Ikke mennesker jeg kan regne med

by Kyrre Andreassen

Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst.

Genres: Fiction, Humor, Novels, Contemporary, Roman, Audiobook

397 pages, Hardcover

First published August 8, 2024

About the author

Kyrre Andreassen er en norsk forfatter, utdannet cand.mag. ved Universitetet i Oslo med fagene idéhistorie, litteraturvitenskap og nordisk. Han debuterte i 1997 med novellesamlingen «Det er her du har venna dine».

For sin andre bok, romanen «Barringer» (1999), ble han nominert til Brageprisen. Han har også skrevet to teaterstykker: enakteren «Dette stedet» (2002) og «Polar» (2003). I 2006 kom romanen «Svendsens Catering», som Andreassen ble tildelt Språklig samlings litteraturpris for, og i 2007 mottok han Sultprisen for sitt forfatterskap.

Reviews

[Mak · Rating 5 out of 5]

Kyrres beste?? Heilt vill flyt i lange parti. Føles kaanskje som at 5-10% kunne vært kutta, men eg veit ikkje kva det skulle vært, så kanskje eg tar feil.

Synd at anmeldarane kaller den "viktig", for det får det til å høyres ut som at det er ekstra lekser og kokt kålrabi du får servert, og ikkje to iskolde og langhelg, for det er ein hissig lyx-taco av ein historie og fortelling.

Avslutte med å stjela ein tjommis meining om boka, som er den mest riktige: Ingen sjans for at byfolk forstår dette

[Tora · Rating 5 out of 5]

Etter å ha vært inne i hodet til Linda Hansen i 398 sider over bare noen få dager, er jeg provosert, lettet, fnisete, sørgmodig, fascinert og ikke så rent lite sliten. Og den romantiske drømmen om å flytte på bygda er muligens død. For noen folk. Enfoldige og nærsynte og navlebeskuende (og ganske slemme) og antakelig helt, helt vanlige folk. Det er bare ikke så ofte jeg sitter så fast i noens uendelige indre dialog som her, og det er en nær sjokkartet opplevelse. Jeg leser nok Kyrre Andreassen igjen, men må bare hvile litt først.

[| M a r v i k k i s | · Rating 4 out of 5]

En heseblesende monolog og bydgelivs-skildring der man kommer tett innpå den middelaldrende Linda som føler seg bedratt, men som kanskje har litt svin på skogen selv!? Kudos for god flyt og spenstig språk! Ikke mennesker jeg kan regne med føyer seg inn i rekken som en av de bedre bøkene jeg har lest i år!

[Pernille · Rating 5 out of 5]

allerede et savn😭❤️

[Idunn · Rating 5 out of 5]

Seks stjerner. Knallsterk. Perfekt skildring av livet på bygda og psyken til heilt vanlege folk. Karakteren Svein vekka eit (kanskje) irrasjonelt stort sinne i meg. Føkk Svein.

[Nils · Rating 4 out of 5]

Fornøyelig lesing! Hvem liker vel ikke å fråtse i andres bitterhet? Jeg hadde muligens litt for høye forventninger til boka i forkant, men den leverte likevel på de fleste områder. Særlig de sylskarpe observasjonene og de gode beskrivelsene av et rikt indre følelsesliv er helt fantastiske.

Det som trekker mest ned for min del, er at jeg i mitt eget liv har for stor avstand til de konkrete hendelsene i boka til at jeg får den virkelige gjenkjennelsen som jeg tror mange lesere og anmeldere har hatt i møte med den. Boka kunne også med fordel vært 100 sider kortere.

[Jenny Gladheim · Rating 4 out of 5]

De siste 100 sidene er fabelaktige. Boka er morsom, troverdig og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i Linda Belinda. Det blir nesten for avslørende og personlig å si det, fordi hun er skildret på en måte der hun både er modig og feig på en gang, og det er en følelse jeg kjenner igjen.

Men, boka er for langdryg. Den kunne blitt kuttet betydelig ned i de første 300 sidene, og jeg syntes for min del det ble for mange digresjoner. Nå skal det også sies at det er digresjoner som utgjør mesteparten av boka, men den ble først virkelig god når Linda gikk fra å være passiv til å bli aktiv, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å juble når Linda tok, ikke bare fikk, sin søte hevn.

Svein må også nevnes, selv om jeg hater han mer enn ord kan beskrive nettopp fordi han lever og eksisterer i så mange menn jeg har møtt gjennom mitt korte snart 23 år gamle liv, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å møte mange fler, akkurat som han.

Det er en stund siden jeg har relatert til en hovedperson så mye som i denne boka.

[Lars Halvor Andreassen]

Spinnbra skildring av bygdelivet i Numedal, selv om boka tidvis lener seg litt for mye på lættis miljø- og karakterbeskrivelser. Men hei, imponerende å skape et så distinkt og gjenkjennelig univers uten å ramle ned i klisjeer!

[Tove Bibliotek · Rating 3 out of 5]

Her får virkelig jantelov og bygdedyret gjennomgå. Det er sladder og baksnakking, og hendelser som ligger flere tiår eller generasjoner tilbake blir aldri glemt. Folk får kallenavn som nesten ingen husker hvor kommer fra, og satt i bås etter familie, aktelse og inntekt. Alle i bygda er ganske ubehagelige mot hverandre, lite støttende og mest interessert i å finne nytt sladder - Hovedpersonen er heller ikke noe unntak i så måte, hun er akkurat likedan, men forventer det motsatte.

Siden jeg er oppvokst på et lite sted på Vestlandet var dette dessverre ubehagelig gjenkjennelig... Forfatteren MÅ ha førstehånds kjennskap til dette miljøet for å klare å skrive så levende om det.

Dessverre klarer ikke forfatteren å holde på interessen min gjennom hele boka. Omtrent halvveis begynner jeg å kjede meg, og venter på at noe skal skje. Historien flater ut, blir repetetiv og karakterene har lite utvikling. Jeg blir irritert og frustrert over hovedpersonen, og har mest lyst til å "riste vett" i henne.

Men, igjen - det er det jo akkurat slik det er i miljøet han skildrer. Alle går og surrer i de samme sporene, år etter år, generasjon etter generasjon, og klager over alt og alle uten å tørre å gjøre endringer i frykt for bygdesnakk....

[Ingvild Bringedal · Rating 3 out of 5]

3,5

Synes den har gode refleksjoner og beskrivelser av mennesker man kan gjenkjenne selv om man ikke har levd i en like liten bygd som personene i boka. Hadde dog forventet at den skulle være betydelig morsommere, og den er om lag 200 sider for lang uten å tilføre så mye mer av betydning.

[Erik Vesterhus Rasmussen · Rating 3 out of 5]

5 i 2025:
Ble dessverre litt skuffet av denne. Hadde håpet at den skulle være morsommere.
Han har jo en særegen stil, med utrolig mange avsporinger og bihistorier, og noen steder funker det bra. Men jeg kjedet med litt flere steder.
Jeg synes også at slutten ikke var "forløsende nok" / les :hevnen var ikke god nok.

Første setning :
"En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde følelser for meg"

[Nina O · Rating 4 out of 5]

3,5 stjerner! Mulig det drar litt ned at denne boka er genierklært og superhypa. Forventningene var kanske for høye. Boka handler om bitre middelaldrende Linda, som bor på bygda og er blitt bedratt av mannen. Hun skulle egentlig studere jus i Bergen, men det ble ikke noe av. Jævla Svein. Boka veksler i tid, og forteller om Lindas kjærlighetshistorie med Svein, den utro ektemannen. Samtidig blir vi introdusert til en haug med bygdefolk og hva Linda egentlig tenker om dem. Hu tenker ikke så mye godt om de fleste, men det sladres godt om Linda og. Trigger warning: En får ikke sånn veldig lyst til å flytte til Numedal av å lese denne boka.

Kyrre Andreassen har skrevet boka som en lang bitter, baksnakkende monolog fra Linda med masse bygdedetaljer, som hopper i tid hele tida. Helt sykt at det faktisk funker, og at en klarer å følge med. Megakudos for den bragden! Første halvdel av boka leste jeg oppstykket over flere uker. Det funka dårlig, og jeg ble ganske irritert på boka og Linda, som har et ganske annet grunnleggende menneskesyn enn meg tror jeg. Så tenkte jeg fuck it, og brukte siste feriedag på å lese siste halvdel av boka samme dag. Det funka mye bedre, og ble mer fornøyelig. Anbefaler altså å lese så mye en kan sammenhengende, for her trenger du flyt for å komme inn i Linda-bobla for å ha det fornøyelig.

[Kine Albrigtsen · Rating 5 out of 5]

Wow! Jeg så noen andre beskrive denne som heseblesende, og jeg er enig. Dette er en travel bok!

Så utrolig slemt satt på spissen og genialt samtidig. Veldig on point og jeg skal aldri flytte tilbake til bygda igjen - og denne boka beskriver hvorfor.

Sterkt og beskrivende språk. Interessant indre monolog. Gode observasjoner. Kanskje en av årets beste bøker, helt på tampen av året.

[Siri Kårhus · Rating 2 out of 5]

Vi var på bokbad på Litteraturhuset før jeg hadde lest boka. Intervjuet var underholdende. Kyrre Andreassens blikk på tilværelsen skapte forventninger. Men jeg var forbauset over at han sa han ikke hadde noen plan for boka, da han begynte å skrive for 8 år siden. Og ikke et tema han ville fremme. Nå i retrospekt, trodde han at det handlet om utenforskap.
Jeg satte i gang. De første titalls sidene gikk greit. Særlig skildringen av leiligheten LInda disponerer sammen med sin (etterhvert eks-)ektemann i svigerfamiliens hus, er underfundig og kobler meg på. Deretter ble boka en kamp. Jeg holdt ut til sånn ca side 250. Da opplevde jeg boka så lite givende, at jeg valgte å returnere boka til biblioteket. Ikke fullført. Det skjer ikke ofte.

Jeg ble 'tvunget' til å lese boka på nytt, fordi flere i bokklubben min, ønsket å lese den. Derfor følger et laaangt resyme.

Bokrefleksjon
Ikke mennesker jeg kan regne med. Kyrre Andreassen
Jeg la boka bort etter første forsøk. Og jeg var gira. Fordi vi hadde vært på Litteraturhuset og hørt på forfatteren bli intervjuet. Han var lavmælt og udnerfundig, med masse humor. Så da ville jeg jo like boka. Men forfatteren sendte ut faresignaler. Som at han ikke skrev boka med noe tema eller hensikt. Som at han ga opp å holde oversikt da han kom til person nummer 200. Hvem hadde han inkludert i boka?
Han kalte boka han en kollektiv roman. Han ha plassert handlingen i et bygdemiljø han kjenner til, UTEN å beskrive karakterer han kjenner. Det er vel heller arketyper.
Uansett, dette er første gangen han skriver om han er en kvinne. Og det fikser han. Årsaken til at jeg gjøv løs på boken på nytt, er fordi en av deltakerne i bokklubben, var fascinert av boka. Og ønsket at vi skulle diskutere den. NÅ er jeg glad for at jeg fullførte boka. Men det har gått tregt. Og jeg mener fremdeles av boka med fordel kunne vært 150 sider kortere. 250 sider hadde holdt.
La meg starte med det jeg liker. Slutten. Jeg digger partiet hvor Linda etter lang tids periode hvor hun har tilsynelatende håndtert sin eks’ nye samboer forbilledlig, med felles front på foreldremøter med Veronika Hagen. Hvor Linda nyter å overraske kolleger med sin entusiasme for Sveins nye partner. Men dette er fake. For Linda misliker Veronika, og har gjort det fra første gang hun traff henne da Veronika var 7-8 år. Som en klam, klebrig unge som ikke tolket de sosiale kodene riktig, og hang på Linda som et slips på et stevne.
Jeg digger hvordan Linda tar hevn, etter å ha utilsiktet blitt orientert om at Svein og Veronika skal på ferie til Kreta med et tidligere vennepar. I Sveins ferie, graver hun opp nyperoser hun plantet, gjør hærverk på andre busker, og låser seg inn i felles bolig for å finne at huset ser ut som en svinesti. Kyrre er god på miljøbeskrivelser. Der beslutter hun seg for å ta med seg tv-en hun kjøpte, for å slippe at Svein ringte henne på jobben, for å fortelle henne bekymringen om det siste røde utslettet.
Jeg digger mer hvordan hun blir forbanna og bestemmer seg for å få tilbake huset. Hvordan hun håndterer sin gamle svigerfar som er det eneste mennesket hun egentlig liker (s. 372). Hvordan hun griper fatt i hans fasinasjon for gravejournalister, og mesterlig utpresser svigers slik at hun ender opp med huset.
I NRK-anmeldelsen av Straume, sies det at «Linda er ikke nødvendigvis en pålitelig forteller. Det at hun selv gjengir sladderen og motviljen som har fulgt henne siden barndommen, gir bildet av henne større kompleksitet. Hun er et offer, men slett ikke bare.» jeg opplever i stor grad at Linda selv i 9 av 10 tilfeller påvirker opplelvelsene som beskrives. Hun er en våken dame, med agg mot omgivelsene. Derfor er ‘offer’ en beskrivelse jeg ikke assosierer med Linda. Til det er hun for smart. Men det jeg er nysgjerrig på, er hvorfor Linda er så bitter og negativ overfor omgivelsene. Det er lett å tenke at Lindas følelsesliv og syn på relasjoner, er påvirket av oppvekst. Det står det lite om. Men i kapittelet som beskriver parterapien i Kongsberg (s. 225), veves Lindas foreldre inn. Bokas tittel innleder avsnittet (s. 242) « De er ikke mennesker jeg kan regne med. Det er ikke noe savn. Da Svein og jeg var sammen, inviterte jeg dem av plikt til ungebursdagene. Hvis de dukke opp, kom de bestandig for seint, og mora mi var overhyggelig, [] men etter at faren min hadde tatt bilder av jubilanten, satt de ved sida av hverandre og engasjerte seg ikke i praten rundt bordet, men mora mi snakka likevel hele tida, om bikkja si []. Og hvorfor hadde jeg kiwi i bløtekaka? Kiwi fører til løs mage. Derfor hviska hun høyt til faren min at hun skule på do i det kakene ble servert, og så skulle de gå, sa hun, kle på deg, og faren min, som under hele feiringa hadde sittet og gladd i gamle bilder på lommekameraet sitt, han spratt i samme sekund opp fra sloen.»
Linda beskriver faren som en som mangler indre liv. «Mora mi er bare ond». Hun foretrekker bikkja fremfor det førstefødte barnebarnet, og flytter før Eivor er fyllt ett år. «Da hadde de gjort plikten sin [] de skulle bruke tid på seg selv».
Deretter beskriver Linda hvordan hun og Svein har for vane å snakke med «lykkelig forakt» om hvor håpløse parrelasjonen til foreldrene og nær vennepar var, underforstått at Svein og Linda har en helt annen kvalitet i samlivet.
Beskrivelsene Linda har av egen oppførsel, ei «nebbe» som ikke responderer og kvitterer på Sveins «jeg elsker deg» og som dytter vekk hånda til Svein når an prøver å ta på henne, «hvor letta han ble over at jeg aksepterte unnskyldningene som han aldri skulle gitt meg» (s. 256). Lindas oppførsel kan assosieres med morens ondhet, og Sveins beskrivelse av at de har levd i et kjærlighetsløst forhold gjør sammenligningen Linda tidligere har gitt om foreldrene (som opptrer med som søsken enn ektepar) grell. Linda og Sveins parrelasjonen vitner om maktubalanse, hvor hun er regissør og bestemmer kvaliteten på relasjonen.
At Linda har et komplisert indre liv, er det mange eksempler på. Ett eksempel er at hun ringer gamlekjæresten Runar Simensen, fordi hun trenger er bekreftelse på art hun finnes i verden. Hun mister kontrollen, og glemmer mantraet hun normalt lever etter, at det er en styrke å være aleine (s. 347). Til tross for at hun forakter Runar, strever hun med å komme seg ut av relasjonen igjen. Hun velger også å bli i relasjonen med Svein i tenårene, til tross for at hun manipulerer og forakter Svein. Hun har bestemt seg for å studere jus, og har allerede betalt depositum på leie. Men så dør svigermor, og Linda gjør noen valg i løpet av begravelsen som muligens påvirker beslutningen om å bli hos Svein. Hun velger bl.a. ikke å gi Svein cred for å holde minneord om mora si, noe som ingen har forventa av Svein, men påpeker heller at på jukselappen har han skrevet bunnløs med en ‘n’…(s. 398) At hun lyver på seg en kjærlighetsrelasjon til legen Christian Wiland?
Er det dårlig samvittighet som gjør at hun blir på bygda? Er det det at hun tar ansvar for relasjonene i en familie som ikke lenger funker som en familie?
NÅ som jeg har fullført boka, synes jeg den var verdt å fullføre. Jeg synes det er passende å avslutte med å sitere VGs anmelder Gabriel Michael Vosgraff Moro, fordi det stemmer med mitt inntrykk! «Dessverre har Linda en lei tendens til å vikle seg inn i lange sidespor som punkterer fremdriften. Da blir det noe enerverende og plaprete over romanen som setter tålmodigheten min på prøve.»

[Frida]

Må leses på kort tid! Du må bo i hodet til Linda. Kyrre er god, les han.

[Christine Yang · Rating 4 out of 5]

Denne boken er en intens, sammenhengende tankestrøm – en forsvarstale av samlivsbrudd og sinne. Handlingen utspiller seg i et lite bygdesamfunn med sine særegne karakterer og historier, der sladderen går, og alle både vet og mener noe om alt – som for eksempel at mannen din er utro.

En historie om bedrag, knuste drømmer og hevn. Veldig godt skrevet, muntlig og nært språk.

[Mette Løkeland · Rating 3 out of 5]

Det har vore mykje skryt av denne boka, og den er ikkje dårleg, men er det berre eg som tykkjer den med fordel kunne vore 100 sider kortare? Her er det ingen klimaks. Linda si historie er som ein bulldosar. Det er same intensitet heile vegen - på ca 60 %. Ho er høg på fientlegheit og irritabilitet, og det er det som er underhaldninga. I følgje ho er sjølvsagt bygda også eit småleg slarvehol dunka i jantelov. Ho får hemn til slutt

[Vivi Renate Audsdotter · Rating 5 out of 5]

Nok en fabelaktig god roman fra Kyrre Andreassen, vel verdt å vente på!

[Tina Johannessen · Rating 4 out of 5]

Did it!

[Sverre Eikill · Rating 4 out of 5]

Jeg er veldig glad i Linda Hansen

[Sander]

Det nordiske idealet av en "god" roman er at den skal speile leserens egne observasjoner av samfunnet; "Wow, her tar han fredagstacoen på kornet" etc.. Og det skal sies, Kyrre Andreassen tar jævlig mye på kornet. Han speiler bygdesamfunnet nøyaktig som det er – gratulerer – og dermed klarer jeg heller ikke lese teksten som noe annet enn dypt misantropisk.

Den eneste karakteren som slipper unna, er anonyme Ole-Knut m. bikkje som har meldt seg ut av hele driten. Han kunne jeg tenkt å ta et glass med.

Nej, men alvorlig talt; en "god" roman, fin innsikt i känslorna. Kritikken for bruk av "stereotypier" treffer ikke; folk er ikke så unike som dere skal ha det til. Om noe, er Zachariassen-tvillingene i overkant komplekse.

[Solbjørg Sviland · Rating 4 out of 5]

Jeg likte tonen i boken. Det er kanskje første gang jeg har lest en troverdig kvinnestemme skrevet av en mann. Jeg hørte et bokbad med Andreassen og han stilte seg uforstående til at folk fant karakterene hans komiske. Det må være tøys:) Han har lagt inn mange komiske elementer som viser hvor idiotisk mennesker tenker om seg selv og andre. Rett og slett hvor teite folk kan være.

[Elias Blichfeldt Mørk · Rating 4 out of 5]

Nydelig om små forhold, men det er fortsatt det - små forhold. En fornøyelse å lese det flytende språket, men at 25 av 70 anmeldere i Klassekampen hadde det som topp tre bøker fra 2024 skjønner jeg ikke. Jeg trenger noe mer.

Veldig enhetlig, stilig sydd sammen, og igjen deilig språk. Kult dypdykk inn i gjenkjennbare karakterer, men de blir ikke mer spennende for det.

[Anna Sæthre · Rating 5 out of 5]

Synes boka var tung i starten, lange stykker som gjorde det til en slags kraftanstrengelse å lese. Men - Den vaks på meg!

Utruleg fine og komplekse beskrivelser av korleis eit forhold og eins personlighet har fleire sider, både offentlig og privat, gode og dårlege. Tok seg voldsomt opp på slutten, med en tøff og sår og veldig fin avslutning. Sat igjen med eit håp. Det var fint.

[Julie · Rating 5 out of 5]

Herregud, første gang jeg har lest en bok og tenkt at jeg kjenner alle disse menneskene??? Har lest masse fra både by og land men lenge siden jeg har lest en så gjennomført BYGDEskildring. Rett i hjertet og der kommer den til å ligge en stund.

(Og fuck Svein)

[Marte Pedersen · Rating 4 out of 5]

Sliten etter å ha vært med Linda Hansen gjennom denne boken. Hun hoverer over nære og fjerne. Til og med svigerfar, som en god stund virker som den eneste som har en forhøyet plass hos henne, slipper til slutt ikke unna. Råbra siste del. Fantastiske observasjoner av bygdetrollet og folks nedrige sider.

[Reidar Devold · Rating 4 out of 5]

Morsomme formuleringer og fabelaktig observasjonsevne . Forfatteren kunne vært par terapeut da han viser stor forståelse for dynamikken i et par forhold. Veldig overrasket over at dette var skrevet av en mannlig forfatter. Den mannlige hovedkarakteren er nådeløst beskrevet. Boka kunne med fordel vært kuttet ned, da morsomme beskrivelser ikke er fullt så morsomme etter noen hundre sider.

[Jaguar Tiririca · Rating 3 out of 5]

400 sider med klaging, god presis klaging tidvis, men mye klaging over mangel på eget initiativ. Det kan bli kjedelig i lengden.

Du bare grynter rundt med pirogene dine og forventer at jeg skal legge meg på rygg for deg et par ganger i uka. Det har ikke gått et år uten at jeg har tenkt på å flytte fra deg, skulle jeg sagt, dra av gårde med ungene. Og hva med ungene? Jeg skulle spurt om han tok hensyn til andre enn seg selv. Hvem er ikke ensom, skulle jeg sagt.

[Arne · Rating 5 out of 5]

Kyrre Andreassen leverer igjen. Fantastisk tirade av den forsmådde Linda Hansen som skyter i alle retninger og hele bygda får gjennomgå. Ingen skildrer småbylivet bedre.

[Sigrid · Rating 4 out of 5]

Endelig fått lest høstens store snakkis, og for en intens opplevelse! Språket er imponerende men også veldig slitsomt, som en uendelig, muntlig ordstrøm om minnene og tankene til Linda Hansen. Kunne godt vært 100s kortere, og samtidig fått frem poengene. Bygda fremstår fra sin verste side, og folka også, selv om de er så gjenkjennelig menneskelige.