Matias Faldbakkens femte roman er en bygdefortelling helt utenom det vanlige. På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod Blystad med kona Siv og barna Alf og Helene. Huset på den karrige tomta har han bygget selv. Etter noen utsvevende ungdomsår har Tormod blitt en trygg og pålitelig familiemann. Men i alle familier finnes det tomrom som må fylles. Slik kommer hunden Snusken til huset på Råset. Og slik går det til at Tormod en kveld går på verkstedet og blander rødleire og kunstgjødsel i eltemaskinen - og dermed utfordrer krefter han ikke aner rekkevidden av. "Vi er fem" er en skarp, humoristisk og særpreget roman, som blander eventyr, horror, mytologi og sciencefiction med rå realisme.
Matias Faldbakken (born 1973 in Hobro, Denmark) is a Norwegian artist and writer. Faldbakken studied at the National Academy of Fine Arts in Bergen and the Städelschule in Frankfurt am Main. He is the son of the author Knut Faldbakken and brother of film director Stefan Faldbakken. [wikipedia]
His first three books were published under the pseudonym Abo Rasul.
For en underlig, fascinerende og unik bok! Ulikt alt annet jeg har lest. Starter som en (sosial)realistisk bygderoman, men utvikler seg til å bli en marerittaktig, science fiction horror-allegori! Og språket! Det er det deiligste! Det flyter av gårde som en elv, en strøm, en oppjaget tripp. Faldbakken er en mester i kommasetting.
Jeg setter pris veldig på absurditeten i boka ("Nå har du gitt formen en diger dose wifi, Alf"), men jeg blir dessverre aldri fanget av handlingen. Kanskje boka nytes best med pepperrull og Kill ‘Em All på anlegget (i motsetning til Farris og Kings of Convenience). Jeg skjønner godt at folk liker boka, men jeg mangler tydeligvis kompetansen til å vurdere kvaliteten på den, da jeg ikke skjønner hvorfor den får så mange priser og nominasjoner kastet etter seg.
I liked this book! It is an unusual blend of thriller, horror, with a dash of science fiction and a sprinkling of humour. Its characters, however, are very human and absolutely realistic.
Skjønte ikke helt vitsen i boken. Selv om den var veldig bra skrevet og har bra og ofte morsom karakterisering, så var innholdet veldig mager og lite interessant. Flere ganger underveis virket det som min interesse blir vekket nå, men alle de trådene endet i "loose ends" og tilførte ikke noe særlig til narrativet. Også slutten er svært skuffende. Jeg føler at jeg begynner å ha nok av bøker av typen "form over inhold". Jege r litt forundret over at denne boka har vunnet flere priser og er nominert til Nordisk råds litteraturpris. Igjen, boken er veldig bra skrevet, forfatteren virkelig "kan" sin kunst - det var bare innholdet i boka som gjorde meg mer og mer likegyldig. Kanskje andre lesere opplever det forskjellig.
Normal bir aile romanı olarak başlayan kitap bir anda bilim kurgu kitabına evrildi. Oldukça sürükleyici. Özellikle kitabın ikinci yarısını elimden birakamadan okudum. 1 puanı finalinden ötürü kırdım.
Kaotisk, hysterisk morosam bygdeforteljing med drypp frå mytologi, myte, science fiction og romantisk horror. Som Frankenstein og golem-myter spør boka "kva er prisen for å skape liv?" utan å gi eit tilfredsstillande svar, alt pakka inn i paradokset om korleis bygda godtek alle raritetar i livet til sine innbyggjarar samstundes som bygdedyret i høgste grad lever. Kva gjer vi med monstra vi lager? Faldbakken leiker med den romantiske bygdeforteljinga og pulp-scifi på ein elegant måte kor den språklege leiken han gjer løftar fram det absurde og morosame endå betre enn forteljinga gjer aleine.
Üniversitede, son derece zeki ve başarılı bir öğrenciyken arkadaşının etkisiyle bambaşka birine dönüşen Tormod’u düştüğü durumdan kurtaran kız arkadaşı Siv oluyor ve sonrasında da evleniyorlar. Yetenekli bir marangoz olan Tormod ve Siv’in iki çocukları oluyor. Üçüncü çocuk için Siv’i ikna edemeyen Tormod bir köpek alıyor ve beş kişilik bir aile oluyorlar. Fakat bir gün köpekleri Pasaklı gizemli bi şekilde ortadan kaybolunca hem Tormod hem de çocuklar için zorlu bir süreç başlıyor. Pasaklı’nın ardında bıraktığı boşlukta, Tormod kendini bir Norveç kiliyle uğraşmaya veriyor ve deneysel bir şeyler yapmaya başlıyor. Kil önce hareket etmeye, sonra öğrenmeye sonrasında ise tahmin edemeyeceğiniz şeyler yapmaya başlıyor. Başlarda bu durum ilginç ve güzel gelse de kontrolü kaybetmeye başlamalarıyla kasabada adeta bir felakete yol açıyorlar. Bizler de kahramanlarımızın tüm bu süreçte neler yaşadıklarını okuyoruz.
Gerçekten okuduğum en farklı hikayelerden biriydi. Sıradan bir hikaye okuyacakmışsınız gibi başlayıp bilimkurguya bağlaması çok güzeldi gerçekten. Neler olacağının merakıyla son sayfaya gelmek kaçınılmaz oluyor. Yazarın çok farklı, sade ve akıcı bir anlatımı var. Ben son ana kadar merakla ve keyifle okudum gerçekten. Sadece sonunda birkaç sayfa daha olmasını isterdim açıkçası. Farklı bir kitap okumak istiyorsanız bence Biz Beş Kişiyiz’e bir şans verebilirsiniz.✨
Matias, gift deg med meg? Fantastisk fryktinngytende, fryktinngytende fantastisk. Om ting som funker og ikke funker, mest det siste. Selv om du ikke har lest ut alt du skulle lese i sommer burde du lese denne?
Romanen er morsom, spennende og underlig på samme tid. Jeg likte spesielt det språklige ved romanen, som er gjennomført humoristisk og underfundig. Fortelleren er "flue på veggen" og kommenterer personens ytre egenskaper og utseende som gir assosiasjoner til deres indre egenskaper. Dette minner om en refererende sagastil. Bruken av humor og lek med språk, samt bygdemiljøet handlingene er lagt til, skaper likevel en folkelig stemning.
Kroppens potensial til fornuft og kreativitet/følelser er et sentralt tema. Det kreative kunstnergeniet som overskrider det fysiske mulige, samt barnets evne til fantasi er også bærende i romanen. Vi er fem knytter seg tematisk an til romantikkens idealer. Tekstreferansene er uttrykt implisitt (Frankenstein) og mer eksplisitt, som koblingen til William Wordsworths dikt "We are seven". Diktet brukes interessant i teksten på ulike plan. Jeg vet ikke om romanen bevisst tilsikter å skape debatt om potensiale og utfordringer ved transhumanisme og kunstig intelligens, men den får meg til å undres over det. Skal man tukle med skaperverket i form av rus og i form av å lek seg med leire i "man caven"?
Slutten kulminerte litt fort for min smak, og jeg hang ikke helt med på romanens etablerte verdensbygging.
Harika bir romandı. Tuhaf bir güzelliği vardı. Arka kapakta vadedilen her şey gerçekleşti ama "Amerikan" tarzında değil, Norveç tarzında. Bilimkurgu süslü gerilim okuyacağım diye oturmayın başına, iyi bir roman okuyacağım niyetiyle oturun.
Not: Sonunda yazar bize istediğimizi vermedi ama "kil"e istediğini verdi sanırım.
Herlig sammensurium av gammel heimstaddiktning, myter og Faldbakken som vi kjenner ham gjennom Skandinavisk misantropi- trilogien.
Vanskelig å ikke lese historien som en allegorisk dog moderne golem-myte hvor teknologien (klima?) utvikler seg så raskt at mennesket til slutt mister kontroll over den. Er det en pessimistisk roman? Vanskelig å si, den er hvertfall veldig morsom(!), som allegori foreslår den en løsning, men løsningen Faldbakken har på dette problemet er morbid og urovekkende, men kanskje også det eneste nødvendige..
En sær bok som nok ikke er for alle. Forfatteren er også konseptkunstner og det former boken, som er ganske meta (i alle fall slutten). Mange underlige sekvenser og beskrivelser gjør den interessant, selv om den er annerledes. Stilen ligner på The Hills av samme forfatter.
For en bok! Morsom, en brutal historie med herlige karikaturer av bygdeoriginaler. En opplevelse å lese! Tonen er henslengt og språket har utrolig god flyt. Hvis rock n roll var en litterær sjanger er dette det. Ikke for alle, men fulltreffer her
Ersilia F. - per RFS . Il mito di Frankenstein ha sempre affascinato migliaia di lettori ed è sempre stato “copiato” da tanti autori, rivisitandolo, amalgamandolo per le proprie storie.
Ed è quello che fa Faldbakken con il suo romanzo Siamo cinque.
In un piccolo villaggio della Norvegia, Råset, vivono due giovani innamorati, molto diversi tra di loro ma in qualche modo complementari: il possente, muscoloso e intelligente Tormod, e la bellissima, apatica e testarda Siv.
Dopo un’adolescenza turbolenta l’uomo, insieme all’aiuto instancabile di lei, decide di mettere la testa a posto e di smettere con droghe, bisbocce, comportamenti destabilizzanti, come se in lui vi fossero due personalità, e di mettere su famiglia.
La vita trascorre serena e pacifica a Råset, dove non succede mai nulla di nuovo. Siv ha il suo salone di parrucchiera e Tormod lavora per la ditta del padre, in fondo lui è sempre stato bravo nei lavori manuali, e con la sua mente e il suo talento fuori dal comune, poteva costruire qualunque cosa. Insieme hanno due figli adorabili e curiosi: Alf, troppo occupato con i videogiochi ed Helene, sveglia e portata per i lavori manuali come il suo papà.
Tutto cambia quando Tormod e i bambini chiedono a Siv un fratellino, perché, lui ha sempre sognato di essere in cinque. Ma la donna non è disposta a subire di nuovo quel “calvario “ che è il parto, e cosi optano per un cane, un bel elghund svedese, che diventerà la felicità di Tormod e dei bambini. Ma questa gioia dura poco e il cane scompare. Così l’uomo si chiude nella sua officina e costruisce “qualcosa”, un essere fatto di argilla. Da qui una serie di eventi bizzarri, terrificanti, malsani che catapultano tutta la cittadina in episodi paradossali e deliranti.
Con una scrittura accattivante, narrata in terza persona che prediligo, Siamo cinque è un romanzo originale, un mix tra horror e thriller. Una storia che ricorda la leggenda del Golem. Usando i Mostri per parlare di quello vero che popola questa terra, ovvero l’uomo, con le sue ossessioni, le sue manie di grandezza, la sua doppia faccia, il suo credersi, a volte, un pallido e piccolo dio in terra. Alla fine quello che ci viene chiesto è proprio quella cosa che siamo meno disposti a cedere.
Ho apprezzato molto il rapporto del padre con i bambini, molto presente, affettuoso, sempre pronto ad ascoltare, a leggere la favola della buonanotte, a renderli partecipi in vari giochi.
Un padre modello direi, con un enorme problema.
Epilogo da brividi, con un monito a non desiderare ardentemente una cosa perché potrebbe avverarsi. Lo consiglio a chi ama i libri che raccontano il male che si cela dentro gli uomini.
Eg likte den veldig godt, og viss du skummar eit kapittel og to så finn du raskt ut om du likar den også, for her er det meir av den samme stilen som gjelder. Til tider er boka litt vel opptatt av tekniske ting om t.d. leire og dei snedige ordvalgene blir av og til for snedige (berre velg eitt ord for "seng", ikkje putt tre alternativ i parentes fira gonger), men ellers går det radig å lese. Alle tingene som står på bokomslaget som på ein eller anna måte nevner "fart", "tempo" og "heseblesende" stemmer (se no gjorde eg som boka, tre ord for ein ting). Med få unntak er det masse morsomt språk og fine beskrivelsar.
Tormod Blystad er kapabel til nesten alt, også å lage levande leire. Han er det nærmaste me kjem ein fleirdimensjonal karakter, det meste ant passar godt i noen velbrukte former (blass men stødig kone, vill tjommi som aldri blir voksen, etc.). Men kem bryr seg? Dette er ikkje Knausgårds "Epos om runking (del 1)", dette er berre ei lita bok, her funker karakterane fjell. Dei artigaste er kongen av lads Espen Heggelund og gamer-sønnen Alf.
Det finaste eg har å sei er at handlinga føles som noe Erlend Loe kanskje kunne laga, om han var litt meir pompøs i ordvalget sitt, meir artsy-fartsy i det budskapet han evt. prøver å formidle og litt meir krøkkete/masete i setningsstrukturane sine.
EDIT: Aah glømte å nevna at eg like veldig godt når fortellarstemmen på ein måte foreslår for oss å høyre på ein sang for å skape samme stemninga karakterane i boka opplever, det er moro.