Kallocain

by Karin Boye, Gustaf Lannestock (Translator), Richard B. Vowles (Introduction)

This is a novel of the future, profoundly sinister in its vision of a drab terror. Ironic and detached, the author shows us the totalitarian World-state through the eyes of a product of that state, scientist Leo Kall. Kall has invented a drug, kallocain, which denies the privacy of thought and is the final step towards the transmutation of the individual human being into a "happy, healthy cell in the state organism." For, says Leo, "from thoughts and feelings, words and actions are born. How then could these thoughts and feelings belong to the individual? Doesn't the whole fellow-soldier belong to the state? To whom should his thoughts and feelings belong then, if not to the state?"
As the first-person record of Leo Kall, scientist, fellow-soldier too late disillusioned to undo his previous actions, Kallocain achieves a chilling power and veracity that place it among the finest novels to emerge from the strife-torn Europe of the twentieth century.

Genres: Classics, Dystopia, Science Fiction, Fiction, Swedish Literature, Sweden, Scandinavian Literature

193 pages, Paperback

First published January 1, 1940

About the author

Karin Boye was a Swedish poet and novelist.

She is perhaps most famous for her poems, of which the most well-known ought to be "Yes, of course it hurts" (Swedish: "Ja visst gör det ont") and "In motion" (Swedish: "I rörelse"). She also wrote a few novels including "Kallocain". Inspired by the rise of National Socialism in Germany, it was a portrayal of a dystopian society in the vein of Orwell's Nineteen Eighty-Four and Huxley's Brave New World (though written almost a decade before Nineteen Eighty-Four). In the novel, an idealistic scientist named Leo Kall invents Kallocain, a kind of truth serum.

Boye died in an apparent suicide when swallowing sleeping-pills after leaving home on April 23, 1941.

Reviews

[Isir]

språket er jævlig skarpt! uten at det roter med fortellerens troverdighet

[Per]

Spennende og forstyrrende dystopi som jeg ikke klarte å legge fra meg!

[Hans Jakob Haland]

God dystopi. Imponerende hva Boye får til på under 200 sider. Skrevet midt i smørøyet som er 1940, mellom Huxley’s Brave New World og Orwell’s 1984. Mange likheter for dem som liker sånt. Søta bror (eller søster) kan hvis de vil!

[Marit]

Jeg ELSKER DENNE BOKEN! Hehe

[Marcus]

Kjente virkelig på Karin Boyes fortvilelse og frykt for sin egen verden og tid i Kallocain. 85 år siden og fortsatt like aktuell.

[Kitty Red-Eye]

Det er vanskelig å oppsummere. Kallocain er en av en imponerende samling bøker som (etter sigende) ble inspirert av Samjatins «Vi», (We, Evgeny Zamyatin, 1921): 1984, Brave New World er vel de mest kjente, men også Kurt Vonnegut, Ursula le Guin, Ayn Rand (om hun hører hjemme i dette selskapet?), nå også visstnok Margaret Atwood (hhv. Player Piano, The Dispossessed, Anthem, Handmaid’s Tale), og muligens mange flere. Jeg har lest omtrent halvparten av disse, men det er en stund siden nå, og mange hundre bøker siden. Hvordan er Kallocain sammenlignet med andre dystopier som på sett og vis ligner litt på Vi?

...
...
...

Den totalitære - og totale - staten er et faktum. Og den har vært det så lenge at ingen husker noe annet. Menneskene er bare verdt noe så lenge de er produktive. Og ingen må få tanker om noe annet. Kallocain er et nyoppfunnet sannhetsserum som kan gi staten tilgang til alles innerste tanker og følelser. Den siste skanse. Boka er vel en ganske typisk medio tjuende århundre-dystopi, med den totalitære staten som den truende faren. Jeg liker disse dystopiene, men de føles også så langt unna, som en drøm du ikke helt husker eller et fragment av noe fullstendig svunnet, en babylonsk myte, noe sånt. Karin Boye var rimelig visjonær som skrev dette i 1940, må jeg si, mellom kommunismen og fascismen, det må ha sett vanvittig svart ut.

[Anne Marte Jordet Stensrud]

Det fascinerende er at «Kallocain» (1940) er skrevet før «1984» (1949) og åtte år etter «Brave new world», som begge er dystopiske fremtidsromaner. Kallocain, et middel oppkalt etter boken hovedperson Leo Kall, fungerer som et sannhetsserum. Dette blir et viktig maktmiddel i en totalitær stat som overvåker sine innbyggere og straffer illojale. Personlige konflikter veves sammen med fellesskapets interesser. Romanen har interessante refleksjoner over statsdannelse, individ vs. kollektiv, nytteetikk, samt kjønnsroller. Samfunnskritikken er tydelig i romanen, og den oppleves relevant også i dag.

Inspirasjonen fra Kafkas «Slottet» fremstår på et idèplan snarere enn i komposisjon og fortellerteknikk. Jeg synes boka tidvis var litt åpenbar, treg og kjedelig. Hvor ble det av Boyes poetisk-modernistiske egenskaper? Jeg elsker hennes dikt, men opplever romanen som middelmådig, om enn interessant tematisk - og muligens ble den lest mer modernistisk og nytenkende i hennes samtid.

[Ina Sofie]

Historien var spennende og veldig interessant. Skrevet bra, men personlig får den minus bare fordi språket for meg var litt fremmed - var 50-talls norsk, så ukjente ord og en litt annen struktur på en måte. Men samtidig så synes jeg dette legger til noe av atmosfæren rundt det som blir skrevet om! Ville gitt 4,4

[Turid-Eline Kviseth]

Et spennende prosjekt med sannhets-serum i et totalitært regime. Dette kunne vært en utrolig bra dystopi. Dessverre blir boka lang og tung, og har flere partier med innhold som ikke følges opp.
Skildringer av samfunnet de lever i er til tider spennende, og slutten er faktisk noe bra.

[Sindre]

En svensk dystopi? Ja, du hørte riktig. Mørk og fæl, men nøkternt og godt skrevet. Ifølge kjennere er den litterært bedre enn andre og mer kjente dystopier. Schous bøker har en finfin utgave av Boyes verker liggende. Tenkte jeg bare skulle nevne det.

[Lina Kvamme]

Leste til bokklubb. Spennende dystopi, gøy at den er nordisk. Spennende at dystopien fra 1941 er om år 2000, altså vår fortid. Spennende å sammenligne med stater i dag. Viktigheten av privatliv, ytringsfrihet og familieliv

[Emil Erstad]

Ah, så eg skulle hatt bruk for litt kallocain!

[Henrik Knudsen]

På svensk. Kult konsept, burde prøve å få med meg fremstillingen på teateret

[Robert Hyman]

Hva ville skje i en verden hvor alle skulle bare tale sant? At et middel kunne tvinge deg til å si høyt dine dypeste tanker og hemmeligheter? Det er premisset bak Kallocain, et middel som bli brukt av politiet til å avsløre fiendtlige tanker, i an «verdensstat» av ikke medborgere, men «medsoldater». En dystopisk bok med bakgrunn i 30 tallets Europa; som kanskje er likevel aktuell i dag?