VG copy in G+ slipcase, 1st edn, German text, bp and 1928-29 Christmas note in German from a doctor at the Sanatorium Gutenbrunn, Baden near Vienna where diplomat George Kennan went for a cure and described it as place where nothing was on the activity list, meals were scanty, and doctor visits rare an Alpian location mindful of Mann's Magic Mountain; allegedly house where Beethoven once had an apartment and composed quartets.
Many works, including Siddhartha (1922) and Steppenwolf (1927), of German-born Swiss writer Hermann Hesse concern the struggle of the individual to find wholeness and meaning in life; he won the Nobel Prize for literature in 1946.
Other best-known works of this poet, novelist, and painter include The Glass Bead Game, which, also known as Magister Ludi, explore a search of an individual for spirituality outside society.
In his time, Hesse was a popular and influential author in the German-speaking world; worldwide fame only came later. Young Germans desiring a different and more "natural" way of life at the time of great economic and technological progress in the country, received enthusiastically Peter Camenzind, first great novel of Hesse.
Throughout Germany, people named many schools. In 1964, people founded the Calwer Hermann-Hesse-Preis, awarded biennially, alternately to a German-language literary journal or to the translator of work of Hesse to a foreign language. The city of Karlsruhe, Germany, also associates a Hermann Hesse prize.
Τον Έσσε τον διαβασα την δεκαετία του 70-80 οπως όλοι τότε στην Ελλάδα και έκτοτε τον έχασα, αλλοι συγγραφείς και άλλα είδη λογοτεχνικά τον αντικατέστησαν. Πριν από 2 χρονια βρεθηκε στα χέρια μου μια πρώην ανέκδοτη νουβέλα του, νεομεταφρασμενη και μου άρεσε πολύ. Πρόσφατα έκανα αυτο το πολυπόθητο ταξίδι στη Νυρεμβέργη οποτε ο τίτλος της παρούσας νουβέλας με τράβηξε και τελικά με ενθουσίασε που κατάλαβα οτι τα τελευταία 20 χρονια περιφέρομαι στα ίδια μέρη με τον συγγραφέα και πολλές σκέψεις μας μοιάζουν, καθώς και ο τρόπος να βλέπουμε την πόλη, την φύση, το καταφύγιο της μουσικής και της λογοτεχνίας. 'Ομως δεν θα του συγχωρήσω ποτέ που εγκατέλειψε τα παιδιά του. Πράξη ανήκουστη για ένα τόσο φιλοσοφημένο άτομο, και ευτυχώς που έχω διαβασει τα μεγάλα έργα του οταν ήμουν έφηβη και δεν κυκλοφορούσαν τόσες πληροφορίες γιατί τώρα δεν μπορώ πλέον να ξαναδιαβάσω τίποτε αλλο δικό του.
Man fängt dieses Buch an und erwartet einen Reisebericht. Was man tatsächlich bekommt ist ein Einblick in das Leben des Steppenwolfs, eine Abhandlung darüber, wie hässlich und schlecht die moderne Gesellschaft ist, wie unsicher, einsam und nihilistisch Hesse zu dieser Zeit. Demian und Siddhartha hatte er schon veröffentlicht, und doch konnte er sagen, dass er an den Wert der Literatur seiner Zeit eigentlich nicht glaubt. Er achtet sein Werk gering und weiß doch nichts anderes zu tun, er verneint diese Welt und lebt zuweilen doch gerne in ihr. Offen und mit Humor spricht er über diese Themen, über den fehlenden Sinn und Gedanken an Suizid. Diese Lebensstufe scheint er im "Steppenwolf" verarbeitet zu haben, der im selben Jahr erschien.
Vermutlich ist es von ihm nicht so intendiert, wenn man aber weiß, wie seine Lebensgeschichte nach 1927 weiterging, dann bringt einen dieses Buch doch öfter auch mal zum Lachen und man erkennt Denkansätze des "Steppenwolfs" wieder. Ich zumindest hab mich kaputtgelacht.
Un libriccino molto interessante. Certo è per i fan dell'autore. Non dice niente del suo stile letterario e delle sue opere. È il resoconto di un lungo viaggio dal Canton Ticino, luogo del romitaggio solitario dello scrittore in Svizzera, fino a Norimberga, passando per Zurigo, per la nativa Svevia e in particolare per le città di Ulma e Augusta, per arrivare, dopo una sosta nella cattolica Monaco in Baviera, a Norimberga. Norimberga, in particolare, viene identificata da Hesse come la città che segna il confine fra il nord e il sud del mondo germanico. Lo scrittore si dimostra insofferente verso tale luogo. Una città bellissima dal punto di vista architettonico, ma insieme angustiata dalla vita moderna, dal peso dei traffici e degli affari, dallo smog delle auto, da gente asfissiata da una certa vita, angustiata, che ha perso il contatto con sé stessa. Siamo nel 1925. È una prefigurazione sensoriale di quello che accadrà a Norimberga con il nazismo? Possiamo solo immaginare. Hesse si prefigura la città come destinata a diventare polvere, a lasciare dietro solo macerie. Certo non si parla di politica, né tanto meno di nazismo nel testo. Sono impressioni letterarie. Un'intuizione che Hesse raccoglie guardando i volti alienati delle persone. Sono per lo più note di viaggio, pochi tratti qua e là. Note di uno scrittore intorno al viaggio, alla solitudine, all'insofferenza, alla letteratura, alla cultura e al ruolo del l'intellettuale. Alcune di queste riflessioni sono valide ancora oggi. Specialmente quelle relative al discorso di industria culturale, che in qualche modo trasformerebbe la cultura, la letteratura in particolare, in una sorta di fiera delle meraviglie per annoiati curiosi, perdendone il senso profondo.
Hesse på sparebluss. Det er snakk om en sytti siders reiseskildring som tar for seg besøk innom flere byer, noe som gjør fremstillingen noe overfladisk. Det er hei og hadet, liksom. Jeg hadde ventet å finne noen fine beskrivelser av steder og omgivelser, men nei, vi får bare vite at han møter noen venner og slår av en prat over et glass vin, ispedd noen overfladiske observasjoner som minner forfatteren om hans barndom, det er det hele.
Språket er ikke så godt som man ellers finner hos denne forfatteren, og han bruker stadig paratakse istedenfor de mer komplekse setninger man finner ellers i hans forfatterskap: "Stående drikker han et lite glass ved disken, spiller stor mann gir verten et slag på skulderen og hunden et spark, tørker seg rundt munnen og smeller døren etter seg." Det er også oppsiktsvekkende mange setninger som står i passiv (?): "Fin og betydningsfull var vår første tur til Blautopf." Er det kanskje en affektasjon av oversetteren? Det plager meg ikke så veldig, men det var nå engang noe jeg merket meg.
Man lærer litt om forfatteren som person, men det er langtifra snakk om noen dyptloddende sjelegranskning: Vi får vite litt om hans helseplager, hans aversjon mot modernitet (jaja, dette fremgår jo også av hans andre bøker), og at han ikke liker å reise. Det siste ble særlig plagsomt etterhvert. En noe overfladisk kritikk av sin tids moderne litteratur og det moderne samfunnet i alminnelighet var bokens høydepunkt.
Published in the same year as the much more famous "Steppenwolf", this tiny book/ long essay invites us to join the author's voyage through Southern Germany (post WW I).
Written up as one single stream of thoughts, Hesse succeeds in combining general reflections on society and life with vivid descriptions of his personal feelings, lifestyle and preferences. In doing so, he creates an almost intimate relationship with the reader.
Missing an obvious plot on first sight, combined with its format and style, it appears as if Hermann Hesse was a predecessor of Thomas Bernhard (famous Austrian author in the 60s-80s). To me, it was a great reading pleasure; to others, it might provide a short insight into Hesse's style before taking on his more famous novels.
On a side note, I have not read or heard anyone talk that positively about Swabia in a long time - all in all, I am very glad to have taken this little step aside from the "great works of world literature".
Hesse est l’ermite grincheux qui ne veut pas se lever avant 10h. Amoureux de ses amis mais pessimiste du reste. Il n’a pas tort
« Et pourquoi ce qui est de notre époque est-il nécessairement laid ? De Zurich à Ulm, partout où l'espace a été transformé et bâti par la main de l'homme, rien n'est plus beau que les quelques ilots minuscules où s'élèvent de vieux édifices. Le reste ce sont des gares, usines, maisons de rapport, grands magasins, casernes, bureaux de postes tous aussi laids et tristes les uns que les autres, tous aussi capables d'inspirer un véritable dégoût à l'homme et de le persuader qu'il n'a plus qu'à se suicider. »
Comprato per viaggio a Norimberga si rivela un interessante libricino sul pensiero di Hesse riguardo il viaggiare e la funzione della letteratura. Partendo dalla Svizzera, per una serie di presentazioni di sue poesie in diverse città tedesche della natìa Baviera, diventa un modo per riflettere sul suo essere scrittore e sul valore del viaggio che a Hesse di base non è mai interessato. Il suo stile e la sua profondità comunque c'è tutta.
Еще одна автобиографическая повесть Гессе. На этот раз все куда хуже, чем в «Курортнике». Если в последнем мне удавалось схватить нить повествования и вынести для себя полезные мысли и по сути проанализировать творчество автора. То в эта книга упала в глубокий колодец моего непонимания и неприятия. Сразу же после прочтения я не смог вспомнить, о чем книга? В общем скучная для меня книга.
Най-любим ми е краят: "Може би, както открай време смятам, у мен е скрит и някакъв хуморист, а тогава няма защо да се тревожа. Той още не се е развил напълно, защото и на мен не ми е тръгнало достатъчно зле."
" … Uno come me si contenta di poco, eppure solo del sublime … " Piccolo libro, intenso in cui si ha una visione della vita dell'autore inconsueta, solitamente non è questa l'idea che la gente qualunque ha di una persona famosa!
Ah endlich mal ein gutes Buch von Hesse! Leider sehr kurz und einfach eine Reisebeschreibung aber dennoch lies es mich mitfühlen und mitfiebern. Genau das erwarte ich von Literatur!