Desember 2010. De hadde gitt ut sitt største album. Blitt kåret til Årets Spellemenn. Feiret ti år med Karpe Diem. Før de begynte arbeidet med albumet "Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden", trodde de egentlig at det bare kunne gå én vei - nedover.
DØDTID er notatene Chirag og Magdi skrev under arbeidet med albumet som overgikk alt de noensinne hadde gjort. Fotograf akam1k3 fulgte dem hele veien: fra de første rundene i studio i Stockholm, til turnéavslutningen på Rockefeller i oktober 2013.
DØDTID er de 22,5 timene av døgnet da man ikke spiller konsert. DØDTID er ideene som ikke ble låter, samtalene som fort kunne vært glemt, og råtekstene som ble til underveis. Om eksen til Chirag, om Frodes bamseklemmer, om tanta til Magdi, om frykt, risiko og Arne Bendiksen, om nysing på arabisk og om forskjellene mellom to unge menn som har brukt store deler av livet sitt sammen - for å forfølge en drøm. Men først og fremst handler det om vennskapet som gjorde det hele mulig.
Dette er ikke biografien om Karpe Diem. Dette er ikke engang historien om Karpe Diem. Dette er resultatet av dødtid.
Jeg skal ikke si at jeg ikke liker Karpe Diem fra før av, for å si det sånn. Om det gjør at jeg er bedre innstilt til boken eller har høye forventninger, er jeg usikker på, men jeg tror jeg skal gå for sistnevnte.
Dette er en utrolig god bok. Jeg ble oppriktig imponert. Greit, de er rappere med gode tekster og det der, men det å skulle skrive "dagbok" og det å skrive rap-tekster, er to ganske forskjellige ting. Boken har klart å fange mange sider ved Karpe Diem og samlet det til en gripende, morsom og omfattende helhet. Jeg kjenner dem ikke, men jeg har vært nært innpå dem gjennom denne boken.
Det er godt å se at folk i rampelyset kan være såpass ærlige. Eller i hvert fall få det de gjør og skriver til å virke så ærlig.
Kult å komme litt inn i hodet på noen av mine favoritt tekstforfattere. Tekstene er både morsomme og får meg til å tenke, sånn som sangene. Men det er kjekt å se hva de får uttrykt når de ikke må begrense seg til et par verselinjer og refreng tekstmessig
Var utrolig spent på denne boken. Syns at tekstene til Karpe Diem er utrolig gripende og fengende. De er virkelig undervurderte tekstforfattere. Etter denne boken føler jeg at jeg kjenner dem enda bedre som personene de er utenfor scenen også. Man får innblikk i familien deres. Syns også bildene er fantastiske og griper øyeblikket. Det eneste jeg savner er mer tekst, for det var trist å legge boken fra seg.
Det er ti år siden jeg for første gang hørte karpe diem, og de er et band som alltid har bodd i hjertet mitt. Å få kunne kikke bak kulissene, lese personlige notater sammen med fantastiske bilder, bare bekreftet min kjærlighet for Karpe. Men jeg kunne sårt ønske det var mer tekst, var sulten på mer når jeg hadde lukket boken.