Jeg synes det var vanskelig å bestemme meg for hva jeg syntes om denne boken. Det er, objektivt sett, en bok av høy litterær kvalitet. Sveen har skapt et helstøpt univers, og språket hans er fantastisk. Han har satt seg et ambisiøst mål: Å skrive en moderne, men likevel tydelig troende kristen parabel, om menneskene i Jesu liv. Resultatet er en mix mellom modernisme og middelalder, en fragmentert og likevel nesten eposlignende bok du så vidt kan presse ned i roman-sjangeren.
Den har røtter til Dante og Vergil, Goethes Faust spøker i bakgrunnen.
Og likevel: Jeg likte den ikke i det hele tatt. Jeg er poetisk, politisk og personlig frastøtt. Jeg fikk kvelningsfornemmelser av det forkynnende universet, og bokens crescendo - der Utøya, Palestina, Gud og Djevelen går opp i en høyere enhet, gav meg lyst til å slenge hele boken i veggen.
Jeg skjønner at ambisjonen til Sveen er å utvide fortellingene fra Det Nye Testamentet, å trekke Jesus tettere inn i samtiden, men for meg fungerte denne romanen som ekstremt fremmedgjørende. Å ha Djevelen som en faktisk karakter som påvirker menneskenes handlinger gav meg både narrativ og moralsk klaustrofobi. Og jeg liker bøker med religiøs klangbunn. Jeg liker spirituell litteratur. Men å sammenlikne ABB på Utøya med slangen i paradis er å krympe massemorderen, å redusere tragedien til en søndagsskole-leksjon, uansett hvor godt litterært håndverk den søndagsskole-leksjonen er.