Det har vært vanskelig å sette ord på hva gjennomlesningen av Bestialitetens historie har gjort med meg. Jeg definitivt en annen person nå, enn før gjennomlesningen. Følelsen er vanskelig å sette ord på. I et forsøk på å tyde Beskjeden Protokollfører Bjørneboe har nedtegnet til oss har jeg de siste dagene diskutert med folk jeg kjenner som også har lest bøkene, slik at bestialitetens historie kan få et endepunkt og bli til en altfor dyrt betalte lærepenge. Dessverre har bøkene den samme virkning på meg i dag som jeg regner med de hadde på folk på 60- og 70-tallet. De oppleves som skremmende varselsskudd på en mulig tragisk fremtid.
Det blir fyrt av tre varselsskudd: Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten. I alle bøkene følger man en navnløs protokollfører, med vag tilknytning til både hverandre og bjørneboe selv. I Frihetens øyeblikk følger man en rettstjener i Alpene som, på delirisk vis, forteller om sin fortid som omstreifer og sitt daglige virke. Språket er eksentrisk og utilgjengelig. Onde mennesker - om jeg tillater meg en så naiv betegnelse - blir blant annet beskrevet som små bjørner, ulver eller lemurer (tatt fra "Lemuria", sodoma og gomorra-versjonen av Atlatis i teosofien). Jeg får følelsen av at fortelleren er en mann som har sett Sanheten/Ondskapen og har mistet språket på veien. Han har blitt gal. Han har blitt koblet av samfunnet og blitt et individ, utilgjengelig, og gjennom boken prøver han å bringe denne kunnskapen videre til oss. Tittelen refererer til tyrefekting, øyeblikket hvor tyrefekteren slutter med å danse og begynner drapet på oksen.
I kruttårnet følger en pasient innlagt på det franske galehuset "kruttårnet", her skildres det daglige livet på institusjonen, historien til hver av de innlagte (som alle har en tilknytning til ulike undertrykkende regimer) som også holder ulike foredrag om blant annet hekseforfølgelse og et forsvar for bøddelen. Følelsen jeg satt med etter denne boken var at det er mye lettere å kalle idiologier gale enn individer. Pasientene i Kruttårnet er syke i kraft av ideologiene som omgir dem. Tittelen kan leses på mange måter. Ett kruttårn lagrer noe farlig, samler det på ett sted med løfte om å holde omgivelsene trygge. Men, krutt er lettantennelig og kan også eksplodere. Her leser jeg tittelen på to måten. Den første er at vi har lagret bort det Farlige, ute av synet, men det kan når som helst eksplodere og få katastrofale konsekvenser. En mer optimistisk lesning (kanskje) er at vi låser inne alt og alle som kan føre til forandring, men å samle dette på ett sted gir også grobunn for radikal endring - revolusjon. Boken avsluttes med sympati mot anarkismens ideer.
Stillheten følger en forteller som oppholder seg et sted i Afrika. Han vandrer rundt og møter historiske spøkelser og gudeskikkelser, mimrer fra sitt tidligere liv samtidig som han ramser opp imperialismens groteskheter. Tittelen på denne boken gir meg flere tanker og asossiasjoner. Stillheten kan referere til vår tendens til å glemme, eller nekte å se, alle overgrep, massemord og tortur gjort av blant annet europeerne opp igjennom historien. Dette påpekes på nesten komisk vis av en av bokens karakterer, Ali, i en samtale de har om Hitler:
"Dere snakker så meget om deres egen Hitler, men for oss er det intet spesielt med Adolf Hitler. Det eneste er at Hitler forsøkte å gjøre det samme innenfor Europa, som de hvite inntil i dag gjør utenfor Europa."
Den andre stillheten jeg tenker på er ofrenes stillhet - Dødens stillhet - og hvordan ofre blir nektet sin histore. Det er seierherrene som skriver historien, og bøkene er en histore om Volden ikke om Mennesket. Det er dette som er bestialitetens historie.
Trilogien legger fram mange tema: Absurdisme, frihetsbegrepet, sosialisme, kulturrelativisme, pressefrihet, kunst og litteraturens rolle, og ikke minst det ondes problem. Hvorfor velger vi mennesker, med vår frie vilje, igjen og igjen, Ondskapen?
Men Hva er et fritt menneske? Hva er Godhet? Bøkene skildrer, blant alt det groteske, små vakre øyeblikk, av noe godt, de diskuterer også mulige veier får å oppnå en bedre verden - blant annet gjennom pressefrihet. Men, dette er kun tilnærmelser og ingen klare svar.
Det som derimot er helt klart i bøkene, og noe som burde være mye tydeligere for absolutt alle mennesker, er hva som er ondt! Starten på reisen mot det Frie og Gode kan derfor heller være å indentifisere det onde, vende det ryggen en gang for alle og legge det bak oss. Det som imidlertid skremmer meg er hvor aktuell trilogien er i dag, 40 år senere. Hvor mange varselsskudd må til? Samtidig vil man alltid, etter hvert nye varselsskudd, bli mer og mer sikker på at skytteren egentlig ikke tørr å skyte deg.