Lars Saabye Christensen is a gifted storyteller, a narrator who is imaginative, but equally down to earth. His realism alternates between poetic image and ingenious incident, conveyed in supple metropolitan language and slang that never smacks of the artificial or forced. His heroes possess a good deal of self-irony. Indeed, critics have drawn parallels with the black humour of Woody Allen. But beneath the liveliness of his portrayal melancholy always lurks in the books. Since his début in 1976 Saabye Christensen has written ten collections of poetry, five collections of short stories and twelve novels. His great break through came with the novel Beatles in 1984. The book store sale of over 200,000 copies of the Norwegian edition has made this one of the greatest commercial successes in Norway, and it was voted the best novel of the last 25 years by Dagbladet's readers in 2006.
Jeg synes det er vanskelig å lese noveller, vet ikke helt hva man skal ta fra dem. Men noen av disse engasjerte veldig og vekket følelser, og det er vel nok til å si at jeg likte å lese denne samlingen, selv om noen av historiene ikke treffer i det hele tatt.
"Noen som elsker hverandre" er en rolig, rar og følelsesvekkende novellesamling i sann Saabye Christensen-stil. Den ser på det underlige, såre og trengende i mennesket og skyr ikke vekk fra det makabre og groteske.
Språket flyter som en drøm, og Saabye Christensen bruker språklige vendinger og formuleringer som skaper et helt eget billedspråk. Det er noe poetisk og vakkert over det, selv når det som beskrives er alt annet enn vakkert.
Novellesamlingen når ikke helt opp til "Oscar Wildes Heis" (så langt min favoritt blandt LSCs novellesamlinger), men den er likevel veldig god.
Mine favoritter her var "Noen som elsker hverandre", "Katedral", "Broene" og "Bonde i byen".