Berlin, 1941. Høyt oppe i naziregimet er juristen Helmuth James von Moltke del av en tysk gruppe som aktivt motarbeider Hitler. Når han får informasjon om hvilken skjebne som venter jødene, setter han i gang et livsfarlig dobbeltspill.
Samtidig, i Norge, har den norske motstandsbevegelsen klart å bygge opp en slagkraftig organisasjon. Men hva får hjemmefronten egentlig vite om de kommende jødedeportasjonene fra Norge?
773 norske jøder ble sendt til de tyske dødsleirene. Den etablerte fortellingen har i alle år vært at aksjonen kom som lyn fra klar himmel og at hjemmefronten gjorde alt som sto i dens makt for å redde jødene. I Hva visste hjemmefronten? blir denne fortellingen for første gang kritisk undersøkt. Marte Michelet legger fram nye funn og dokumenter som avdekker en helt annen historie. Hun avslører unnvikelsene i den norske motstandsbevegelsen både før, under og etter aksjonen mot jødene. Ikke minst viser hun hvordan flere motstandshelter og historikere i ettertid har dysset ned, sminket over eller hemmeligholdt vesentlig informasjon.
Jeg har mens jeg har lest denne boka hatt i bakhodet det nærmeste man kommer en storm som har pågått mellom Michelet og andre aktører. Forsøk på (mild) svartmaling (i mangel av bedre ord) har jeg forholdt meg forholdsvis nøkternt til, og jeg har ikke tatt stilling til kildene Michelet har benyttet seg av osv., naturlig nok. Det er dermed litt vanskeligere for meg å gi en rating.
Dette til tross: Boka er godt skrevet og særdeles lærerik. I tillegg reflekterer jeg over noen punkter som kan være vel så aktuelt å trekke frem i dag som for 70 år siden: - Passivitet kan også få enorme konsekvenser. - Rykter om (gjerne "svakere", her ment som "i mindretall") befolkningsgrupper kan ha en tendens til å spre seg fort, selv om de ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten. - Vi må være flink til å ta vare på hverandre. Alle sammen.
Several cutting and change of quotes in the book. Many documented mistakes... Historical not true! At the first the book got some good reviews, but lately most readers knows that the book should not have been published by Gyldendal.
Denne boka har jo vært svært debattert. Og ja, det har kommet fram at den inneholder noen feil. Men Marte Michelets ærlige, slik jeg opplever det, forsøk på løsrive seg fra vedtatte sannheter og virkelig finne ut hva som faktisk skjedde med og rundt jødene under krigen er beundringsverdig. Til å inneholde så mye fakta og kildebruk, var boka også overraskende levende skrevet og relativt lettlest. Dette er en grusom, viktig og tankevekkende bok jeg anbefaler videre på det sterkeste.
I likhet med den forrige boka til Marte Michelet fikk jeg ikke lest denne før lenge etter debatten om den i hovedsak var over. En debatt jeg hadde fulgt med interesse. En ting er at bokhylla allerede er full av bøker om 2. verdenskrig. Noe annet er at jeg kjøper alt for mye bøker til å kjøpe så mange av dem til fullpris. Men når den kom på tilbud skaffa jeg meg den.
Den var overraskende medrivende. Den forrige boka til Michelet var også godt skrevet, men jeg synes denne hadde et annet driv over seg. Jeg klarer ikke sette fingeren på det, men jeg brukte i hvert fall mye mindre tid på denne. Så den er absolutt velskrevet.
Hva gjelder innholdet ble jeg litt overrasket når jeg har lest den etter å ha fulgt debatten. Innsigelsene der gikk på et relativt detaljert nivå, men ingenting av den debatten er slik jeg ser det i stand til å rokke ved det jeg ser som hovedtesen i boka: Både i det norske samfunnet som sådan, og i sentrale motstandsmiljøer eksisterte det en utbredt antisemittisme både før og under krigen. Dette gjorde at jødiske flyktninger ble behandlet som annenrangs nordmenn både når det gjalt å prioritere varsling, transport og behandling ellers. Dette bidro til at mange ble drept som kunne vært reddet.
Slik sett er dette en viktig bok. Hvorvidt den endrer mye for faghistorikere skal ejg ikke si, men for norsk offentlighet endrer den mye.
Jeg hadde høyere forventning til boken etter å ha lest Michelet sin første bok, og har prøvd mens jeg leste å ikke tenke på kritikken og debatten rundt boken, men må si meg enig i en del nå etter å ha lest. Først og fremst for min del kunne boken ha blitt skrevet bedre om etterord til forfatteren hadde vært kapittel 2. For det andre savner jeg underoverskrifter i flere av kapitlene og de 3-4 første kunne ha blitt kuttet ned og det gjelder også 2-3 av de siste. Viktigheten av boken og det jeg oppfatter er Michelet sitt ønske forsvinner dessverre for meg blant annet pga mangel på kildekritikk, men også hvordan hun presenterer temaet. Jeg savner at Michelet påpeker bedre konsekvensen av at jødedepotasjonene ikke ble forsket mer på av historikerne årene etter krigen. Boken er interesant og tar opp et viktig tema, men tror at det er viktig at folk også leser kritikken som har blitt gitt av historikerne blant annet knyttet til kildebruk.
Veldig interessant. Glemmer så lett at antisemitismen var så sterk i hele Europa i mellomkrigstiden og at dette også gjaldt Norge og Sverige. Hjemmefrontens rolle med tanke på jødene kan vel forklares delvis pga av dette. At hjemmefronten mente de kjempet for en større sak enn å redde jødene i norge kan man vel på et vis også forstå. Det behøver ikke bety at de var tilhengere av førintelsen men at jødeproblemet var en bisak. Jødene var helt enkelt ikke så viktige. Tenker at det er viktig at dette og kan erkjennes i historiefortellingen. Det er viktig for å lære av historien, all form av avhumanisering og rasism er farlig. Og at se bort från dette, lukke øynene kan og få store konsekvenser. Det forringer ikke det hjemmefronten gjorde mot naziokkupasjonen. Men man kan se historien i et større sammenheng.
Hyperambisiøst prosjekt som forsåvidt kommer i mål. Jeg har ikke lest 1.utgaven, og heller ikke satt meg dypt inne i protestene og hva som måtte rettes til denne utgaven. Det omhandler et vanskelig tema og vitnene er borte, og det er lett og forstå at forfatteren har hatt en enorm jobb med å lande en helhet i dette. Ikke lett for Michelet eller oss å vite hva vi skal trekke ut, sannheten er mangesidig, men vi skjønner at mye kunne vært gjort annerledes, kanskje aller mest i etterkrigstiden. Michelet skriver fint, og det er absolutt interresant, men samtidig blir det litt småtungt med alle fotnotene.
En viktig bok. Den er ikke en like stor pageturner som hennes forrige bok, men den gir en god og grundig beskrivelse av hva motstandsbevegelsen i Norge gjorde under jødeforfølgelsene under 2. verdenskrig. Interessant lesning!
En utrolig viktig bok som rokker ved vår oppfatning av vårt nasjonale samhold mot okkupasjonsmakten og nazismen; det gjaldt bare ikke for jødene. Anbefales på det sterkeste!
Jeg klarer dessverre ikke å gi denne en høy rating etter å ha hørt kildeskepsisen, og det blir dermed vanskelig å følge med i boka. Derimot er jeg glad for at det tar opp jødehatet og -forfølgelsene som har vært i landet vårt, som ser ut til å bli kostet vekk under et teppe - og det er hvertfall ikke greit.