Fanny Andersen er artist, og har tilsynelatende levd en drømmetilværelse. Men bak lukkede dører har hun slitt.
24 år gammel blir hun lagt inn til avrusing etter å ha havnet på legevakten med 3,2 i promille. Problemet var ikke at hun drakk så mye én kveld. Problemet var at alkohol hadde blitt selvmedisinering. Dagboken hun skriver blir hennes beste samtalepartner i refleksjonene rundt hva som gikk galt. Hvorfor drikker hun så mye? Når ble rusen en løsning på usikkerheten og sårbarheten hun kjente inni seg? Hvor mange på hennes alder sliter med det samme? Hva skal hun gjøre nå? Festjenter gråter aldri er en uvanlig åpenhjertig skildring av et festmiljø i Oslo vi sjelden får innblikk i. Vennegjenger, cocktails og konserter smelter sammen med traumer, depresjon og angst:
Det er gøy å være festjente helt til det ikke er gøy lenger.
Hørte den på lydbok, og vil anbefale det ettersom det fysiske eksemplaret mitt tyder på at jeg ville irritert meg litt over språket (noe jeg ikke gjør i lydboka). Ville gitt boka terningkast 4. Interessant om unge og alkoholavhengighet
Jeg er ikke så veldig opptatt av språket i boka så lenge jeg finner innholdet interessant. Jeg har hatt muligheten til å gå på et seminar med Fanny, det var veldig lærerikt. Det er så viktig at det finnes bøker som dette som gir en stemme til, samt retter fokus mot rusavhengighet blant unge
Delvis avrusningsdagbok, delvis bloggerbok. Tar opp et viktig tema, men ble litt for dårlig språk for min del. Veldig uformelt og en god del engelske ord og uttrykk importert rett fra Twitter. Kanskje positivt for noen, men personlig setter jeg grensen ved smilefjes i en litterær tekst.
Lovte meg selv å fullføre bøker jeg begynner på, om så bare for å undersøke hvorfor jeg ikke liker dem. Dette er den første boken på sju år jeg har gitt opp, og det godt før jeg kom halvveis. Bokens tematikk i seg selv er interessant, fra miljøer vi kanskje ikke hører så mye fra innsiden av. Dessverre hadde dette utvilsomt gjort seg bedre i podcast-format; kanskje lydboken er spiselig, hva vet jeg – jeg kan bare dømme den som en bok lest av en som gikk inn blank og ikke kjente til forfatterne fra før.
Språket er regelrett dårlig og svært uøkonomisk/passivt. Allerede fra første setning flommer adjektivene over: "'Når drakk du sist?' spør den litt eldre legen som sitter i den slitte stolen på det trange legekontoret i blokk 8(…)", og slik fortsetter det. Den er skrevet av noen som ikke leser nok, og redaktørene på Aschehoug aner tilsynelatende ikke hvordan de skal håndtere dette manuskriptet så de virker til å la være.
Engelsk blandes inn konstant, men hvordan det formateres er atypisk og inkonsekvent. Anførselstegn her, kursiv der, ingenting der. Meme-engelsken bidrar også kraftig til det som i mine øyne er bokens banesår: den prøver altfor, altfor hardt. Eller i dens ånd: tryharder noe jævlig. _________________________________________________________ - Shit, gjorde han nettopp narr av de andre på avrusning? Bonder vi nå?? (…) Er det fordi han vil get on the same level som en ung, sprek, vakker festjente som oser meme-kultur og Kardashians-referanser?
- Heroin. Shit. Lite LOL-stemning over det dopet der, ass.
- Så gjør de det så FUCKINGS UHYGGELIG I TILLEGG? Likhus har i hvert fall en vibe.
- "Maten er klar om fem minutter, og nå sitter alle inne i kjøkkenet for å prate litt før middag", sier en ung sykepleier (…) Der sitter de. Hele gjengen. (Squad goals?)
I konklusjon: hvis du må få med deg denne, hør den på lydbok. Hvis du vil lese noen som skriver godt om rus- og festmiljø i Oslo, plukk opp f.eks. Maria Kjos Fonn eller Ingvar Ambjørnsen.
Boka tar opp et viktig tema, men jeg likte ikke stilen eller språket. Jeg synes temaet egner seg bedre som kronikk eller debattinnlegg enn som bok. Det er for lett å gi ut bøker dersom man er litt kjent og har noe (man tror) er unikt å fortelle og for å selv være åpen, bekjenne, erkjenne og dermed helbredes. Jeg er selvfølgelig ikke prinsipielt motstander av unges ytringer i noe som helst format, men i blant bør kanskje unge beskyttes litt mot seg selv og vente til de ser nyansene i seg selv og i verden. Eller kan en slik bok hjelpe andre til å se nettopp dette? Skape gjenkjennelse og refleksjon over egne vaner og festkultur?
Som bok fortelles historien til Fanny overfladisk, sytende, selvmedlidende (mange språklige overdrivelser og klisjeer) og alt for mange engelske uttrykk. Om man hører den som lydbok, hjelper dessverre ikke oppleserens stil på dette inntrykket. Er det noe oppleser og forfatter har diskutert og blitt enige om, eller et det en uavhengig fortolkning?
Samtidig passer denne stilen kanskje til fasen som beskrives i hovedpersonens liv, hvor hun går med flowen og tar det chill med drugs og lever in the moment før alvoret strikes her. Stilen passer muligens også til en ung målgruppe for gjenkjennelse og leselyst. Noen litterær perle er den dessverre ikke, og jeg fastholder at en mer presis og velformulert kronikk ville skapt vel så mye debatt rundt et viktig tema.