Written in the splendid bareness of her late style, these pages are Marguerite Duras's theory of literature: comparing a dying fly to the work of style; remembering the trance and incurable disarray of writing; recreating the last moments of a British pilot shot during World War II and buried next to her house; or else letting out a magisterial, so what? To question six decades of storytelling, all the essays together operate as a deceitful, yet indispensable confession.
Marguerite Germaine Marie Donnadieu, (4 April 1914 -3 March 1996) known as Marguerite Duras, was a French novelist, playwright, screenwriter, essayist, and experimental filmmaker.
Her script for the film Hiroshima mon amour (1959) earned her a nomination for Best Original Screenplay at the Academy Awards.
Interessant prosastykke! "Når en bok er ferdig - en bok man har skrevet, mener jeg - kan man ikke lenger avgjøre om det er en bok man har skrevet når man leser den. Man kan heller ikke fastslå hva det skrives om, eller hva slags fortvilelse eller lykkefølelse den ble skrevet i, eller om man har klart å skape noe genialt eller fullstendig mislykket." For en som nettopp har gitt ut en bok er dette veldig gjenkjennelig!
Også dette kjenner jeg meg igjen i: "Jeg synes stadig at andres bøker er "ordentlige", på den måten at de er skrevet i henhold til en klassisisme uten risiko." Ja, fortsatt er mange bøker lullet inn i trygghet, uten å utfordre hvordan det skal skrives eller hvordan en forfatter skal være.