Spring Snow

The Sea of Fertility #1

by Yukio Mishima, Michael Gallagher (Translator)

Alternate cover edition of ISBN 9780099282990

Tokyo, 1912. The closed world of the ancient aristocracy is being breached for the first time by outsiders - rich provincial familes, a new and powerful political and social elite. Kiyoaki has been raised among the elegant Ayakura family - members of the waning aristocracy - but he is not one of them. Coming of age, he is caught up in the tensions between old and new, and his feelings for the exquisite, spirited Satoko, observed from the sidelines by his devoted friend Honda. When Satoko is engaged to a royal prince, Kiyoaki realises the magnitude of his passion.

Genres: Fiction, Japan, Japanese Literature, Classics, Historical Fiction, Literature, Novels

389 pages, Paperback

First published January 1, 1967

About the author

Yukio Mishima (三島 由紀夫) was born in Tokyo in 1925. He graduated from Tokyo Imperial University’s School of Jurisprudence in 1947. His first published book, The Forest in Full Bloom, appeared in 1944 and he established himself as a major author with Confessions of a Mask (1949). From then until his death he continued to publish novels, short stories, and plays each year. His crowning achievement, the Sea of Fertility tetralogy—which contains the novels Spring Snow (1969), Runaway Horses (1969), The Temple of Dawn (1970), and The Decay of the Angel (1971)—is considered one of the definitive works of twentieth-century Japanese fiction. In 1970, at the age of forty-five and the day after completing the last novel in the Fertility series, Mishima committed seppuku (ritual suicide)—a spectacular death that attracted worldwide attention.

Reviews

[Jesper L. · Rating 4 out of 5]

Boken har ganske fantastiske om mage skildringer av hverdagslige elementer og indre sjelsliv. Usikker på om det er Mishima’s egen stil eller noe som tilhører epoken og kulturen, sikkert en del av begge.

Historien er enkel, noe som gjør den bedre. Karakterene er enkle men komplekse, ofte ganske teite. Men en spennende karikatur av mennesket

[Simen · Rating 4 out of 5]

(3.5).

Telemarksnø daler ned i Tokyo. Snøen legger et hvitt dekke over gamle japanske templer, gullemaljen blendes under, hele landet blir blindt på blikket av seg selv.
For et år siden lot jeg meg fascinere av botanikk. Under lesningen av Gyldendals nordiske flora ble jeg interessert i å avdekke hvilke steder i landet visse plantesorter har sitt tilholdssted, ikke ulikt de blinkende rød prikkene man finner i KANTO og i JOHTO under pokémon for å fange Electabuzz eller Magmar. Så, da jeg studerte boken fant jeg forundret «japansk grantre» i oppslaget. Treet hadde, i motsetning til de fleste andre sorter som hadde flekker overalt på kartet, kun tre blå flekker på vestlandet. Da jeg kikket nærmere på tresorten tenkte jeg «hvorfor springer japansk grantre kun på vestlandet?». Det tok en stund før jeg innså at en større del av det som utgjør den nordiske floraen ikke har fått vokst frem «naturlig» i landet, men er spredt hit med vær og vind av naturen selv, av handel, eksport og reise av menneskene. Det japanske grantreet plaget meg. Hvorfor akkurat til Bergen? Hvorfor akkurat til Øystese?

I perioden mellom 60-80-tallet må det ha vært en neo-romantisk strømning i litteraturen. En litterær form som skildrer romantiske scener, omgivelser, følelser, kjærlighet, vennskap, familierelasjoner, men når man beveger seg nærmere i drivkraften som skyver motivene utover, ser moderne tematikk - eksistensielt drama, mystiske drifter. Derfor ser vi eksistensielt drama i Mattis som bor på gården med søsteren Hege, vi ser undertrykt mørke i jenta Siss. Likevel er det side opp og side ned med skildringer av solskinn, vind, trær, vann, solnedganger, soloppganger, og alltid ligger det noe bakom alt dette, det ligger noe under snøen, det er noe snøen tildekker, men hva?

Da jeg fortalte moren min om diverse planter som hadde begynt å interesse meg, kunne hun fortelle at katolske pilgrimer vandret fra Roma opp til Nidaros gjerne tok lengre pauser her i nærheten på gamle Verne Kloster. Ikke alle var gjennomreisende. Noen kom for å bli. Med seg hadde de all slags frø og vekster, nøye organisert, slik munkeordenen var tidlig ute med å gjøre botaniske vekster til vitenskap. Rester av denne tiden, fortalte mor, stod fortsatt på Verne Kloster i dag. Man så den ved de enkelte utvekster av plommetrær som om våren springer ut der i den store hagen. Og jeg tenkte på hvordan én idé kan forplante seg fra land til land der veiene blir som grener på epletrær, holdt oppe av det katolske lovverket, byråkratiet, makten fra romerriket. Katolisismen klarte å trekke en linje fra Roma til Nidaros og langs disse veiene, stiene, vandret av utallige katolske sandaler, tråkket opp og holdt vedlike av tusenvis av stillferdige munker fra italia, spania, frankrike, Sverige, tyskland, Portugal, alle disse menneskene var nå tapte bokstaver som dannet ord, setninger, hele verk, og blitt stående igjen som beskjedne ruiner som om våren ble dekket til av vårblomstrer gjemt iblant ugress og kratt.

At romerriket falt gjorde likevel ikke de romerske veiene ubeboelige. Rester av riket ser man etter samme mønster som taksonomien av floraen: ved universitetene, ved lovverket vårt som stadig er skreddersydd etter romerretten, moderne byråkrati, arkitektur, ingeniørvitenskapen, matematikken, språket, skriften, religionen, men likevel, under all denne påvirkningen har det foregått en utveksling, en tilvekst av det norske der ute. Og som en stillferdig makt har norsk natur trengt seg inn i pennen til en japansk samurai-arving som under sårbarheten av å være fratatt muligheten til kroppslig maskulinitet, fratatt muligheten til å få lov å elske som homofil, kanskje - ikke nødvendigvis på grunn av - men likevel, begynte tidlig et liv som skrivende for å bli forfatter. Og kanskje, er det Tarjei Vesaas som Yukiuo Mishima har lest inne hos sin bestefars gamle biblioteket, med reolene fylt opp av tilsendt vestlig litteratur. Der satt han lent frem over et vokslys og over boksidene før solen stod opp og etter solen gikk ned, i regn, i vind, i snøvær, og der, oppslukt inne i bokstavene og ordene, så han for første gang da han leste novellen «bruene», hva det vil si at det faller snø.

Eller var det Tarjei Vesaas, som på sine mange europareiser fikk bestilt inn moderne litteratur til småbruket på Vinje og inn i stua med svaler boende i takrenna, med fyr på peisen og seng med bokhyller og grønne gardiner, fikk postmann bankende på gårdsplassen og åpnet pakken med boken og tittel «Sne om våren» -ja - kanskje er det japansk snø som faller over sporene til Siss i sneen, dekker dem til, gjør skjuler det hemmelige som vibrerer under overflaten. Hvem vet!

Men en ting er sikkert. Det er snøen romanen dreier seg om. Snøen er så mangt. Snøen er først plagget som holder igjen en ny vår fra å blomstre frem. Snøen er konservativ. Den lar en gammel tid forbli stiv og urokkelig, og gir øyet synet av dette landskapet et dempet behagelig uttrykk når alt er kledd i blendende hvitt. Men snøen skjuler også den nye som er kommet. Snøen gjør det mulig å forholde seg blindt til alt som har forandret seg. Snøen er dette dekket som legger fortiden under seg og som dreper den tidligere verden inn i en komplett ny. I Mishimas sne om våren fungerer snøen som ungdommen selv, som innhyller landskapet i en magisk estetikk, men når den smelter vekk forsvinner den for alltid, og den samme materien vokser frem fra overflaten, og opp fra sneen stiger våren, og våren er den vestlige våren som står over Japan i en tid rundt 1910 og Japan tviholder på tradisjonelle riter for i Japan rundt 1910 tror ikke lenger aristokratiet på ritene, de føler´n ikke. Ritene har ikke lenger makt til å få overklassen til å se det som ikke kan bli sett, slik Vesaas fikk Mishima til å se snø, denne kraften er i ferd med å forsvinne ut av den kollektive japanske psyke - Og det er USA sin feil! For nå er det få som bryr seg om japansk teater, det er få som bryr seg om ritualene om våren, men de gjennomføres «mekanisk» i en hul utføring strippet for mening.

Ja for det som gjør inntog i hjemmet til romanens foreløpige hovedperson, Kiyoaki, er den vestlige kulturen.

Kiyoaki er slik i seg selv et snøfall. Han befinner seg på en grense mellom å bestemme seg for den japanske verdiarven eller den vestlige. Det er kampen om vippepunktet, som sverdbladet, vestlig mot østlig, Mishima er fanget i. Hele veien er det de ekstreme motsetninger hos Mishima som gjør ham til tider svulstig: kjærlighet eller hat, begjær eller forakt, ære eller vanære, liv eller død. Kiyoaki er en ung 18 år-gammel mann som ikke ulikt en Pierre i Krig & Fred har (under den overflatiske kynismen og dandy holdningen) et naivt blikk på omverdenens ytterligheter. Hele tiden er det blikket: blikket på kvinner, på tradisjon, makt, utdannelse, dannelse, og respekt. Mishima gjør ulike karakterer i boken til fanebærere for ulike kulturer og ulike filosofiske idéer, idealer. Her likner han skremmende på Dostojevkij, og når han skriver som Dostojevskij blir man aldri særlig knyttet til karakterene, fordi de alle forsvarer en form for idealisme som alltid er følelsesløs.

Klassekameraten Honda befinner seg i en liknende grense som Kiyoaki. Han kommer fra en familie av en høyesterettsdommer, en langt mer autoritær og disiplinert japansk verdiarv. Til tross for vittigheter og vulgære historier servert rundt middagsbordet hjemme, blir Honda overvåket og strengt disiplinert av farens tause, våkende blikk. Honda skal bli jurist. I motsetning til Kiyoaki som bruker sin sosiale makt og sin vakre kropp til å erobre kjærligheten, bruker Honda tiden sin på å disiplinere seg inn i filosofi, rettshistorie for å forstå hvilke verdier Japan er bygget på, hvilke verdier vesten er bygget på, for å virkelig ta et konsekvent valg, slik han ser det selv. Gestaltet så poetisk Mishima setter det; Honda er en del av det dype stille havet og Kiyoaki er den voldelige brusende bølgen som spruter innover stranden og ødelegger seg selv.

Destruksjon og perversjon er to motiver Mishima alltid behandler på en frisk og autentisk måte. Dette er motiver som er med på å gjøre ham til en stadig aktuell og nyskapende forfatter, av og til sitter jeg og tenker «jøss! Dette kunne vært skrevet om 20 år og ville vært kontroversielt!» men disse motivene er dessverre utvannet av en stilisert romantisk roman med klassisk form, som halvveis fungerer, halvveis blir formell og kjedsommelig.

Kiyoaki søker en annen makt. Han søker den relasjonelle, sosiale makten. Han utnytter klasseskillene i samfunnet, han forstår straks hvilke ønsker, drifter og svakheter som driver menneskene rundt ham, og dette tar han til seg for å posisjonere seg hierarkisk over dem. På dette planet foregår det (en nokså overflatisk analyse derimot) en paradoksal stilling mellom de to kameratene: Honda benytter seg av en romersk tilnærming til å oppbygge sin japanske japanhet, mens Kiyoaki benytter seg av en japansk tilnærming til å oppbygge sin vestlige vestlighet. Honda representerer en form for progressiv reaksjonær idealisme, mens Kiyoaki representerer en form for reaksjonær hyperliberalisme. Man aner at Mishima med Kiyoaki har oppstilt en trojansk hest for senere inntog av fascistiske holdninger, for det er nok ikke Honda som er vinneren, men heller en reinkarnert Kiyoaki som bruker sin iboende aggresjon og kraft til et langt mer ideologisk bærekraftig prosjekt (ifølge Mishima) enn på kjærligheten.

De to stiene kameratene linjer opp i gresset skal snart ta dem over til helt ulike veier. Stier det ikke går an å gå tilbake på. Her fremviser Mishima en korn av sin samurai-etikk; hvor sårbar linjen er mellom liv og død, dyd og vanære, og når valget er tatt er det umulig å gå tilbake.

En tredje karaktér som representerer en idé er kvinnen Saoyaki, tekstens Beatrice. Hun er selve kraften som vipper Kiyoaki over til den vestlige side. For ifølge Mishima er det idéen om den «estetiske døden» som er kjerne i den japanske kulturarv. Det «romerske elementet» så og si i Japan, som er i ferd med å gå tapt for amerikanisert underholdningskultur, vestlig klesstil, teknologi, alle disse produktene er som biprodukter av den vestlige idéen om kjærligheten, sødmen, gestaltet i sin reneste og høyeste form i den «perfekte kvinnen». Uten døden er livet meningsløst. Japan er i ferd med å miste den ærbare døden ved å forkaste sin kulturarv. For Mishima er en sentral idé at vi har glemt hva det vil si å dø. Med snøen forsøker han å få oss til å se for første gang, det virkelige indre snøfallet av død og betydningen døden har for hvilke verdier man velger å forsvare. Døden er rettesnoren og døden er leveveien. Døden gir eksistensiell mening og samtidig er døden en konservativ portvokter for et urgammelt japansk samfunn som står i fare for å bli tilintetgjort av den vestlige våren, det vestlige snøfallet av destruktiv kjærlighet.

Men Saoyaki er mye mer enn en idé om kjærlighet. Hun er også bundet fast på knivseggen mellom tradisjonell japansk kultur og vestlig kultur. For henne som kvinne opererer kulturen langt mer lovbundet, ettersom et brudd med ritene for henne utgjør en langt mer ubøtelig vanære. Hun får ikke velge en mellomting - nei - enten er det den japanske veien eller helvete. Dette kuliminerer i en vakker avslutning der beskrivelser av de små tingenes kobling til de store veves mesterlig av Mishima. Religionen får også plass i det hele, hvordan religion gir trøst og mening for et moderne menneske og hvordan det å barbere håret beskriver hva det vil si å trenge gjennom til en annen virkelighet.

Hvilke plantevekster finner man i verket? Toltojsk kjærlighetsdrama, Vesaas neo-romantiske modernisme, Proust sitt omstendelige, presise og kyniske språk, Dostojevkisjsk idéromanaktige karakterer. Alt samlet i en sakte-oppbyggende roman som stiller spørsmål om hva det virkelig vil si å stå opp for en nasjons verdier, hva som er konsekvensen av valgene man tar når man er i ferd med å bli voksen, hva som går tapt i et folk når det vender seg bort fra sin kultur - og ikke minst - hva som går tapt i mennesket som lar seg «brenne opp» av kjærligheten, hvordan veien kan (om den i det hele tatt kan) bli tråkket opp igjen.

Romanen er riktignok ganske ujevn. Språket til Mishima er klart som lyn, men stil-blandingene lyser igjennom verket og gir tonen en selvbevisst apell. Jeg merker Mishima bruker pennen til å argumentere med sitt verdenssyn og da oppleves boka også til tider overflatisk. Kanskje er det også litt i det seneste laget å lese Mishima? The sailor who fell from sea with grace - her Mishima går mot masochistiske elementer og perversiteter oppleves språk mer moderne, samme med Confessions of a mask, stilen føles langt mer tidløs. Med denne romanen er det kanskje «stygt sagt» men likevel sant å si at den er kanskje en ungdomsroman/ tenåringsroman? Iallfall - spennende om man hadde lest denne da var man 16 og ikke nå, men alt i alt en bok som står seg og med en fantastisk sortie som løfter romanen helt til slutt.

Forresten viste det seg at det japanske grantreet står i Bergen på grunn av engelske forretningsfolk som ga frø og stiklinger i gave fra reiser til Kyoto til skipsredere og andre velstående bergensere, som kompensasjon for forretningsavtaler. Et av dem ser man i dag skyggelegge plenen utenfor biblioteket på HF i Bergen. Tre ytterligere trær finner man i Øystese, der en verdensreisende vestlending ga trærne i gave til sin søster. Disse trærne står i dag på et småbruk langs en riksvei.

Og jeg har hørt at plommetrærne på Verne kloster står i blomst!

[Torjus · Rating 4 out of 5]

«Sne om våren» tilhører tetralogien «Fruktbarhetens hav» og er begynnelsen på slutten av Mishimas forfatterskap og liv. I verkets første bind skildrer Mishima et Japan som har den ene foten i det gamle, tradisjonelle keiserdømme og den andre i det progressive, vestlig-påvirka Japan som likner mer på det vi kjenner idag. Denne tematikken er spennende, og Mishima utforsker den med følelser og vakkert språk (selv om boka er en tertiær oversettelse fra japansk-engelsk-norsk). Innimellom havner denne tematikken litt i bakgrunn av den tragiske kjærlighetshistorien mellom Kiyoaki og Satoko, som til tider er litt langtekkelig, men jeg tror jeg kommer til å lese andre bind likevel for den handler visst om ekstremisme og vold, noe som er mer egna for oss gutta.

[Theodor Oftestad · Rating 5 out of 5]

Tragediens estetiske dimensjon, kjærlighetens overskridende natur, menneskets irrasjonelle vilje, ungdommens skjønnhet. Mishimas fremstilling av det høyere mennesket gjennom kiyoakis liv som estetikk, følelser, lidenskap, dramatikk og melankoli.

Smerten, tragedien, umuligheten; som premisset for skjønnhet og lidenskap.

[Kristian Bjerke Dalen · Rating 5 out of 5]

Kiyoaki er adelsgutt. Altfor sensitiv og vakker for denne verden. Han er også selvopptatt, arrogant og passiv. Den eneste som klarer å vippe han av pinnen er Satoko, men Kiyoaki er for stolt til å være forelsket. Som med Hamlet er det nølingen som leder til hans fall. Det er først når hun blir forlovet med selveste kronprinsen at han innser "vent, det var ikke dette jeg ville, jeg vil ha henne likevel". Derfra er det utforbakke. Det psykologiske spillet mellom to som elsker hverandre truer posisjonene til alle rundt dem. En utrolig vakker historie om en person som lærer å være ærlig med følelsene sine - altfor sent.

"Kiyo, what would you do if all of a sudden I weren't here any more? Satoko asked, her words coming in a rushed whisper.

This was a long-standing trick of Satoko's for disconcerting people. Perhaps she achieved her effects without conscious effort, but she never allowed the slightest hint of mischief into her tone to put her victim at ease. Her voice would be heavy with pathos at such times, as though confiding the gravest of secrets.

Although he should have been inured to this by now, Kiyoaki could not help asking: Not here any more? Why?

Despite all his efforts to indicate a studied disinterest, Kiyoaki's reply betrayed his uneasiness. It was what Satoko wanted.

I can't tell you why, she answered, deftly dropping ink into the clear waters of Kiyoaki's heart."

[Daniam · Rating 3 out of 5]

Seig bok å komme seg gjennom. Min rumpe med leseforståelsen til en barneskoleelev sleit med å henge med i en del av de vanskelige ordene og skildringene. Likevel en greit spennende historie og et interessant innblikk inn i de drøyt innvikla normene og reglene i samfunnet karakterene lever i.

Føler jeg kunne fått mer ut av den om jeg bare visste litt mer om hvordan ståa var i Japan på den tida. Historie og politikk.