Fra fronten i første verdenskrig kom Wilhelm Reich til Wien og ble legestudent - og elev av Sigmund Freud. Fra Norge kom professor Harald Schjelderup til Wien for å lære psykoanalyse. Interessen for psykoanalysen, det ubevisste og seksualiteten fenget hele verden. Men de politiske spenningene var økende, og kampen om ledelsen i den unge analytikerprofesjonen sterk. Demonstrasjonstog og kamper mellom kommunister og nazister preget de tyskspråklige land, og situasjonen ble farlig. Etter Hitlers maktovertakelse inviterte Schjelderup Reich til Norge. Han skulle bli her i fem dramatiske år. Blant de norske kulturpersonlighetene Wilhelm Reich hadde i analyse og knyttet seg til, var Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Harald Schjelderup, Nic Waal og Rolf Stenersen. Samtidig hadde han høye forskerambisjoner; Reich ville løse kreftens gåte og avdekke livsenergien som en medisinsk realitet. I hemmelighet møtte han Lev Trotskij, som befant seg i Norge som flyktning da Moskvaprosessene brøt ut. Vidkun Quisling angrep ham som «jødisk seksualpornograf». Snart eksploderte alt samtidig.
Håvard Friis Nilsen (f.1969) er utdannet idéhistoriker og samfunnsviter ved universiteter i Oslo, Strasbourg og Cambridge. Han er MA fra Université Louis Pasteur, og cand.philol. fra Universitetet i Oslo. I 2000–01 var han gjesteforsker og foreleser ved University of Cambridge. Nilsen var stipendiat og universitetslektor ved Historisk institutt i årene 1999–2005, hvor han bl.a. underviste om kunnskapseliter og statsutvikling i det 19. og 20. århundret, og om universitetenes historie i Europa. Nilsen har publisert en rekke fagartikler både i norske og internasjonale tidsskrifter. Han har videre vært forlagsredaktør for sakprosa i Cappelen forlag, og bokanmelder i NRK P2.
En av de mest 'rad' personene fra det 20. århundret. Det var ikke bare mye å lære om Reich, men også mye om Arnulf Øverland, Freud, Lev Trotskij og Harald Schjelderup.
Wow!! En enormt spennende biografi om en spik-spenna-gærn mann jeg kunne lite om fra før, og som bærer mye kunnskap og visdom om psykonalysen, historie, politikk, litteratur og hvilke krefter som drar mennesker i ulike retninger. Denne boka leses på samme engasjerende vis som man leser en roman, og er et slags epos om Norges akademiske verden i første halvdel av 1900-tallet og en gripende, personlig fortelling om livet til en mann på konstant flukt. Denne kan anbefales til nesten alle.
dette var en fantasktisk bok, og det er forsfriskende med en historikers blikk på psykologifaget i stedet for en psykolog eller psykiaters. Jeg liker Nilsens stemme gjennom boken, som ikke er redd for å vise at alt er tolket gjennom hans forståelsesramme. Boken er engasjerende hele veien gjennom ene og alene på grunn av Nilsens syntetisering av det omfattende kildematerialet. Jeg tenker med en gang på Ivan Jablonka sin "history as a comtemporary literature". Historie er samtidsliteratur.
Det eneste jeg bet meg merke i var Nilsens agnostisisme i møte med vitenskaplige retninger. Han tar sjeldent standpunkt selv når han beskriver retninger i psykiatri eller medisin som i all hovedsak er vurdert som ikke-vitenskaplige, men, som jeg også kanskje bare må innse , dette er heller ikke hans oppgave som historiker å ta stilling til. -- Historien har på mange måter forådt Reich. Blant annet så siterer ofte tidlig psykoanalyse hans verker og teorier uten referanse. Nilsen er også rask med å påpeke at Reich sin kommunistfrykt og at han kom til å bli drept av stalins spioner gitt det vi vet i dag kan vurderes som en reel frykt og ikke en vrangforestilling. Hans teorier om Orgonenergi har inspirert en rekke (mer eller mindre pseudo)vitenskaplige retninger og har blitt et anker i kulturen vår. For eksempel, miles davis sin låt Orgone, og talløse andre eksempler som refererer til "livsenergi". SAmtidig er han for mange fullstendig ukjent. Det er dette boken handler om
Et annet aspekt som boken handler om og som bare kommer frem indirekte, mellom linjene, er vitenskapens sosiale karakter. Selv om Reich nok hadde narsissistike trekk, later det ikke som at han var alene om dette i den psykoanalytiske forening, som på den tiden var full av sterke personligheter. Inntrykket Nilsen gir er at det i store deler av foreningens tidlige historie hadde intern politikk og individuelle interesser vel så mye å si for fagets utvikling som vitenskaplige prinsipper og faglighet. At Reich senere begynte å tenke at han ene og alene klarte å skape liv av inorganisk materiale, kurere kreft, og lage kanoner som kunne få det til å regne i ørkenen må sees i lys av dette.
Tidlig fikk Reich vite at hans teorier ikke ble verdsatt, ikke ettersom de manglet indre sammenheng og var full av tvetydigheter, men på grunn av andre smålige grunner (hans politiske tilhørighet for eksempel). Over tid, etter dette skjedde gang på gang, tror jeg noe skjedde med Reich. En kritikk av teoriene hans kunne aldri bli en felles dialog mellom vitenskapsmenn for å komme frem til sanheten, men et angrep på hans karakter. Dette umuliggjorde all form for korrigering av Reichs kunnskaper som igjen startet en selvforsterkende spiral inn i pseudovitenskapen.
De tilsynelatende narsissistiske trekkene hans var på ingen måte særegent for ham i foreningen, men utenstengningen var så absolutt det, og det er spennende å tenke på hvordan psykologien hadde utviklet seg om hans fagfeller tok teoriene hans alvorlig fra starten av og startet dialog i stedet for å avvise dem tvert.
boken blir dermed også en indirekte historie om Forskerens relasjon til Forskningssamfunnet som helhet, og Forskeres og Forskningssamfunnets relasjon til Sannheten.
Gripende god, om store og brede temaer, speilet & prismet gjennom Reich. En pageturner, mente en nyss utdannet psykolog i mine kretser -- vel, fullt så pageturnende var den kanskje ikke for meg, men ytterst interessant, og en imponerende mengde stoff er lagt frem på godt vis.
Reich må ha vært en magnet, og nesten alle han kom i kontakt med, også i Norge-årene, har han gjort det dypeste inntrykk på. Han må ha hatt fabelaktige empatiske evner, det å kunne se langt og dypt inn i mennesker på ti muinutter -- samtidig som han ikke var den aller beste i å fullføre prosjekter, enten det gjaldt personer som gikk i analyse hos ham, til de mange og mangslungne forskningsprosjekter.
Boken er også en slags Hvem er Hvem, i norske kretser av leger, psykologer, psykiatere, forfattere, universitetsfolk, for perioden 1900 til 1950 eller så. Jeg ser også flere av "mine", både per familie og per bekjentskap, som dukker opp her og der. Selv Duskregn (1931), Norges første roman om lesbisk kjærlighet, er såvidt med i de mange delfortellingene i boken.
Det er flere meninger, fra meg selv og andre, i Bokgrupper-forumet på Fb; sjekk der, ved å søke på Reich. Jeg hitklipper i farten dette:
" Men jeg føyer såvidt til, siden jeg ikke har visst noe om dette før, og synes det er interessant, at min bestemors bror har en ørliten rolle, over tre sider, midt i boken. Han var lege, på skolemedisinens side, og mente Reichs teorier og innflytelse var ... for meget av det gode. Det ble for lummert og seksualistisk for svake sjeler, ville være potensielt skadelig, og 75 prosent (!) av det Reich prediket var bare tøys og anstaltmakeri, med påstander som umulig kunne bevises. Da fikk han straks svar, herfra og derfra, bl.a. av Harald Schjelderup. "
Friis Nilsen lykkes med det kunstykket det er å skrive politiske, intelektuelle og historiske fortellingen om en epoke ut ifra ett menneskeliv, og av menneskene han preget. Denne boken er virkelig en pageturner og et must for alle med interesse for norsk og europeisk historie. Jeg satte spesielt pris på plassen som Nick Waal har i boken.
«Psykisk helse er evnen til å gi og motta kjærlighet. Alle former for mentale forstyrrelser handler om en svekkelse eller en skadet evne til å gi og motta kjærlighet.»