En gang i livet vil du lese den perfekte kjærlighetsromanen om et magisk møte mellom to mennesker. Dette er ikke den romanen.
I denne boka møter du Magnhild. Med et glass bourbon i handa, en statlig mellomlederjobb på CV-en og en barista under skjørtet klarer hun seg godt alene. Hun har jo også kollegene med sitrusallergi, ei høykulturell venninne i Morgenbladet og en litt for forelska partysvenske. Bli med inn i en verden der menn er objekter, kultureliten blir kastrert og hverdagslykka er kjemisk fri for lavendelduft.
Magnhild. En chick lit-roman for deg som hater chick lit.
De to forfatterne bak boken er aktive skribenter og samfunnsdebattanter. De har skrevet under Magnhilds navn i flere år. Her er romanen om henne.
Du kan gjøre deg sjøl en tjeneste og la være å lese denne boka.
Selv om jeg er over gjennomsnittet misantropisk og temmelig negativ til stakittgjerdelivet, har aldri antibloggerens blogg vært noe mer enn irriterende syting for meg. Og boka er bare en forlengelse av bloggen. Plottet er forutsigbart, språket er påtatt kult, og jeg kjøper rett og slett ikke at en kvinne i 30-åra er så bitter. Boka er bare en emo-fest uten like. En lettlest og gjennomsiktig emo-fest.
Jeg har nettopp vært så heldig å få lese en bok om en kvinne jeg kan relatere veldig til. Til en forandring. Noen ganger velger man seg bøker som beskriver i stor grad hvordan man føler seg akkurat her og nå. Det var tilfellet med denne boken. Karakteren Magnhild er i besittelse av et tankesett som jeg er i besittelse av her i dag, og jeg kan utmerket godt se meg selv i hennes sko om en åtte års tid.
Magnhild er 30 år, ugift og barnløs – og hun er fullstenig tilfreds og lykkelig slik hun har det. Punktum. Finale. Det er ikke noe “men”, det er ikke noe “allikevel”, og det finnes ingen umåtelig endrende plot-twist som går i mot dette konstante som hun befinner seg i. Og det er noe av det herligste og mest originale jeg har sett i en (anti-) chick-lit roman noen gang. Hennes problem er bare at der hun blir tvunget til å være lykkelig på alle sine venninners vegne, der de gifter seg, får barn og selvrealiserer seg selv tilbake til kjøkkenbenken, ser venninnene på henne med bebreidende blikk og stakkarslige miner som vitner om akkurat hvor synd de synes på henne. Det er til å bli kvalm av, og det er fryktinngytende realistisk skildret.
Dette er en bok som får frem poeng på poeng, som treffer spikeren på hodet med en god dose sarkasme og humor formulert med et utmerket ordforråd. Selv om boken kanskje kan sies å være uten noe særlig enorm handling, satt jeg engasjert.
Magnhild retter seg mot et veldig spesifikt publikum. Dette er ikke boken for deg som lar deg inspirere av rosablogger og godt kunne tenke deg en mann som forsørger deg. Dette er boken for deg som trives alene og deg som til tider irriterer seg over hvilke forventninger som stilles til deg fra dine medmennesker. Boken for deg som går mot normen.
Jeg elsket den, men kan ikke anbefale den for gud og hvermann. Det er faktisk bare særdeles få, faktisk. Men en ting er sikkert: Samfunnet trenger Magnhilds stemme. Og den kan gjerne være like upassende tilstedeværende som i denne boken.
Hovedpersonen Magnhild er poengløst negativ, tragisk umoden og prøver jævlig hardt å fremstå som rappkjefta, sarkastisk og desillusjonert for å dekke over at hun bare er helt tom, kjedelig og patetisk. Litt sånn som denne boka.