The Elder Eddas of Saemund Sigfusson; and the Younger Eddas of Snorre Sturleson

by Sæmundr fróði

Icelandic poems of the 11th and 13th century

Genres: Mythology, Classics, Poetry, History, Medieval, Epic, Scandinavian Literature

Kindle Edition

First published January 1, 1200

About the author

Sæmundur Sigfússon (or Sæmundur fróði) (Sæmundur the Learned) (1056–1133) was an Icelandic priest and scholar. Sæmundur is known to have studied abroad. Previously it has generally been held that he studied in France, but modern scholars rather believe his studies were carried out in Franconia. In Iceland he founded a long-lived school at Oddi. He was a member of the Oddaverjar clan and had the son Loftur Sæmundsson.

Sæmundur wrote a work, probably in Latin, on the history of Norwegian kings. The work is now lost but was used as a source by later authors, including Snorri Sturluson. The poem Nóregs konungatal summarizes Sæmundur's work. The authorship of the Poetic Edda, or, more plausibly, just the editor's role in the compilation, was traditionally attributed to Sæmundur but is not accepted today.

In Icelandic folklore, Sæmundur is a larger-than-life character who repeatedly tricks the Devil into doing his bidding. For example, in one famous story Sæmundur made a pact with the Devil that the Devil should bring him home to Iceland from Europe on the back of a seal. Sæmundur escaped a diabolical end when, on arrival, he hit the seal on the head with the Bible, killing it, and stepping safely ashore.

[Source: Wikipedia]

Reviews

[Sandra · Rating 5 out of 5]

This book is so incredibly interesting. I've always been interested in Germanic (or should I say Odinic?) mythology, but I had never actually read anything about it, until I came across this eBook on the Project Gutenberg website. It was glorious.

The book consists of 2 different sources, the Elder Eddas by Saemund Sigfusson and the Younger Eddas by Snorri Sturluson. The Elder Eddas was, in my version, much more translated as verse. It was interesting, I especially liked the earlier songs about Odin (who is one fascinating deity, you must admit) and that one song about Thor and Loki having to cross-dress so Thor could get his hammer Miollnir back. The visuals were quite hilarious. The man who translated the Elder Eddas, Benjamin Thorpe, also showed a real sense of humour which thoroughly amused me. His notes were insightful and relevant (I especially liked the story about the reindeer being introduced to Iceland). His way of translating also appealed to me, especially how he dealt with the rhetorics of repetition: he started using "etc." a lot and it just really amused me. You can quite clearly see how the ways of telling a story have changed over the years.

Only half of the Elder Eddas was really about the Odinic Mythology however, the other half was a version of the Nibelungenlied. It however does not really resemble the version that is famous in Germany now: it shows Brynhild and Sigurd (Brünnhild and Sigfried) as lovers and therefore gives a completely different reasoning for the 'tragedy' (I'm loathe to call the story a tragedy, since it wsa not a term they knew in those days and therefore not one they would have used) that occurs. It was mightily interesting and now I finally, finally know where the theory of Brünnhild being a valkyrie comes from!

The Younger Eddas by Snorri Sturluson may be a more interesting read for modern readers, however. In this translation, by I. A. Blackwell, it was translated as prose which was a bit easier to get through. It just focuses on the Gods, and you read the more famous stories and you get to meet all of the Gods. You learn how the world began and how the world shall end, you read about the nine realms and you read about Thor and Loki and Odin. Personally, I loved it.

There are various little things that are cleared up after having read this book, for me. One of them has to do with the Nibelungenlied I mentioned before, but also for one of the more beloved writers of the last century, reading the Odinic Mythology is not a bad idea. Who am I talking about? Why, Tolkien of course! Did you think he came up with the names of the dwarves in The Hobbit himself? Why, he did not! These are the names of the dwarves in the Hobbit: Fili, Kili, Oin, Gloin, Thorin Oakenshield, Dwalin, Balin, Bifur, Bofur, Bombur, Dori, Nori & Ori. Now, have fun comparing:

10. Then was Môtsognir created greatest of all the dwarfs, and Durin second; there in man's likeness they created many dwarfs from earth, as Durin said.
11. Nýi and Nidi, Nordri and Sudri, Austri and Vestri, Althiôf, Dvalin Nâr and Nâin, Niping, Dain, Bivör, Bavör, Bömbur, Nori, An and Anar, Ai, Miodvitnir,
12. Veig and Gandâlf, Vindâlf, Thrain, Thekk and Thorin, Thrôr, Vitr, and Litr, Nûr and Nýrâd, Regin and Râdsvid. Now of the dwarfs I have rightly told.
13. Fili, Kili, Fundin, Nali, Hepti, Vili, Hanar, Svior, Billing, Bruni, Bild, Bûri, Frâr, Hornbori, Fræg and Lôni, Aurvang, Iari, Eikinskialdi (...)

And one of the first Dwarves was called Durin, which probably inspired the name Thorin.

Also the name Gimli, the dwarf from Tolkien's The Lord Of The Rings, comes from Odinic Mythology. It is a heaven of sorts, where elves live.. suddenly it doesn't seem that surprising anymore, that Gimli gets to go to the Elves in the appendices of The Return Of The King, or is it?

And of course, what is also mighty interesting, is comparing the original myths to what Marvel fashioned out of it. With the slight difference in Thor's appearance (who was apparently ginger, not blonde as in the Marvel universe) it actually sticks surprisingly close to the source material.

All in all, I would definitely recommend anyone with an interest in mythology, the Middle Ages, Tolkien or Marvel's Thor to check this out. It's definitely not for everyone, but if it's for you, you're gonna love it. Take it from someone who knows.

[Gemma Alexander · Rating 4 out of 5]

You can read Tolkien, or you can go straight to the source.

Understand ye now, or what?

[Knut Sigurd · Rating 4 out of 5]

Trekk frå ei stjerne fordi Snorre-Edda ikkje er komplett. Innleiinga tyder på at Skaldskaparmál berre er med i utval, og Háttatal er ikkje med i det heile berre fordi ei omsetjing vil gje lita meining. Så kvifor ikkje lage ei synoptisk utgåve? Det er vel ikkje meiningsinnhaldet som er det viktigaste i ei opprekning av ulike versemål?

Men jøss bevars, første del av boka ber no framleis Ivar Mortensson-Egnunds fantastiske nynorske språkdrakt og er soleis årets beste bok kvart einaste år.

[Thomas · Rating 4 out of 5]

Den Eldre Edda var nærmest uforståelig å lese uten å søke opp mange gamle ord som ikke lenger er i bruk. Havamål var morsomt, anbefaler å lese gjennom den delen spesielt.

Likte Den Yngre Edda mye mer, den var lettere å lese og jeg klarte å følge med å fortellingene, og forklaringen til Snorre om hvor de kom fra var interessant

[Marcus Holst-Pedersen · Rating 5 out of 5]

En fantastisk klassiker, og en must-read for alle som er interessert i kulturhistorie, poesi eller religion! Denne kommer jeg definitivt til å lese flere ganger, og på ulike språk. Denne skal øverst i bokhylla!

[Helena]

hei eg skal skrive dissen om norrønt, ikkje nødvendigvis om edda, men difor har eg lese heile berre for å lese litt rundt temaet og prøve meg på å finne ei vinkling

[Didrik Nordtveit · Rating 3 out of 5]

Den må lesast flere ganger for å virkelig forstå alt, full av tunge referanser og språk. I noen passasjer e den utrolig mektig, og tanken på at den e tusen år gammel forsvinne i de beste avsnittå…

[Julie · Rating 5 out of 5]

Awesome! A re-read is essential

[Silas · Rating 4 out of 5]

A very challenging read for modern readers, but containing a wealth of information on mythology, etymology, history, and with some truly epic stories.

[Stella Nocturne · Rating 4 out of 5]

Classic literature, public domain translation - better ones out there but this Kindle edition is free

[Vegar · Rating 5 out of 5]

(Anmeldelse av Det norske samlaget sin utgave fra 2017, med den eldre og yngre Edda oversatt av henholdsvis Ivar Mortensson-Egnund (1905-08) og Erik Eggen (1961))

At alle som er mer enn litt interessert i det norrøne bør lese Eddaene, er ikke noe å diskutere. Men bør man lese denne utgaven? Ja og nei.

Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse av den eldre Edda er klassikeren på feltet, det er den som oftest siteres og som alle andre Edda-oversettelser må forholde seg til. Og på sitt beste er det ingen som slår Mortensson-Egnund. Det gjelder særlig i de to første og mest kjente gudediktene: Voluspå og Håvamål.

I Mortensson-Egnunds spektakulære Voluspå er det arkaiske språket utelukkende en styrke for diktet. Kombinert med Mortensson-Egnunds uforglemmelige formuleringer får det fremmedartede, eldgamle språket det til å virke som det er gudene som snakker. Mortensson-Egnund bevarer den overjordiske stemningen i diktet på en måte som nesten ikke skulle være mulig. Voluspå er et dikt som krever litt forkunnskaper og god tid, men lest i riktig tempo og sinnsstemning er det en enorm leseopplevelse.

I Håvamål sitter Odins gode (og noen ganger ikke fullt så gode) råd som en hanske i Mortensson-Egnunds stødige bokstavrim, og det er en grunn til at det alltid er hans oversettelse som siteres. Betre bør du ber’kje i bakken, osv.

(Men hovedgrunnen til Håvamåls popularitet er at mange av rådene fortsatt er veldig gode. Det er lurt å ta seg en matbit før man drar på besøk hos folk.)

Blant de litt mindre kjente gudediktene gjør alvorstunge og mystiske dikt som Vavtrudnesmål, Skirnesmål og bekmørke Balders draumar størst inntrykk her. Men disse kan være vanskelig å lese uten forkunnskaper, og de svært sparsomme kommentarene i denne Edda-utgaven er til liten hjelp. Skirnesmål er for eksempel isolert sett nesten uforståelig, men heves mange hakk av Gro Steinslands tolkning av diktet som uttrykk for eldgamle fruktbarhetsmyter. Den kan man lese for eksempel i Steinslands bok “Norrøn religion.”

Der Mortensson-Egnund kommer mest til kort, er i de humoristiske gudediktene, som den freidige Loketretta, den grovkornede Trymskvida, og den absurde Hårbardsljod. Disse er mye bedre i Knut Ødegårds nye oversettelse, der det folkelige og vulgære språket er bevart og det er mulig å henge med på de utstuderte fornærmelsene gudene slenger etter hverandre. Mortensson-Egnunds høviske språk passer disse diktene dårlig, og de groveste linjene er eufemistisk omskrevet eller rett og slett fjernet. Det er tydelig Mortensson-Egnund ville presentere Edda-diktene som et nasjonalepos av homeriske dimensjoner, og da kan vel ikke gudene gå rundt og kalle hverandre “kukksuger” og “rævkjører,” som de gjør i Ødegårds kildetro oversettelse. Skal man oppleve hvor artige disse diktene - særlig min favoritt Loketretta, der Loke parkerer de skinnhellige æsene med en uforglemmelig tirade - faktisk er, er ikke Mortensson-Egnund til stor hjelp.

Også heltediktene er bedre i Ødegårds moderne oversettelse. Mortensson-Egnunds opphøyde språk passer bedre når det er guder som fører ordet, enn når det er mennesker som i heltediktene. Heller ikke her bør man komme til diktene uforberedt, og det hjelper mye å ha lest et handlingssammendrag - noe vi ikke får i denne utgaven. Ødegård, derimot, byr på både sammendrag og kontekstualiseringer som hjelper oss med å følge Sigurd, Brynhild, Gudrun, Gunnar og resten av gjengen gjennom deres stadig mer groteske intriger. Heltediktene kan være både langdryge og fremmedgjørende (særlig i synet på hva som er en proporsjonal og rimelig gjengjeldelse), men på sitt beste er dette stor historiefortelling, særlig i de mer eventyrlige diktene som henger tettest sammen med mytologien (Fåvnesmål, der Sigurd dreper en svært pratsom drage, er nok min favoritt). Og så er det jo morsomt å se hvor Tolkien hentet alt materialet sitt fra.

Så er vi over i den yngre Edda, der Snorre Sturlasson gjenforteller de gamle mytene. Etter de eldgamle, mystiske diktene i den eldre Edda virker Snorres enkle og pedagogiske språk nesten samtidig. Det samme gjelder Erik Eggens oversettelse, som er mye mer moderne enn Mortensson-Egnunds, og gjør teksten like lett å forstå for oss som den må ha vært for Snorres samtidige. Rammehistorien i den yngre Edda, som gjennom psevdohistoriske og rasjonelle grep prøver å få den gamle gudelæren til å passe med et kristent verdenssyn, er så komplisert at Snorre sannsynligvis ikke forstod den selv en gang. Men den trenger vi ikke bruke tid på - det er gjenfortellingene av gudemytene som er hovedattraksjonen her. Dette er norrøn mytologi sånn du lærte den på skolen: En ordnet struktur av gode guder og onde jotner, med konsise og gode historier om gudenes gjøren og laden. Eggens nyttige kapittelinndeling hjelper oss med å følge tråden mens den mesterlige historiefortelleren Snorre leverer den ene godbiten etter den andre. En lang rekke forfattere har tatt på seg å gjenfortelle de norrøne gudehistoriene for et moderne publikum, men Snorre gjorde hele jobben for dem for 800 år siden.

Hovedankepunktet mot Eggens oversettelse av den yngre Edda er at et av verkets fire deler, diktet Håttatal, ikke er med. Såvidt jeg forstår, er Håttatal aldri blitt oversatt til moderne norsk - den utelates også i Anne Holtsmarks bokmålsutgave. Eggen og Holtsmark begrunner begge utelatelsen med at form eller innhold vil gå tapt i en moderne oversettelse. Det er vanskelig å forstå hvorfor dette skulle gjøre Håttatal uoversettelig, når oversettere av samtlige Edda-tekster må gjøre valg om de skal endre formen for å bevare innholdet eller omvendt. I forordet til min utgave av Holtsmark-oversettelsen skriver Jon Gunnar Jørgensen kjekt at “den som vil gjøre seg kjent med hele teksten til Snorres Edda, kan naturligvis finne en utgave på originalspråket.” Nå er litt av grunnen til at jeg leser Edda på moderne norsk at jeg ikke kan norrønt, da. Release the Håttatal cut.

[Mel Shield · Rating 5 out of 5]

5-stars as trying to rate something from the 13th century with modern standards seems absurd.

Many of the stories are bizarre, yet wonderful, and have you thinking on what their real world application/meaning could be.

The Volsunga Saga was, initially, a difficult read. The saga is woven non-linearly, with a bombardment of names and relations, and some aspects of the story being repeated through differing viewpoints. A fascinating tale of greed, corruption, and romance, with the fantastical and strange sprinkled throughout.

[Becky · Rating 5 out of 5]

Seriously blown away by this translation! I had some different translations of the Poetic and Prose Eddas when I was a teenager, and they never really did anything for me, but this is excellent! I really enjoyed reading this, in addition to the general interest of such an old piece of writing.

[Misj · Rating 5 out of 5]

I do admire Snorre for his attempt at collecting stories and trying to make a chronological tale, although I do notice the heavy influence Christianity while reading. His writings is more comprehensive compared to reading the older Edda, although I do consider both as valuable contributions

[Per · Rating 4 out of 5]

https://www.gutenberg.org/ebooks/14726

[Edda · Rating 4 out of 5]

Bra bok for alle de som vil vite mer om fortidens tro

[Aaron Schuschu · Rating 3 out of 5]

I can see where Marvel and Lord of the Rings got their inspiration

[Cathy Douglas]

For the Elder Edda portion, I'm going to read the introductions in this volume, but use Patricia Terry's translations of the poems instead of the thick-fingered ones included here.