Første bok om Egypt og Gamal Abdel Nasser, som dermed markerer mitt første steg i å lese mer om Afrika i hop med Vest-Asia. Boka er ganske forståelig og svært gøy på en empatisk og interessant måte. Likte den svært godt. Her ser Nasser tilbake på hendelser og situasjonen som landet hans gikk gjennom før 23. Juli 1952 Revolusjonen og etter, samt hans indre tanker om det hele. Han taler til folket, seg selv og sine naboer, og med sin observasjon så konkluderer han i at hvert land i likhet med Egypt går og bør gå gjennom to revolusjoner; En politisk og en sosialt.
Den politiske revolusjonen er en handling mot en despot eller en aggressiv okkuperende enhet, for å deretter skaffe seg selv rettigheten til selvstyre.
Den sosiale revolusjonen er en indre utfordring der samfunnets klasser går til kamp mot seg selv for å deretter hvis mulig oppnå rettferdighet for alle og der forholdene mellom alle har blitt stabile.
Disse to er ikke til å foregå samtidig, i og med at de begge fungerer som et gradvis steg.
Oppsummeringene hans er at folket må tilrettelegge seg et enig mål, kaste bort alle personlige utfordringer som hat, egoisme, korrupsjon, mistanke og forskjell. Når dette har blitt oppnådd gjelder det sist at folket samler seg for en kamp mot inndeling og for alle.
Målet er å frigjøre Egypt fra imperialisme og all uro mens den andre er en indre kamp som fremmer rettferdighet som er tilpasset og forenelig til det samfunnet det befinner seg i.
Nasser mener også at Egypt må tilrettelegge seg til de lokale faktorene som landet befinner seg rundt, som pan-Africanism, pan-Arabism og pan-islamisme. Folket har muligheten til å samle seg som en pga. sin likhet og tilnærming til hverandre selv for all deres diverse identitet. Landet er omgitt av disse tre og det kan man ikke ignorere for en forent front og utvikling.