Linn Strømsborg's Blog, page 18

Brennesle

De siste par ukene har jeg begynt å gjøre noe nytt. Det begynte med en nysgjerrighet, som så ble til en vane. Husker dere hvordan det var å bli brent på brennesle da dere var små? Jeg husker det som vondt. En slags sviende kløe, eller en kløende svie, alt ettersom. Jeg husker det som at det var vondt, men at jeg ikke gråt. Det var brennesle på veien opp til farmor, den veien som gikk gjennom buskaset i stedet for rundt hele nabolaget langs veien. Jeg valgte alltid snarveien, selv om jeg ofte brant meg, på hender og ankler. Det røde utslettet med de hvite blemmene.

Nå er jeg voksen og det er lenge siden jeg brant meg på brennesle. Så jeg prøvde. Det tok lang tid før jeg kjente noe. Og lang tid før jeg egentlig turte å prøve på ordentlig. Jeg sto der, i veikanten, og forsøkte å overtale kroppen min til å gå inntil brennesla. Kom igjen, sa J. Ja, sa jeg. Jeg skal bare… og så gikk jeg inntil og trakk meg raskt unna igjen. Jeg klarte det ikke. Men etter den dagen så har jeg brent meg på hver eneste brennesle jeg ser. Og, det er ikke like vondt. I hvert fall ikke som jeg husker det. Det er en kløende svie, eller en sviende kløe, men det går fort over, og jeg får ikke utslett lenger. Men det som overrasker meg mest er at buskene egentlig ikke brenner så mye. Altså, hvis man går hardt innpå dem, hvis man får huden godt inntil, kanskje klemmer brennesla mellom huden din og en vegg eller et tre, så kjenner man det. Men som regel blir jeg stående og svaie beina mine i brennesla uten å kjenne noe. Lenge.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje for å sjekke om jeg husker riktig? For å sjekke om jeg fortsatt kjenner noe? For å sjekke hvordan det er å brenne seg på brennesle som voksen? Jeg vet ikke. Men jeg gjør det. Hver gang jeg ser ei brennesle. Det er mange av dem på vei til jobb.

Det er blitt høst, jeg må ha på strømpebukser og jakke. Jeg har full timeplan enda jeg ikke har begynt på skolen. Jeg har ikke nytt pennal, ikke ny skolesekk, ingen nye lærebøker, jeg har bare samme gamle kropp, samme gamle sekk, samme gamle pennal og en haug med skrivebøker jeg ikke tar meg tida til å skrive i. Det er min egen feil, det er jo bare å gjøre det. Do more of what makes you happy står det på et skilt på Arkaden.

Jeg vil huske hvordan det var å brenne meg på brennesle. Jeg vil ha skrubbsår på kneet. Jeg vil ha en ny sommerferie. Jeg vil skrive mer. Jeg vil skrive dagbok, selv om hver dag er lik den neste. Jeg vil være frisk og ikke redd. Jeg vil stå opp tidlig. Jeg vil være her.

Et langt innlegg om en altfor kort sommer

Sommerferien er over, men mine siste feriedager som jeg rakk å ta ut før trekkfuglene fløy blei som vanlig brukt på Øya. Noen dager før jeg fikk festivalbåndet på armen blei jeg intervjua på Flamme Forlags blogg. Her er det:

FF: Du, Linn, du er jo en fanatisk fesitvalgåer, hva er egentlig vitsen med musikkfestival?

LS: Nei, hva er egentlig vitsen med alt man synes er gøy? Det er jo noe å drive på med, da. Til vi ikke er her lenger.

FF: Men er det ikke bedre å være inne enn ute hele dagen og kvelden og natta?

LS: Ikke hvis det er sol. Og hvis det er regn, så blir det en historie det også.

FF: Og er det ikke bedre med faste plasser?

LS: Nei, for et styr. Men jeg liker meg best bakerst, da. Aldri fullt der.

FF: Og er det ikke bedre med et kjøleskap til ølen?

LS: Ølen på Øya er kald, den. Og på Roskilde er den også overraskende kald, spesielt etter å ha ligget langs bakken i teltet hele natta. Blir også veldig fort vant til lunken øl. Liker den nesten best sånn, i hvert fall fra boks.

FF: Og er det ikke bedre med en ordentlig do, kobla til rør og avløp?

LS: Jo.

FF: Og er det ikke bedre å få mat på døra eventuelt komfyren?

LS: Nei, herregud, er det noe som er bra på Øya, så er det maten! Jeg skal spise veggismat hele uka, sier jeg!

FF: Og er det ikke bedre å høre på de beste innspillingen av akkurat de sangene du ønsker deg uavhengig hvem som tilfeldigvis er på turné akkurat her og nå?

LS: Nei, for da veit jeg hva som kommer. Det jeg elsker med konsert er jo å vente på låta mi! Akkurat som på quiz, når jeg venter på et spørsmål jeg kan. Venter og venter. Og blir så glad når det kommer.

FF: Og blir en sang så mye bedre av at vokalisten får publikum til å klappe takta? Hvem liker vel å høre på taktklapping?

LS: JA! Eller, jeg er ikke så fan av klapping i takt, men jeg er fan av at andre gjør det. Kan bli rørt av å se på publikum heller enn artistene på festival. Henda i været, folkens, henda i været.

FF: Og blir en sang så mye bedre av at refrenget, den beste biten, blir overlatt til et publikum med konsentrasjonssvikt og høy promille?

LS: JA! På live-opptak høres det jo nesten aldri like bra ut, men å være der, å stå der å gaule sammen med de andre koko folka? Finnes ikke noe bedre. Jeg blir generelt veldig rørt av mennesker på konsert. Å se artisten smile, bli overraska over at publikum overtar. Å høre folkehavet synge, å kjenne det langt ned i tærne. Folk er så jævlig fine, spesielt på festival. På konsert.

FF: Og hvor herlig er det å bli svett som faen i skoa?

LS: Jeg har ikke noe problem med det. Kanskje du burde bytte sko?

FF: … og stiv som faen i nakken?

LS: Blir ikke stiv i nakken, men kjenner det litt i korsryggen. Har trent mye markløft for å forberede meg!

FF: Bare innrøm det, band hører hjemme i studio og publikum hører hjemme hjemme!

LS: Haha. Nei!

Den første Øyadagen regna nesten bort, men jeg holdt ut. Jeg blei våt allerede på vei inn, men jeg holdt ut. Jeg drakk øl under tak med J og riggvennene hans, jeg spiste falafel som var kald, men veldig god. Jeg vant musikkquiz og filmquiz mens regnet tappet på telttakene. Jeg fant en tørr sofa i biblioteksteltet og hørte Ellen Sofie Lauritzen snakke om Tinder, jeg så Bel Canto på Sirkus og da de sang Shimmering, warm and bright, så åpna himmelen seg og Krummis sendte melding og var bekymra for at vi drukna der i parken. Neida, sa jeg. Bare nesten. Så gikk vi på Lana Del Rey, og jeg skreiv en tekst om det dagen etter, også til Flamme-sida. Her er den:

Jeg vil stå langt framme, sier jeg på vei bort til konserten. Men du vil jo aldri stå langt framme, sier de. Men jeg vil det nå, sier jeg. Jeg vil se henne godt, jeg vil høre henne godt, jeg vil stå inni den tette massen av kropper innerst ved scena.

Fem minutter før hun går på, jubler publikum med jevne mellomrom, som bølger mot ei strand, hver gang noe skjer på scena, en mikrofon flyttes, en gitar løftes, stemmes og settes tilbake, nye bølger av jubel og hvin og vi står foran lydboden og Camilla bare ler av meg fordi jeg gleder meg sånn.

Gleder meg til å se Lana, den amerikanske drømmen av ei dame med dådyrøyne som sløvt ser utover oss under tunge øyelokk og mascara. Hun har lulla oss inn i drømmer om California og lange motorsykkelturer , om sommerferier ved tomme bassenger og seine kvelder på utesteder, stemmen hennes som en slørete vuggesang full av dop og drinker og krøllete laken.

Hun kommer på i trang bukse og kort genser som viser litt av magen hennes, håret er fullt av extensions og frisert som på 90-tallet med lange lokker ned på hver side av ansiktet hennes. Og hun ser så liten ut på den store scena, men hun synger akkurat som på plata og jeg skjønner ikke hvordan den lille, tynne kroppen hennes kan ha en sånn stemme inni seg.

Når hun synger «Cherrie» med to korister danser de synkront og de bruker mikrofonstativet nesten som en strippestang, glir nedover det i takt til de når bakken og skyter opp igjen, jeg ser på beina hennes og de høye hælene som hun klakker rundt på og jeg lurer alltid på hvordan folk ikke velter når de har så høye hæler. Stripperne danser til og med i dem. Jeg har aldri skjønt det.

Hun synger «Born to die» og kommer ned til oss i publikum mens bandet spiller og alle på første rad får ta selfies med henne, vi ser dem på de store skjermene og for hvert gråtende ansikt, smelter hjertet mitt. De har blomsterkranser og skjelvende hender, de kysser Lana på kinnet og Lana kysser dem tilbake, det knipses uklare bilder med lysende telefoner og spesielt en ung gutts nervøse ansikt rører meg, han sier noe til henne og hun smiler og jeg lurer på hva han sa.

Come and take a walk on the wildside, synger Lana, fra høye hæler på en høy scene.

I’ve been out on that open road, synger Lana med slepende stemme.

Been trying hard not to get into trouble, but I, I’ve got a war in my mind, synger Lana med mascaratunge øyne.

På skjermen bak henne kjører hun motorsykkel, hun sitter bakpå, lener hodet mot en bred skinnjakkerygg.

Jeg står på en gjørmete gressplen, jeg er kald på beina og våt på strømpebuksa, jeg har regnjakke og hettegenser, sekken min er gjennomvåt og boka jeg tok med meg for å lese i pausene er blitt krøllete av fukt. Når jeg lukker øya kan jeg lukte California og ørkenlufta, når jeg lukker øya kan jeg se for meg et liv langt unna mitt eget, når jeg lukker øya kan jeg kjenne vinden i fjeset som jeg ser for meg Lana kjente den der hun satt bakpå.

Var du fornøyd med Lana del Rain? tuller de andre.

Jeg var så fornøyd.

–

Øyas høydepunkt viste seg faktisk kanskje å være Lana Del Rey, men det var fire veldig fine dager og mange fine konserter. På torsdagen sto jeg helt foran på Hajk og gråt da de spilte Somebody else, som jeg har hørt kanskje mest på hittil i 2017, jeg så Sigrid danse på Vindfruen i sola, jeg satt bakerst på Ryan Adams og gikk tidlig for å rekke Gabrielle, som løfta taket på Sirkus og begynte med låta mi, MER, før hun fikk hele gjengen til å danse gjennom en hitparade få andre kan matche, jeg valgte å se The XX for tredje gang i år heller enn å se John Olav Nilsen, og det var verdt det, men noe av det fineste var kanskje at i en pause mellom to låter kunne jeg høre Diamanter og Kirsebær borte fra Sirkus, og det minte meg om å være yngre, om å gå langs gatene i København og gaulesynge For det e meeeeg og deeeg i verdens skjønneste løgn, bare at vi alltid sa gjeng i stedet for løgn. Dagen etter hadde vi vorspiel i bakgården fordi Theo ville det, han kom ikke, men det kom andre fine folk og vi ble sittende altfor lenge, så jeg gikk glipp av Kaja Gunnufsen, men jeg tok en selfie med Foxy Moxy på vei inn (husk å stemme, folkens!) og spiste sjukt digg mat fra Smalhans mens vi venta på Daniel Kvammen som vi så fra helt bakerst mens vi ikke dansa for moro skyld, men jeg angra på at jeg ikke så Colter Wall i stedet, selv om Kvammen var fin. Så skulle vi se The Shins og jeg og T snakka om at vi skulle ønske det var 2007 i stedet for 2017, for de burde jo egentlig bare spille eldre låter. For en gangs skyld jinxa vi det ikke, men vi fikk vilja vår. De begynte rett på med Caring is creepy og spilte en konsert som, med unntak av noen få låter, kunne vært i 2007 og ikke 2017. Da Pixies avslutta kvelden, fløy trekkfuglene over hodene våre og vi fjåsa oss ut av parken og hjem. Lørdag var jeg utslitt, men glad, og jeg smøg meg hjemover før Unge Ferrari, men jeg smøg meg også tilbake igjen i tide til å se Lars Vaular entre scenen i brudekjole, og så gikk jeg igjen da regnet kom. Jeg klippa festivalbåndene mine på kjøkkenet samme kveld, både Roskilde og Øya, og når folk spør meg om jeg hadde en god sommer, svarer jeg med den forslitte, men sanne frasen: Ja. Men den var altfor kort. Altfor, altfor kort.

Somre på nittitallet

Jeg tilbragte mange av somrene mine på feriekoloni og sommerleir. Fra jeg gikk i 1. klasse og vi dro på Hudøy med skolen rett før sommerferien, og fram til jeg ble for gammel, det året jeg fylte 14. Jeg var på rideleir, selv om jeg var redd for hester, og på diverse andre tilbud for barn og unge som ville ut av byen, mens foreldrene jobba om sommeren. Jeg har tenkt mye på det i sommer, mens jeg har vært en av de som har jobba her hjemme, i Oslo, at jeg pleide å være andre steder, med voksne og andre barn jeg ikke kjente. Jeg husker at jeg ringte hjem om kvelden og fortalte hva jeg hadde gjort. I dag har vi vært i skogen, kunne jeg si. I dag har vi fiska krabber. I morgen skal det være disco. Vi skal sove i lavvo. Vi skal få godteri på lørdag. Vil du sende et brev? Vil du hilse katten min fra meg? Jeg har lest tre bøker, ni bøker, elleve bøker. Jeg har fått en ny venn. Tre nye venner. Ni nye venner.

Vi fletta vennskapsbånd og satt på svaberget, vi bada og fikk myggstikk. Jeg blei forelska, hvert eneste år blei jeg forelska. I gutter som ikke så på meg, ikke visste hvem jeg var. Jeg husker Tony fra Grefsen, som var den tøffeste gutten jeg hadde sett. Han hadde brunt hår og brune øyne, eller var de blå? Jeg fikk aldri sett ham på nært hold, så ham bare fra avstand. Men jeg hørte alt de sa, de kule guttene og jentene. Jeg satt for meg selv og hørte på samtalene deres, drømte meg bort, ønska jeg var en av dem. Jeg husker discoen og at jeg alltid gikk ut når de spilte roligdanser, men at jeg kom på andreplass på en dansekonkurranse, jeg dro mine beste breakemoves til Run DMC, men jeg husker ikke hva jeg vant. Jeg vant en diktkonkurranse om hjemlengsel, der jeg skrev noe om farmor. Da vant jeg sjokolade, hvis jeg husker riktig.

Jeg var nok en rar unge, en rar tenåring, ensom og morsom, opphengt i mine greier, jeg var forelska i Espen Lind og de voksne kalte meg Linn Lind, fordi jeg skulle gifte meg med ham når jeg ble voksen. Aldersforskjellen var jo ikke så stor, hvis jeg bare blei voksen. Jeg husker at lederne spilte gitar på kveldene, og den ene kvelden hadde de lært seg When Susannah Cries, og jeg fikk sitte på trappa med dem og synge. Jeg kunne alle versene, de kunne bare refrenget.

Jeg vant dansemaratonet på Bjøntegaard mitt siste år der, vi dansa hele natta, da de andre sto opp halv åtte dansa vi fortsatt, inne i det klamme discoteket, og jeg husker at jeg var så sliten, men at jeg fikk all energien i verden da de første kom inn for å se om noen hadde holdt ut, hadde overlevd. Vi var tre stykker. Vi holdt ut. Vi overlevde. Vi dansa hele natta, med fem minutter pause hver time da vi lå ute på gresset, så sola stå opp, så dampen fra huden vår mot det duggfriske gresset, dansa videre inne på tregulvet der veggene var tapetsert med LP-plater og covere. Det året var jeg der i to uker, ikke i en. Vennene jeg fikk første uka dro hjem og vi var aleine der i helga, vi som skulle bli i to uker, noen var der i tre. Vi så venner komme og gå, og jeg husker at jeg savna dem så mye, møtte noen nye venner uka etter, men jeg savna de som hadde vært der den første uka. Jeg husker at jeg dansa for dem da jeg vant, da jeg holdt ut. At jeg dansa til sangene vi hadde dansa til hver kveld, lata som at de var der sammen med meg.

Jeg holdt ikke kontakten med så mange av dem, men vi var bestevenner de dagene hvor vi bodde i en sovesal sammen. Noen av dem skreiv jeg brev til da vi kom hjem, noen av dem svarte, andre ikke. Jeg skreiv om livet mitt på Furuset, i blokka, på skolen, i klassen, til ungdommer andre steder i landet, andre steder i byen, som levde helt andre liv enn meg, men de ukene på Bjøntegaard og Hudøy levde vi de samme liva. Mat i matsalen, turer til Kaptein Kroks øy og opp på fjellet, skoledagbøker med vennesider som blei fylt ut av mennesker jeg ikke skulle se igjen.

Et år møtte jeg en jente som bodde like ved farmor, vi holdt kontakten og ble bestevenner også etterpå. Jeg blei forelska i broren hennes, han var to år eldre enn oss. Han hadde blå øyne. Det veit jeg, for jeg så dem på nært hold. Han kyssa meg dagen før jeg fylte 14, eller var det noen dager før der igjen? Det varte uansett ikke lenge, det begynte vel aldri helt på ordentlig, men jeg husker det kysset som om det var i går. Men på sommerleir kyssa jeg ingen, og ingen kyssa meg. Hvert år håpa jeg at noen skulle finne meg, se meg, at jeg skulle komme hjem med historier om kjekke gutter fra andre steder som likte meg selv om jeg hadde briller og skranglete bein, ikke antydning til pupper engang. Det var ingen som gjorde det. Men jeg fiska krabber. Og jeg bada. Og jeg fikk myggstikk. Og jeg klatra i trærne. Og jeg dansa. Hele natta. Det var fint det også.

Bringebær

Jeg har ikke skrevet så mye i sommer. Jeg tenkte, som vanlig, da juni var over oss, at jeg hadde all verdens tid og at jeg skulle ha lang ferie. Ferien har vært oppstykka av jobbing, som jo er bra, for hvis det er travelt, så går det bra på det lille kontoret vårt, og jeg har hatt det fint. Jeg har gått barbeint på kontoret, jeg har drukket iskaffe, jeg har rydda litt, jeg har gjort det jeg skal, men jeg har ikke skrevet en ny bok. Det er lett å tenke at en måneds skriving skal resultere i et førsteutkast på noe nytt, men da må man jo også skrive, og jeg er dårlig til å skrive litt og litt, jeg er bedre på den lange skrivinga, selv om jeg veit at jeg ikke skriver i 8 timer når jeg har permisjon heller, jeg skriver jo ofte mellom 1-4 timer hver dag selv om jeg har helt fri, men det er noe med tankesettet mitt som gjør at jeg får det til da, og ikke når jeg har andre ting å gjøre. Det er kanskje en trøst med tanke på den lange permisjonen jeg skal inn i neste år. Selv om jeg selvfølgelig også er redd for å ta ut et helt års permisjon for å sitte og ikke klare å skrive i det hele tatt, men det er mest sannsynlig bare en redsel og ikke en realitet.

Men en morgen skrev jeg plutselig en liten tekst om Jo og Eva igjen. Den kom til meg mens jeg lå og sakte våknet, tenkte på hva jeg ville den dagen. Jeg ville ha bringebær. Så jeg gikk og kjøpte bringebær og så skrev jeg dette:

Telefonen min ringer. Jeg vil ikke ta den. Den ringer igjen. Jeg lener meg ut av senga og ser på displayet at det er Jo. Jeg tar tak i mobilen, men rekker ikke å svare før han legger på. Jeg både vil og vil ikke at han skal ringe igjen.

Han ringer igjen.

Hallo?

Halla, hvorfor svarer du ikke?

Jeg svarer jo nå?

Jaja. Er du hjemme?

Ja.

Vil du gjøre noe annet?

Nei.

Nei?

Nei.

OK, men jeg synes du skal gjøre noe annet.

Jeg vil ikke.

Var det gøy i går?

Det var fint, sier jeg. Men i dag er det ikke fint.

Hvordan da?

Jeg vet ikke.

Prøv, da?

Prøv hva da?

Å forklare. Bruk orda dine. Han sier det på en sånn måte jeg hater. Som om alt i verden er lett.

Jeg bare er så trist, sier jeg.

Da må du jo i hvert fall bli med meg i dag.

Jeg tror ikke det hjelper, sier jeg.

Joda, sier han. Jeg henter deg om en time.

Han legger på og jeg legger meg igjen. Bestemmer meg for å ikke åpne når han ringer på.

Han ringer på en time seinere, og jeg åpner. Selvfølgelig.

Har du hatt fest? Spør han når han ser inn i leiligheten min.

Nei, jeg bare har ikke rydda, svarer jeg. Jeg har ikke kledd på meg heller, så jeg står i pysjen. Han peker på den og spør om jeg skal ut i den der.

Jeg skal ikke ut, sier jeg.

Jo, nå skal du ut. Med meg. Han sier at jeg godt kan gå i pysjen om jeg vil, det er ikke så mye folk der vi skal.

Kan jeg gå i pysjen? Spør jeg.

Ja, jeg sa jo det. Vil du det?

Ja.

OK, da drar vi nå, i pysjen. Han holder døra opp for meg og jeg rasker bare med meg nøklene mine som jeg legger i de dype lommene på pysjbuksa. Bilen hans er parkert borti gata og jeg hopper inn i forsetet og spør ham hvor vi skal.

Du får se, sier han.

Vi kjører uten å si noe. Det er overskya, men varmt ute. Jeg holder hånda ut av det åpne bilvinduet, kjenner på vinden og farta. Jo ler av meg, sier at jeg ser ut som en hund.

Han parkerer på Lindeberg, hopper ut.

Hva skal vi her?

Det er hit vi skal, sier han.

Nei.

Jo.

Nei.

Jo, sier han.

Jeg går nølende ut av bilen, midt mellom alle blokkene på dette stedet ikke langt fra der vi vokste opp.

Hvorfor skal vi hit? Spør jeg.

Vi skal plukke bringebær.

Jeg liker ikke bringebær så godt, sier jeg mens vi går oppover mellom blokkene, mot jordet øverst i bakken.

Hæ?

Jeg trekker på skuldrene.

Eva, det gåkke an å ikke like bringebær?

Det går vel helt fint an?

Hva er det du ikke liker med dem, da?

Jeg bare liker dem ikke?

Bruk orda dine, sier han og jeg stopper opp.

Han stopper noen skritt foran meg og snur seg.

Det er ikke så enkelt, sier jeg.

Jo, sier han.

Nei, sier jeg.

Jo, sier han, og går videre. Jeg får lyst til å snu og gå hjem, men jeg har bare på meg pysj og han må kjøre meg hjem. Jeg går etter ham, noen skritt bak hele veien fordi jeg hater når han er sånn, at alt er lett og at alt bare skal ordne seg. Det er ikke så lett. Alt ordner seg ikke alltid.

Her, sier han, når han stopper.

Vi er øverst i bakken og det er bringebærbusker overalt.

Hva skal du plukke i? Spør jeg.

Hånda?

Hånda?

Ja, vi skal jo bare spise dem nå?

Men jeg sa jo at jeg ikke likte bringebær.

Smak på et og fortell meg hvorfor, da.

Faen, ass….

Eva, bare gjør det for meg, OK?

Jeg går fort bort til en busk, river av et bær og tygger det.

Hva driver du med? Spør han.

Spiser bringebær, svarer jeg med bringebæret i munnen og de bitre steinene allerede mellom tenna. Jeg spytter ut litt av bæret, lager en grimase.

Jo ler.

Hva er det?

Du må ikke tygge bringebæra, sier han og kommer mot meg.

Hva mener du, ikke tygge bringebæra?

Akkurat det.

Han plukker et og slenger det i munnen.

Hva gjør du da? Bare svelger du det som en pille?

Han åpner munnen og stikker ut tunga hvor et most bær ligger.

Hu må peshe he opp mo hanen, sier han.

Unnskyld?

Han svelger.

Du må presse det opp mot ganen, gjentar han.

Bare mose det, liksom?

Han nikker. Tar ett til.

Jeg plukker sakte ett til selv og legger det på tunga. Det er søtt og syrlig, men ikke bittert. Tenk at jeg har spist bringebær hele livet og ikke visst at det var sånn her de skulle smake. Jeg ler og Jo spør hva det er.

Ikke noe, sier jeg.

Jo, sier han.

Bruk orda dine, sier jeg i kor med ham og han ler, men himler med øya.

Det var bare fint, sier jeg. Det her. Så plukker vi flere bær.

Parga

Jeg har vært i Hellas i snart en uke. I en liten by som heter Parga. Den ligger ved havna. Hele byen er ved havna, hotellet vi bor på ligger noen hundre meter oppi fjellet, det tar ti minutter å gå i en slyngete vei opp fra havna. De eneste lydene vi hører her er sirissene og en og annen moped. Det har vært lange, late dager ved bassenget. Alt jeg gjør er å stå opp, gå ned og få frokost, egg eller yoghurt med frukt, kaffe, to kopper kaffe, og så kanskje en frappe med melk og sukker, så ligger vi ved bassenget. Jeg leser bøker, bader med lillesøsteren min, hun har svømmebriller som jeg låner for å se under vann. Burde kjøpe mine egne. Å se under vann, folkens, det er stas. Jeg ser på beina til de andre i bassenget. Jeg ser på boblene som kommer fra munnen min og nesa mi når jeg puster ut under vann for å holde meg nede litt til. Jeg ser bunnen, og jeg ser kantene, svømmer så langt jeg kan før jeg må opp og trekke pusten.

Så spiser vi lunsj. På hotellet eller nede ved havna. Så bader vi på stranda. Så leser jeg. Så bader vi en gang til. Så spiser vi middag. Kanskje har jeg dusja av meg saltvannet innen den tid, kanskje har jeg bare tatt på en sommerkjole, tørka i sola, vi bestiller mat fra menyer vi får av innkasterne, alle vil vi skal spise hos dem, men vi har valgt et nytt sted hver dag, selv om vi ofte bestiller det samme. Jeg liker moussaka, lillesøster liker stifado, mamma liker spagetti bolognese eller chicken de la creme. Men et sted har vi vært to ganger, et lite sted vi snubla over helt i enden av havna, Ponte, det var ingen gjester der da vi kom, men det sto at de hadde mikrobryggeri og jeg måtte teste det ut, og pastaen vi bestilte var den beste jeg har spist i hele mitt liv. Så jeg sa jeg ville tilbake. Når jeg er på ferie aleine eller med venner, så vil jeg ofte tilbake igjen og igjen, bare finne meg et sted, trenger ikke teste hele verden, vil bare gå dit det var bra den første gangen. Der jeg veit hva jeg får. Jeg liker generelt steder som kjenner meg igjen. Hjemme veit nesten alle bartenderne mine hva jeg skal ha. To pils. Ja. Hver gang. En til meg, og en til den jeg er der med. Enkelt og greit.

Vi ser på de tynne kattene som bor nede i svingen, vi leser bøker, vi drikker øl til lunsj og kanskje et glass vin på balkongen før middag. Vi skifter mellom badetøy og sommerklær. Jeg går barbeint så mye jeg kan.

I går kveld satt vi nede i hotellbaren og spilte scrabble i stedet for oppe på balkongen. Han som driver hotellet vårt, en mann i 50-åra som heter Nikkos satte seg sammen med oss, prata. Vil dere han en øl til? spurte han da vi var ferdige. Nei, sa mamma. Ja, sa jeg. Så mamma og lillesøster gikk opp på rommet, mens jeg ble sittende med Nikkos over en øl. Han drakk kaffe, så vin. Vi prata om livet. Om hotellet han har drevet i 30 år, som han bygde med penger fra sin far, som døde bare få dager etter at han første gang foreslo for Nikkos at han ville bygge hotell. Det kan komme gjester, sa han. Vi kan ha to rom, tjene litt penger, utvide etterhvert. Og nå har han 19. Vi snakka om livet i Parga, denne lille byen hvor han har vokst opp, hvor datteren hans bor. Skal hun ta over? spurte jeg. Jeg vil det, sa han. Men hun må gjøre som hun vil. Hun er 14 nå, og skulle egentlig jobbe her i sommer, men hun sa: Pappa. Jeg har ferie. Jeg vil være med vennene mine. Så hun er med vennene sine. Og kanskje vil hun flytte, til en større by, langt unna. De må få gjøre som de vil, sa han. Ja, sa jeg. Men kanskje vil hun ta over etterhvert? Ja, sa han, drakk litt vin, tenkte. Kanskje. Vi får se hvor lenge jeg holder ut. Det har gått 30 år, men 30 år går så fort, Linn, sa han. Ja, sa jeg, og tenkte på at 30 år er hele livet mitt, barndommen og det hele.

Hva gjør du hver dag? spurte jeg. Jeg svømmer, sa han. Hele året. Det er 12 grader i sjøen om vinteren. Men hvis man bader hele året, tenker man ikke på det, at det blir kaldere. Og så er det jo åpent her fra mai og helt til oktober. Og før vi åpner, så pusser jeg opp. Kjøper nye møbler, hvis det trengs, fikser slitne dører og gulv. Men nå? Om sommeren. Da jobber jeg. Til elleve. Og så tar jeg et glass vin borti her, han pekte opp bakken, ser på utsikten, før jeg legger meg og kommer tilbake til frokost. Klokka sju hver dag. Vil du bli med? spurte han etterhvert. Det er ikke langt, du kan sitte på scooteren min, vi kan ta en øl til, du kan se på utsikten, snakke med noen andre. Tusen takk, sa jeg, men jeg tror mamma venter på meg. Og det gjorde hun jo. Vi har bare en nøkkel til rommet, og jeg ville nødig holde henne våken lenger enn nødvendig for å låse meg inn.

Du velger selv, sa han. Vi kan ta en øl til her også, selv om vi stenger nå, det er fint å prate med deg. Takk det samme, sa jeg, og så prata vi litt til, prata om årene som har gått, om gjester som har kommet og dratt igjen, om de nordmennene han har blitt venner med, som han var i bryllupet til i Lillestrøm, som kommer tilbake, år etter år. Er det fint her? spør han meg. Ja, sier jeg. Ikke kjedelig? Nei, sier jeg. Jeg liker at det er stille, at det er få mennesker. At vi kan sitte her, du og jeg, og ta en øl. Jeg har aldri tatt en øl med de som driver hotellene jeg har bodd på tidligere. Han ler og sier nei, det er lite her.

Når jeg endelig reiser meg for å gå opp på rommet, rekker jeg fram en seddel for å betale for ølen. Å nei, sier han. Denne var på meg. Og du er velkommen til å bli med meg, jeg skal ta mitt glass med vin rett her borte nå, han peker opp bakken igjen, opp bakken vi ikke har gått før, vi har alltid bare fulgt veien nedover, til havna. En øl til, hvis du vil, så følger jeg deg hjem. Hadde jeg vært her alene, sier jeg, så hadde jeg garantert blitt med. Jeg tar ham i hånda og sier takk for meg, for i kveld. Takk selv, Linn, sier han, og smiler, før han setter seg på scooteren og suser opp bakken for sitt siste glass med vin, foran utsikten, som vi gikk opp til i dag, mamma, lillesøster og jeg, og helt riktig, bare 200 meter opp fra hotellet ligger den fineste restauranten jeg har sett, med utsikt til hele havet, verdens ende, og vi bestiller bord der for å spise middag vår siste kveld, og kanskje skal jeg tørre å bli igjen litt, se solnedgangen aleine med en bok, traske hjemover til hotellet, eller kanskje til og med sitte der helt til Nikkos kommer for å ta sitt glass med vin. Snakke videre om livet i Parga.

Det er stille her, men det bor mennesker her også. Mennesker med liv som har vært lengre enn mitt. Sirissene og mopedene, den turkise sjøen, hotelleierne som rydder opp år etter år, som passer på oss.

Kjøkkenbordet til farmor

Om sommeren tenker jeg alltid mye på farmor. Det kommer med syrinene. Nå er syrinene visne, men sommeren lever fortsatt, og jeg tenker på farmor hver dag. Det er over 10 år siden hun døde nå, jeg husker jeg skrev om det her, til og med. Så lenge er det siden, og så lenge har jeg skrevet her.

Når jeg tenker på farmor, så tenker jeg på de fine tinga. Som regel klarer jeg å ikke tenke på hvordan det var den siste tida, fra hun falt og brakk armen og det drøye året etterpå med sykehus og sykehjemsinnleggelser og en stadig mer tåkete farmor, men hvis jeg tenker på det, så lukker jeg øya og forsøker å huske de klare øyeblikkene hennes de siste månedene. Jeg husker fortsatt at jeg kom hjem fra interrail i all hast fordi mamma sa at det kanskje ikke var lenge igjen (det viste seg å være noen flere måneder, men det var mye opp og ned) og jeg kom inn på rommet hennes. Nei, sa hun, jeg orker ikke besøk. Mamma sa: men Marit, det er Linn. Farmor lukket opp det ene øyet og så på meg, rakk ut hånda si og tok min og holdt den hardt og så satt jeg bare der, i stolen ved siden av henne, fortalte om reisen jeg hadde vært på mens hun klemte hånda mi.

Farmor var alle somrene mine, lukta av markjordbær der hun bodde, hvor jeg gikk med avisa om søndagsmorgenene i over tre år, syrinene i hagen utenfor kjøkkenvinduet, endeløse dager med bare oss to, selv om jeg vet at både pappa og søsteren min også var der, men jeg husker bare oss to. Jeg husker turene på butikken for henne, å ligge på gresset utenfor kjøkkenvinduet, å låne 20 bøker på Furuset bibliotek og insistere på å ta dem med meg, fordi jeg hadde ingen planer om å dra hjem før de var utlest og måtte byttes inn i 20 nye, å løse kryssord på kjøkkenet hennes om morgenen etter frokost (eggerøre, hver dag). Jeg husker å ligge i senga mi og høre at hun skrudde på radioen da hun våkna, lyden av Nitimen og sola som skinte på veggen i gangen, reflektert fra kjøkkenvinduet og da jeg sto opp, satt hun ved kjøkkenbordet med et kryssord og en røyk.

Og jeg visste det ville bli en fin dag. En dag uten planer. Kanskje skulle jeg ligge i gresset, kanskje skulle vi lage saft, om kvelden skulle vi se på TV sammen, først jeg, med det som begynte etter barne-TV, Are you afraid of the dark, for eksempel, som jeg husker gikk om sommeren, og så kom farmor opp trappa med kaffekoppen sin og satte seg i stolen og jeg satte meg på gulvet foran. Vi åpna vinduene fordi det var så varmt, alltid så varmt der oppe, og utenfor var kanskje barn på min alder ute og lekte, som ble eldre og eldre, som meg, men jeg, jeg satt på gulvet foran TV-en og farmor, og så på NRK med henne, i en egen verden der oppe i andre etasje i varmen, med vinduene åpne og en fluesmekker klar til vepsen som kanskje sneik seg inn og ikke fant veien uten igjen. Jeg brukte fluesmekkeren til å vifte dem ned vinduet, til åpningen.

Det var begivenhetsløse somre, fram til jeg ble 14 og forelska første gang og begynte å tilbringe både dagene og kveldene ute, men jeg kom alltid hjem til farmor. Og TV-en ble bytta ut med at jeg satt ved PC-en ved skrivebordet pappa satte opp i stua, bortenfor TV-en, der kunne jeg sitte på internett, men veldig ofte ble jeg sittende med ryggen til PC-en og se på de samme, gamle programmene med farmor. Så flyttet vi TV-en ned på soverommet hennes, og da satt jeg noen ganger der i stedet. Internett kunne vente, i hvert fall til farmor sovna.

Nå sitter jeg her, i min egen leilighet 10 år etter at hun døde og jeg løser fortsatt kryssord og tenker på henne hver gang. I går kjøpte jeg Se og hør, som jeg noen ganger gjør om sommeren, fordi farmor kjøpte det hele tiden. For et grusomt blad, men det minner meg om å sitte ved kjøkkenbordet hennes, om å lære meg å lese overskriftene om kongehusene i Europa på fanget til farmor. Så mye rart vi gjør av savn.

Men kjøkkenbordet jeg sitter ved nå? Det var farmors. J synes det er slitt og gammelt, og det er det jo. Men det er farmors. Det er vårt kjøkkenbord. Og i bakgården der jeg bor, der er det syriner.

We are Roskilde Festival ’17

Jeg er tilbake igjen i verden. Våkna av meg selv kvart på seks i går etter nærmere to døgns søvn, først på en båt tilbake igjen fra Danmark og så la jeg meg klokka ni på mandag, før hverdagen tok meg igjen. I går kveld møttes noen fra Roskilde-gjengen til et slag kubb i parken nedenfor der vi bor, det begynte å regne, men vi spilte videre. Det blir ikke så ille som i ’07, sa jeg, og vi lo. Det var en replikk vi sa flere ganger på Roskilde i år, mens vi sjekka værmeldinga hver dag, flere ganger. For det skulle bli regn. Og det blei regn. Men det blei også dette:

Vi kom fram, vi pumpa opp madrasser, vi kjøpte til og med pumpe, for første gang kjøpte vi en pumpe, enda jeg har vært der 11 ganger før og blåst opp madrassen med luft fra mine egne lunger. For et pes. For en luksus å kjøpe en pumpe i Camping gear-teltet og så låne den bort til alle naboene våre da de ankom, en etter en. Vi festa i campen til Julie og gjengen, vi hørte på musikk og hver gang jeg rakk ut hånda fikk jeg en ny øl.

Vi fant en camp som spilte Gabrielle og løp dit for å danse, og da vi kom fram satt det to pandaer og en Tussi på taket og det var tre av de fineste minuttene på Roskilde i år. Etterpå spilte de Boten Anna, og Krummis sa: disse som danser her er jo ikke gamle nok til å vite hva dette er engang! Det er retro, svarte jeg, og så dansa vi oss videre tilbake til vår egen gæmlis-camp hvor vi hadde musikkquiz og drakk øl.

Jeg var redd for køene på vei inn på området. Vi bodde ved siden av en politimann som fortalte at det sto bevæpnet politi rundt hele festivalen, de hadde satt opp veisperringer for at ikke lastebiler skulle kjøre inn og over teltene våre, de hadde sikkert en haug med flere nye sikkerhetstiltak som vi aldri fikk vite noe om, og jeg følte meg trygg, men også redd. Køene var for store da de åpna, så vi kjøpte nye øl og hang i campen, nesten aleine, mens vi gikk glipp av den første konserten, men vi var trygge. Så kom vi inn og så The Weeknd som braka løs klokka ti presis, rett på motherfuckings Starboy, og videre gjennom alle låtene jeg liker best. Jeg blei overraska og glad da han spilte Wicked games, jeg sang meg hes til Can’t feel my face, vi kjøpte mojito hos mojitobussen allerede første dagen, vi så Rag’n’bone man etter The Weeknd og Roskilde-avisa ga konserten en treer, men det kan jeg ikke forstå, for det var en av de fineste konsertene vi så i år, og vi fikk frysninger selv av låtene jeg ikke hadde hørt før, og publikum var så fine, som de alltid er på Roskilde, de jubla og sang med, det var rolig stemning i det lille teltet, med flagg og hender i været og Thomas kjøpte shots til alle og så løp vi videre til Justice og så løp vi i seng, klare for en ny dag på dette store jordet i Danmark, hvor jeg velger å tilbringe somrene mine år etter år etter år.

Vi spiste uendelige mengder knekkebrød med smøreost, vi sjekka værmeldinga, som aldri fikk bestemt seg, det skal regne i dag, nei, i morgen, det skal regne mye i morgen, nei, litt i dag, det skal regne. Det skal regne, OK? OK, sa vi, og pakka regntøyet. Så dro vi hjemom i campen en tur mellom Solange (som var fantastisk) og The XX, fordi jeg ville sitte litt, og så la jeg igjen regnjakka mi i teltet fordi værmeldinga sa: Neida, det skal ikke regne før i morra. Så dro vi på The XX og så begynte det å regne. Og jeg snudde det solbrente, tørre fjeset mitt opp mot himmelen og stjernene og lot regnet treffe ansiktet mitt mens Romy sang og jeg grein da de spilte Loud Places og lyset på scenen blei regnbuefarga, og så venta vi på Nas ved mojitobussen, og en etter en forsvant campen min, men vi holdt ut, vi siste holdt ut, og vi kjøpte Irish coffee og var våte, men vi fant SKAM-graffitien av Even og Isak og Alt er love, og vi dro på Nas, og en etter en forsvant der også, og jeg gikk til Arena og Jesus and Mary Chain da han hadde spilt The message og den jeg ønska meg aller mest, It ain’t hard to tell, med Michael Jackson-intro, akkurat som på Coachella nights, og etter konserten på Arena kjøpte Krummis og jeg enda en øl og gikk på tokt ut til Mad max, som er det vi kaller camping-området på East, der vi lette etter en fest, og fant flere. Vi så en soloppgang, men det var overskya, så vi var usikre på om det telte, men det blei lyst, og så kom regnet på ordentlig. Apokalypsen, som vi kalte det, der regnet ikke lenger dryppet, men slo fra himmelen.

Vi hang i teltet og hadde musikkquiz mens konsertene fløt forbi oss en etter en inne på området i regnet, men alt jeg måtte se den kvelden var Foo Fighters, og da slutta det å regne. Jeg måtte bli båret over den verste gjørma av Krummis fordi jeg ikke hadde med meg vanntette støvler, men de var gjørmetette, så med en gang regnet ga seg, så var jeg good to go, bokstavelig talt. Og vi så Foo Fighters, og en del av campen dro til Arena for å se Lorde, men jeg blei på Foo Fighters, kanskje mest fordi Dave Grohls første ord var et rungende

RRRRRRROSKILDE, ARE YOU READY? Og jeg begynte å grine av å se på alle flagga og menneskene og lysa fra Orange, og jeg måtte vente helt til slutten på den to timer lange konserten for å få høre Best of you og Everlong, men det var verdt ventinga. Det var så verdt det.

Den siste dagen var det overskya, men opphold mesteparten av dagen, og vi hadde tørre hettegensere med Roskilde på hetta og vi dro på Slowdive, men den slitne siste festivaldag-ryggen min ga seg og jeg gikk ut aleine og satte meg på en benk, og mens jeg satt der med lukka øyne og hørte på Slowdive som spilte der framme, så hørte jeg plutselig at folk jubla rundt meg, og da jeg åpna øya kjente jeg varmen i fjeset og så at alle jubla for sola, ikke musikken. Hundrevis av mennesker rundt konsertscenen jubla og klappa som om det var Arcade Fire som hadde begynt noen timer for tidlig og jeg begynte å grine av det også. Det var så fint.

Så dro vi på Arcade Fire og sang med til alle låtene og alle fikk favorittlåta si, unntatt meg, men jeg fikk mange andre som jeg feira med å skåle i jäger med Krummis, og vi avslutta festivalen med å dra på fest klokka to på natta til Camp bodega, som vant årets camp, de hadde bygget en bodega i Dream city hvor de spilte danske slagere og hadde det villeste dansegulvet, og så så vi en faktisk soloppgang, i det minste en enda lysere en enn den vi så noen dager i forveien, mens vi sto på en høyde og telte ned til fem over fire, og så var det over på ordentlig.

Jeg døde ikke. Jeg følte meg trygg. Jeg drakk kaffe og lunken øl, jeg klemte venna mine, jeg grein på konsert og av andre fine ting som skjedde, jeg sov godt, jeg fikk shots av nabopolitimannen, jeg leste ut to bøker, men kjøpte ingen på antikvariatet i år, jeg gikk over 20 000 skritt nesten hver dag, jeg hadde vondt i føttene og i ryggen, jeg hadde verdens mest bustete og støvete hår, jeg spiste god mat, jeg fikk henge med Julie igjen den siste dagen og da vi dro hjem, var jeg så klar for å dra hjem, men da jeg våkna i går, av meg selv, kvart på seks, så savna jeg det igjen. Igjen og igjen og igjen savner jeg det. Roskilde, det fineste stedet jeg veit om. Måtte du alltid være der for oss.

«Du dør ikke» har kommet i pocket

 

Jeg har kanskje glemt å si det, men boka mi kom i pocket for noen uker sida. Sammen med Heidi sin pocket, akkurat som forrige gang. Det føles fint. Du kan bestille boka her eller så kan du mase på favorittbokhandleren din om å bestille den. Det er en fin bok. Den handler om angst. Og løping. Og Kent. Og om en eviglang indian summer, et sommerhus i Värmland og noen unge, svenske nabogutter. Om at det nok skal gå bra, selv om det ikke alltid føles sånn.

I går var en sånn dag, hvor det ikke føltes sånn, jeg var sliten og stressa, men så dro jeg på quiz allikevel. Jeg gikk dit etter jobb, gikk en omvei gjennom Kubaparken, langs elva, satte meg ned ved et ledig bord på Månefisken da jeg endelig kom fram, det var fullt ute, så jeg satte meg inne. Etterhvert kom laget mitt, en etter en, og det ble jo veldig hyggelig. Quiz er jo tross alt det beste jeg veit, selv om jeg har sovet lite og jobba for mye og spist junkfood til middag i stedet for grønnsaker og ikke pakka til Roskilde ennå. Uansett, det blei quiz, den første i sommersesongen, og vi var så flinke. Vi svarte riktig på nesten alt. Jeg drakk alkoholfri øl og hadde det ganske fint, tenkte: Dette er ikke så verst.

I pausen kom det en fyr bort til bordet vårt og spurte om jeg var meg. Altså, han sa: Er du Linn Strømsborg? Ja, sa jeg. Jeg må bare si at jeg liker bøkene dine skikkelig godt, sa han. Og så sa han mange andre fine ting som fikk meg til å rødme og jeg blei så glad, og da jeg rusla hjemover før vi fikk resultatet (5. plass av 63 lag, så ikke så verst, men ingen seier heller) og hørte på musikk i den lyse sommerkvelden, så tenkte jeg: Ja, for det finnes sånne folk. Som sier at de liker bøkene mine. Heldigvis.

Har du skrevet bøker? spurte en av de på quizlaget mitt som jeg ikke kjente før i går, men som jeg nå har blitt quizvenn med. Ja, sa jeg, litt flau. For, som jeg sa: Jeg har skrevet tre bøker. Det er ikke så mange som har lest dem. Men, sa jeg. De som har lest dem, er skikkelig, skikkelig fine.

Så takk, du fyr som sa hei, nå turte jeg å poste bildet av pocketboka mi, som jeg jo er veldig, veldig stolt av. Den finnes. Jeg finnes. Sommeren er her. Hopp fra ei brygge, gå på en quiz, spis en is, gi noen en klem, kyss en du ikke har kyssa før (eller en du har kyssa tusen ganger før), ta deg fri, spis lunsj ute, gå barbeint, les en bok, se en tv-serie når det regner, drikk en øl, drikk iste, drikk iskaffe, smør deg med solkrem, og husk alltid: Høsten kommer fort nok. Men nå. Nå er det sommer.

Den siste dagen i mai

Jeg åpner vinduet med en gang jeg kommer på jobb. Går gjennom mailboksen, svarer, ordner, streker ut alt jeg gjør. Neste år skal jeg ha skrivepermisjon. Det føles langt unna, og jeg klarer ikke helt å se det for meg. Et helt år liksom? For å skrive? Gjør man sånt? Noen gjør det. Jeg sier at jeg ikke har begynt på noe nytt enda, men det er løgn. Jeg har begynt på to ting, og fortsatt på to andre, men det er langt igjen før noe av det kan ligne noe som en gang skal ligne noe annet. Nå er det bare dokumenter jeg veksler mellom, etter humør, etter været. Det begynner å regne og jeg blir sittende og se på dråpene som legger seg på det åpne vinduet, som vipper litt utover, fanger regnet og lyden av det.

Jeg rydder skrivebordet mitt når jeg kommer hjem etter å ha løpt. Jeg løp i Svartdalsparken, inn til der de har stengt av stien, det begynte å regne mens jeg løp, vanndråper i panna og risling i trærne over meg. Jeg løper sakte, men jeg løper. Stemmen til Runkeeper avbryter musikken min hvert femte minutt, forteller meg hvor langt jeg har løpt, selv om jeg løper i sirkler. Seven. point. twentyeight. seconds. per. kilometer, sier dama. Så fortsetter musikken og jeg løper videre. Når hun har snakka til meg seks ganger er jeg ferdig. Jeg teller ned allerede fra den første gangen hun avbryter.

I morgen er det 1. juni. Denne uka har jeg klart å stå opp før sju to av tre dager. Jeg har løpt en av to ganger. Jeg har kryssa ut halvparten av oppgavene i boka på jobbskrivebordet mitt. Jeg har jobba fire timer overtid, men det er bare fordi det er sommertid og bygningen er tilnærma tom alt klokka tre. Sommertid, for et fantastisk konsept. Jeg skulle ønske det var sommertid hele året. Neste år kan jeg ha det. Ferdig på jobb klokka tre, kan jeg si, mens jeg sitter og skriver. Her eller der. Ved et bord eller et vindu eller ved dette skrivebordet. Og så kan jeg løpe. Eller jeg kan begynne dagen med å løpe. Det skal nok gå. Det skal nok bli noe av de dokumentene jeg pusler med. Jeg begynte på den ene teksten sommeren 2015, og da jeg leste over sidene på nytt forrige helg lo jeg høyt. Det ligna på SKAM. Før SKAM kom. Og da jeg så første sesong hadde jeg helt glemt de sidene jeg satt og skrev i Grimstad, mens Krummis jobba med masteren sin. Jeg skriver ting, glemmer dem, og noen ganger blir de til noe, noen ganger blir de bare glemt. Neste år skal jeg tørre å skrive det ferdig i hvert fall. Alle disse begynnelsene. Et sted må de jo ende også. De kan ikke bare bli glemt. Men om hundre år er jo allting glemt uansett. Jeg skal være borte også. Men vi gjør det vi kan med det vi har, nå. Står opp, krysser ut oppgaver etterhvert som vi gjør dem. Går hjem klokka tre. Eller klokka fem. Eller seks. Løper en tur mens Runkeeper prater. Lukter på regnet. Stjeler en syrin. Gjør det igjen.

Historier med Tina Dickow

Jeg husker at jeg satt på toget på vei hjem fra Trondheim etter å ha klina med en fyr jeg skulle fortsette å kline med noen måneder framover. Dette var vel i 2009. Jeg var glad og trøtt og utenfor føk landskapet forbi og jeg hadde mp3-spilleren min (ja, herregud, dette var jo før Spotify, folkens, jeg er eldgammal) på shuffle og så kom Craftmanship & poetry på, og jeg hadde ikke lagt merke til den låta for seg selv før, bare hørt på den i albumsammenhengen, men fy flate, for en låt, og den slo til meg gjennom hodetelefonene, når låta liksom legger seg ned, stryker deg over håret, «stop spilling red wine on the carpets, you know the stains don’t come off anymore» synger Tina, i låta om en kvinne som har mista gangsynet, som har mista oversikten, kontrollen, lykken, oh, the silence in your house and in your head and in your heart is so loud. Og jeg husker et grønt landskap, og jeg husker stemmen til Tina og at halsen min snørte seg sammen, ikke av sorg, men av en sånn dum lykke, en sånn nyforelska lykke, i låta og i dette albumet og litt i han fyren som jeg endte opp med å bare møte et par ganger til før det fada ut, som

første låta på albumet fader ut, Count to ten, først med et smell, en nedtelling og en bråstopp, og siden i et ekko av en annen låt, som jeg husker at jeg klikka meg bakover i hele tida mens jeg gikk hjemover langs gjerdet på Oslo hospital en lys sommerkveld, jeg kjørte låta til 4.22 og skrudde opp, igjen og igjen, knitringa fra en vinyl, er det det? og så et lavt ekko av Tinas stemme og en melodi som jeg er sikker på er en av de fineste jeg har hørt, men jeg klarte aldri å kjenne den igjen, jeg bare klikka meg fram til 4.22 igjen og igjen og hørte på disse små sekundene mens jeg gikk hjemover langs epletrærne, til senga mi der ingen andre venta på meg, der jeg bodde sammen med en tjukk katt og for mange bøker og forsøkte å skrive en bok selv, forsøkte å fortelle historier som

Tina Dickow gjør i låta My business, historier om knuste hjerter og alle menneskene du ikke kjenner, om de du møter på byen og på t-banen, om folka som fyller byene der vi bor, byene som

kanskje kan ligne Paris, som hun synger om i Sacre Coeur, som minner meg så altfor mye om slutten av 2007, da et forhold var på vei til å briste, da jeg gikk tur aleine i kulda og frosten og ikke turte å gjøre det slutt selv, selv om jeg visste det kom, der borte et sted, jeg kunne nesten se det, men jeg klamra meg fast, jeg nekta å gi opp, jeg var så forelska og jeg ville bare at det skulle gå, men det skulle det jo ikke, og jeg visste også at det kom til å gå bra, for Tina Dickow sang, hun sang om nettopp dette, om å gjøre det slutt, om å velge å bli i Paris (mens min fyr valgte å forlate Oslo etterhvert) og jeg skrev i dagboka mi om han som skulle dra, og om han som dro noen år tidligere, som

sendte meg den første Tina Dickow-skiva mi i posten. Jeg tror du vil like denne, skreiv han i brevet som inneholdt en brent versjon av Notes, skreiv han med sin knotete håndskrift som jeg håpa på å se på en konvolutt i postkassa mi hver eneste dag i så altfor mange måneder, og jeg tror det er det fineste han noensinne gjorde for meg, å gi meg Tina Dickow. Ikke at han kunne vite hva hun skulle komme til å bety for meg, ikke at han skulle vite at jeg i 2008 sto og grein på Roskilde mens hun sang Open Wide, mens hun sang You know better, mens hun sang alle sangene som har trøsta meg og røska i meg og holdt meg med selskap og som har blitt virvla inn i tekster jeg har skrevet da og siden, som har blitt utgitt etter at jeg sto der i 2008 og grein på Roskilde, dette Roskilde-året som jeg endte opp med å skrive en bok om, en bok som inneholdt essensen av alt som skjedde og ikke skjedde mellom mitt første år på Roskilde i 2004 og de åra som skulle følge, med og uten ham og alle andre, med Tina Dickow på øret og stemmen hennes i hjertet, og det har gått 10 år siden hun utga Count to ten, 10 lange år som også føles som et kvarter, som

skal feires i en park på Frederiksberg første helga i juni i år med en jubileumskonsert der Tina skal spille hele albumet, og jeg har kjøpt billett og jeg har kjøpt togbillett, og på veien ned skal jeg høre på Tina igjen, og i parken skal jeg kanskje grine, mens jeg tenker på alle åra som har gått og alle åra som skal komme, men en ting veit jeg helt sikkert: det har gått bra med meg. Jeg har kommet helt hit. Og enda skal jeg lenger. Heldigvis.