Jon Ewo's Blog, page 3

INTERVJU MED DEAN FRANCIS ALFAR

INTRO:

Dean Francis Alfar (1969 –       ) is a very prolific man. He is a playwright, editor and publisher, has written three books and several articles and essays, and has worked with comics.

His newest collection of short stories, “How to Traverse Terra Incognita” was reviewed on my blog last week – a collection that I wrote was teeming with original ideas, with new and exciting ways of telling a story. I wrote that he had a deep empathy with his characters and their fates. I felt that his fiction had a sort of kinship or affinity to the magic realism of Gabriel Garcia Marquez because of the colours, the richness in detail and the love for life that I also find in Marquez.

He has edited 5 volumes in the series “Philippine Speculative Fiction and is published both in his native language and English. He has won several awards.

And luckily for the readers of my blog he has accepted to be interviewed here.

 

EWO: HOW WOULD YOU DESCRIBE YOUR LITERARY PROJECT?

ALFAR:  First of all, many thanks, Jon, for this opportunity.

”How to Traverse Terra Incognita” is my second collection of short fiction, containing stories published in the last few years from magazines such as Apex Magazine and Philippines Graphic, as well as anthologies such as the Exotic Gothic series.  It represents my concerns as fictionist – playing with narrative structure and language, exercising voices in different genres, as well as writing about the vagaries of being human.  It’s a mixed bag of fiction, and my hope is that readers find a story that resonates with them.

 

EWO: ARE THERE ANY REASONS WHY YOU WERE DRAWN TOWARDS FANTASY/SCIENCE FICTION?

ALFAR:  The power of speculative fiction is its ability to see the human condition through different lenses.  This allows us to channel our imagination and experience extraordinary circumstances, while retaining our ability to identify with the characters in those situations.  As a reader, I love these genres.  As a writer, I enjoy exploring these amazing domains, pushing against their boundaries, and telling the best stories I can.  I firmly believe that story matters first – regardless of genre.  But I do have a soft spot for the literature of the imagination.

 

EWO: IS FILIPPINO SPECULATIVE FICTION DIFFERENT FROM ENGLISH/AMERICAN FICTION WITHIN THE SAME GENRE?

ALFAR:  We are unique results of our environments – which include our cultural heritage, our languages, our faiths, our surroundings. While I do write in English and mirror certain universal concerns, I believe that everything I write is intrinsically imbued with who I am – a Filipino living in this day and age, exposed to the cultures of my homeland.  Who I am informs what I produce, whether consciously or not.  This is reflected from the obvious (setting stories in the Philippines, Filipino main characters) to the less obvious (the “big politics”/authorial perspective).  These differences between American spec fic and Filipino spec fic contribute to the vitality of the genres – more stories from more points-of-view, more voices added to the chorus of wonder, more representation.

On another note, what I do wish for is this: that the market for speculative fiction in the Philippines was larger.  Unlike the US, our market is very small.

 

EWO: ARE YOU DOING ANY RESEARCH BEFORE YOU START WRITING?

ALFAR:  This depends on the type of story I am writing.  For some, research is a requirement, for the sake of verisimilitude and correctness.  For others, like secondary world stories, I am more reliant on my imagination (as long as I remain consistent).  I normally have 2-3 stories in different stages of completion – so while I perform research for one, I can continue writing the others.

 

EWO: WHAT IS THE MOST DIFFICULT PART OF WRITING A NEW BOOK?

ALFAR:  Discipline is the most difficult part.  The conception of the idea or conceit is not difficult.  Sitting down and executing the vision is.  I do not wait to be inspired to write.  I allocate time to sit down in front of my laptop and do not get up until my writing time has passed.  During that time, I try my best to produce work.  This is when I rely on both craft and technique, finding ways to make my stories more interesting to me (as both writer and reader).  It’s important for me to complete stories quickly – this is part of my poetics as a writer.  There should always be more stories to tell.

 

EWO: YOU WRITE YOUR OWN FICTION – BOTH NOVELS AND SHORT STORIES, YOU’RE AN EDITOR, YOU WORK WITH COMIC BOOKS, YOU’RE A WELLKNOWN PLAYWRIGHT – DON’T YOU FIND IT DIFFICULT TO WORK WITHIN SO MANY GENRES?

ALFAR:  I find it liberating to be able to tell stories in different ways.  It requires shifting mindsets when I move from fiction to plays, for example.  It recharges and reenergizes me.  With comics, I get to work with an artist who illustrates my words. I also immensely enjoy my work as an editor, as it puts me in contact with new authors and new stories.  When I have a story to tell, what matters most is the answer to this question: “What is the best way to tell this story?”.

 

EWO: DOES SPECULATIVE FICTION HAVE ANY ADVANTAGES TO OTHER LITERARY GENRES?

ALFAR:  Unlike social and domestic realism, spec fic is not chained by the world that is or was.  Spec fic can take the genre of realism and add to it, transforming an ordinary story into something that feels very strange.  Spec fic embraces the unknown and the unknowable, the wondrous and the sublime, the horrible and the ineffable, and tells all those stories without a sense of shame.

 

EWO: WHAT DO PREFER TO READ WHEN IT COMES TO FANTASY AND SCIENCE FICTION?

ALFAR:  I love reading Jeffrey Ford, Kelly Link, and Gabriel Garcia Marquez for fantasy.  For scifi, I’m a big fan of Ted Kosmatka.  For horror, I enjoy Joe Hill and Clive Barker.  For sheer pleasure, Junot Diaz.

 

EWO: IF I TOLD YOU TO RECOMMEND JUST ONE BOOK OF SPECULATIVE FICTION, WHICH ONE WOULD IT BE? AND WHY THAT BOOK IN PARTICULAR?

ALFAR:  I have two answers for you.  One is very self-serving.

First, read “The New Weird”, edited by Ann & Jeff Vandermeer (Tachyon).  It’s a wonderful collection of strange speculative fiction and includes many great stories.

And now the self-serving one:  “The Best of Philippine Speculative Fiction 2005-2010”, edited by Dean Francis Alfar & Nikki Alfar (UP Press).  This anthology collects excellent examples of Filipino writing (and will be available as an eBook in a couple of months).

 

EWO: CAN FANTASY/SCIENCE FICTION TELL US SOMETHING ABOUT OUR PRESENT?

ALFAR:  Yes, spec fic can and does comment on the situations and times we find ourselves in.  This is an important aspect of fiction, allowing us to explore our feelings – whether anxiety or boundless joy – within our social context by using tropes from dark fantasy to surrealism to marvelous realism and everything in between.

 

EWO: HAVE YOU EVER RECEIVED SURPRISING OR UNEXPECTED REACTIONS FROM YOUR READERS?

ALFAR:  Oh, yes.  As an author, we yearn for our stories not only to be read but to be felt, to matter if only in a small way.  One of the most touching moments for me was when my daughter Sage came to me in tears after reading one of the stories in “Traverse”.  Another was seeing some of the characters in my novel come to life in a mural.  But the best was certainly suddenly having several young writers come up to me while I was walking in mall, and tell me that I insipired them to write their own stories.

 

EWO: WHEN DID YOU FIRST UNDERSTAND THAT YOU WERE GOING TO BE A WRITER?

ALFAR:  When I was growing up, during the dark ages of no internet and no easy access to books, I quickly ran out of things to read.  I promised myself that one day I would write the kind of stories I wanted to read.  Fantasy of the type I longed for was rare in the Philippines during those times.

 

EWO: ARE YOU CURRENTLY WORKING ON A BOOK?

ALFAR:  Yes, I am currently working on completing my third collection of short fiction.  I have 12 stories out of the 16 that I have set as a goal for myself.  I am also working (on and off) on a pair of novels – both are quite resistant to my charms.  As an editor, I have Philippine Speculative Fiction Vol.8 in preproduction, and have an fantasy anthology for young adults slated for later this year.

 

EWO: WHAT WOULD YOU LIKE YOUR READERS TO REMEMBER OF YOUR BOOKS?

ALFAR:  That stories, ultimately matter.  How we tell them is just as important as what we tell, and to whom.

 

WIKIPEDIA:

http://en.wikipedia.org/wiki/Dean_Francis_Alfar

 

BIBLIOGRAFI:

[His bibliography is much longer. These are just his own speculative fiction books.]

Salamanca, Ateneo de Manila University Press, 2006. (Novel)

The Kite of Stars and Other Stories, Anvil Publishing, 2007. (Collection of short fiction)

How to Traverse Terra Incognita, Flipside, 2012. (Collection of short fiction, 2012)

 

 

INTERVJU MED GURO SIBEKO

INTRO

Guro Jabulisile Johnsen Sibeko (1975 –      ) debuterte i 2009 med romanen Vingespenn. Denne romanen og den neste var engasjerte spenningsromaner med en god dose samfunnskritikk. Begge fikk gode kritikker.

Med den tredje boka si skrev hun for barn – innen fabelprosasjangeren. «Blodmånenatta» og oppfølgeren ”Ildulven” handler om vesle Kaspara som ser hvordan draugen tar med seg mora hennes. Kaspara tar på seg oppgaven med å få henne tilbake.

Sibeko forsyner seg av nordisk folketro og bruker en god del av alle de skapningene man finner der. Ikke bare draugen, men også huldra, nøkken og haugfolk. Og fortalt med eventyrets fortellermåte. Det var en bok som mange lesere elsket.

Inger Østenstad skrev i Barnebokkritikk blant annet: Blodmånenatta er sjelden vare fordi den på en så uforbeholden måte pirrer leserens poetiske fantasi samtidig som den tilbyr en så fascinerende og spennende fortelling.

Sibeko har i årevis jobbet mot rasisme og kjønnsdiskriminering og for likestilling mellom heterofile og homofile, både som samfunnsdebattant og forfatter.

 

EWO: HVORDAN VIL DU SELV BESKRIVE DITT LITTERÆRE PROSJEKT?

SIBEKO: Blodmånenatta og Ildulven er sosialrealisme og eventyr – sorg og mobbing behandlet så alvorlig som jeg syns temaene fortjener – og så eventyrlig som jeg kan klare. Det handler dels om å ta barndommens tøffeste kamper på alvor, og å vise respekt for alle de barna der ute som lever vanskelige liv. Men også om å dele de fabelaktige folkeeventyrene og ta vare på en arv jeg elsker – alt for mange barn lever uten levende fortellinger. Og Bø i Vesterålen, stedet jeg skriver om, har så mange eventyr at de saktens kan dele litt med resten av landet.

 

EWO: FINNES DET GRUNNER TIL AT DU VALGTE Å SKRIVE OM AKKURAT DETTE?

SIBEKO: Jeg er vokst opp i en diarefarget ghetto av rekkehus bygget på en tidligere søppelfylling klint inntil E6. Det hente det ble tvangslest eventyr for oss på skolen, men jeg kjente ikke et eneste menneske som på noe plan trodde på det eventyrlige. Da jeg som voksen kom til Bø i Vesterålen og oppdaget eldre mennesker som tok farvel med sine nærmeste fordi de hadde sett draugen den morgenen (og som døde samme kveld …), voksne som aldri i livet ville turt å banke på huldersteinen eller gå forbi daudmannssteinen i mørket og barn som hadde en helt ekte alveberg å leke i ble jeg ikke bare lykkelig – jeg ble litt snurt, også. Det er rett og slett ikke rettferdig at noen skal ha eventyr rundt hver sving når så mange må leve uten. Sånn sett er dette sosial utjevning. At jeg velger å skrive om et veldig modig barn i veldig vanskelige situasjoner er like naturlig. Jeg har vært lærer i ti år, og jeg har kjent så mange sånne barn! Det er ingenting jeg har større respekt for enn små mennesker som utretter store ting – og det gjør små mennesker hele tiden uten av jeg syns de får den anerkjennelsen de fortjener. Jeg vil at de skal kunne lese bøkene mine og skjønne at jeg veit at de finnes, og at jeg syns verden er et bedre sted av den grunn.

 

EWO: GJØR DU NOE RESEARCH FØR DU SKRIVER?

SIBEKO: Jeg gjør research underveis. Og til Kaspara-bøkene har jeg fått masse og helt uvurderlig hjelp av veldig mange bøfjerdinger – og aller mest av ekskona som jo er vokst opp der.

 

EWO: HVA ER DEN VANSKELIGSTE DELEN AV Å SKRIVE EN NY BOK?

SIBEKO: Å skrive den ferdig. Jeg elsker å begynne. Jeg elsker å skrive. Men så, på et eller annet tidspunkt skjønner jeg hvordan det kommer til å slutte, hvordan det hele skal henge sammen, hvordan det vil bli. Å ikke legge bort prosjektet da, men å slite seg gjennom hele den uspennende prosessen men å faktisk gjøre manuset på skjermen likt det jeg har inni hodet, DET er vanskelig, det. Men så kommer det heldigvis inn en redaktør som forteller meg at det jeg hadde i hodet ikke var perfekt likevel, og så dukker det opp nye overraskelser og da blir det hele gøy igjen.

 

EWO: DU KUNNE SIKKERT HA SKREVET INNEN MANGE ANDRE SJANGERE. HVORFOR HAR DU VALGT FABELPROSA?

SIBEKO: Jeg har ikke egentlig valgt fabelprosa. Jeg har valgt å fortelle en historie om ei jente i Bø i Vesterålen som ser mammaen sin bli tatt av draugen. Det er ikke min skyld at søringer definerer bøkene som fabelprosa bare fordi de ikke tror på draugen. Eller troll, nøkk, hulder, alver eller haugfolk.

 

EWO: HAR FABELPROSA NOEN FORDELER FRAMFOR ANDRE SJANGERE?

SIBEKO: Å fortelle historier fra Bø har den enorme fordelen at jeg ikke trenger å bestemme hva som er virkelig – ettersom Åsa på kafeen (som finnes helt på ordentlig) tar henne på alvor når hun forteller at hun har sett alvekongen kan det som skjer i alveberget (som også finns på ordentlig) og det som skjer på kafeen skje i samme virkelighet. Visste du at Bø har den halve båten til draugen i kommunevåpnet sitt? Og det at virkeligheten kan være så mangfoldig som den er her gjør jo at jeg kan formidle veldig alvorlige og veldig komplekse ting i fortellinger som  er enkle nok til at ganske små mennesker skjønner hva jeg sier. Jeg tror ikke jeg kunne gjort det i ei barnebok fra den ensformige, smale virkeligheten jeg vokste opp i!

Dessuten gjør det det lett å fortelle historier der det er veldig kort vei mellom gråt og latter og mellom maktesløshet og potente tryllekunster. Det er inmari fint å være på skolebesøk hos tolvåringer som lar tårene trille i det ene øyeblikket og rister av latter få minutter seinere, altså.

 

EWO: HVA LESER DU SELV AV FANTASY OG SCIENCE FICTION?

SIBEKO: Neil Gaiman. Katherine Kerr. Robin Hobb. Joe Abercrombie. Kristine Tofte. Jon Ajvide Lindqvist. David Adams. J.K. Rowling. Og med jevne mellomrom siden jeg var barn Michael Ende. Med flere.

 

EWO: HVIS DU SKULLE ANBEFALE ÉN ENESTE BOK INNEN FABELPROSA, HVILKEN VILLE DET VÆRT? OG HVORFOR?

SIBEKO: American Gods, Neil Gaiman. Fordi den har så uendelig mange kvaliteter at jeg ikke kan komme på noe menneske som ikke ville like den. Og fordi det er den beste boka sånn ca. i verden.

 

EWO: KAN FANTASTISK LITTERATUR SI OSS NOE OM SAMTIDEN?

SIBEKO: Fantatisk litteratur kan si oss lite annet i grunn. All god fabelprosa handler om oss, om samfunnene vi lever i og om de vi kunne levd i, om hvordan vi virker som individer og kollektiver. Ikke minst kan et kritisk blikk på den fantastiske litteraturen som gis ut fortelle oss noe om hva som oppfattes som mulig å endre i verden, og hva forfatterne ser på som en uforanderlig del av menneskenaturen. Særlig med hensyn til kjønnsroller er det en ganske fascinerende øvelse.

 

EWO: HAR DU NOEN GANG FÅTT OVERRASKENDE ELLER UVENTEDE REAKSJONER FRA LESERNE DINE?

SIBEKO: Jeg prøver jo å være forberedt på alt – men jeg ble nok overrasket da jeg oppdaget at en del barn opplever mobbescenen i Ildulvens 1. kapittel som skumlere enn drukningsscenen i Blodmånenattas. Jeg antar at det er fordi mobbing er nærmere dem, noe mange av dem har erfaring med og enda flere frykter, mens mamma som drukner jo er en litt mindre vanlig erfaring. Men det tenkte jeg altså ikke på da jeg skrev.

 

EWO: NÅR FORSTO DU AT DET VAR FORFATTER DU VILLE BLI?

SIBEKO: Ville? Det har jeg visst så lenge jeg kunne huske. Men så var det det med å skrive bøkene ferdig, da. Det trodde jeg i grunn at jeg var ute av stand til å gjøre før Vingespenn plutselig var fullført. Men da hadde jeg jo allerede blitt lærer – og oppdaga at det er en fabelfantastisk jobb. Så nå vil jeg egentlig bli lærerforfatter. Søknaden om 48-timers døgn har ventet på behandling hos de høyere makter i årevis.

 

EWO: HVA SKRIVER DU PÅ NÅ:

SIBEKO: En dokumentar om pappaen min som er født i Sør-Afrika omtrent da apartheid-systemet ble innført, som var geriljasoldat for ANC i ti år før han måtte rømme til Norge, og som etterpå ble diamanthandler. Blant annet. Veldig spennende, veldig krevende, og nå er jeg kommet dit at jeg vet hvordan jeg vil at det skal bli, så nå skynder jeg meg veldig for å bli ferdig. Jeg har en Kaspara-bok jeg har så inmari lyst til å begynne på …

 

EWO: HVA ØNSKER DU AT LESERNE SKAL HUSKE AV BØKENE DINE?

SIBEKO: Det som rører ved hjertene deres.

 

BIBLIOGRAFI:

Vingespenn. Roman. 2009

Ctr + Alt + Delete. Roman. 2010

Blodmånenatta. Barnebok. 2011

Ildulven. Barnebok. 2012

Jeg kan oppløse mørket. Roman. 2013.