»Heißt das, dass du am Ende Königin werden wirst?«, hatte Margaret ihre ältere Schwester Elizabeth nach der Abdankung ihres Onkels Edward VIII. im Jahr 1936 gefragt. »Ja, ich denke schon«, soll die Zehnjährige erwidert haben. 1952 stirbt beider Vater George VI. – und Elizabeth wird mit 25 Jahren englische Königin, Königin Elisabeth II. Vierzehn Premierminister hat sie in den 70 Jahren ihrer Regentschaft ernannt, von Winston Churchill über Margaret Thatcher bis zu Boris Johnson, und alle politischen Krisen überstanden. Sie hat familiäre Katastrophen moderiert – oder ausgesessen –, von Margarets Exzessen, Dianas Leid, Edwards Verfehlungen bis zu Harrys und Meghans Absetzbewegung. Doch egal, was geschah – war nicht die ganze Welt dabei? Und voller Anteilnahme? Wer ist diese Unsterbliche, die seit 70 Jahren in der Öffentlichkeit steht? Mit der umfassendsten Darstellung, die der »Firma« jemals gewidmet wurde, gibt die Autorin ebenso fesselnd wie gründlich Antwort. Viele Jahre lang hat sich die norwegische Autorin mit englischer Geschichte auseinandergesetzt, sich intensiv mit sämtlichen Mitgliedern der royalen Familie beschäftigt, Gespräche geführt, Notizen, Briefe und Tagebucheintragungen studiert. Im Mittelpunkt ihrer Erzählung steht natürlich Elizabeth II. – die Tochter, Schwester, Mutter, Ehefrau und Queen.
Inger Merete Hobbelstad (f. 1980) er litteraturviter og skribent. Som kritiker og kommentator i Dagbladet har hun skrevet en rekke artikler om film, litteratur og kulturhistorie, i tillegg til å være en engasjert samfunnsdebattant. I 2012 var hun delforfatter for boken Norske klassikere.
veldig interessant! eg veit ikkje om nokon av de som les desse omtalane mine ser The Crown (2016-), men det er jo sjølvsagt episodar som går igjen her. MEN hovudpoenget med dette er uansett at det er ei nokolunde meir nyansert portrettering enn Peter Morgan gjer med The Crown, spesielt i forhold til forholdet mellom Charles og Diana
Jeg er litt delt i synet på denne boka. Rent objektivt er den meget grundig, velskrevet og velbalansert. På det subjektive planet er den i varierende grad interessant.
Etter fem sesonger med "The Crown" er mye av innholdet kjent. Forholdet til alle statsministerne som har vært innom Buckingham Palace. Forholdet til den stadig mer aggressive pressen. Forholdet til folket som vakler i sin støtte til dronningen og hennes familie. Det er tidvis enormt fascinerende lesning i alle absurditetene til alle de smått dysfunksjonelle menneskene. Hvor dekadansen og det totale fraværet av trofasthet får absurde dimensjoner. Inger Merete Hobbelstad er mer nøytral enn hva "The Crown" er og evner å belyse historien fra flere sider, for eksempel i forholdet mellom Diana og Charles. Det er en styrke i boken.
Så faller jeg ut til tider av stoffet som er nært beslektet med tabloidpressens historier. Jeg skjønner at det må med da det er en vesentlig del av dronningen og hennes familie sitt liv og virke, men det er min interesse for det tabloide som er begrenset. For meg er kapitlet om den kongelige moten dørgende kjedelig. Jeg merker meg ellers at Hobbelstad ofte velger å omtale mennesker ved deres adelstittel og ikke deres navn. Det skaper en viss forvirring da jeg ikke alltid klarer å holde kontroll på hvem hertugen av Gloucester, hertuginnen av York, jarl Snowdon og deres likesinnede faktisk er. Jeg antar at både adelsmenneskene og det britiske folket i stor grad dyrker disse titlene. For meg blir det noe arkaisk og fremmed over dette.
Gjennom å lese denne boken kjenner jeg uansett en viss beundring for en dronning som evnet å manøvrere seg gjennom 70 år i rollen. En dronning som egentlig ikke hatt lyst til å bli dronning. Med stormfulle tider i slekten og stormfulle tider i samfunnet, uten store skader på sitt personlige rykte.
God historiefortelling. Mange veldig fine anekdoter som er mer eller mindre kjent fra før. Kapitlene fungerer godt. Jeg koste meg med hele boka.
Litt irriterende at en del skrivefeil og faktafeil har gått gjennom korrekturlesingen. På side 464 skrives det om at Diana: "Og sommeren 2017, med er forhold i oppløsning og martret av det evige spørsmålet om hvor hun skulle ta med William og Harry på ferie, takket hun ja til Al-Fayeds tilbud om å låne feriehuset hans i St. Tropez."