengelse av meg, eller en annen versjon fra et annet univers, med gule gardiner f.eks. Men jeg har aldri egentlig kjent meg så veldig igjen i Eva. Hun er, slik jeg ser det og skriver henne, en fiktiv skikkelse. Jeg vet ærlig talt ikke helt hvordan hun ser ut, noen ganger har hun langt hår, andre ganger ikke, noen ganger har hun briller, noen ganger ikke. Hun løper så mye mer enn meg. Hun er tynnere enn meg. Hun er tøffere enn meg, og andre ganger utrolig mye reddere enn meg. Vi har begge hatt og har angst. Vi har begge Kent som favorittband, men hun i mye større og mer altoppslukende grad. Eva ville aldri vaska huset mens huns hørte på L.O.C. eller Justin Bieber. Eva ville aldri dansa hele natta. Vi kommer begge fra Furuset, men jeg flytta aldri tilbake. Jeg kunne ikke flytta tilbake heller, for mamma bor ikke der lenger. Ikke pappa heller. De har ikke vært gift engang, så de skilte seg heller ikke i 2013 da Furuset utkom.

Jeg skal forsøke å skrive noe om dette uten å stikke hull på noens tanker om boka, selv om det kanskje blir vanskelig. Dette er ikke et forsøk på å ta avstand fra bøkene mine, de kommer fra et sted inni meg, de kommer fra ting jeg har tenkt og opplevd, de kommer fra følelser og redsler jeg har kjent på, men de er også fiksjon. Jeg har vanskelig for å skrive noe som ikke begynner et sted inni meg, med noe som en gang skjedde, eller ikke skjedde, men som jeg skulle ønske hadde skjedd. Men når jeg skriver bøker, når jeg forsøker å skrive bøker, så begynner de kanskje med en side fra dagboka mi og så ender de opp et helt annet sted, et sted jeg aldri har vært før, med personer jeg ikke kjenner og hendelser jeg aldri har tatt del i.

Når jeg tenker på Du dør ikke, så vet jeg hva som er sant der inne, og det er skuffende lite. Jeg persa på 1500-meteren i tredje klasse, rekorden min var 7.12. Jeg har til gode å klare det på nytt. Men jeg vant tre melkesjokolader, det gjorde jeg. Jeg var også på de to siste kent-konsertene i Oslo, men jeg fikk ikke angst, og jeg skreiv om dem flere måneder før de faktisk spilte. Jeg har vært på et torp i Sverige en gang, det var en fin uke, en av de fineste. Det som egentlig skjedde der var for det meste nattbading, pannekake- og muffinslaging på kjøkkenet, jeg lå i en hengekøye og skreiv på Øya-singelen min, jeg drakk øl, jeg spilte Kubb (som jeg forøvrig er sjukt mye bedre i enn Eva), jeg var seint i seng og førstemann opp om morran, jeg tok oppvasken fordi jeg er dårlig til å lage mat, vi miksa drinker i Norgesglass og quizza hverandre, vi så en dårlig film med John Cusack en dag det regna, vi gikk tur langs skogsveien og visste ikke hvilken dag det var eller hvor mye klokka var så lenge vi var der ute. Jeg ville aldri hjem, og jeg vil alltid tilbake dit, men det ble bare med den ene turen. Det var til og med en slags kjærlighetshistorie der, en som kom tilbake etter mange måneder, det var en fin historie en gang.

Da torpet dukka opp i Du dør ikke, så ble det en helt annen tur, en tur jeg aldri har vært på. Det eneste sanne med turen var nok hvordan torpet så ut, hvordan skogen så ut rundt, hvordan man kan rømme fra hverdagen og ut i en svensk skog der alt kan forandre seg, eller være det samme.

Jo i bøkene mine finnes ikke i virkeligheten. Jeg har en bestevenn fra barndommen, men han heter noe annet og jobber ikke på IKEA. Han bor ikke på Furuset lenger heller. Det er det nesten ingen som gjør. Jo i bøkene mine er nok et ekko av flere gutter som har betydd og betyr noe for meg, i Du dør ikke er han en blanding av et par ekser, min nåværende samboer, karakterer jeg har sett på film og Johan fra Fucking Åmål, liksom. Miriam-karakteren skulle egentlig hete Philip og være ekskjæresten til Eva. Han ble først strøket fra Furuset fordi konsulenten mente boka ikke trengte noen kjærlighetshistorie, som viste seg å være riktig, men jeg likte sidene om Philip og Eva så utrolig godt. Jeg syntes de var viktige. Så vi prøvde et triks, vi gjorde om karakteren bare, men samtalene forble ganske uforandra, og vipps, så var Miriam der. En ekskjæreste ble en bestevenn, et forhold ble et annet forhold. Sånn kan det gå. Stakkars Philip, han var med i noen utkast av Du dør ikke også, men ble strøket derfra og. Det skal visst ikke være med noen kjærlighetshistorier i bøkene mine, i hvert fall ikke ennå.

Jeg har hatt angst, ganske likt hvordan Eva har angst, men der Eva gjemmer seg bort fra livet og er for redd til å snakke med noen og gå ut, så gjorde jeg det stikk motsatte. Jeg snakka om angsten min til alle som ville høre. Jeg fortsatte å gå på fest, selv om jeg et par ganger måtte stenge meg inne på do og puste med magen mens vannet rant. Jeg dro ut for å danse selv om jeg noen ganger måtte dra hjem med dundrende hjerte og en overbevisning om at de kom til å finne meg død i senga mi neste morgen. Men hvis boka mi skulle funke sånn jeg ønska den skulle funke, så kunne ikke Eva takle angsten sin like bra som jeg gjorde. Hun måtte ha et problem. Et stort jævla problem som skulle løses eller ikke løses. Og bestevennen hennes måtte forsvinne, og bestevenninna hennes måtte være fraværende, sånn at de ikke kunne fikse det i første kapittel allerede. Da ville det jo ikke blitt noen bok. Eller, den ville blitt en helt annen.

Jeg har også snakket med venner som sier de kjenner seg igjen, som peker på setninger i boka og ting som skjer og sier: Det er så rart å lese, for det stemmer jo ikke. Det var jo ikke sånn.

Nei, det var ikke sånn, for det var ikke deg. Og det var ikke meg. Men at jeg, når jeg skriver, bruker ting som har skjedd en gang, og bruker de i en helt annen setting, eller legger ord i munnen på noen andre, eller vrir om på ting, det er jeg nok skyldig i. Jeg sitter jo egentlig bare her ved kjøkkenbordet mitt med en kaffekopp og et blankt dokument foran meg og juger så det renner av meg. Det er det jeg elsker med å skrive. At jeg kan finne på ting. At jeg kan bli en annen. At jeg ikke lenger er Linn Strømsborg, men har fått lov til å være Eva i noen år. Og nå er jeg en annen. Nå prøver jeg å skrive den kjærlighetsromanen jeg hele tida har forsøkt å skrive. Men han heter ikke Philip. Eller kanskje han skulle få lov til å hete det denne gangen, og kanskje han ikke blir strøket nå? Vi får se.

2016/4

I oktober dro jeg til Trondheim for å se kent. Da jeg våkna om morgenen på hotellet var jeg blitt anmeldt i Klassekampen. Anmelderen sa at jeg hadde skrevet en håpefull bok om angst, så jeg feira med en ekstra stor kaffe og senka skuldrene. Kent-konserten var den første av tre, og den var fantastisk selv om den fikk terningkast 2 eller 3 i avisa. Jeg gråt og gråt, og selv om jeg var redd for å ikke rekke morgentoget hjem igjen dagen etterpå, så dro jeg og møtte en kompis fra Furuset som bor i Trondheim til en siste øl etter konserten. Jeg rakk toget. Jeg leste Bergen Ungdomsteater av Pedro Carmona-Alvarez og spiste kjøttkaker i kantinevogna, det beste med å ta toget. Uka etter var det to konserter i Oslo Spektrum, og jeg gråt og gråt der også, men på helt forskjellige låter enn på den i Trondheim, og det var så fint. I Dagsavisen fredagen før konsertene var det en artikkel om avskjedsturneen og et lite intervju med meg, jeg tror kanskje det kuleste som har skjedd i år, om ikke hittil i livet, er at det var et bilde av meg ved siden av kent i avisa. Jeg tviler på at Linn (14) ville trodd på det om noen sa det kom til å skje. Jeg veit ikke om jeg tror på det sjæl. Noen dager etter den siste konserten for min del, fikk jeg melding av Julie  i København som sa at hun hadde fått tak i billett til den konserten de skulle ha i København i november. Vil du også ha? spurte hun. Ja, sa jeg. Ja, ja, ja! Og så kjøpte jeg en billett til den også, det skulle bli den fjerde og siste for min del.

I november gikk jeg i hi, bortsett fra turen min til København i slutten av måneden. Jeg så fem sesonger av The Office, fire sesonger av Glee, en hel haug dårlige filmer på Netflix og gikk tur med podcast på øret for å prøve å gå mer enn 10 000 skritt om dagen. Det gikk sånn passe. Men så dro jeg til København, kjøpte meg en ISAK + EVEN-genser, så på SKAM, drakk billig øl i kollektivet til Julie, sykla med votter og spiste spagetti bolognese som jeg lagde nesten helt selv hos A. Og så dro vi på konsert. Det vil si, vi kom oss ikke på konsert, for Joakim Berg hadde mista stemmen, så vi dro på mitt gamle stamsted Tjili pop og drakk øl i stedet. Juleølen var kommet og København er verdens beste by også uten en fjerde og siste kent-konsert. Julie og A bestemte seg for å komme og hente meg i Oslo uka etterpå, siden de flytta konserten en uke, og jeg gråt og sa ja takk. Men så kom livet i veien, på mange måter. Og jeg dro ikke allikevel. Sånn kan det gå.

Så kom desember, og den gikk så altfor fort. Jeg klarte ikke å stå opp tidlig, jeg trente ikke to ganger i uka, jeg rakk ikke juleposten, jeg skrev ikke nok julekort, jeg rakk å kjøpe alle gavene, heldigvis, og så ble det jul. Jeg ble syk siste uka før julaften og sov mye, med en katt på hver side i senga. Jeg rakk ikke å lese 70 bøker, men jeg leste 66. Jeg skreiv litt om de beste av dem, og begynte såvidt på noe nytt selv. Vi får se hvor mange år jeg bruker på å skrive ferdig den. Selv om jeg var sjuk, så ble det lille julaften-pils, den fineste juletradisjonen jeg har. Og 1. juledag så jeg Karl Bertil Jonssons julafton på nett-tv mens jeg lagde frokost, så det var ikke så aller verst.

Året som nå har gått, her jeg sitter på nyttårsaften og skriver dette, har muligens vært bedre enn jeg husker det. Jeg gikk tur i dag, i den timen der himmelen blir rosa, og det slår meg at jeg føler jeg har hatt lite å skrive om i disse oppsummeringene, men det har nok skjedd mer fine ting enn jeg husker. Men de fine tinga har vært vanlige. Man husker gjerne ikke de vanlige tinga. En kveld med gode venner på en bar, en spillkveld hvor man vinner, den morgenen på vei til jobb da alt klaffa og du enten rakk å lage kaffe hjemme og drikke den på bussen eller akkurat kjøpe en på Kaffebrenneriet før bussen suser inn på holdeplassen idet du ankommer, en kveld hjemme uten planer der jeg kan ligge med hodet i fanget til J og se på en tv-serie eller lese en bok mens han spiller xbox. De vanlige dagene har det vært mange av, men de glir inn i hverandre og forsvinner. Allikevel håper jeg på flere av dem i 2017.

Jeg har hørt mindre på musikk enn jeg pleier, mer på podcast. Jeg har kanskje blitt litt klokere, kanskje ikke. Jeg har lest avisene mine og bøker, jeg har prøvd å lage sunnere middager, men spist mye Fjordland og burgere også. Jeg har løpt mindre enn i fjor, men gått mer enn noensinne. I 2017 vil jeg lære mer om verden, men høre mer på musikk også. Jeg vil løpe mer og spise sunnere, stå opp tidligere og være mer hjemme uten at å være hjemme betyr å være syk. Jeg vil lese enda flere bøker og rydde oftere, i leiligheten og i hodet. Jeg vil begynne å skrive mer dagbok igjen, og forsøke å begynne på en ny bok på ordentlig, ikke være redd, ikke gi opp før jeg har begynt.

Selv om jeg hørte lite på musikk, så lagde jeg to spillelister. En på starten av året som heter henda i været og som rommer den første halvdelen. Et slags forsøk på å overleve vinteren, med låter om å gå ut og møte venna dine selv om det er kaldt. En i sommer som heter said i’d be gone by five but it’s sunrise and i’m still in your bed som rommer resten av det. Jeg tror det er en av de beste listene jeg har laga noensinne. Den var vel også et forsøk på å overleve høsten, med låter som får meg til å nikke mens jeg går, noen som får meg til å danse og noen som kan få meg til å grine.

Og siden jeg liker lister, så får dere en før jeg stikker i nyttårsmiddag:

Topp 10 låter fra 2016 i tilfeldig rekkefølge:

Ramón – Runnin

Alicia Keys – In common

No. 4 – Henda i været

Cherrie – Aldrig igen (må sådär)

Bear’s den – Red earth & pouring rain

The 1975 – Somebody else

Major Lazer, MØ & Justin Bieber – Cold water

Kent – Andromeda

Bon Iver -666 ?

Sval – Tilbakefall

Jeg håper 2017 blir alt dere ønsker dere og mer. Jeg håper vi slipper å grine av å se på nyhetene og at vi går en fredeligere verden i møte, selv om det ser skummelt ut. Jeg tror jeg sa det best i november, Nå må vi ikke gi opp. Nå må vi møte de som er uenige med oss med åpenhet og motargumenter som ikke sårer, som ikke fordummer, som ikke tar for lett på det de mener. Alle dere som er redde for hva framtida bringer, jeg forstår dere så godt. Det er lov å være redd. Men la oss være redde sammen, så blir det ikke like ille. Og hei, Ellen Degeneres fikk en medalje i går og NOAS har fått inn over tre millioner kroner til arbeidet de gjør for alle de som har rømt gjennom verden og endt opp her, hos oss – og jeg har penger til både kanelbolle og kaffe etter å ha bidratt litt sjæl, så la oss ikke gi opp helt ennå, hæ? La oss holde ut. Være her. Vi veit ikke hva som kommer. Kanskje blir 2017 det beste året i livet vårt. Vi må aldri gi opp. Alltid stå opp, både om morran og for det vi mener er riktig.

Godt nyttår, dere, hvem enn dere er.

2016/3

I juli hadde jeg sommerferie, men var innom kontoret hver mandag. Jeg elska det. Jeg gikk barbeint i bakgården, og på kontoret. Jeg bada og leste bøker, løste kryssord og leste bøker i bakgården, jeg lasta ned Pokémon Go og parkerte sykkelen til fordel for å gå gatelangs og fange digitale monstre (jeg har ikke slutta enda), jeg drakk øl på sommerquiz (vi kom på andreplass på Månefisken en gang!) og lå generelt mye i gresset og bare så på himmelen og skyene. Forsøkte å ikke sove bort sommernatta, men fikk det ikke til, som vanlig. I juli og august skrev jeg ferdig boka mi, og de siste par ukene var hektiske. Et par dager før den gikk i trykken satt vi på kontoret og skrev om, redaktøren min og jeg. Jeg følte vi var med i en episode av Newsroom,  der jeg satt ved pulten min fikk ti og ti sider om gangen med endringer for å rekke å trykke den så den skulle utkomme før oktober. Det var gøy og slitsomt. Etter det har jeg ikke skrevet noe nytt, og det var egentlig først nå da jeg skjønte hvor lenge sida det var at jeg ble litt redd. Men jeg skal vel skrive noe mer en gang. I mellomtida skriver jeg dette.

I august var det Øya, som vanlig. Den beste konserten var New Order, på nytt, som var bedre på Øya enn på Roskilde, og det var allerede fantastisk på Roskilde, så da kan dere kanskje tenke dere. Jeg ble heldigvis ikke sjuk på Øya i år, føler at jeg alltid får enten halsbetennelse eller urinveisinfeksjon perfekt tima til den festivalen, men jeg klarte meg. Sliten ble jeg dog, så jeg dro hjem før den legendariske Anderson.Paak-konserten på lørdagen, men angrer ikke. Angrer aldri! Jeg leste tross alt en bok i stedet, det er aldri feil. Jeg leste for eksempel I love Dick av Chris Krauss en glovarm dag på Sørenga, jeg bada og leste, bada og leste. Sørenga er det beste som finnes i sommer-Oslo. En dag jogga jeg til og med dit og hoppa i sjøen etterpå. Det anbefales.

September kom og var varmere enn noensinne, mitt siste bad i år var seint i september, og vi kjøpte is på vei hjem. Så kom boka mi i slutten av måneden, og jeg lå våken om natta og grua meg til anmeldelsene. For hva er verst, å bli anmeldt, men å få dårlige anmeldelser, eller å ikke bli anmeldt i det hele tatt? Jeg klarte ikke å bestemme meg og fikk ikke sove. De lot vente på seg, men jeg døde ikke av dem, heldigvis. Og jeg tror det er verre å ikke bli anmeldt, enn å bli det. Det var i hvert fall noen triste uker fram til den første kom. Men den kom ikke før i oktober, så det blir neste post!

2016/2

I april dro vi på fjellet til hytta til A, sammen med Tobi, Anna, Ea og Camilla. Jeg hørte på kent hele veien til og fra. Så fikk vi omgangssyke. Eller, heldigvis ikke alle sammen samtidig på hytta, det var bare T som fikk det der. Så han gikk glipp av en skitur, og jeg fikk gleden av å bli med. Jeg har ikke stått på langrenn siden jeg var 11. Det var ca. som jeg huska det, slitsomt, glatt og lett å falle. Men det var en ok tur. Eller, hytteturen var veldig bra, skituren var ok. Dagen etter at vi kom hjem, ble J og jeg syke. Sånn kan våren begynne, med en skitur og omgangssyke, dere. Heldigvis kunne jeg se sesong 5 av Girls mens jeg var sjuk. Vi overlevde alle sammen. Ea fylte til og med et år der, hun fikk Duplo-leker og jeg prøvde å lære henne å knipse. Tante Knips, det er meg. Nå kaller hun meg Tante Linn.

Så fylte jeg 30. Jeg var så frekk at jeg feira dagen før og festa hele natta. Jeg hadde ønska meg quiz, men hun som hadde laga quiz kunne ikke komme. Heldigvis har jeg verdens beste venner, så Beef lagde en to timers musikkquiz til oss og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Da klokka ble halv seks og alle gjestene unntatt Thomas, Krummis og Andreas hadde gått, så tok vi med oss noen øl i veska og stakk ut i parken. Da det begynte å regne, dro vi hjem til Krummis og spiste brødskiver med gulost. Ti på åtte rusla jeg hjemover i sola langs kirsebærtrærne og kjente at det var ganske kult å bli 30. Jeg sov bare til tolv og våkna og var klar for alt. I hvert fall mai! Jeg var i Trondheim på besøk og prata om å være ung og lovende med Eline Lund Fjæren og Gine Cornelia Pedersen. Sjukt stas å få lov å være en del av den gjengen! Så drakk jeg øl på uteserveringa til Kafé Løkka med R og A, og selv om jeg frøys på føttene, så var det verdt det. Så sjukt verdt det. Jeg så på SKAM og heia på Noora og William, og der vi bor nå er det ingen russebusser som parkerer og fester hele natta. J er ganske fornøyd med det, jeg synes det er litt trist. Akkurat det savner jeg med den gamle leiligheten, å våkne til russen i mai. De er så fine. Jeg blei forkjøla og mista stemmen i mai, jeg fikk koppholder til sykkelen min, jeg bada på Sørenga selv om det var kaldt og jeg så både den norske og den danske sesongen av Paradise Hotel.

I juni ble det sommer. Jeg gleda meg til sommerferie og Roskilde. Vi tok danskebåten over og ble stoppa på vei inn. Vaktene sa strengt ifra at dette ikke var noen partybåt, og at hvis vi hadde med oss lydanlegg, så måtte vi ikke spille så høyt. Vi lo og sa at det kom til å gå fint. Vaktene skulle sett oss da vi la oss halv ti etter et par øl. Vi var fem personer i en lugar, vi hadde kjøpt potetgull på taxfreen og leste i hver vår bok i hver vår køyeseng. Vi la oss ikke altfor seint på festivalen heller, dessverre. Det ble ingen soloppgang i år, men vi spilte Bezzerwizzer i campen til Julie da det regna (de hadde tak) og jeg droppa Red Hot Chili Peppers til fordel for Odesza, så sjukt verdt det. Jägermeisteren kom først på bordet under New Order, og vi besøkte først Mojitobussen den siste dagen etter å ha sovet i et par timer på gresset inne på festivalområdet. Vi lagde pannekaker, egg og bacon med primus og var gæmliscamp og det var fantastisk. Jeg leste bøker i teltet når det regna og sto opp tidlig for å kjøpe kaffe hver dag. Den beste festen var en rolig dag på gresset med et par ølbrett på deling da Julie kom på besøk i campen vår og vi ble sittende og prate i stedet for å gå på tidlig konsert. Sånn så det ut:

Og så var det sommer.

2016/1

Det er siste uka i 2016. Et år som nok ikke har vært det beste for så mange. Noen år er sånn. Og så blir det bedre. Eller verre, men det må vi ikke tenke på, da gir vi opp, og det må man aldri. Men noen fine ting har det jo vært. Selv om folk vi ikke kjenner har dødd, og folk vi visste hvem var har dødd, og folk vi har vært glade i har dødd. Men vi lever, enn så lenge.

2016 starta med dårlig skriveselvtillit, og endte vel med det også. I januar var jeg fortsatt ikke ferdig med det som til slutt ble den tredje boka mi. Det var snø og kaldt, jeg lovte meg selv at jeg skulle stå opp tidligere og trene mer, jeg sto opp seint og trente lite. Men jeg hadde det fint også. Jeg var blant annet på quiz hver dag i en hel uke. Det går nemlig an. Det var veldig gøy, og litt slitsomt. Vår beste plassering ble en andreplass på musikkquizen på Bør Børsen (ja, de har musikkquiz der på fredager, før karaokemaskina startes opp). Jeg så The O.C. på nytt sammen med J til frokost, sommeren på Newport Beach var godt å klamre seg til gjennom skjermen når kuldegradene banka på ruta. Jeg leste ut Max, Mischa og tetoffensiven, som jeg begynte på seint i 2015, skulle ønske den boka var like lang som dette året har vært.

Så kom februar. Det fine med februar (hvis det er noe, annet enn at den er kort), er at lyset sakte kommer tilbake. Man merker det ikke helt i starten, men plutselig en dag skjer det noe. Så selv om det fortsatt er kuldegrader, så varmer plutselig sola, hvis man står på riktig sted, hvis man er ute akkurat da og kan lukke øya og vende ansiktet mot den. Som om vi alle var hestehover, begravd under torv og kulde, klare for å blomstre, om bare litt. Jeg bestilte meg en tur til København for å skrive ferdig boka mi. Telte de få ukene som var igjen, av måneden, og til jeg skulle dra. Venta på at livet skulle begynne på nytt.

Så kom mars, og en tidlig morgen våkna jeg til nyheten om at kent legger opp. Det har jeg skrevet mye om, de endte til og med opp med å bli med i boka, noen kan kanskje si at det var en dårlig idé, men sånn ble det. For seint å endre nå, si! Jeg dro også avgårde til København hvor jeg tilbragte nesten tre uker. Hver gang jeg er i København, så lurer jeg på hvorfor jeg ikke bor der. Men det ville vel føltes som hjemme etterhvert det også, kanskje magien forsvinner da. Eller kanskje jeg egentlig hører hjemme der, som jeg føler hver gang. Det er noe med å sykle overalt, med å løpe i Fælledparken mens jeg hører på musikk, men kanskje aller mest friheten når jeg er der. For jeg jobber jo ikke når jeg er der. Jeg skriver. Hver dag. Jeg lager presskannekaffe og skriver, jeg kjente på våren, som kommer tidligere der enn her, jeg løp annenhver dag og spiste frokost ute, jeg fikk besøk og jeg besøkte kompisene mine, jeg drakk øl på fine steder med fine folk, jeg lagde pasta til middag hver dag, jeg så på film og leste bøker, jeg gikk uten jakke i mars. I mars! Jeg våkna av meg selv før sju og var klar for alt, da veit du at du har det bra.Og etter å ha fulgt J til toget til flyplassen da han dro hjem et par dager før meg, så gikk jeg i den stille morgenbyen og fant meg en åpen kafé der jeg satt og skrev de siste fire sidene i boka. De ble stående som de var. Jeg skålte med meg selv med en kaffe og sjokolademelk og så dro jeg hjem og pusla et puslespill med 500 brikker. Det var en panda. Den siste kvelden min i Køben drakk jeg øl aleine hjemme og så på Mad men, og så ringte Nina fra LA og vi ble sittende på Skype og prate om livet. 2016, dere, man kan være aleine og sammen på samme tid.