Chicago Loop

by Paul Theroux

Book by Theroux, Paul

Genres: Fiction, American, Thriller, American Fiction, Literary Fiction, The United States Of America, 20th Century

224 pages, Paperback

First published January 1, 1990

About the author

Paul Edward Theroux is an American travel writer and novelist, whose best known work is The Great Railway Bazaar (1975), a travelogue about a trip he made by train from Great Britain through Western and Eastern Europe, the Middle East, through South Asia, then South-East Asia, up through East Asia, as far east as Japan, and then back across Russia to his point of origin. Although perhaps best known as a travelogue writer, Theroux has also published numerous works of fiction, some of which were made into feature films. He was awarded the 1981 James Tait Black Memorial Prize for his novel The Mosquito Coast.

He is the father of Marcel and Louis Theroux, and the brother of Alexander and Peter. Justin Theroux is his nephew.

Reviews

[Geir Ertzgaard]

Kan jeg anbefale denne boken? Kan man synes en bok er godt skrevet, gi den en grei vurdering, og likevel fraråde lesere å bruke tid på den? Ja, noen ganger, som denne: Jeg er rett og slett usikker på om dere vil ha utbytte av den.

Jeg har lest Paul Theroux siden begynnelsen av 1980-tallet, og har helt til nå sett på ham som «min forfatter». Spesielt reiseskildringene hans er stort sett svært engasjerende og velskrevne. Han er dyktig på å beskrive og reflektere, og han åpner dørene til sitt indre liv - i så stor grad at jeg har blitt påvirket av ham personlig. Fan boy? Kanskje.

Romanene hans er ikke helt på det samme nivået som reiseskildringene, men han har noen innertiere der også: The Mosquito Coast og My Secret History er gode eksempler på det.

Felles mellom reiseskildringene og fiksjonen er at han skriver godt, han stimulerer med beskrivelsen og referansene han legger inn, jeg blir litt klokere av hver bok. Men ikke alltid, altså.

I en av bøkene sine (husker ikke hvor) forteller han om hva han gjør på deler av kveldene underveis - for å underholde seg selv, for å få tiden til å gå. Da driver han med skriveøvelser, korte noveller, leker med historier som *kan* bli til noe, som rene øvelser.

Jeg tror Chicago Loop er en av disse øvelsene. Når han øver seg i noveller syns jeg han lykkes, når tekstene blir litt lengre - som her, 183 sider, er det nettopp øvelser det virker som. Som Chicago Loop. Den er som vanlig med Paul Theroux sine bøker godt skrevet. Det er lett å følge med. Men det smaker ikke godt. En makaber fortelling om hvordan det rakner for en mann i middelalderkrise er ikke vakkert, ikke når det er drap og personlighetsforvangling og forsøplede amerikanske storbyer som er involvert. Slike ting *kan* være veldig spennende å lese. Hunter Thompson er vel et eksempel å nevne. Men Theroux fikser ikke dette helt. Det er en regel som heter «show, don’t tell». Her er det meste av historien telling, ikke showing. Det skjer ikke så mye skjer, men konsekvensene av det som skjer blir fortalt meg så jeg nesten blir deprimert av det.

Hvorfor? Kanskje det er noe med tidsånden? Boken ble utgitt i 1988. Det var en periode som for meg var intellektuelt og estetisk fattig. Det var som om verden var i en åndskrise. Elton John ga ut sine dårligste plater, Peter Gabriel surret seg vekk, Eric Clapton, Pink Floyd, Harry Belafonte, Paul Theroux, V. S. Naipaul, Graham Greene bare for å name droppe, leverte sjelløse ting, som om mennesket hadde brukt opp all sin kreative kapasitet, og i stedet kom maskinmusikken, Blade Runner, digital teknologi osv.

Det er denne spekulative sjelløsheten som skinner gjennom i Chicago Loop, og det er derfor jeg tenker meg at jeg ikke syns det er så bra som det meste annet Paul Theroux har skrevet er. At han var i en livskrise da, kan jo påvirke resultatet, men flere av bøkene hans i denne perioden har det samme preget. Mentale øvelser på reiser, øvelser uten sjel.

Jeg mistet i hvertfall helt lysten til å reise til Chicago.