What do you think?
Rate this book
Markus #2
Markus en de meisjes
The return of Markus, who's fallen in love again. Today Markus is in love with Ellen Christine; yesterday it was Therese, but that was after Elisabeth; in short, he's been in love with all the girls in his class in just two months of his first year at junior high. His best friend, Sigmund, is always there to help in his humorous pursuits of each girl, but sometimes he gets in the way. Markus's father isn't any help at all; he has only ever been in love with Markus's mother, who died when Markus was very young. With affection and charm, Klaus Hagerup depicts the daily ups and downs, joys and fears of a completely unusual, completely normal teenager and his first steps into the unpredictable world of love. This is the second book in the warm, humorous series about thirteen-year-old Markus. "What, again?" Sigmund exclaimed, concerned. "It just isn't normal, Wormster." "I can't help it, Sigmund. It just sort of keeps happening. …" "First it was Ellen Christine, then it was Beate, then it was Karianne, then it was Mona, then it was Hanne, then it was Hilde, then it was Turid, then it was Ellen, then it was Lise, then it was Anne Berit. … Then it was Elisabeth, then it was Therese. I mean, that's like pretty much every girl in our class. So who is it now?" "Now it's Ellen Christine." "Ellen Christine? What, again?" "Yeah," Markus said quietly. "She has such pretty ears. I didn't notice them the first time." Markus Simonsen was in love. For the fifteenth time since starting junior high. That was two months ago. —FROM THE BOOK
198 pages, Paperback
First published January 1, 1997
44 people want to read
About the author
Klaus Hagerup
60 books26 followersKlaus Hagerup was a Norwegian stage director and dramatist. He made a name for himself as a writer of award-winning books for children and young people. Two of his books have been made into films. Five of his novels featured the unpredictable Markus Simonsen; the series has gained enormous popularity both within and outside Norway, where Mr. Hagerup resides.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 8 of 8 reviews
November 11, 2012
Reviewed by Andrew S. Cohen for TeensReadToo.com
In MARKUS AND THE GIRLS, Klaus Hagerup, a critically acclaimed children's novelist from Norway, illustrates the difficulties of early pubescent childhood. Markus, thirteen, has been in love with every girl in his grade, and now is in love with the lovely Ellen Christine.
With his best friend, Sigmund, at his side, Markus experiences the daily troubles coupled with teenage life as he slowly begins his journey into the confusing world of love, in its many shapes and forms.
Markus' journeys and friendships, and the diverse, deep characters, make this book one to pick up off the bookshelves. Despite falling under the category of a perhaps typical 'coming-of-age' story, Markus' complex nature and Hagerup's choice of character kept me entertained throughout.
I thoroughly enjoyed this book, resulting from its unique characterizations and the comical relationship of Markus and Sigmund, with their quirky natures intertwined. A quick read as well, good for all ages.
In MARKUS AND THE GIRLS, Klaus Hagerup, a critically acclaimed children's novelist from Norway, illustrates the difficulties of early pubescent childhood. Markus, thirteen, has been in love with every girl in his grade, and now is in love with the lovely Ellen Christine.
With his best friend, Sigmund, at his side, Markus experiences the daily troubles coupled with teenage life as he slowly begins his journey into the confusing world of love, in its many shapes and forms.
Markus' journeys and friendships, and the diverse, deep characters, make this book one to pick up off the bookshelves. Despite falling under the category of a perhaps typical 'coming-of-age' story, Markus' complex nature and Hagerup's choice of character kept me entertained throughout.
I thoroughly enjoyed this book, resulting from its unique characterizations and the comical relationship of Markus and Sigmund, with their quirky natures intertwined. A quick read as well, good for all ages.
April 26, 2017
Jeg innser at jeg ikke akkurat er i målgruppa for denne boka, men jeg var nysgjerrig på forfatteren, og en del forfattere av såkalte ungdomsbøker, som f.eks. Maria Gripe, skriver jo kjempegodt og kan helt greit leses også av voksne.
Men bekjentskapet med Klaus Hagerup var lite oppløftende. For han skriver jo ikke godt. Ikke i det hele tatt. Personene er éndimensjonale, idéen bak fortellingen er syltynn, og gjennomføringen er virkelig ikke inspirert. Tvert om er innfallene og fortellingens utvikling preget av et lite kreativt intellekt som kanskje har funnet en nisje å gjøre gode penger men som verken reflekterer et kunstnersinn eller et menneske med skarpt øye for andre mennesker, og jeg har heller ikke inntrykk av at han har noe spesielt forhold til de årsklassene han faktisk skriver for. Her er det ikke noe om følsom ungdomstid, her spilles det på enkle stereotyper.
Og ikke alle verdier som Hagerup antakelig uforvarende formidler er spesielt gode. Når en såpass ekkel karakteristikk av en voksen som «De jævla stygge, hårete hendene til Waage!» ikke synes å komme i noen slags relevant kontekst men bare slenges ut som et antatt eplekjekt utsagn som, slik det er brukt, ikke faller tilbake på karakteren som ytrer det men på forfatteren. Eller hva med utsagnet fra Markus tidlig i boka som egentlig bare er en forlengelse av en dagdrøm uten noen spesiell mening:
-Jeg elsker ikke Sigmud, sa Markus høyt.
-Nei, det får vi da virkelig ikke håper, sa Mons…
(s. 23)
(Mons er Maruks' far.) Dette kommer bare og ender med dette. Med andre ord, om Markus skulle ha vært forelsket i en gutt så ville det vært en forferdelig ting! Her deler Klaus Hagerup sin egen homofobi. Intet annet. Og altså helt vilkårlig og uten noen egentlig hensikt i forhold til boka.
Et annet sted i boka blir Markus slått av en av jentevennene fordi han gjør noe jenta ikke liker – «Det var jo ikke uvanlig at hun slo.» (s. 74) Bare sånn. Ikke noe mer. Jenter slår – lev med det… I likhet med homofobi er dette formidling av verdier til ungdom som er helt på tryne.
Og så de utallige eksemplene på en forfatter som er helt på bærtur når det gjelder å ha peiling på hvordan trettenåringer anno 1997 tenker. De fleste eksemplene skulle vel gjelder trettenåringer uansett tidsepoke:
Klasseromssituasjon:
diverting? droll? Norske trettenåringer?
Og det fortsetter:
Sigmund gir 6 synonymer til «friend», sier: «one person joined to another in intimacy benevolence independently of sexual and family love.»
Det er nesten ikke til å tro at en ungdomsbokforfatter kan få seg til å bruke et sånt ordboksitat og legge det i munnen på en riktignok kreativ, intelligent og initiativrik 8. klassing, men dette tøyer grensene for det sannsynlig, enn si det spinkelt realistiske, milevidt utover bristepunktet.
Læreren Waage nevnte jeg ovenfor, og jeg tar med ytterligere et eksempel på enda en ubehjelpelig, ufrivillig burlesk fantasifullhet omkring en annen av lærerne:
Dette igjen blir så usannsynlig adferd at det får ihvertfall meg når jeg leser dette til bare å riste på hodet over ubehjelpelig forfatterarbeid.
I denne sekvensen er altså klassen utendørs og bader i iskaldt vann i oktober. Alle unntatt Markus som unnskylder seg. Igjen et påfunn som fører fortellingen ut i det totalt usannsynlig. Aldri i verden om en nær samlet ungdomsskoleklasse hadde badet under slike forhold. Og det har her selvfølgelig heller ingen spesiell hensikt i sammenhengen som ikke kunne vært oppnådd uten å ty til fortellertekniske grep som gjør fortellingen totalt utroverdig.
Eller der de ser en trist film på kino og «…Markus begynte å gråte da Samuel døde og fortsatte til filmen var slutt…» Til filmen var slutt, altså, intet mindre (Og «Samuel» døde altså ikke helt på slutten av filmen). Igjen en helt meningsløst usannsynlig hendelse som skal gjøre Markus litt «snurrig», men fordi Klaus Hagerup er så fullstendig fjern fra virkeligheten, ungdommers virkelighet i særdeleshet, så bærer hans «oppfinnsomhet» så langt at det det ikke får det minste av det det draget av det bisarre eller slapstick-aktige som han åpenbart sikter etter.
Jeg skrev over om kjønnsroller og holdninger. Denne er mer uskyldig men desto mer gjenspeiler den manglende føling med ungdommers tenkesett:
Og jeg avslutter med en reinspikka anakronisme. For da Klaus Hagerup vokste opp på femtitallet var det ganske sikkert ikke uvanlig at gutter som befant seg i vanskelige situasjoner bestemte seg for å reise til sjøs. Men altså:
Det var vel en gang omkring 1970 at denne sikkerhetsventilen i norske unggutters framtidsplanlegging ble sjaltet ut. Så når Klaus Hagerup tredve år seinere tillegger disse tankene en dagens tenåring, ja så karakteriserer han sin egen gjennomførte mangel på tilstedeværelse i det materialet han dikter.
Boka var virkelig svak. Den tok seg litt opp i de siste kapitlene med dramatikken omkring oppsettingen av Romeo og Julie, men at jeg dermed gir boka to stjerner er egentlig mer enn den fortjener…
Men bekjentskapet med Klaus Hagerup var lite oppløftende. For han skriver jo ikke godt. Ikke i det hele tatt. Personene er éndimensjonale, idéen bak fortellingen er syltynn, og gjennomføringen er virkelig ikke inspirert. Tvert om er innfallene og fortellingens utvikling preget av et lite kreativt intellekt som kanskje har funnet en nisje å gjøre gode penger men som verken reflekterer et kunstnersinn eller et menneske med skarpt øye for andre mennesker, og jeg har heller ikke inntrykk av at han har noe spesielt forhold til de årsklassene han faktisk skriver for. Her er det ikke noe om følsom ungdomstid, her spilles det på enkle stereotyper.
Og ikke alle verdier som Hagerup antakelig uforvarende formidler er spesielt gode. Når en såpass ekkel karakteristikk av en voksen som «De jævla stygge, hårete hendene til Waage!» ikke synes å komme i noen slags relevant kontekst men bare slenges ut som et antatt eplekjekt utsagn som, slik det er brukt, ikke faller tilbake på karakteren som ytrer det men på forfatteren. Eller hva med utsagnet fra Markus tidlig i boka som egentlig bare er en forlengelse av en dagdrøm uten noen spesiell mening:
-Jeg elsker ikke Sigmud, sa Markus høyt.
-Nei, det får vi da virkelig ikke håper, sa Mons…
(s. 23)
(Mons er Maruks' far.) Dette kommer bare og ender med dette. Med andre ord, om Markus skulle ha vært forelsket i en gutt så ville det vært en forferdelig ting! Her deler Klaus Hagerup sin egen homofobi. Intet annet. Og altså helt vilkårlig og uten noen egentlig hensikt i forhold til boka.
Et annet sted i boka blir Markus slått av en av jentevennene fordi han gjør noe jenta ikke liker – «Det var jo ikke uvanlig at hun slo.» (s. 74) Bare sånn. Ikke noe mer. Jenter slår – lev med det… I likhet med homofobi er dette formidling av verdier til ungdom som er helt på tryne.
Og så de utallige eksemplene på en forfatter som er helt på bærtur når det gjelder å ha peiling på hvordan trettenåringer anno 1997 tenker. De fleste eksemplene skulle vel gjelder trettenåringer uansett tidsepoke:
Klasseromssituasjon:
-Okey, folks, sa Waage, - Can you give me some other words for funny?
-Og mens klasserommet summet av stemmer som ropte amusing, hilarious, humorous, diverting, entertaining, droll…
(s. 27-28)
diverting? droll? Norske trettenåringer?
Og det fortsetter:
Sigmund gir 6 synonymer til «friend», sier: «one person joined to another in intimacy benevolence independently of sexual and family love.»
Det er nesten ikke til å tro at en ungdomsbokforfatter kan få seg til å bruke et sånt ordboksitat og legge det i munnen på en riktignok kreativ, intelligent og initiativrik 8. klassing, men dette tøyer grensene for det sannsynlig, enn si det spinkelt realistiske, milevidt utover bristepunktet.
Læreren Waage nevnte jeg ovenfor, og jeg tar med ytterligere et eksempel på enda en ubehjelpelig, ufrivillig burlesk fantasifullhet omkring en annen av lærerne:
Selv badet han aldri. Han påsto at han var selvrensende.
-Kroppsvæskene er min dusj og kroppsvarme mitt håndkle, sa Spikern.
(s. 63)
Dette igjen blir så usannsynlig adferd at det får ihvertfall meg når jeg leser dette til bare å riste på hodet over ubehjelpelig forfatterarbeid.
I denne sekvensen er altså klassen utendørs og bader i iskaldt vann i oktober. Alle unntatt Markus som unnskylder seg. Igjen et påfunn som fører fortellingen ut i det totalt usannsynlig. Aldri i verden om en nær samlet ungdomsskoleklasse hadde badet under slike forhold. Og det har her selvfølgelig heller ingen spesiell hensikt i sammenhengen som ikke kunne vært oppnådd uten å ty til fortellertekniske grep som gjør fortellingen totalt utroverdig.
Eller der de ser en trist film på kino og «…Markus begynte å gråte da Samuel døde og fortsatte til filmen var slutt…» Til filmen var slutt, altså, intet mindre (Og «Samuel» døde altså ikke helt på slutten av filmen). Igjen en helt meningsløst usannsynlig hendelse som skal gjøre Markus litt «snurrig», men fordi Klaus Hagerup er så fullstendig fjern fra virkeligheten, ungdommers virkelighet i særdeleshet, så bærer hans «oppfinnsomhet» så langt at det det ikke får det minste av det det draget av det bisarre eller slapstick-aktige som han åpenbart sikter etter.
Jeg skrev over om kjønnsroller og holdninger. Denne er mer uskyldig men desto mer gjenspeiler den manglende føling med ungdommers tenkesett:
-En vennskapsklubb. På tvers av kjønnene.
Markus så tvilende på ham.
-Går det an det da?
Og jeg avslutter med en reinspikka anakronisme. For da Klaus Hagerup vokste opp på femtitallet var det ganske sikkert ikke uvanlig at gutter som befant seg i vanskelige situasjoner bestemte seg for å reise til sjøs. Men altså:
Markus hadde egentlig bestemt seg for å mønstre på en eller annen båt…
Det var vel en gang omkring 1970 at denne sikkerhetsventilen i norske unggutters framtidsplanlegging ble sjaltet ut. Så når Klaus Hagerup tredve år seinere tillegger disse tankene en dagens tenåring, ja så karakteriserer han sin egen gjennomførte mangel på tilstedeværelse i det materialet han dikter.
Boka var virkelig svak. Den tok seg litt opp i de siste kapitlene med dramatikken omkring oppsettingen av Romeo og Julie, men at jeg dermed gir boka to stjerner er egentlig mer enn den fortjener…
February 19, 2023
"Маркус і дівчата" місцями смішне, деколи серйозне і знову ж таки - реалістичне продовження пригод головного героя із книги "Маркус і Діана" для дітей віком 8-14 років (десь в тому віці і я її читав). Хлопець закохується в різних дівчаток...в п'ятнадцяте за два місяці))) Але не знає, як же з ними спілкуватися. Знайомо для багатьох хлопців в такому віці))
October 27, 2018
En av mine favorittbok-serier når jeg var yngre. Leste på ny for å se hvordan den holdt seg. Det er en morsom og søt bok. Forstår hvorfor jeg likte den så godt og jeg gjør det enda. Morsomme karakterer og situasjoner. Anbefales!
November 26, 2024
Denne boka var gjenkjenneleg og morosam alle tre gongane eg las ho i tidlege tenår, og framleis gjenkjenneleg og morosam då eg no høyrde ho som vaksen.
June 6, 2009
They really ought to have called this book "Markus, Sigmund, Mons and the Girls" because Markus's best friend and father also get a lot of girl action in this story. It's a delightful read: it's very funny, and the author really hit the nail on the head with his depictions of early adolescent love and friendship. The Norwegian authorship and setting were a novelty; I'd never read a book by a Norwegian author before, and I think I've only read one other book set in Norway. Tweens and young teens will really like this, both boys and girls.
April 26, 2010
Totally PG book about Markus who falls in love with a new girl every five minutes. He's a romantic at heart but is always changing his mind...I feel like something was lost in translation.
December 19, 2014
Read with Kiddo #1 -- the kind of childrens book that's actually fun to read for parents too.
Displaying 1 - 8 of 8 reviews