Gamle Giæver bruger sine sidste dage på at fortælle unge Giæver om familiens stolte historie. Men han skal også huske at overlevere en række praktikaliteter om korrekt ophængning af mejsekugler, kvinders hang til pyntepuder, og hvordan man aldrig skal stole på en mand i fløjlsbukser. Ikke mindst skal han huske at få alle detaljer med om familiens 800 år lange konflikt med de smånæsede tumper fra Iunkerfamilien på nabogården, så hadet føres videre af næste generation.
Giæver og Iunker er en fandenivoldsk fortælling om nedarvet nabostrid og også en varm og underfundig beskrivelse af en døende mands sidste forsøg på at sætte alting på plads i en moderne verden fuldstændig af lave.
Erlend Loe is a Norwegian novelist. He worked at a psychiatric clinic, and was later a freelance journalist for Norwegian newspaper Adresseavisen. Loe now lives and works in Oslo where in 1998 he co-founded Screenwriters Oslo - an office community for screenwriters.
In 1993 he debuted with the book Tatt av kvinnen, and a year later published a children's book, Fisken, about a forklift operator named Kurt. Loe has a distinctive style of writing which is often likened to naïve art. He often uses irony, exaggeration and humor.
Les denne boka! Du har lest den sier du? Hva? Du likte den ikke? Sludder. Dette er den beste boka du noen gang har lest, skal jeg si deg. Jeg tenkte at jeg skulle fortelle deg litt om hva jeg følte da jeg leste den. Det er noe helt annet enn det dritet kollegaen min Tufte leser. Litteratur kaller hun det. Bra litteratur. Ja jøss. Klassikere leste hun, og da jeg spurte hvilke klassikere hu likte, var hun så snerten at hun klarte å si Tatt av vinden. Tatt av vinden! Det er helt høl i hue! Hvordan kan hun kalle det en klassiker? Les heller ekte litteratur som Homer og Vergil. Der snakker vi ekte helter. Også fortalte jeg henne om Erlend Loe, og jeg fortalte henne om Giæver, men da skulle hun absolutt nevne Dickens og det hun mente var en fabelaktig grinebiter. Men karakterer som kues så fort som Scrooge er ikke ekte grinebitere sier jeg. Les Giæver og Iunker du, så skal du få se ekte vare. Så da leser du den igjen da? Flott! Da sier vi det.
An old, ailing man takes it upon himself to tell his youngest son everything he needs to know to carry on the family's tradition, including the family's history and the 800-year feud with the family in the valley down below. In spite of the story's sombre background, it is told with a great deal of humour and makes for a delightful read.
Haha, Loe altså. Han slutter aldri å imponere med sære, skriftlige stunt. I denne boka drar han muntlig fortellertradisjon lenger enn langt. Giæver ligger på dødsleiet og forteller den yngre Giæver om familietradisjoner, familiefeider med Iunker-familien på nabogården, innfule påfunn og tvilsomme anekdoter. Igjen bobler Loe over med bisarr fortellerglede. Det blir aldri en kjedelig dag med Loe mellom hendene :-)
Jeg brukte veldig lang tid på denne, så det gjorde at jeg følte boka var lang også.
Underholdende, artig skrivestil og perspektiv, så jeg anbefaler denne skikkelig, selvom det ikke ble full klaff for min del. Det handler mer om leseopplevelsen enn om boka!
Koste meg masse med denne! Opplever fortelleren som en gøy blanding av vaktmester Narvestad og Oslolosen. Godt grunnlag for en bok full av mye tullete livsvisdom. Om du lure på om du ska lese denne boka kan eg friste med følgende kapitteloverskrifter:
«Om meisebollestøping» «Klutbruk» «Helt kort om kordfløyel» «Ikke obo» «Om blidhet og surhet»
Erlend Loe er tilbake på såsenn, kjekk monolog å lese. Høgdepunkt: Når han snakker litt om folk med fitter (som regel bedre enn folk uten) og denne om døden:
"Hva tror du forresten skjer når man dør? Ingenting? Altså ingen verdens ting? (…) Det er et ubarmhjertig system. Her går man rundt i årevis og prater og puler og stortrives, (…) og så plutselig må man forlate alt sammen. Nei, den ordninga får du billig av meg."
rinebiter, surpeis, kranglefant, stabeis, lystløgner, skrytepave. Gamlefar Giæver kan kalles mye, men en jævla god forteller var han i hvert fall! Vær klar til å le!
Har ikke så mye å si om denne boka, men jeg legger ved to små kapitler jeg likte godt:
‘Bilateral
Du, en annen ting, i forbifarten, som ikke har noe med familiehistorien å gjøre, men likevel; jeg har aldri skjønt hva bilateral betyr, de sier det på radioen hele tiden, de sa det igjen nå rett før du kom, og det hadde egentlig vært greit å vite hva det er før jeg dør. Hva betyr det? Tosidig? Dobbeltsidig? At noe har to sider? Det er det dummeste jeg har hørt. Snakk om å gjøre det vanskelig. Noen ganger tenker jeg at dere som bruker slike ord er desperate etter at vi andre skal skjønne at dere har studert og at vi skal tenke at pengene ikke var bortkastet, men det er jo nettopp det vi tenker. Hvorfor betale for å lære ord som vi andre kan uttrykke mye enklere og helt gratis? Jeg kommer neppe til å bruke det ordet. Jeg snakker sjelden om ting som har to sider. Hvis ting har mer enn én side, holder jeg kjeft.’
‘Glemte å si
Jeg glemte a si at folk med fitte ofte er bedre enn de uten. Men ikke alltid. Men rett som det er. Men helt sikker kan du ikke være. Slik er livets harde vilkår, min sønn. Det gjelder å være på vakt.’
Morsom, kort historie om mann 80 på sine siste dager som skal lære sin sønn alt han må vite før hans død. Skulle ønske jeg hadde en familie å rivalisere med i 800 år. Hadde gjort tilværelsen mer spennende. Nå vet jeg også hvordan man lager meiseboller på skikkelig vis, og viktigheten av å ha utstyr til å trekke tenner i heimen. Tror, som vår venn @Ella at denne er morsommere for menn. Og igjen - det ble litt mye hvit bakstreversk mann over 50 i sommer.
33 i 2023: Jeg ble jo forsåvidt underholdt i de 2 timene det tok å lese boka. Flere av historiene har absolutt "humre-kvalitet". Men, de sinnsykt mange avsporingene til gamle Giæver ble rett og slett litt for mye. Og noen av historiene er rett og slett ikke noe spesielt morsomme.