Bind 3 av "Historien om Norge" handler om 1800-tallet, et hundreår med enorme omveltninger. Alnæs skildrer nødstider og mirakelåret 1814, et embetsmannsstyre som legger grunnen for nasjonens vekst, og et klassesamfunn som etter hvert viser ansikt. Det er også heltenes århundre; en optimismens tid med en rekke markante skikkelser som preger Norge den dag i dag. Det er tiden for det store hamskiftet på landsbygda og for fremveksten av byene. Og gjennom hele århundret holder Alnæs et fast grep om menneskenes liv og hverdag, om deres tro, håp og lidenskap.
Alnæs, folkets historiker, skriver som en gud: Han gjenskaper verden gjennom Ordet. Du hører kanonene drønne og folk skrike av redsel i det tyrkerne oversvømmer Konstantinopel. Du kjenner stanken av sykdom og død på din, forfatterens og alle rottenes dramatiske ferd gjennom gatene i Europas pestrammede byer. Og hans mesterlige grep er at han forteller om det som du sjelden finner i tradisjonelle historiebøker: Vanlige mennesker. Det er garantert steder i Norge og på kontinentet som du i ettertid, etter å ha lest boka, vil besøke -- og hvor opplevelsene fra disse stedene kommer til å bli rikere nettopp fordi leseopplevelsen både har vekket hjerne og hjerte.
Som de andre bøkene i serien her. Dårlig skrevet, ingen sammenheng tematisk eller kronologisk. Det blir heller ikke sydd sammen på en god måte. Innimellom er det direkte sitater, andre ganger løst formulerte kilder eller andre antakelser.
Man lærer jo litt, men denne boken burde vært halvparten så lang og mer spisset.
Karsten Alnæs formidler historie til leseren som kanskje ellers ikke ville lest historien om Norge dersom alternativet var faglitteratur fra universitetet. Karsten Alnæs fremstiller derfor historien med mer populistisk og mindre problematiserende vri enn hva som er vanlig i mer fagtunge historiverk. Manglene indekser og innledninger til hovedkapitlene gir manglede oversikt og struktur. Som leser får man ikke fatt på hvilke spørsmål forfatteren til enhver tid har til hensikt å formidle svar på. Andre halvdel av denne boken synes jeg er i overkant rotet i sine vekslinger mellom storpolitikk og enkeltpersoner liv ned til laveste nivå. Når når det er sagt. Alnæs er vel den som har forfattet norges mest solgte historieverk om norgeshistorien. Så når historikere kritiserer måten han tar seg visse metodiske friheter på i sin fremstilling, så bør man samtidig spørre seg om det er noe alternativ. De historieverkene som er skrevet for et mer utdanningsrettet formål er ikke å finne i de tusen hjems bokhyller... Det er derimot Alnæs sitt verk.