Nach langen Jahren in der norwegischen Hauptstadt Oslo zieht die Schriftstellerin Agnes Ravatn mit Mann und Baby für ein halbes Jahr aufs westnorwegische Land. Sie wollen in ihrer Elternzeit das Experiment machen, die Stadt gegen die Natur einzutauschen, und bekommen zu diesem Zweck ein gerade renoviertes altes Haus zur Verfügung gestellt, das schon lange im Besitz der Familie ihres Mannes ist. Dort hat Ravatn einen prominenten Nachbarn, den sie bereits seit Jahren kennt – den fast 40 Jahre älteren norwegischen Schriftsteller Einar Økland, der mit Frau und Kindern Jahrzehnte zuvor ebenfalls aus Oslo zurück in seine alte Heimat aufs Land gezogen war. Wie wird es ausgehen dieses Experiment? Gehen oder bleiben?
Tilbake til bygda etter år i Oslo. Jeg kan knapt åpne et helgebilag uten å lese historier om folk som flytter fra urbant til ruralt. Jeg har vokst opp begge steder, og har aldri hatt trang til å flytte tilbake til et bilavhengig liv igjen. Agnes Ravatn er altfor perspektivrik og selvkritisk til å svelge klisjeene om det gode livet på landet, men veier fordeler og ulemper mot hverandre på elegant vis. Min eneste lille innvending er at Einar Økland nok er en interessant nabo, men ikke så spennende å lese om i side etter side. Mer Agnes, mindre Einar, ville forlagskonsulent Ådnøy sagt.
Agnes Ravatn leverer alltid gode bøker. Denne også. En forfatter som beskriver sin egen velfødde baby med ordene (etter hukommelsen) "ein fullmåne med lue på", er jeg nødt å følge for hver bok videre.
Ravatn sin beskrivelse av storbylivet versus vestlandsliv på bygda gjør at jeg humrer av gjenkjennelse. Som en innbitt nordvestlending selv, har jeg kjent på Oslos påvirkning på min egen væremåte likt Ravatn beskriver. Alt i alt en fin bok om betrakninger rundt vennskap, tilhørighet og personlig utvikling.
Må også legge til at jeg likte innlesningen til Ravatn veldig godt. Måten hun legger inn pauser, ler slik personene gjør i samtalene hun beskriver og hennes fine dialekt gjorde det til en god lytteopplevelse.
Jeg gapskrattet av Tocatta og Fuge, humret over den evige søken etter det riktige papiret og den riktige skriveredskapen og gledet meg over alle gjenkjennelige øyeblikk av tvil over egen innsats og verdi og beundring over alle andres. Agnes Ravatn skriver slik at jeg føler meg sett og anerkjent som leser og menneske. Det er jeg takknemlig for.
Agnes Ravatn skriver godt og humoristisk som vanlig. Underholdende tekster om overgangen fra by til bygd. Verda er ein skandale helte bensin på bålet og ga mer liv til drømmen min om å flytte ut fra heksegryta en by fort kan bli, – eller hvert fall føles ut som.
Einaste eg har å utsetje på denne boka er at den godt kunne ha vore dobbelt så lang. Eg les sjeldan norsk no om dagen, og merka at det er noko eg har sakna litt i grunn? Mest nynorsk då, vel å merke. Bokmål er greitt det altså, men nynorsk er og blir meir personleg for meg. Kjende att noko av innhaldet ifrå artikkelversjonane i Dag og Tid, og det var like underhaldande (om ikkje meir) i bokform! Lo så eg grein av 'Toccata og fuge' - det er vel den Vestlandske skadefryda tenkjer eg. Og kven veit, kanskje eg vurderer å lese Einar Økland snart?
Agnes Ravatn er alltid en god ide - denne boka er intet unntak! Veldig morsom bok om livet på landet etter et liv i hovedstaden. Skjønte ikke helt fokuset på naboen, forfatter Einar Økland, i starten, men ellers er boka virkelig gøy, spesielt slutten, haha, tran og venner er det greit å ha litt oversikt over 😉
Fin og morsom bok! En herlig slutt. Jeg elsker Ravatn💗bør være obligatorisk for alle som bor i hovedstaden. Er man født og oppvokst på landet kjenner man seg godt igjen i bokens beskrivelser.
Ei essaysamling om øst mot vest og by mot land. Essayene handler om Ravatn sine erfaringer ved å flytte med familien fra Oslo til et småbruk i Valestrand. Vestlandet er representert både gjennom skildringer og gjennom Einar Økland, og boka er ei slags hylling av begge. Morsom og fin bok! Klukka godt for meg selv av flyndrelokking, ei knust tranflaske og handletur i Haugesund.
En herlig blanding av tekster som tidligere er utgitt i tidsskriftet Dag og tid. Det er preget av at forfatteren har flyttet fra Oslo til vestlandet og har blitt nabo til forfatteren Einar Økland og hans kone.
Trivelege refleksjonar, godt skrive, punktvis festleg, gode observasjonar og jamt interessant om kontraktar mellom byliv og livet på eit småbruk i Valestrand.
ohne Frage ein wunderschönes Cover, vom Inhalt bin ich ebenso hin- und hergerissen wie die Autorin von ihrer Entscheidung es zu sein scheint. Manche Aspekte des Landlebens sind mir persönlich zu sehr mit Vorurteilen behaftet, andere dafür nicht ausreichend eingeordnet. Einige Begriffe hätten meiner Meinung nach anders übersetzt werden müssen für ein Buch aus 2017, Stichwort politische Korrektheit. Nichtsdestotrotz sind es 3/5 Sternen geworden, weil der Einblick zum Schluss dann doch noch zumindest ein bisschen romantisiert wird. :)
Liker veldig godt Ravatn sin skrivemåte, og tema hun velger å skrive om. En god bok, men ikke den beste jeg har lest av henne, derfor fire av fem stjerner.
Hørt på lydbok lest av forfatteren selv. Til vanlig er jeg ikke så glad i det, men i en bok som dette passer det godt.
Er det noen gang skrevet bedre om en handletur til Haugesund eller da gule montørbiler med fiber kom til bygda? Kort og lettlest, men med tyngde og subtil humor i hver setning. Denne var en fryd å lese, og slutten var veldig fin. Trenger man egentlig parmesan på nærbutikken?