Hvad jeg ved om kvinder på heste er historien om pigen Pernille, der forlader de inderligt elskede og inderligt ligeglade heste og drager på erobringstogt i de voksnes verden de næste tre årtier. Men hun længes. Vejen tilbage til hestene bliver en vej væk fra alt det, der holder hende søvnløs om natten. En pause fra sorg, der kommer farende ud af det blå, og fra dramaer og tab, der vokser sig mere og mere virkelige og vidtrækkende.
Pernille Stensgaard fortæller en smuk, klog og bevægende historie om de første kvindelige ryttere, der turde sætte sig overskrævs, og hvordan de på forbløffende vis bemægtigede sig hesten på under hundrede år. Hestens kulturhistorie væves uløseligt sammen med Stensgaards egne erkendelser. Om hvem vi er, om dyr og os.
En sansemættet bog, der på en gang er kvindeportræt og historisk tilgang til forholdet mellem menneske og dyr (hest) gennem århundrederne. En smuk bog, der endnu engang får en til at tænke på, om det hele (aka livet) kunne være lidt mere enkelt, hvis vi (igen?) lod relationen med dyrene få plads - og give ro og livsvisdom. Bogen talte til min indre heste-pige, og bogen er nok primært interessant for mennesker, der har følt samhørigheden med en hest på et eller andet tidspunkt i livet, samtidig er den dog også (ligesom Matilde Walter Clarks mink-bog) en vigtig civilisations-kritik.
Hvis man har været hestepige som barn, stadig er det eller blot er interesseret i forholdet mellem mennesker og heste, vil jeg varmt anbefale denne bog. Jeg sad med et smil på læben flere gange, når man bliver ført gennem de gamle minder med hestene, hvor jeg nemt kunne relatere til dem alle. Samtidig giver de historiske indlæg mulighed for at reflektere om hestenes placering i vores verden - både tilbage i historien og i dag.
Jeg kunne rigtig godt lide det historiske aspekt, men synes jeg-fortælleren var svær at forholde sig selv. Desuden synes jeg overgangene mellem det historiske og den fiktive fortælling blev lidt klodset og forvirrende.
Rigtig fin læsning. Bogen fører læseren tættere på Pernille Stensgaards personlige og hele Danmarks historie med heste. Der er en fin balance mellem det personlige og det historiske perspektiv. Selv som kvinde, der ikke har været hestepige, er det yderst interessant og oplysende læsning, fordi den også italesætter vores mangesidige og ikke helt uproblematiske forhold til ("brugs"-) dyr.
Stensgaards blanding af biografi og dyrefokuseret kulturhistorie er en sjældenhed på det danske bogmarked, og fortjener at blive læst. En følsom og nuanceret skildring af vores alles, og af kvinders, og af forfatterens eget forhold til dyr, og til heste i særdeleshed. Den giver - og ikke kun p.g.a. titlen - mindelser om Jenny Diskis 'What I Don't Know about Animals', men Stensgaards bog er bedre udført, og med fine dyk ned i hestens betydning i dansk kulturhistorie.
Endelig kom denne til Deichman -en nydelig fortelling om både forfatterens egen hesteinteresse, både som tenåring og gjenoppdagelsen av den som voksen, og et solid stykke kulturhistorie, ikke alt like interessant, om hvordan kvinner gradvis overtok ridningen fra menns domene. Nydelige skildringer, mye å kjenne seg igjen i -særlig oppveksten som hestejente, og det helt åpenbare: at man blir aldri ferdig med disse fantastiske dyrene.