Berre ein siste, liten, trassig landsby nordvest klamrar seg til nynorsken. Resten av landet held seg til bokmål og engelsk. Men folk på den vesle staden greier ikkje ein gong å einast om dei bur i Vassbygda eller Vassbygdi. Dei har heller ikkje a- og b-klasser på skulen, men a og i. Og den mest ihuga nynorsking av dei alle, Bendik Uføre, køyrer Toyoti. Så reiser ein bjørn seg på to og trugar med å utslette Ivar Aasen og heile nynorsken. Vassbygdingane må ta saka/saki i eigne hender.
«Og da det finaste ordet i språket skulle kårast, vart det også nynorsk: Kjærleik. Ingen bokmålske ord eller kjensler nådde opp mot kjærleiken. Dette var også bokmålet sitt store dilemma. Brukarane av bokmål elska ikkje språket sitt. Dei brukte det fordi det var enkelt. Men sidan så mange brukte det, vart det også oppbrukt. Sjølv om bokmålet var eit lite språk i den store verda, var det stort nok til at det fødde oppbrukte ord og vendingar, og desse ville folk helst ikkje ta i sin munn eller ha i sin penn, for da framstod dei som uspennande. Og det var det ingen som hadde lyst til å vere. Løysninga for dei som ville uttrykke sterke kjensler, låg i engelsk.»
Ei humoristisk bok eg har trivest med å lesa, sjølv om plottet var… tja. Eg kjem til å fortsett med serien i alle fall.
Eg likte boka godt. Fin humor, sprelsk og artig tone. Original. Handlar mykje om språk, altså nynorsk. Vassbygdi er staden vi blir kjend med. Mykje rart skjer her, i eit slags forskrudd, men veldig underhaldande univers. Dei kranglar om detaljar i språket, som a-eller i-endinga. Så klassene ved skulen ha a- og i-klasser. Problemstillingar er forstørra på ein ironisk måte, med ein fin blanding av skjemt og alvor.
Forfatteren har stått på leselista mi lenge. Endelig tok jeg meg tid. Men tror nok ikke jeg leser alle tre i rekke. Den er artig skrevet, litt satirisk til tider, satt opp litt som en musikal av ordspill til tider. Virket noen ganger at ordenes lek kom først og at storyen var skrevet litt rundt dem. Artig. For de av dere som liker både bokmål og nynorsken.
Første bok om nynorsk-fundamentalistene i Vassbygda/Vassbygdi. Jeg var så heldig å slumpe borti siste bind først, og den viste seg å være av helt episk kaliber, men klarer Kolerud å følge opp dette siste bindet med å skrive to like bra, eller bedre bøker, for ti år siden?
Det knives internt i Vassbygda/Vassbygdi, om status for i- og a-endingene. Til nå har de funnet et kompromiss, men en ser fremdeles Toyoti og Auda-er i gatene, mest på utkikk etter bokmålbrukere.
En dirigent som ikke overholder nynorsk-graden blir på det groveste irettesatt, samtidig ser de også ut av bygda, etter eksterne farer og andre muligheter til å spre målformen.
Blant annet med et heller kostelig besøk på et stadion de mener oppkalt etter selveste Ivar, Aar Aasen, og klubben Veslestraumen.
Men vent, i en dyrepark dukker det plutselig opp en ny Ivar, den nusseligste lille foreldreløse bjørnunge, på vei til å bli hele Norges nye Julius. Dette kan ikke aksepteres. Ivar sitt navn må forsvares, attentat må planlegges.
Denne Vassbygda/Vassbygdi-sagaen må da være noe av det flotteste i norsk litteratur, ja kanskje enda bedre enn hva Ivar Aasen selv har skrevet.
Dette er en fantastisk morsom bok! Jeg vokste opp og bor i et nynorsk-område men forlot nynorsken da jeg begynte på videregående. Det synes jeg kanskje er litt trist nå. Men det gjør også at en del av humoren i denne boken går på ting jeg vokste opp med. Kanskje spesielt den delen som handler om hvordan man skal skrive og snakke nynorsk. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Vassbygda-trilogien er morsom på en absurd, leken og smart måte. Jeg lo høyt opptil flere ganger, som i omtalen av låta «Fru Johnsen», navnet «Else», det positive med høy andel vokaler i navn og ord generelt, om å dikte navn på leker.
Dette er en trilogi full av referanser om litteratur og kultur og et herlig skråblikk på bokmål/nynorsk-situasjonen. En strid mellom leirene, men også indre disharmoni som påminner religionskonflikter. Venner er venner verst. Hvem har «riktig» tro (språk)?